Bokelskere.no

Synes forslaget ditt er bra. Det som er viktig for meg er at rekkefølgen bøkene skal leses i, blir klar så snart som mulig, slik at vi har god tid til å skaffe oss de bøkene vi mangler. Ellers er jeg veldig takknemlig for at du orker å organisere dette. Supert!

Jeg har en historie om møtet med den begeistrede og vet ikke om det kan sies å være bedre enn å møte fordommer, nedlatenhet eller frykt.
Det var en helt vanlig lørdag på den lokale puben, satt av til å trimme mavemusklene og se hvor full blæren kan bli før den må tømmes, og så gjenta dette. Det pleier å være en grei øvelse. I det jeg nevnte at jeg hadde begynt å lese Hamsuns samlede, spratt det opp en mann i 60-70 årene og begynte å deklamere Hamsun etter hukommelsen. Dette fortsatte han med hele kvelden, dukket fram overalt og overøste meg med sitater. Jeg ble nesten litt engstelig for å bevege meg rundt i lokalet slik han hoppet fram og resiterte med den inderligste innlevelse. Heldigvis resulterte ikke dette i nervøse rykninger hos meg, øl er en velsignelse slik, den legger liksom et slør over angsten....Jeg traff min overmann denne kvelden. Uansett hvor mye Hamsun jeg leser, vil jeg ikke rekke ham til støvleskaftene, heldigvis!

Hos oss har Tequila blitt en favoritt, dyr og vellagret gul Tequila, helst servert i Cognacglass, så god og rund i smaken at man ikke engang vurderer å finne fram sitron og salt. Mmmmm!

Følgende sitater er hentet fra Knud Thomsens "Klokken i Makedonia":

Zenia i kroen lager god mat og Galus’ ouzo er krydret som en ed i helvete..

”De er noen gamle fylliker” innrømmet Galus ”men det er vi jo alle sammen”

”Gud har ikke gitt oss alkoholen for at vi skal putte salamandere og slanger i den”

Galus vred av korken og tok en slurk, så rettet han seg opp og ble liksom meget tynnere. Øynene hans ble fulle av tårer da han rakte meg flasken. Jeg drakk, så skrøt jeg som eselet til skolelæreren og slo armene om drivstangen og lot meg svinge frem og tilbake uten motstand en god stund. ”Ja, man må nok venne seg til den” skrek Zorka ”men så kan man også bite hodet av en geit så lett som ingenting”

Jeg har ikke kommet særlig langt i romanen, men blir stadig minnet om min tørste venns utsagn: "Jeg syns vondt brennvin er godt og, jeg..."

Følgende sitater er hentet fra Henrik Ibsens "Vildanden":

Jeg hører mokkaen og maraskinoen skal kredenses i musikksalen.
(Det var tider, det!)

Hedvig: ”Og så kommer ølet til.”
Gina: ”Ja, det forstår seg. Det løper opp; men det MÅ jo til.”
(Det sier seg selv, øl må man jo ha)

Hjalmar Ekdal: ”Nei, aldeles ikke. Der behøves ingen ting for meg”. - ”Øl?” - ”Var der øl du talte om?”....”Nå, --når du endelig vil, så kan du jo gjerne sette inn en flaske.”
(Det er tross alt øl det er snakk om!)

Hjalmar ”Ikke øl i en sådan stund. Gi meg fløyten.”

Relling: ”Det kommer over ham som en innskytelse; og så må jeg ut med ham på rangel.”
(Det er alltid godt å ha en unnskyldning for en rangel! En bekjent av meg pleide å se bak på Dagbladet for å finne ut hvem sin fødselsdag han skulle feire den dagen. Han gjorde dette hver dag.)

Jeg har lest om menneskets hang til alkohol i flere bøker denne våren. Det begynte med Amalie Skrams ”Hellemyrsfolket”. Åpningsscenen hvor Oline stikker av fra Sjur Gabriel for å kjøpe sprit er uforglemmelig. Tenk å være så tørst!
Videre har jeg lest Knausgårds ”Min Kamp 1 & 2” som også tar for seg alkoholisme i usminket versjon. Harry Holes siste meritter har jeg tilgode, men jeg regner med at han også holker videre.
Det var vel først når jeg kom til Hemingways ”Og solen går sin gang” at jeg virkelig begynte å føle tørsten selv. Her drakk et selskap på tre mennesker 2 flasker Champagne og 4 flasker rødvin før de gikk ut for å ”drikke” lunsj.
Jeg holder nå på med Don Quijote som kan unnvære både mat og vin i lange perioder, og som dessuten oppfatter vinsekker som jetter og kapper av dem hodet så vinen flyter...
På et tidligere tidspunkt i livet klappet jeg sammen en bok av Jon Michelet og bestemte meg for aldri mer å lese noe av ham. Det ble rett og slett for mye rølp. Så tørst som jeg føler meg etter denne våren, bør den kanskje hentes fram igjen til skrekk og advarsel.

Hvilke tanker har dere om bøkenes forhold til de edle dråper? Blir dere noen gang fristet til et lite glass? Jeg oppfordrer dere herved til å øse av litteraturens beger og dele drukkenskapens gleder og sorger med oss andre og begynner med et sitat fra Herman Melvilles Moby Dick: ”Better sleep with a sober cannibal than a drunken Christian.”

