The first lie Julio told Emilia was that he had read Marcel Proust. He didn't usually lie about reading, but that second night, when they both knew they were starting something, and that that something, however long it lasted, was going to be important, that night Julio made hos voice resonant and feigned intimacy, and said that yes, he had read Proust, at the age of seventeen, one summer, in Quintero. At that time no one spent their summers in Quintero anymore, not even Julio's parents, who had met on the beach at El Durazno, who went to Quintero, a pretty beach town now invaded by slum dwellers, where Julio, at seventeen, got his hands on his grandparents' house and locked himself up to read In Search of Lost Time. It was a lie, of course: ha had gone to Quintero that summer, and he had read a lot, but he had read Jack Kerouac, Heinrich Böll, Vladimir Nabokov, Truman Capote, and Enrique Lihn, and not Marcel Proust.
That same night Emilia lied to Juliofor the first time, and the lie was, also, that she had read Marcel Proust.
Jeg har tidligere skrevet at alle romanene til Banana Yoshimoto (dette er den sjette jeg har lest) handler om mennesker som blir kjent med hverandre etter at noen dør, og det handler denne om også. Denne romanen handler om fire mennesker som forholder seg til hverandre etter en forfatters selvmord. N.P. handler om de tre barna hans (en av dem er en halvsøster av de to andre) og Kazami som tidligere var kjæresten av en oversetter av denne forfatterens bøker. De forholder seg til hverandre en sommer i Tokyo (det er viktig at det er sommer, for Kazami elsker sommeren). Som i Yoshimotos andre romaner, er rom også viktig i N.P. Bl.a. er det en beskrivelse av leiligheten til Sui, halvsøsteren, som knytter den til havet og til halvbroren hennes.
Når jeg leser det jeg har skrevet om Kjøkken, så tenker jeg at det er ikke så mye nytt å skrive om N.P., som om alt jeg har skrevet om Kjøkken passer til også N.P. Folk som dør, relasjoner, forflyttelser og om avslutninger, jeg finner ikke noe nytt om N.P., men likevel er den en bok for seg selv, likevel er alle bøkene til Yoshimoto bøker for seg selv, de glir ikke over i hverandre, jeg blir ikke lei fra den ene til den andre. Men så er det likevel noe å si, når jeg tenker meg om, for dette er den beste boka av Yoshimoto jeg har lest til nå. Stemingen her er bare enda mer ekstrem, det er noe med den stemningen, i samtalene, atmosfæren, så mye blir sagt uten å bli skrevet, det er så mye mellom linjene. Hvordan får hun det til, hvordan får hun det til. Jeg vil bare sluke meg i enda en ny bok av Yoshimoto, men nå vet jeg ikke om det finnes flere en gang, vel, da får jeg bare lese henne på nytt igjen, da.
Miniroman av en av Chiles nye talenter, som Pedro Armona-Calvarez anbefalte under en samtale på Victoria i Bergen om Amerika i litteraturen tidligere denne måneden. En miniroman er den sannelig, jeg leste den i løpet av en tur med bybanen på vei til forelesning og tilbake igjen. Faktisk var jeg ferdig med Bonsai da det fortsatt var seks stopp igjen og jeg bare Å, faen, hva skal jeg gjøre nå da? Stirre ut i lufta? (Jeg hadde Bonsai på lesebrettet og kunne derfor egentlig begynne på The Corrections av Jonathan Franzen som jeg også hadde på lesebrettet, men jeg liker ikke å begynne på en ny bok rett etter at jeg har lest en ferdig, jeg må liksom fordøye den forrige først). Jeg måtte stirre ut i lufta.
Men ikke bare var det kjipt at romanen var ferdig fordi jeg hadde seks stopp igjen på banen, men fordi Bonsai sluttet så brått. Jeg kunne ikke skjønne at den sluttet. Var det ikke mer? Ikke at jeg følte at boken var kort, det visste jeg jo, men at den sluttet så brått. Den sluttet like brått som jeg kom inn i den etter det første setningene. Jeg var helt bergtatt. De to første kapitlene er fantastiske. Jeg glemte nesten å gå av der jeg skulle av, så inni boka var jeg. Og da forelesningen om Horats og Pindar og Petrarca begynner, tenker jeg på Julio og Emilia i Bonsai, det unge paret som ligger i senga og leser dikt og romaner og noveller mens de røyker marihuana og lyver for hverandre at de har lest Marcel Proust, ja, visst har de lest Marcel Proust, uten at noen av dem vet at den andre også lyver. Ingen av dem har lest På sporet av den tapte tid.
