Bokelskere.no

Jeg vet ikke når du avbrøt, men selv trengte jeg vel femti sider før boken grep meg. Ja, jeg vil gå så langt som å si at jeg slet meg gjennom disse sidene med en tro på at Garcia Marquez skulle gi meg noe av det samme han ga i Hundre års ensomhet.
Kjærlighet i koleraens tid er en av de beste bøkene jeg har lest - med sitt underfundige driv og den gripende, intense livslange kjærligheten. Jeg har lest den flere ganger.
Kanskje du skal vurdere å gi den en sjanse til, nå eller senere :-)

Så flott da! Dette kapitlet hindret meg neste i å lese boken :-)))

Så tok eg delvis feil. Det får så vere. Eg kjenner ikkje romanen, som radioteaterversjonen bygger på (og har ikkje fått så veldig lyst til å lese han heller), og det kan hende at romanen inneheld spor som lesaren kan bruke for å prøve å løyse mysteriet. Men i radioens påskekrim kom det fullt opp av informasjon som lesaren ikkje kunne tenkje seg til sjølv, ei avsløring av Eileens fortid som det vanskeleg å finne på bakgrunn av samtalene i påskekrimmen. Jaså, var det slik det hang saman, tenkjer vi, utan å ha ha hatt høve til å vere med på oppklaringa. Slik er det ikkje hos Agatha Christie når ho er på sitt beste. Men greitt nok å lytte til når ein har litt ferie ..

Jo, så klart at dette er godt sagt, men uttrykket stammar ikkje frå Chandler, noko han heller ikkje påstår, for det blir sagt i radioteaterversjonen at franskmennene har eit godt uttrykk for å ta farvel. Og uttrykket stammar frå Mme de Staël, så vidt eg veit, og heiter "Partir, c'est mourir un peu". Godt sagt, uansett.

Trur det var slik:

Chicago, du slumrende drømmeby, ved bredden av Michigan-vannet,
deilig om kvelden og i morgengry, må jeg sanne, må jeg sanne,
Deilig i dårlig vær, da smeller det så det drønner her, og med solen over by,
kan du pumpe ham full av bly, å, Chicago, mitt Chicago.

Chicago, deg lengter jeg alltid tll, du fyller mitt bankende hjerte,
der vet jeg bestandig hva jeg vil, jeg vil knerte, jeg vil knerte,
Deilig i dårlig vær, da smeller det så det drønner her, og med solen over by,
kan du pumpe ham full av bly, å, Chicago, mitt Chicago.

Og det gjorde det. Kom eit mord til, altså. Ikkje så overraskande; handlinga skal drivast fram. Vi er kanskje ikkje så mykje klokare – Candy er vel eit sidespor, og Eileen er for opplagt? Er Marlowes analyse av skotet riktig? Kva var mellom Roger og Linda? Pappa Potter er autoritær – kan dette bety noko for saka? Eg ser ingen klare motiv her. Og kva med tittelen? Er det andre som har klarare teoriar? Svaret kjem i kveld.

Nei, her lyt eg nok rette opp både astronomien og ortografien: "Og med solen over by" og ortografien: "Bonzo" (med c blir uttalen /k/).

:-))

Ja. Hos Christie skal harmonien i det borgarlege samfunnet opprettast på ny, etter mordet; hos Chandler er nok ikkje dette hovudpoenget, nei (dette betyr ikkje at eg ikkje liker måten Christie legg opp til mysteriet på - eller likte, da, da eg las bøkene hennes i unge år). Vi får sjå kva som kjem. Eg har ingen teori om mordaren - ennå. Det kjem sikkert eit nytt mord.

Tusen takk for denne lenken - både til Eirik Røkkums gode og tankevekkende artikkel og til et magasin som til nå har vært ukjent for meg. Mye interessant lesing her.

Hva er det Raymond Chandler egentlig vil fortelle oss? Jeg oppfatter hans krim som en bitende samfunnskritikk. I motsetning til for eksempel Agatha Christie, der poenget er å finne en løsning på et mysterium, er Chandlers anliggende å beskrive samfunnets skyggesider.

