Bokelskere.no

Tusen hjertelig takk for ditt underfundige svar!
Jeg må likevel medgå, jeg forstår ikke svaret ditt helt. Hvem har du konferert med? Og hva kom ut av det?

Hei Marit og takk for at du gir meg anledning til å si noe om et tilbakevendende tema her på bokelskere – kan man verdsette en boks litterære kvaliteter selv om hovedpersonen, i ens egne øyne, er en drittsekk. Jeg mener absolutt ja, og viser til Dvergen av Pär Lagerkvist for å underbygge mitt synspunkt. Ondere hovedperson finnes knapt, og en gripende, ubehagelig bok som berører livets store spørsmål; hva bestemmer våre valg, hva er ondskap, mm.

Okonkwo - jeg er langt på vei enig i din beskrivelse av han, og liker han heller ikke. Du skriver «… bortforklare usympatiske trekk med kultur og tradisjon». Nei jeg vil ikke bortforklare hans usympatiske trekk, men kultur og tradisjon hjelper oss til å forstå Okonkwos karaktertrekk. Jeg har en viss sympati, medfølelse med han. Er han ikke en mann som gjør så godt han kan? Innenfor de gitte rammene. En mann med visse forsonende trekk (for eksempel at han går ut og leter etter Ezinma den spesielle natten). Jeg har ingen tro på at han er mentalt syk, slik du er inne på, Rolf.

Uten å nøle, ga jeg terningkast 6 til Mønsteret rakner (som jeg ga Dvergen). En glitrende penn, et interessant tema, og mennesker vi kommer under huden på.

Ja nettopp! Jeg ser det nå :-)

Vær klar over at alt det du legger ut her, er åpent tilgjengelig for alle, ikke bare for dem som følger deg. De som følger deg, viser en spesiell interesse for deg og hva du leser. Hvis du klikker på "Se hva som skjer", ser hva de du følger, leser. Det er det hele :-)

«Mørkets hjerte sett fra den andre sida. Lesingen gir trippelmening hvis du legger til Vanære - se på de tre mannlige heltene, hvordan de møter det totalt ukjente og må oppgi å forstå det.»

Denne interessante kommentaren til Mønsteret raknet skrev bokelsker Åse Marit Tveit for ca. fem år siden. «Mørkets hjerte sett fra den andre siden» synes jeg er en spennende tilnærming.

I Joseph Conrads Mørkets hjerte følger vi handelsmannen Kurtz på hans reise, mot slutten av 1800-tallet, oppover Kongoelven og dypt inn i Kongo. Dette er den hvite manns herjinger i Kongo.Boken var enda mer hjerteskjærende brutal ved andre gangs lesing enn ved første. (Da var spenningsmomentet «hvordan går det», borte, og brutaliteten sto naken og klar.)

I Mønsteret rakner ser vi det samme, den hvite manns brutalitet, i Nigeria, og gjennom Okonkwos og klanens øyne. Hvordan misjonærene kommer, og sakte, men sikkert, sår splid mellom klanens medlemmer og befester sin posisjon. De brutale følgene dette gradvis får for hele klanen. Som Åse Marit er inne på; vi ser det britiske Kurzt var en del av, gjennom øynene til dem som rammes.
Og begge de mannlige hovedpersonene har vansker med å forstå det som skjer.

Vanære begynte jeg på da J. M. Coetzee fikk nobelprisen, men fullførte aldri. Kanskje burde jeg det?

Endelig fikk frontsøstrene den uforbeholdne unnskyldningen de har fortjent. Så kan vi lure på hvorfor det skulle ta så mange år. En interessant sak.

For Hanna Kvanmo, og mange med henne, var det for sent. Kvanmo døde i 2005.

Det er arkeolog Siri Sande ved Det norske institutt i Roma som seier dette i artikkelen "keiser Augustus - det selvoppdagede geniet".

Feel free :-)

Stor kunst er aldri eindimensjonal. Ta vår eigen Ludvig Holberg – figurar som Jeppe på berget og Erasmus Montanus har begge både komiske og tragiske sider. I denne syntesen blir det store født. Eller også don Quijote hos Miguel de Cervantes. I år er det 400 år sidan andre bindet av Don Quijote de la Mancha kom ut. Visst er den vandrande riddaren ein fantast som prøver å gripe tak i den gamle verda, altså mellomalderen, mens den nye, råe tida er på veg inn, ein konfrontasjon vi òg møter i [King Lear] av William Shakespeare frå den same brytingstida, begge to verk som peikar ut over si tid. Men ikkje berre verkelegheitsfjern. Ikkje berre komisk. Tragisk òg, ja visst, men også realist nok til å vere ein alliert i den striden som nå går over store delar av Europa.

Og nettopp nå har han stått fram som inspirator. Den 30.januar i år samla det nye, spanske partiet Podemos store folkemassar i Madrid for å demonstrere for ein ny politikk, for endring. Podemos er ei original nyskaping. Namnet betyr «Vi kan», og o-en i partinamnet er løfta fram som ein ring, eit symbol på ubryteleg einskap og samhald. Dette grepet, som det heiter i dag, sett resten av ordet, demos i relieff –og det er jo nettopp dette som partiet står for; demos er jo det greske δῆμος, «folk», ikkje berre «folk», men «vanlege folk», «folk flest».