Da Hedvig ikke ser ut til å være tilkoblet for tiden, våger jeg meg med noen tanker om Vildanden etter å ha lest stykket ferdig. Min helt i dette stykket er Dr Relling. For noen herlige diagnoser han stiller! Rettskaffenhetsfeber, tilbedelsesdelirium og demonisme.
Jeg har ledd mye av dialogene i Vildanden, men et toppet seg da Hjalmar Ekdals verden ligger i ruiner og han må vekk - men blir. Han har tross alt mistet hatten sin og man går ikke ut uten hatt! Det er vanskelig å tenke seg at Ibsen er på livsløgnerens side når Hjalmar våser som verst. Tilsvarende vanskelig er det å like Greger Werle som selv etter tragediene han har forårsaket skal fortsette sitt arbeid for en ideell verden.
Dette er så langt min Ibsenfavoritt.

Jeg har ikke DQ ferie og gleder meg til fortsettelsen av historien om maurerinnen og krigsfangen. Jeg klarer ikke å hisse meg opp over kvinnesynet eller det evinnelige "sønn av en hore" selvom det skurrer litt. Det er stort sett de vakre jomfruene som får gjennomgå og de kan jo alltids dåne hvis det blir for mye, men jeg må innrømme at passasjene med kjærlighetserklæringer blir lest temmelig overfladisk. Håper på en bolk med mindre kjærlighet og mer action!

Ja, nå er jeg endelig ferdig med bok nr 2 og er enig med deg Linda. Jeg har kjempet meg gjennom en ulidelig lang og ubegivenhetsrik fødsel, og skiftet bleier til det kjedsommelige. Det toppet seg da det inngående ble beskrevet hvordan maten ble stablet på gaffelen for deretter å bli ført inn i munnen. Da hadde jeg virkelig behov for å skrike høyt!
Ved siden av følelsen av å drukne i intetsigende detaljer, tok jeg meg selv i stadig å tenke at forfatteren tror at jeg som leser er komplett idiot, absolutt alt blir forklart og analysert i hjel. Jeg blir litt fornærmet over dette og derfor er det vanskelig å innrømme at det innimellom finnes betraktninger og beskrivelser som jeg oppfatter som stor litteratur. Språket flyter lett og godt, evnen til å fortelle er enorm, men så var det innholdet da...

Moby Dick av Herman Melville. Ramsalt, humoristisk, informativ, skildrende, dramatisk.

Jeg har gitt opp nattbordet og stabler på gulvet i passende høyder. Det er 41 bøker i stablene akkurat nå. De er disse bøkene som ligger først i lesekøen. Jeg leser for tiden 2 forskjellige oversettelser av Don Quijote av Servantes, et par bind av Ibsens samlede verker samt Klokken i Makedonia av Knud H. Thomsen. På iPoden lytter jeg til Folket på Innhaug av Anne Karin Elstad.

"På det utviklingstrin, hvor menneskeheden står, har flertallet altid uret. Derfor er demokratiet selvtilintetgørende, fordi det identificerer magt, flertal, med ret. Man kan heller ikke sige, at midretallet altid har ret. Men man kan stille det således op: flertallet har altid uret, mindretallet har dog en chance for at have ret og må naturnødvendig være ret og sandhet nærmere end flertallet." Eli Wamberg 1906-1980 (Han arbeidet med bøker hele livet og hadde antakelig lest sin Ibsen!)

Jeg har såvidt startet. Har lest akt 1 og beundrer virkelig Ibsens evne til å plassere informasjon i tilsynelatende dagligdagse samtaler, sladderen til tjenerskapet især. Herlig!
Jeg skriver ikke noe om handlingen i påvente av referat fra Hedvig.

Jeg storkoste meg med dialogene i boken. Min versjon er oversatt til norsk, men overklasseengelsken skinner tydelig igjennom :"Det var fordømt synd" "det vil bli en forbannet fin fiesta" "forferdelig hyggelig av Dem å spørre meg" "Vi har hatt det forbannet hyggelig, Harris" Jeg har en forkjærlighet for denne perioden med sine frigjorte kvinner, munnstykker, mengder av Champagne og ikke minst Charleston. Det er noe frekt og frigjørende ved å danse på bordet mellom to verdenskriger. Og spiller det noen rolle? Solen går sin gang uansett hva vi fyller våre dager med her på jorden...Skål!

Jeg synes også at novellen som hos meg heter ”Den nysgjerrige dumrian” ble litt lang. Igjen møter vi en viljeløs dame som etter å ha blitt utsatt for litt kurtise ikke kan annet enn å løfte på skjørtet. Det er i det hele tatt mye snakk om dyd og dyder, men i praksis viser både jomfruer og riddere svært menneskelige takter. Det samme kan sies om barberer og prest. Her er ingen ærlige, alle lyver, bedrar eller er utro. Kan dette være en roman om dobbeltmoral? Det ser iallfall ut til å være langt mellom liv og lære hos de fleste aktørene i dette dramaet.

Forsøk: reveenka@ues.no