Jeg har så sansen for Vigdis Hjorth! Hun kan være morsom, frekk, dyp, filosofisk og underfundig. Og hun har en innsikt i alle irrganger som finnes mennesker som nesten er skummel. Det kommer særlig til syne i Arv og miljø, men også i denne som er i samme genre.
Johanna har ikke hatt kontakt med familien på 30 år, hun har bodd i USA, blitt anerkjent kunstner og funnet sin egen måte å leve på. Det ble for mye for far, mor og søster, hun ble ikke jurist som far, hun ble ikke kone til en jurist som mor, og hun ble ikke lydig datter som søsteren. Nå er hun tilbake i Oslo i forbindelse med en separatutstilling, og minner og behov fra barndommen kommer til overflaten.
Johanna nærmer seg ikke problemene på noen rasjonell måte, hun spionerer, krever, forfølger og trenger seg på. Men leseren skjønner jo at hun neppe ville hatt mer suksess med noen annen metode. I denne familien er skylden fordelt og alt ligger hos Johanna. Så det er til pass for henne.
Det er noe med den lengselen etter å bli sett for hvem en er, spesialt av de nærmeste, som skjærer i meg i denne fortellingen. Akkurat som i Arv og miljø. Å få sin opplevelse anerkjent, selv om den skiller seg fra den vedtatte familiefortellingen er et grunnleggende behov hos mange, tror jeg. Det er ikke nødvendig å være en del av så dysfunksjonelle familier som i disse romanene for å føle at en ikke får gehør for sin versjon av sannheten. Vi er mennesker med feil og mangler alle sammen.
Jeg hørte denne på lydbok, lest av forfatteren. Vigdis Hjorth leser sine egne tekster med intensitet og nerve. Det kan anbefales.
Herlig! Jeg er ikke noen zombieelsker, men denne likte jeg. Så er ikke zombiene (de heter shamblers her) hovedsaken, bare ramma rundt en fortelling om rasisme, klasse- og kjønnsdiskriminering på siste halvdel av 1800-tallet. I et USA hvor de hvite er de eneste med verdi, godt begrunna i bibelsitater, er det helt klart mest spennende å følge en med annen bakgrunn. Og 17 år gamle Jane er en ... interessant hovedperson. Intelligent, med en etter forholdene priviligert oppvekst, men et totalt fravær av evne til å holde seg i skinnet når hun møter urettferdighet og/eller dumskap. Og hun møter nok av begge deler.
Det er mye dramatikk i Janes bakgrunn, men det tar lang tid før leseren sitter med hele bildet. I del én begynner hvert kapittel med utdrag fra brev fra Jane til mora. Janes framstilling ligger mildt sagt et stykke fra sannheten. I del to kommer sitatene fra den andre sida av brevvekslinga. Og setter mye i ett nytt perspektiv. Et godt fortellergrep som gir leseren mye å grunne over samtidig som handlinga fyker av gårde sammen med avkappa zombiehoder.
Jeg hørte denne på lydbok og må si at innleser Bahni Turpin gjør en kjempejobb. De fleste snakker sørstatsdialekt, ja vel, men du store så mye klasse har å si for språket. Jane er en av dem som vet å utnytte det og Turpin formidler alle nyanser. Her gir lydbokversjonen noe ekstra.
Anbefales!
Mari Nordø Lommelun siterer Dread nation av Justina Ireland
20:21, 10. november 2020 Ingen har det som favoritt.
Mostly I’m trying very hard not to kill Bill.
Kan vel ikke si annet enn at frøken Pettersen har gjort det igjen. Dette var til tider veldig spennende!
På samme måte som i Odinsbarn, får leseren ikke noen introduksjon til universet. Vi kastes ut i det og finne ut av ting sjøl og stole på at relevant info kommer når den trengs. Litt krevende, men jeg liker det. Alternativet blir ofte oppstyltede dialoger hvor personer forteller hverandre ting de allerede vet for at leseren skal henge med. Jeg foretrekker litt uvisshet.
Jeg elsker miljøet i denne boka. Det er mørkt og trist og kaldt og korrupt, men det er så levende! Det er sjelden jeg får så tydelige bilder i hodet. Og av karakterene også. De er mangefasetterte, og derfor troverdige. Juva er kul! Et sårbart forbilde.
En periode synes jeg kanskje Juva vingler litt mye fram og tilbake mellom hvem hun skal tro på, litt sånn enig med siste taler, der stopper flyten litt opp for min del. Men det er også det eneste jeg har å utsette.
Jeg er klar for neste bok! Når kommer'n?
Nydelig bildebok om å finne sin egen vei i livet og så la barna gradvis slippes løs for å finne sin. Veldig lite tekst og mange tolkningsmuligheter. Egner seg nok best som samtalebok med ganske store barn.
