Bokelskere.no

I diktet Veslemøy lengtar oppfører vel sporven seg mer som den skal:

"... høpp og dansar og sprett og skvett
om ho mor!"

:-)

Rut Tellefsen, Hallvard Lydvo og Pia Tellefsen leser med innlevelse så det river hjertet. Gripende godt. Deres tolkninger gir meg ikke bare flere detaljer og stemninger, men også en dypere mening og sammenheng. Mens Ottar Wicklunds versjon på ordflyt er en ren opplesning, er dette imponerende skuespillerkunst. Det må ligge et omfattende arbeid bak innspillingen. Tusen takk for anbefalingen, som jeg så absolutt bringer videre.

Lydfilen kostet kr 259 på Lydbokforlaget.no, så enkel å skaffe at selv jeg greide det uten plunder. Verdt hver krone og vel så det. (Jeg får ikke lenket den, men det er den samme som gretemor lenker til.)

Jeg har hørt frem til «Sumar i fjellet», altså det som omfattes av tråd 1. Boken har jeg lest ut, men er på langt nær ferdig med den.

Takk, jeg tror faktisk jeg vil få problemer med Wicklund i lengden.
Vurderer å kjøpe Tellefsens.

Jeg har nå lastet ned Ordflyt og hører en opplesning med Ottar Wicklund (gratis som testleser, har forstått det sånn at man kan lese/høre tre bøker gratis).

Wicklund leser klart og godt, men vel monotont. Har noen erfaring med denne kontra den Kjell nevner med Rut Tellefsen?

Er det ikke nettopp sånt vi bokelskere elsker!

Så hyggelig at du titter innom debatten.Takk skal du ha, og riktig god sommer til deg også, Rolf!
Hilsen Lillevi (for tiden ved havet)

En nydelig og fin tolkning, Bjørg!
Den harmonerer med det Olav Midttun skriver i min skoleutgave fra 1945:

«Ei skildring av solegladsstemningar på Jæren. Alveland har han vel nytta i den utgamle tydinga av draumlandet, dit dei sæle kjem etter dauden. Alt i forntida var det tankar om eit slikt eventyrland, sæleøyane, langt i vest der sola gjekk ned. Dei gamle nordmenn hadde tankar om «landit hit gòda» mot vest, eller «Hvitramannaland» (sfr. Nansen: «Nord i tåkeheimen»), og i eventyr har vi forteljingar om huldreøyar som berger folk i havsnaud. For Garborg synest det å ha forma seg om til det fredfulle draumelandet menneskja lengtar etter å koma til etter dauden; alvelandet vert ævelengten, gudslengselen i oss, tråa etter full harmoni, sjeleleg ro og fred.»

I denne sammenhengen finner jeg en viss mening i mine første assosiasjoner – det er i ettertid alt kommer en forståelse og harmoni.

Midttun skriver også at "Det vårar" er et mellomspel med naturstemning, der diktaren stig heller sterkt fram sjølv. Så må vi tro at "Mot soleglad" rommer mye av Garborgs egen lengsel.

I min begeistring over gjenkjennelsen, assosiasjonene i det siste verset, falt ordet "alveland" rett og slett ut av hodet mitt! Da blir jo betydningen en ganske annen.

Så godt med flere øyne som ser, hoder som tenker :-)

Det vakre diktet «Mot soleglad» (s. 68) avsluttes med:

men landet fyrst kan syne seg
når sol gjeng ned.

Disse linjene ga meg assosiasjoner til Søren Kierkegaards:
Livet forstås baklengs, men må leves forlengs.

og filosofen Hegels: Minervas ugle flyr ved solnedgang.
Minerva er visdommens gudinne.

Kanskje Garborg bare ville si at det er ved soleglad, i solnedgangen, landet virkelig får vist hvor vakkert det er. Tiltenkt eller ei, jeg leste inn i verset den samme dype innsikten som ligger i de to andre sitatene – erkjennelsen kommer i ettertid.

Eg lengta tidt på trøytte veg
der ut til fred;
men landet fyrst kan syne seg
når sol gjeng ned.

Ja visst er dette en nydelig og interessant praktbok! Min eneste lille innvending er at jeg synes noe av sangen blir vel kort og ikke helt livaktig, for eksempel fasan og rugde (som jeg kjenner godt). Nattergalen hadde jeg også forventet mer av … (Nå ser jeg at forfatterne skriver at nettopp det å yte sangen full rettferdighet, ikke er mulig på en så liten lydavspiller.)

Jeg kjøpte boken egentlig med tanke på barnebarna på hytta til sommeren. Men så fikk vi to gamle stor glede av den allerede første dag! I går kveld, etter at mørket hadde falt på og de andre fuglene gått til ro, satt vi fortsatt ute foran peisen. Da hørte vi, langt borte fra, fra flere ulike steder, det boken beskriver som «gjentatte korte serier av dype fløytetoner bopopopopo, bopopopopo». Nesten litt sårt og utrolig stemningsfullt. Vi trykket på knappen (hadde en mistanke ...), og fikk bekreftet at vi har fått en (eller flere?) ny gjest her på øya – den lille perleugla.

Boken er nå på salg til kr. 299. Den har også kommet i en mindre variant til kr. 199! Løp og kjøp!

Jo da, jeg ser selvfølgelig at de prøver å appellere til et yngre publikum enn meg, og også verdien i det. Ikke det at jeg ønsker spesielt nasjonalromantisk musikk til Veslemøys verden, men lell, dette skurrer for meg. Selv etter å ha sett videoen flere ganger.