Gleder meg til å lese flere av Zambras miniromaner, faktisk kjøper jeg meg The Privat Lives of Trees omgående.
Der. Ja. Et trykk på amazon.com.
The Private Lives of Trees er min.
Jeg tok den ikke opp fordi jeg hadde så lyst til å lese den heller, det må jeg innrømme. Jeg har omtrent tyve sanger fra den på pensum dette halvåret, så jeg tenkte at når jeg nå likegodt hadde lånt boka, så kunne jeg likegodt lese hele. Og forelesningene om den synes jeg var interessante. Jeg er glad jeg hadde dem å lene meg på ved siden av, det hjalp meg til å forstå mer av verket.
En samling med noveller om kjærligheten (og forviklinger som følger med). Tidligere har jeg lest novellen 'The Hitchhiking Game', og her leste jeg den på nytt på norsk ('Haiking som spill'). 'The Hitchhiking Game' er en av mine favorittnoveller, og jeg likte den bedre oversatt til engelsk enn til norsk. Det var som om noe var borte i den norske versjonen som var i den engelske (hva som er i novellen på originalspårket vet jeg jo ikke, jeg kan ikke tjekkisk). Novellene jeg likte best i Latterlige kjærlighetshistorier var derfor noen andre: 'Ingen vil le' (om en akademiker som nekter å godkjenne en annen akademikers tekst fordi den ikke er vitenskapelig, men han tør ikke si sannheten og bestemmer seg for å gjemme seg for ham i stedet), 'Edvard og Gud' (om Edvard som er forelsket i Alice som er kristen i et kommuniststyrt land) og 'Dr. Havel tyve år etter' (om Dr.Havel og hans opphold på kurbad). Det er to noveller om Dr. Havel i samlingen, og det vil derfor være annerledes å lese 'Dr. Havel tyve år etter' uten å ha lest den første om ham, så hvem vet om jeg hadde likt den så godt hadde jeg ikke lest den første novella om ham først? En fin samling noveller er det i hvertfall.
M. Agejev er et pseudonym, men til hvem? Roman med kokain var i trykk første gang i en avis i Paris på begynnelsen av 30-tallet. Det ryktedes at Vladimir Nabokov stod bak pseudonymet, men familien hans (nærmere bestemt hans forlagsmannsnevø) avkreftet dette og jeg synes, etter å ha lest boka, heller ikke at boken er i hans stil. Jeg synes derimot boka minner meg om Dostojevskjij, selvsagt uten at jeg trenger å mene at jeg tror han står bak det mystiske manuskriptet. Da tenker jeg først og fremst på Dostojevskijs kjellermenneske, som vandrer rundt i St.Petersburg med dårlige tanker, akkurat som jeg-personen i Roman med kokain. En annen bok som springer opp i hodet mitt er John Fantes The Road to Los Angeles, men det er nok fordi jeg nettopp har lest den. Det de har til felles er at de handler om to unge menn som ikke er spesielt snille mot sine mødre, men Arturo i The Road to Los Angeles fortoner seg som et søndagsskolebarn i forhold til Vadim. Vadim er jo råtten tvers gjennom. Skikkelig råtten.
Én fun fact til om boka: Roman s kokainom heter den på russisk, og 'roman' på russisk kan bety både 'roman' og 'romanse.' Fiffig, hm?
Jeg er fullstendig klar over dens innflytelse på verdenslitteraturen (eller skal vi si den vestlige litteraturen?), men fy faen så jævlig kjedelig det var å lese den. Jeg måtte belønne meg selv med en sjokolade etter hver side lest. Neida, jeg gjorde ikke det, da hadde jeg blitt smelltjukk for boka er bare enda tjukkere. Jeg er glad den er over.