I talen sin på Puerta del Sol i Madrid trekte leiaren av Podemos, Pablo Iglesias, fram partiet som don Quijote. Dette er interessant: Den spanske infinitiven poder betyr «kunne» (substantivet poder betyr «makt»). Don Quijote bruker nettopp dette verbet når han seier det som i Arne Worrens omsetting er «Alt er mulig»: «Todo puede ser,» seier mannen frå La Mancha. Alt kan vere, står det. Alt er mogleg. I denne replikken samanfattar han heile renessansens credo – dette er Leonardo da Vincis perfekte menneske, dette er William Shakespeares lovprising av kva mennesket kan få til, «What a piece of work is man». Det er denne tenkinga Iglesias nå faktisk trekker fram.

Samtidig speler partinamnet heilt tydeleg på Barack Obamas «Yes, We Can»-tale. Når Iglesias opp att og opp att slår fast at «Vi drøymer» («Soñamos»), skapar han assosiasjonar til både Martin Luther Kings «I Have a Dream» og John Lennons «Imagine» – «Maybe you say I am a dreamer, but I’m not the only one. / I hope some day you’ll join us. And the world will live as one.»

Den som har lese Don Quijote, kan ikkje ha unngått å merke seg dei orda som i nøyaktig fire hundre år i år har inspirert folk i Spania og andre stader til å kjempe for ei betre verd: «Friheten, Sancho, er en av de mest dyrebare gaver himmelen har gitt menneskene; med den kan ikke skattene som jorden skjuler eller havet dekker, sammenlignes,» seier hovudpersonen i Worrens språkdrakt (del II, kap. 58 – denne boka kom altså ut i 1615).

I eit referat frå talen heiter det m.a.:

«Vi kan drøyme, vi kan vinne,» ropte Pablo Iglesias framfor ei
oppglødd folkemengde. For dei frammøtte presenterte han Podemos som
ein don Quijote. «Vi treng verdige galningar som trassar makthavarane.
Vi treng modige drøymarar som er i stand til å drøyme om ei betre verd
og som våger å kalle ein spade ein spade; vi treng drøymarar,» sa
Iglesias, «som våger å forsvare dei som er nedst og trasse dei som er
øvst.» «Vi treng quijotar,» la han til. «Vi drøymer som don Quijote,
men vi tek draumane våre svært alvorleg.»

Men også i vår eigen litteratur finst liknande tankar. I «Svar» snakkar Rudolf Nilsen om «vårt drømte, frie land», og i «Nr. 13» kan vi lese

Men ennu våker noen. Det er ganske unge menn, som bøiet over bøker
leter drømmen frem igjen, slik den engang strålte om en vismanns gylne
penn!

Denne drøm som natten avler og som dagen slår i hjel om Atlantis,
Utopia – om en bedre lodd og del enn et liv, hvor andre eier selv ens
hjerte og ens sjel.

Og det raser i de unges bitre hjerter: Våk og lær, at du klart og nært
og koldt igjennem drømmens gylne skjær ser veien til et land, hvor Nr.
13 ikke er!

Etter demonstrasjonen og folkemøtet dukka det opp ei karikaturteikning der don Quijote seier: «Eg har nettopp meldt meg inn i Podemos, for det er så mange drittsekkar som går laus, utkledde som vindmøller. Denne gongen vinn eg.»

I «Vær utålmodig, menneske» minner Inger Hagerup oss om at draumen alltid var «vår ytterste virkelighet» …

"Det som skjer med Ezinma" - kan det være at oraklets prestinne omgir seg med denne typen mystikk for å ivareta sin overhøyhet og makt?

Dette kapitlet (11) har jeg også lurt mye på. Hva skjedde egentlig meg jenta denne natten?

Et forsøk på å utdype mine synspunkter:

Ja, mange enkelthandlinger fremstår som uforståelig og brutale. Jeg mener disse handlingene må ses i lys av det nødvendige i å holde klanen samlet for å sikre dens overlevelse. Dermed er det nødvendig med en viss sosial kontroll over dens medlemmer. Oraklet oppfatter jeg som en ubestridt autoritet som skal sikre en slik kontroll. Å rokke ved oraklets makt, vil rokke ved den sosiale strukturen og sette hele klanen i fare.

Når det gjelder stakkars Ikemefuna, er han et offer (i bokstavelig forstand) for en alvorlig synd hans landsby har begått mot «vår», Umuofia (kapittel 2). Igjen en form for justis og kontroll i et samfunn som ikke har andre rettsinstitusjoner.

Det denne typen sosiale mekanismer Achebe avdekker for oss, og som gjør det mulig å forstå disse, sett med våre øyne, uforståelige handlingene.

Noe av det jeg liker svært godt med Mønsteret rakner, er hvordan Achebe fremstiller klanfolkets vaner, skikker og ritualer slik at vi oppfatter dem som naturlige og «riktige». Det er lett å legge vår vestlige og moderne målestokk til grunn for hva som er rett og galt i møtet med en så fremmedartet kultur. Men Achebe formidler sitt stoff på imponerende vis; vi forstår hvorfor klanens folk tenker og handler som de gjør, ut fra deres egen tilværelse og livsanskuelse.

Achebe hverken «glorifiserer fortiden» (Gordimers spørsmål i det innledende essayet) eller fordømmer den. Tvert imot gir han oss et bilde av at det var sånn verden fortonet seg for det folket han skriver om.

Mesterlig, etter min mening.

Interessant. Uttrykket "post-kolonial litteratur" kan definerast som litteratur "affected by the imperial process from the moment of colonization to the present day", altså, slik eg oppfattar det, som litteratur skriven etter at eit land vart kolonisert, ikkje etter frigjeringa frå kolonialismen (Nigeria vart sjølvstendig i 1960).