Bokelskere.no

Tusen takk for hyggelige og informative tilbakemeldinger, både til deg Rolf og Marit.

Jeg prøver meg på et spørsmål: Er det noen hovedperson i Ukjent soldat? Slik jeg har lest boken, er det soldaten som står i fokus. Unge gutter fra enkle kår, som kjemper som best de kan for å overleve. Hver enkelt tegnet så levende og karakteristisk av Linna. Og i krigens perspektiv er soldaten likevel bare én i massen, en ukjent.

«Der sto de da, i et nokså møysommelig oppstilt geledd, disse mor Finlands utvalgte ofre på verdenshistoriens alter.» (s. 6). Jeg synes boken kan leses som en slags oppreisning til hver og en av disse ukjente soldatene. Det er her jeg finner bokens egentlige hovedperson, hvis jeg kan si det på den måten.

Hører mer enn gjerne hvorfor dere mener Koskela, med alle sine kvaliteter, er hovedpersonen.

Flott oppsummering og utdypning av ditt tidligere svar, Marit!

Var det sånn at du hadde lest Ukjent soldat før og ikke var så begeistret den gangen?? I så fall sier det vel litt om hva en gjenlesing og felleslesing kan utrette! (Helt åpen for at jeg husker feil, ev. blander deg med en annen, bruker ikke tid på å lete opp den gamle tråden.)

Ja, nettopp! Så bra at du løfter frem dette sitatet (jeg fant det ikke igjen). Synes det sammenfatter, så enkelt og presist, kjernen i hele Linnas budskap (slik jeg oppfatter det).

For å pirke litt, så mener jeg ikke at boken tar en positiv vending etter kapittel 7, bare at den tar en vending. Når du sier positiv, mener du da at boken blir bedre, eller lettere i betydningen ikke så grusom. Personlig synes jeg boken var gripende god tvers igjennom. Glad for å ha lest den; den har vært i mitt hjem i førti år.

Jeg oppfatter, som deg Marit, at boken endrer karakter etter kapittel 7. Men jeg oppfatter ikke endringen som merkelig:-)

Jeg tenker omtrent sånn:
I de syv første kapitlene er det den nærmest endeløse fremrykningen som dominerer. Etter en kort hvil, karene har knapt fått fyrt opp under kjelen med surrogatkaffe, så er det på’n igjen. Jeg formelig ser for meg hvordan troppene bølger frem gjennom det vakre skogsterrenget. Enkelte av soldatene trer tydeligere frem enn andre, men jeg oppfatter at her er det troppen som står i sentrum, mer enn den enkelte soldat.

Fra kapittel 8 endrer krigens gang seg, og også bokens rytme. Vi oppholder oss litt lenger på hvert sted, ved hver hendelse. Vi blir kjent med personene, blir glad i dem. Jeg er imponert over hvor levende og troverdig Linna fremstiller så mange personer, hver med sine spesielle karaktertrekk. Her er masse humor, og krigens grusomhet blir (om mulig) enda grusommere. Jeg kan ikke tro annet enn at Linna bevisst har bygd opp boken på denne måten.

Etter å ha lest boken til ende, ser jeg at den bekrefter mine første inntrykk av den. Boken forteller en viktig del av Finlands historie (også vår, siden dette er under annen verdenskrig). Men den har (minst) like stor berettelse som et smedeskrift mot krig. Den gir et rystende bilde av krigens meningsløshet og hva den gjør med mennesker. Jeg har latt terningen lande på 6.

Tusen takk! Skal kikke nærmere på den, så får vi se hva det blir til.

Takk skal du ha, Odin. Jeg husker det, nå som jeg ser det.
Det hadde like fullt vært fint å få noen kommentarer som går mer direkte på det jeg lurer på om boken. Om noen føler seg kallet!

Jeg begynner å bli glad i disse karene, jeg - de mer eller mindre sympatiske, de modige, underdanige, kjepphøye, omtenksomme, flåsete, frekke, humoristiske, ynkelige, osv. De fremstår som levende mennesker, satt under et enormt press, der døden er eneste mulighet til å unnslippe.

Det går mot jul ...
Umiddelbart virker dette som en interessant bok! Men når jeg leser omtalen fra Bokdatabasen, får jeg inntrykk av at den er temmelig springende og fragmentarisk - vil favne så mye. Hvor mye handler den egentlig om været, eller er den mer en kulturhistorie med været og havet som innfallsport?

