Bokelskere.no

Siden vi driver og prøver oss frem med lesesirkelen, kunne jeg tenke meg å høre synspunkter på følgende: Hva med å legge inn enda litt mer tid mellom hver bok. Da tenker jeg f.eks. en ekstra uke (ev. mer?) i tillegg til de dagene vi allerede har til å skaffe boken.

Mange av oss leser flere bøker enn lesesirkelens, og lesesirkelen i seg selv stimulerer til nye titler. Selv fikk jeg etter Himmelrike og helvete lyst til å lese flere islendinger, som Laxness. Siden jeg allerede var i gang med Jon Michelets mastodont Skogsmatrosen, er det ikke rom for annet enn å prøve å få den i havn (ha, ha), før Mesteren og Margarita.

Kan lengre tid mellom hver lesesirkelbok bidra til at flere kan delta i lesesirkelen? Det vil i så fall gi oss mer rom for å lese/fullføre andre bøker ved siden av, og kanskje løse noe av de vanskene annelingua og wolfcat peker på.

Hva syns dere? Og hvor langt tid bør det ev. gå mellom lesesirkelens bøker?

Meiningane er delte om denne boka, og eg har òg kjent meg litt splitta. Fleire har nemnt Laxness, men eg ser at det ligg eit par generasjonar mellom dei to. Det har vore godt å nyte språket - nå snakkar eg reint generelt - i romanen, dei lange, dvelande setningane, skildringane som flyt lik havet. Setningane er som bølgjer, duvande, som "Nirvanas bulder".

Hamsun? Duun? Jo, så klart tematikken er litt som i Menneske og maktene - takk for det, Lillevi (og eg ville aldri bytte ut menneska på Øyvære med desse fiskarane her). Men det er, naturleg nok, noko nyare ved Jón Kalman (kall han nå ikkje Stefánsson,da; islendingane heiter det dei heiter - fornamnet (jf. telefonkatalogen der oppe, den tida vi hadde slikt)! (Kalman er eg forresten usikker på) - som Dag Solstad når han ikkje sett punktum, så godt å få ferdast gjennom side etter side med lange tankar ogv skildringar, nesten utan avsnitt, avbrotne av fyndige sanningsord ("Først er det liv, så død: / Her er liv, om liv, fra liv, til død.").

Uheldige språklege uttrykk er det få av her, synest eg. Minner Jón meg litt om Gaute Heivoll? Det er dette ved store delar av vår tids litteratur: Forfattarane skriv så teknisk godt, bygger opp handlinga og formulerer seg isolert sett glimrande til tider, og så kan dei bli svar skyldige når ein liten gut hos H.C. Andersen ropar at dei ikkje har klede på, ikkje har noko å skrive om. Innimellom meldte slike tankar seg da eg las Himmelrike og helvete. Men så er det vel berre ei oppfatning som kjem og går. Og da er vi tilbake hos Duun, om det å vere menneske, om å leve og døy når berre grunnfjellet er att. Det er dét boka handlar om

Fint at Himmelrike og helvete kom på lista!

Ser fint ut!

Ikkje så oppsiktsvekkande sagt, dette, men same kvelden som eg las ut Himmelrike og helvete, gjorde eg ferdig Jostein Gaarders Appelsinpiken, av langt mindre kvalitet enn Jón kalmar Stéfanssons roman - bortsett frå i synet på forholdet mellom liv og død? Sjå berre kva Gaarder skriv her.

Jeg er enig med Brits vurdering av alderen. Det beror jo selvfølgelig også litt på barnets modenhet og interesser.

Hun jeg leste Den hemmelige hagen for, var 11 og svært interessert at jeg, i pausene, skulle lese høyt fra min bok -- som var Jane Eyre :-)

Du har noe å se frem til, Brit!
Jeg leste Den hemmelige hagen for et av mine barnebarn for et par år siden (på en gresk strand:-) ) - til stor glede for oss begge. Høytlesing, å dele gleden over en god bok, er uvurderlig.

Jeg leser for barnebarna hver sommer, og sannelig tror jeg ikke den yngste er klar for Den hemmelige hagen - en bok som aldri "går av moten". Takk for påminnelsen!

Ja :-)

Ja

Gi mannen en fjærpenn!

