Bokelskere.no

Å bli rammet av kreft er en livskatastrofe. Det er først etterpå man vet om man har maktet å håndtere den, by den motstand.

Hvordan du ser ut i speilet, kommer til å variere gjennom livet. Men bak speilbildet er det alltid den du er, som skjuler seg.

Språk har nemlig det til felles med kart at den som behersker det, behersker verden. Språket er, som kartet, forbindelsen mellom forestilling og virkelighet, mellom tanke og faktum. Eller mellom tekst og terreng, om du vil. Den som har best kart, vinner krigen. Og livet, Lars, merk deg det, livet er i all hovedsak en eneste lang krigføring.

Lille Oslo
er en egen planet
alle gatene
forskjellige land
hvert strøk
en verdensdel
og vi suser avgårde,
alle mann.

Lars Lillo-Stenberg

Omsorg og seier var hverken motsetninger eller to sider av samme sak, men snarere to former for makt. Og den ene var ikke mindre virkningsfull enn den andre. Bare et spørsmål om valg, valg han selv kunne ta. Uansett situasjon, virket det som. Å vinne - eller få andre til det.

Slik termitter gnager seg inn i bærebjelker, slik svovelsyre etser gjennom bannlyste kvinners ansiktshud, slik gjennomtrenger sladder ethvert miljø. Slik er den sosiale entropiens ubønnhørlige og ufravikelige logikk.

Lengsel i stor målestokk skaper ikke historie, ikke alene, sier farfaren sakte. De som tror det, tar feil. Historien skapes av handling. Av vilje og viljens virke. Strateger og agenter. Husk det. Ofte kan det kanskje se håpløst ut, men vi gir oss aldri.

Jeg ser ikke fordelen ved å gni det avskyelige inn i ansiktet på folk. Og sannheten er overhodet ikke bra for de brede lag av folket, som din far utmerket godt vet. De har ikke vett på å forstå den. Hele kunsten å styre ligger i å fordreie fakta til beste for nasjonen i sin helhet.

Det er foreldres lodd, hvor man enn er. Å sette et barn til verden er å dømme seg selv til et helt liv i engstelse.

Å væpne en innfødt stamme mot en annen virket som en innlysende løsning, og den ble da også ofte prøvd; haken var at det som regel endte dårlig.

Rosina, tungen din er så skarp at du kan komme til å skjære deg på den.

Hun ville ikke være vitne til Isobels fortvilelse når farens hemmelighet kom ut, slik hemmeligheter bestandig gjorde. Hun håpet bare at skandalen ikke ble offentlig. Det var slikt som kunne få nasjoner til å vakle, i hvert fall hvis piken var den Rosina trodde hun var. Hun ville heller reise til Australia.

Det var slikt den engelske overklassen drev med. De kjempet og døde for sitt land, og stod tidlig opp for å skyte fugl. Hvis de ved en feiltagelse skjøt hverandre, var det ingen som klaget.

Drastiske hendelser minnet deg på hvor skjør tilværelsen var. Det eneste du var opptatt av, var å få puste.

Jeg har aldri forstått det før, sa hun, at kvinner går med korsett og hvite hansker for å vise verden at de ikke behøver å skure gulv. Men det stemmer. Moten gjør deg hjelpeløs. Høye hæler og tønnebåndskjørt som er trangest nederst, hindrer deg i å løpe, korsettet hindrer deg i å puste, og hattene hindrer deg i å se. Jo mer fornem du er, desto mer hjelpeløs blir du.

Men luksuslivet imponerte henne ikke, hun ble rastløs og kjedet seg i stedet. En springmadrass kunne ikke bli bløtere enn bløt, lintøyet hvitere enn hvitt, og aprikossyltetøy deiligere enn deilig. Det måtte da være noe mer enn denne fråtsingen? Og hvordan greide egentlig late, rike mennesker å trives så godt når de nesten ikke gjorde annet enn å kvitte seg med penger?

Isobel var egentlig mye mer av en viking enn sin mann. Hun kom fra Newcastle i nordøst, der nordmennene hadde klort seg fast med vold og makt.