Jeg ser at noen få bokelskere følger den, men ingen har sagt noe om den. Jeg vil være takknemlig for noen synspunkter på boken. Mitt spørsmål er vel egentlig, kan den være noe for en trønder som er interessert i vær (mer enn kystkultur generelt sett)?

Tusen takk for hyggelige ord, Rolf og Marit!
Jeg er nå ferdig med kapittel 7. Jeg leser Den norske Bokklubbens utgave fra 1971, i ett bind.

Ukjent soldat kan leses som et sørgelig aktuelt kampskrift mot krig. Lidelsene vil ingen ende ta. Linna gir oss en troverdig og rystende (skjønt ikke særlig overraskende) innsikt i hva krigen gjør med disse unge mennenes sinn. Noen sitater: «Igjen hadde de fått en vaksinering mot menneskelighet» (s. 101), og i forbindelse med en utdeling av medaljer: «Underlig nok falt det ingen av dem inn at de var de beste dreperne som nå fikk sin belønning. Ikke engang bataljonspresten, som avsluttet høytideligheten med en gudstjeneste, kom på den tanken.» (s. 127), «Døden var opphørt å være et moralproblem.» (s. 141). Overført til dagens mange kriger, er dette skremmende lesing.

Det andre som slår meg, som flere har vært inne på, er hvor ukjent mange av oss er med Finlands (et naboland) historie. Og sant nok er historien komplisert og blodig.
«Våre» karer kjemper i Fortsettelseskrigen (1941-44), en fortsettelse av Vinterkrigen (1939-40). Under Vinterkrigen tok Sovjet Det Karelske nes (og andre landområder) fra Finland. Bakgrunnen var Tysklands opprustning og den trusselen Tyskland utgjorde mot Sovjet. Det Karelske nes ligger strategisk til, innerst i Finskebukta og like ved Leningrad. Sett fra Sovjets side, var det av avgjørende betydning å sikre seg kontroll over dette området. Det er disse områdene Finland kjemper for å få tilbake i Fortsettelseskrigen, pluss sikre seg mer av Karelen.

Når det gjelder Stille flyter Don, Marit, minnes jeg at vi har vidt forskjellig oppfatning av dette verket. (Tar det forbeholdet at jeg bare har kommet meg gjennom bind 1). Etter min mening får Linnas tilsynelatende enkle (til tider poetiske) språk fram grusomhetene og de psykologiske aspektene på en ganske annen enn Sjolokhovs overlessete og dramatiske språk. Jeg ser at jeg har vært krass i min kritikk, men har ikke lagt bort tanken på å fullføre den en gang.

Jeg synes Ukjent soldat er ypperlig for felleslesing. Den er relativt krevende og kan leses ut fra flere innfallsvinkler. Artig når vi legger merke til forskjellige ting. Tusen takk for mange gode og opplysende innlegg!

Fikset!

Noen tanker etter ca. hundre sider (dessverre er jeg også denne gangen på etterskudd).

Slik jeg leser boken, kunne den handlet om en hvilken som helst krig. Som flere av dere er inne på, er det ikke handlingen eller personene i seg selv som er viktige; dette er historien om guttungene som blir sendt i krigen. Vi blir ikke godt kjent med noen av dem (i hvert ikke så langt), men får et gripende innblikk i deres redsler og lidelser, og i hvordan de på ulike vis, med grovheter, aggresjon og humor, prøver å takle det hele. Jeg oppfatter at tittelen henspiller på nettopp dette, ukjente soldat - han kunne ha vært hvem som helst av dem. Som Linna skriver: «Omslaget på skriveblokkene var prydet med en stilisert soldat. Han sto der med hjelm på hodet og press i buksene, og det finske flagget vaiet i bakgrunnen. Dette var et idealbilde. Med virkeligheten hadde det ingenting å gjøre.» (s. 22) Hvem som er disse ungguttenes egentlige fiende, er etter mitt syn et spørsmål det finnes mer enn ett svar på.

Vi presenteres for en endeløs serie meningsløse grusomheter – utmarsjer, angrep, retretter, død, sult og lemlestelser. Linnas nydelige, presise og udramatiske penn forsterker galskapen i det hele. Det samme gjør de små, idylliske naturskildringene som dukker opp midt i krigens gru. Jeg kom i tanker om et dikt av Hans Børli, Når menneskene har gått heim; hvordan naturen lever sitt liv uavhengig av oss, som tror oss så viktige.

Midt i all grusomheten blir også romanens aller første setning en tankevekker: «Som vi jo alle vet, er Vårherre fremsynt og allvitende over all forstand». En ironi…