All ære til Jon Michelet for at han forteller krigsseilernes historie. Det er på tide. Men – jeg er tilbøyelig til å være enig med Sven Egil Omdals: «et forsøk på å omskrive Wikipedia til en roman». Hver eneste liten detalj i boken skal utbroderes, forklares med leksikalske opplysninger, ut på viddene. Jeg nøyer meg med ett eksempel: M/S Tomar møter et skip som heter Trondheim. Hvorfor ikke Trondhjem, spør en av gutta, og dermed er forfatteren i gang med en omstendelig forklaring om navnestriden i Trondheim. Sukk. Og sånn holder han det gående.

Enn om alt det utenforliggende hadde vært kuttet ut, og boken strammet betydelig inn. Det er virkelig synd at ikke forfatteren og forlaget har jobbet mer med stoffet. Michelet er på sitt beste en god forteller, og krigsseilerne hadde «fortjent» bedre enn dette.

Jeg nærmer meg halvveis i de nesten 800 sidene. Når jeg leser videre er det av interesse for teamet. Måtte bare ha denne utblåsningen i kveld!

Ja selvfølgelg! Du skal absolutt stemme, Kjell.
Opplegget er helt fint. Og nok en gang, tusen takk for at du påtar deg denne jobben vi har sånn glede av:-)

Jeg må bare si at jeg synes denne avstemningsprosedyren (som for utenforstående kanskje kan synes som rene galskapen), er utrolig artig! Så mange flotte og velbegrunnete forslag! Gode tips havner på mine lister. Tusen takk alle sammen!

Denne gangen hadde jeg tenkt å ikke komme med forslag selv … Dels for å øke muligheten for å lese noe jeg ellers ikke ville ha lest, dels fordi de bøkene jeg ville ha foreslått, er det ikke så lenge siden jeg leste, og vi har allerede hatt interessante diskusjoner om dem. Det gjelder José Saramagos Det året Ricardo Reis døde og Siegfried Lenz’ Tysktime. Gripende gode bøker vel egnet for diskusjon. Jeg bare nevner det …

Men så kom jeg plutselig på Michail Bulgakovs Mesteren og Margarita, en fabulerende historie full av symbolikk. Jeg leste den for flere år siden, likte den veldig godt, men mistenker at det var mye jeg ikke øynet rekkevidden av. Tenker at dette er en bok der utbyttet øker i diskusjon med andre. Jo, Mesteren og Margarita blir mitt forslag.

Så artig! Og tusen takk for tilbakemeldingen. Kvaliteten varierer nok noe, men jeg håper du fortsatt vil falle for denne gjengen :-)

Lesesirkelboken var min første islending (skam, skam), bortsett fra den aparte krimen da...

Laxness frister absolutt. Takk for godt tips, Kjell! I hyllene har jeg Islands klokke, Land til salgs og Salka Valka. Er det noen av dere som har synspunkter på hvor jeg bør begynne.

En helt fantastisk start på det som jeg er sikker på kommer til å bli en fantastisk serie. Jeg klarte aldri å legge boken fra meg, noe som ikke har skjedd siden Harry Potter kom inn i livet mitt.

Den kan være litt vanskelig å komme inn i, siden det er så mye nytt. Men det er vel klassisk Brandon Sanderson, forfatterguden som har egenskapen å lage fantastiske nye verdener gang på gang på gang.

Rett og slett en gøyal bok som ikke krever for mye hjernekapasitet.

Etter ett døgns betenkningstid ender jeg også opp med en 5-er. Om jeg kommer til å lese Stefanssons (beklager at jeg ikke får med apostrofen) oppfølgere, holder jeg åpent. Boken inspirerte meg kanskje mer til å lese forfatterens landsmann Laxness, og våre egne: Johan Bojers Den siste viking og Olav Duuns Menneske og maktene.
Tusen takk for alle fine innspill!

Islendingen Arnaldur Indridasons krim falt ikke i min smak. Har riktignok kun lest Fjellet, det holder for meg.

Jeg elsker Wodehouse! Her er min liste. Keiserinnen av Blandings er min favoritt. Bøkene kan du lese i den rekkefølgen du vil, de er alle frittstående fortellinger. Hører gjerne hva du synes, når du kommer så langt.