Jeg leser med stor glede spalten Tina Åmodt har i hvert nummer av Vinduet, Samtaler med sysselsatte, hvor hun skriver om mennesker med forskjellige yrker, fortalt i førsteperson. Det var pga. disse tekstene at jeg begynte på Anleggsprosa. Første gang jeg leste om Anleggsprosa var i et intervju i NyTid, men da stod det også at hun hadde gått på skriveskole, og jeg hadde ikke lest noen av tekstene hennes i Vinduet ennå, så det fristet med andre ord ikke å lese Anleggsprosa, selv om temaet var interessant nok. For bokens tema, en byggeplass og menneskene som jobber der, er interessant, jeg vil lese om det, men Anleggsprosa er og forblir bare kjedelig. Jeg skjønner at hun skriver om en heisekran, men jeg ser ikke for meg akkurat denne heisekranen selv om hun beskriver den, så hvorfor beskrive den i det hele tatt? Beskrivelsene er dårlige, og jeg blir heller ikke særlig kjent med menneskene på arbeidsplassen, tross det at bokens førstepersonsforteller ikke er fra et vikarbyrå, men fast ansatt.
En samling essays. Liker stilen og estusiasmen over Gaétan Soucys Den lille piken som elsket fyrstikker, for det er en bok jeg også er svært begeistret for. Essayene jeg likte bedre enn de andre essayene, var Pynt dere! (jeg er skikkelig enig, det er forbudt å gå med joggebukser i vårt hjem) og Jorda er flat. Etter å ha lest Pynt dere! måtte jeg forresten se litt på musikkvideoen til Gwen Stefanis '4 In The Morning'.
En komedie fra den franske klassissmen. En liten stund der lurte jeg på om den hadde gått over til tragedie, da Tartuffe fikk Orgon til å jage sin familie fra hus og hjem; før en ridende politimann kom inn som en annen ex deus machina med beskjed fra kongen om at Tartuffe var en svindler.
The Road to Los Angeles handler om fandenivoldske Arturo Bandini som bor sammen sin mor og sin katolske søster. Faren deres er død og Arturo må derfor brødfø familien sin gjennom å jobbe på et fiskemottak mens søsteren hans går på en dyr, katolsk privatskole og rett og slett er ei bortskjemt drittunge, som ikke bare Arturo Bandini irriterer seg over, men også jeg. Fy faen for noen late jævler mora og søsteren er, henger bare hjemme og kjefter på Arturo hver gang han får sparken fra en jobb. Skaff dere en jobb sjæl!
Og samtidig som Arturo jobber på fieksmottaket, går han rundt og siterer Nietszche og sier at han er en forfatter og heller nedpå med whisky ikke fordi han liker whisky, men fordi det sømmer seg for en forfatter å drikke whisky. Dessuten snakker han også til alle damene i pornobladet sitt inni klesskapet, men det er før søstera hans tar klesskapet til klærne sine.
J.D. Salingers The Catcher in the Rye dukket flere ganger opp i hodet mitt da jeg leste The Road to Los Angeles, som jeg så på som en hakket grovere versjon. The Road to Los Angeles ble med meg fra biblioteket fordi: 1) tittelen fenget meg, 2) jeg visste jeg måtte lese John Fante of 3) jeg digget coveret. Egentlig var jo planen slik at når jeg først skulle lese John Fante, så skulle jeg lese Ask the Dust. Men det er for sent nå. Ikke at jeg The Road to Los Angeles skremte meg bort fra å lese Ask the Dust i fremtiden, det var bare en digresjon om mine leseplaner.
I denne boka har Francesca Lia Block skrevet sin tvist av kjente eventyr. Ofte måtte jeg tenke meg om en liten stund før jeg skjønte hvilke eventyr hun hadde gjort sin vri på, det var sjeldent opplagt (kanskje med unntak av Snow); én av novellene skjønte jeg aldri hvis eventyr det var basert på. Novellene jeg likte best var Snow og Rose, sistnevnte minte meg om Blocks Violet & Claire, uten at det gjorde noe. Jeg synes boka var nydelig og kommer til å lese novellene om og om igjen, akkurat som med novellesamlingen Girl Godesses #9. Utdrag fra The Rose and the Beast kan du lese her.