Vår helt Philip Marlow opererer i en sump av dekadanse, korrupsjon, umoral, grådighet og kriminalitet. En sump der de rike, skurkene (mafiaen) og politiet opererer, og Marlow prøver å bevare sin integritet - og samtidig tjene sitt levebrød. Ett eksempel er møtet med forlagsredaktøren, der poenget er å finne forfatteren for å få han til å fullføre sin bestselger. Forfatterens ve og vel er underordnet.

Jeg synes nerven og spenningen i NRKs serie tar seg opp!

Det vi nå veit, etter andre episode («Kvinnen med de fiolblå øynene»), er at Philip Marlowe har funne Terry Lennox dritings og har teke han med seg heim. Så vart kona til Terry, Silvia, myrda. Ho er dotter, ikkje til Harry Potter, det ville ha vore biologisk umogleg, men til avismagnaten Harlan Potter. Ekteskapet mellom Terry og Solvia har ikkje vore direkte idyllisk, så denne Terry blir jo mistenkt og får vår helt Marlowe til å køyre seg til México. Marlowe blir deretter oppsøkt av forleggaren Howard Spence, som vil at han skal følgje med i kva forfattaren Roger Wade gjer. Dette er jo som midt i blinken for bokelskarar! Marlowe møter kona til Wade, Eileen (som Ane Dahl Torp speler akkurat slik som vi har tenkt oss at denne Eileen er – «kvinnen med de fiolblå øynene» har nesten (her er eg ironisk) homeriske dimensjonat (i Odysseen er Athene alltid utstyrt med blåe auge). Denne Wade er hard på flaska, får vi vite. og Spencer og Eileen fryktar at noko kan gå gale før boka hans er ferdig (i kor stor grad vi bokelskarar i så fall vil gå glipp av noko her, er ikkje så lett å seie). Marlowe treffer Wade og tek på seg oppdraget. Marlowe treffer også eit kvinnemenneske til, Linda Loring (fint spelt av Andrea Bræin Hovig), som er syster til Sylvia, utan at ho verkar påfallande lei seg over at Linda er daud. Linda kjenner, seier ho, og ikkje overaskande, ekteparet Wade. Mannen til Linda er sjalu, får vi vite. Wade ringer og seier, med fyllerøyst, «Det går dårleg med meg». Ikkje akkurat det heilt store, synest eg, men godt å sitte med eit glas vin og høyre på påskekrimmen og merke at ein har fri. Så dukkar det vel opp fleire mysterium, men det er som det skal vere i denne sjangeren.

Er ennå i den fyrste delen. Tilfeldigvis i kap. 16, "Henrettelsen" (av Jesjua), på langfredag, og tilfeldigvis begynner kap. 17, "En urolig dag", framleis på denne fredagen, med "Fredag morgen, altså dagen etter den forbannede seansen, [...]." Eg håper på ein roleg dag med sol og frisk luft og deretter ferdiglesing av fyrste delen.

Nei, denne Nesbø kjenner eg ikkje. Takke meg til Holmes, Maigret, Marple og Poirot.

Men Lasse Kolsrud som Philip Marlowe gjorde ikkje så verst inntrykk, og det er nok spenning i lufta til neste episode, så eg vel å følgje med på ferda.

Enig, jeg også følger med på ferda. Men så langt har ikke serien hatt den samme suggererende virkningen på meg som bøkene til Chandler - en ordkunstner av rang. Det lange farvel er da heller ikke min favoritt. Det er derimot Lillesøster, Den lange søvnen og Trøbbel er mitt yrke (lytt bare til titlene!) - hardkokt krim for gamle damer :-)

Den dramatiserte versjonen av romanen begynte i radioen i dag. Merkeleg at at alt skal dreie seg om kriminallitteratur på denne tida (jo, eg veit kva som utløyste feberen). Men Lasse Kolsrud som Philip Marlowe gjorde ikkje så verst inntrykk, og det er nok spenning i lufta til neste episode, så eg vel å følgje med på ferda.

Siden du er på de trakter, kan kanskje denne kosekrimmen være aktuell. Handlingen er lagt til den fiktive øya Ankerholmen i Tønsbergfjorden - satt sammen av elementer fra tre øyer der omkring. Boplikt er et stikkord! Velskrevet og humoristisk og absolutt ikke til å miste nattesøvnen av :-)