Mitt spørsmål er, kan man ikke kle Garborg (eller Ibsen for den saks skyld) i en moderne drakt, og LIKE FULLT treffe 60-åringene.

Jeg tror ikke det er sånn at 30-åringene vil ha en moderne Veslemøy (eller Nora), og 60-åringene en «gammeldags» og nasjonalromantisk. 60-åringer er fullt kapable for en nåtidens Veslemøy, om hun blir fremstilt på en dyktig og troverdig måte. Ja, kanskje er vi gamle kvinner ekstra rustet til å se de allmennmenneskelige sidene ved Veslemøys (og Noras) liv, nettopp i kraft av vår alder.

Jeg er for så vidt like langt, eller kort, med hensyn til disse billettene …

I kveld gikk jeg inn på Det norske teater for å bestille billetter til Haugtussa til høsten – være tidlig ute og sikre gode plasser. Heldigvis så jeg videosnutten teateret hadde lagt ut, først. Det er vel ikke riktig å dømme en hel forestilling etter en liten snutt, men for meg ble dette totalt feil. En gedigen skuffelse. Anmassende og påtrengende musikk som på ingen måte harmonerte med sangen i Garborgs dikt – i hvert fall ikke i mine (gamle) ører.

Når jeg leser, har jeg ingen vansker med å forstå teksten (selv om jeg ikke forstår hvert eneste ord). I videoen overdøvet musikken Ane Dahl Torps ord, slik at jeg strevde med å få tak i dem.

Det hadde vært fint å høre hva dere andre synes. Har noen av dere sett videoen - eller forestillingen? Skal jeg likevel bestille billetter …

Jeg ser at du har gode intensjoner, Marianne. Som Hilda sier, denne typen diskusjoner har vært oppe flere ganger, og jeg må innrømme at jeg kjenner meg litt «sliten» av dem. Dette er på ingen måte ment som kritikk av innlegget ditt, synes tvert imot det er fint at du viser omtanke for hvordan nettstedet fungerer. Da jeg ble med, raste det virkelig en stjernekrig, med påstander om falske profiler som et ledd i å skaffe seg selv stjerner. Barnebarna bare lo og sa: «Velkommen til Internett, mormor»!

Jeg synes bokelskere.no i all hovedsak lever opp til sitt motto som «et vennlig, uavhengig og åpent rom med fokus på lesing». Selv er jeg ganske generøs med stjernene. Bruker dem i liten grad som en «karakter», mer som en hilsen og takk – når noen har tatt seg til tid å svare på mine innlegg, eller delta i diskusjoner som interesserer meg. Tenker mer på det som en lek.

Jeg må likevel innrømme at det er litt skuffende når jeg har lagt en del arbeid i en bokomtale, og vips så er den borte i systemet. Med få lesere, og få stjerner…

Mitt ønske er at vi kunne få tilbake et system der bokomtalene kom tydeligere frem.

Så flott sagt av Blixen - helt på linje med Olof Lagerkrantz: "... man skriver bare halve boken, den andre halvdelen må leseren selv ta hånd om".

Sannheter som Haugtussa absolutt bekrefter :-)

Det er en nytelse å lese disse diktene!

Det slår meg hvor sanselig teksten er. Landskapet, naturens skiftninger, menneskene, dyrene og ikke minst været – alt trer tydelig frem for mitt indre øye. Stemningene setter seg i kroppen min.

Og samtidig er det sånn driv over det hele! Det er vanskelig å lese langsomt nok til å favne alt det disse versene rommer. Derfor gjør jeg som flere av dere, leser flere av diktene to – tre ganger, og noen ganger høyt for meg selv.

En annen ting som slår meg, er variasjonen i versenes oppbygning – lengden på strofene, rytmen, sangen, ordvalgene. Hvordan oppbygningen harmonerer med og fremhever versenes innhold, mening og stemning. Vekslingen mellom glede og en undertone av uhygge og sorg skaper spenning. Når det er som vondest, kommer plutselig noen befriende, lekende vers. Og slik drives leseren/jeg videre.

Jeg er overrasket over hvor lett det er å forstå teksten - på en dialekt som er så ukjent for meg. Om ikke jeg fatter ordenes presise definisjon, kommer betydningen nesten uten unntak nærmest av seg selv. Takk likevel for ordlisten, gretemor. Om jeg ikke vil la meg distrahere av den nå, kan det nok hende jeg går tilbake og slår opp ord etter hvert.

Som dei andre her ser eg opningsdiktet som prolog (det er vel derfor det står fyrst!), men det kunne jo ha hatt ein tittel likevel. Pussig - diktet har vel alltid vorte kalla "Til deg, du hei" - slik òg i innhaldslista i utgåva mi, men altså utan tittel. Men for eit anslag! Diktet rommar jo alt i syklusen - så sterkt og mjukt på same tid, og med optimistisk slutt:

Og um me kjenner gråt og gru
og saknad sår,
so må me lerkesongen tru,
som lovar vår.

Passar så godt nå i mai!

Min spontane tanke var at forfatteren med åpningsdiktet dedikerer hele diktverket sitt til naturen, i takknemlighet til alt som spirer og gror. Om det er hold i en slik tolkning, vet jeg ikke. Liker bare å tenke på det sånn :-)