Lucille: Vladimir, it's the owner! She wants us to come eat! Vladimir: Well, sure. Of course. We paid for meals! Lucille: But don't you see! I can't! Did you see how fat she was? Her food has to be loaded with calories! Vladimir: Just eat however much you want. No one's forcing you to clean your plate. Lucille: But she'll be offended! Cooking must be her whole life! She's a mom... and Italian mom, get it?
Lucille er en tegneserieroman om ei jente med spiseforstyrrelser og en gutt som er like lost; de bor på den franske landsbygda, ved kysten, blant fiskere, blant fattigdom og arbeidsløshet. Sammen rømmer de sin vei med toget, til Italia, og tror at alt skal bli så mye bedre av det. I Italia innlosjerer de seg hos en familie og får seg jobber på en gård. Her er et utdrag:
Lucille: Vladimir, it's the owner! She wants us to come eat! Vladimir: Well, sure. Of course. We paid for meals! Lucille: But don't you see! I can't! Did you see how fat she was? Her food has to be loaded with calories! Vladimir: Just eat however much you want. No one's forcing you to clean your plate. Lucille: But she'll be offended! Cooking must be her whole life! She's a mom... and Italian mom, get it?
Å, Lucille, hvorfor dro du til Italia av alle steder?
Hva angår resten av romanen er den en tragedie fra ende til annen. Fæl og trist, nesten på grensen til at det blir for mye. (Men forsatt bare nesten, altså, det funker, og slutten?, slutten, den er jævla bra.)
Sår roman om å være ung og ha sitt første kjæresteforhold. Av og til da jeg leste boka tenkte jeg på det intense kjæresteparet i Geir Gulliksens Forenkling, når Amalie sier til Aksel at de burde treffe flere mennesker og han ikke forstår hvordan hun kan ønske det. Han vil jo bare dra til Seychellene og være de to, selvforsynte, hvorfor skal de trenge noen andre? Det var jo tilogmed hun som foreslo det først. Siste kapittel får meg til å tenke på en annen bok, Carl Frode Tillers Innsirkling (eller Innsirkling 2). Ikke forlat meg er vond å lese og jeg skifter hele tiden mellom å føle med Aksel og å tenke skjerp deg, ikke være så hjelpeløs. Eller det går over, du er ikke tenåring for alltid.
Her samles flere av diktsamlingene til Bukowski, samlinger fra 1955 til 1973. Mockingbird Wish Me Luck fra 1972 er ikke en av disse, den ble gjenutgitt som egen bok på samme tid som Burning in Water Drowning in Flame som jeg nå har lest. Forståelig, for Mockingbird Wish Me Luck er så mye bedre enn alle disse andre diktene i Burning in Water Drowning in Flame, den trenger å stå alene, men jeg leste likevel noen perler, noen dikt som var bedre enn de andre, som f.eks. 'a literary romance', 'the talkers', 'yes yes' og 'tougher than corned beef hash -.'
Jeg leser bokblogger, både seriøse og de mindre seriøse, og så leser jeg The Paris Review og Vinduet, jeg liker spesielt portrettene i Vinduet, der oppdager jeg ofte nye forfattere å like. Jeg abbonnerte en stund på Vagant, men tekstene deres ble for akademiske for meg (selv om jeg faktisk studerer litteratur selv). Vinduet flettes mer sammen med popkultur og er mye mer down-to-earth, det liker jeg. Klassekampens Bokmagasinet hver lørdag digger jeg også. Vi var abbonementer av Klassekampen en studn før vi flyttet og glemte å bestille nytt, så jeg kjøper det bare i løssalg av og til nå, siden vi snart skal flytte igjen gidder jeg ikke fikse nytt abonnement, men når nytt bosted er i boks, skal jeg igjen få Bokmagasinet i postkassa hver lørdag.
I stayed for two weeks but I missed Monroe and my city and my mom and so even though I was sad to leave Charlie I was ready. I had started counting off the time until my return on the second day when the garbage smells rose up like monsters while we went to buy oranges, milk, and conrflakes at the corner market. My father's appartment felt cramped and hot and I longed for Los Angeles with its smog and flowers.
We had gnocchi and ravioli, Indian curries and samosas, pork buns and chow mein.
I wanted to make pancakes, bacon, and scrambled eggs for dinner. Sometimes it cheered me up to eat meals at the "wrong times." Maybe my mom would eat some, too.