En bitteliten mann bor i skogen. Han finner en nydelig, blank skrue som han tar med seg hjem. Men roboten som skruen satt i, våkner og vil ha den. Her blir det dramatikk!
Enda en ordløs bok for småskolen. Her er det mye å ta fatt i om en vil det. Hvordan lever mannen i skogen? Er roboten trist eller sint fordi skruen er borte, eller har ikke roboter følelser? Boka har tegneseriepreg og en kronologisk fortelling, men en del rom for tolkning.
Cornelia har flytta til et nytt, stort hus på et øde sted og der er det ingen å leke med. På tur i skogen finner hun trehuset hvor Fredrik bor med alle oppfinnelsene sine. Dette blir nok bra likevel!
Flotte illustrasjoner med masse detaljer. Såpass lite tekst at den kan brukes som ordløs bok og utgangspunkt for egne historier og/eller samtaler om drømmer, fantasi, flytting og å kjede seg. For ca 6-9 år, vil jeg tro.
Fin og enkel bildebok som nok kan engasjere de minste. Krever at de voksne er kjent med borte-tittei-leken, da, og det er kanskje ikke alle som er? Stusser på hvorfor "beibi" skrives på denne måten, det står med liten bokstav, så er ikke ment som egennavn. Ikke greit å bruke til folk som ikke er så stødige i norsk, antagelig.
Mari Nordø Lommelun om Den store boken om følelser av Stéphanie Couturier:
11:10, 3. november 2020 Kommentarer: 1
Jeg liker idéen om at vi skal møte de ulike følelsene gjennom Selmas uke. Og tegningene er fine, selv om jeg ikke er superbegeistra for at følelsene framstilles som noen slags dyr og ikke integrerte deler av Selma. Men det som ødelegger denne boka for meg, er idéen om at negative følelser som sinne og sjalusi må undertrykkes eller rasjonaliseres bort. Det kan da ikke være sunt?
Grei bok om kroppen og alle dens funksjoner. De gjennomsiktige oppslagene gjør at en kan se nervesystem, skjelettet osv samtidig, men jeg vet ikke hvor spennende det egentlig er. Det brukes latinske betegnelser for en del muskler ol, og det er det en del unger som liker. Egentlig er nok denne boka mest for unger i nerdealderen som vil lære rare detaljer om egen kropp.
Ei veldig grei bok som tar for seg alle endringene som skjer når kroppen vokser, med hovedvekt på puberteten. Den er innom fysisk, psykisk og seksuell helse, overgrep, vennskap og mobbing, personlig hygiene og kosthold, alt i et enkelt språk. Beskrivelsene bli verken kliniske eller påtatt kule. Boka er rikt illustrert med enkle tegninger som bidrar til å forklare teksten. Bortsett fra et par detaljerte tegninger som skal forklare hva som er hvor på kjønnsorganene, er det lite nakenhet, dette er ikke ei bok av typen "nakenhet er SÅÅÅ naturlig!", og det kan jo være fint for en del som synes dette er flaut nok som det er.
Bortsett fra at omslag og utforming får boka til å se mye eldre ut enn fem år (ok, originalen er fra 2008), synes jeg denne er god.
Hørte denne som lydbok på engelsk, og et par timer uti syntes jeg det var svært gjenkjennbare ting ... Ok, jeg hørte den for fire år sida også. På norsk. Ser at jeg likte den bedre i denne runden, neppe pga oversettelsen, det er nok mer min dagsform. Men en favoritt er det ikke, så håper jeg ikke kommer til å prøve meg på den en tredje gang. :-D
Jeg er skeptisk innstilt til hestebøker i utgangspunktet, men ga denne en sjanse. Det gjorde jeg rett i! Hedda er ikke noen hestejente hun heller og begynner svært motvillig i stallen, dermed blir vi andre trukket inn sammen med henne. Og så handler det ikke bare om hester, men om å ikke passe inn, om at det ikke er så lurt å juge for å framstå bedre enn en er og om at det kan gå bra likevel. Jeg ble skikkelig engasjert!
Troverdig og spennende fortelling fra evakueringa av Londonbarn under andre verdenskrig. Fortelleren lar det bli alvor, en slipper ikke unna pga alder om en mistenkes for spionasje, nei! Samtidig skildres ungenes savn av foreldre og dagliglivet på en god måte. At det hele bygger på en sann historie (og at det redegjøres for hva som er hva i etterordet), trekker på ingen måte ned.
Jeg likte denne godt. Livet på slutten av 1600-tallet skildres i alt sitt slit og menneskenes fordommer, overtro og fokus på seg selv, kommer godt fram. Men det er også mye humor, mot og varme her, og hvem kan klandre noen for å slåss for seg og sitt i en såpass hard verden? Jeg liker at den unge hovedpersonen ikke bare er smart og vennlig, men også uhøflig og høy på seg selv innimellom, det gjør ham mer troverdig.
Sist sett
