Historien om en bunnløs sorg

Tyske Hans-Ulrich Treichel (f. 1952) er germanist (dvs. har studert germanske språk og eldre germansk litteratur og historie), forfatter og poet, kan jeg lese på Wikipedia (her er det den tyske siden som gjelder - den engelske er svært mangelfull og det finnes ingen norsk side om ham). Han debuterte som poet i 1979 og har siden utgitt en rekke diktsamlinger. 10 bøker, herunder seks romaner, har han utgitt i årene fra 1992. "Der Verlorene" som er originaltittelen på "Den bortkomne", utkom i 1998 (hans tredje roman). Utover dette har Treichel utgitt flere litteraturvitenskapelige essays, skrevet flere librettoer og en hel mengde med lærebøker (i følge Wikipedia). Han er meget prisbelønt i sitt hjemland.

Så vidt jeg har klart å finne ut, er det kun "Den bortkomne" og "Tristanakkord" (her er en anmeldelse i Dagbladet av sistnevnte bok) som er oversatt til norsk, og jeg stiller i grunnen et stort spørsmål ved akkurat dét! Det er vel ingen grunn til å anta at Treichels øvrige bøker holder et lavere litterært nivå, eller hur ...? Det som i alle fall er et faktum er at det var nettopp "Den bortkomne" som førte til hans internasjonale gjennombrudd. Boka har til og med fått en egen side på Wikipedia (men kun på tysk)!

"Broren min satt på et hvitt ullteppe og lo inn i kameraet. Det var under krigen, sa mor, det siste krigsåret, hjemme. Hjemme, det var østpå, og broren min var født østpå. Straks mor sa ordet "hjemme", begynte hun å gråte, som hun så ofte gjorde da det ble snakk om broren min. Han het Arnold, akkurat som far. Arnold var en glad gutt, sa mor, mens hun betraktet fotografiet. Så sa hun ikke mer, og jeg sa heller ikke mer og betraktet Arnold, som satt på et hvitt ullteppe og var glad. Jeg vet ikke hva Arnold var glad for, det var jo krig, dessuten befant han seg østpå, men likevel var han glad. Jeg misunte ham denne gleden, og jeg misunte ham det hvite ullteppet, og jeg misunte ham også plassen i fotoalbumet. Arnold var helt forrest i fotoalbumet, til og med foran bryllupsbildene av foreldrene mine og portrettene av besteforeldrene, mens jeg var havnet langt bak i albumet. Dessuten var bildet av Arnold ganske stort, mens bildene av meg for det meste var små, for ikke å si knøttsmå ... " (side 5)

Fortellerstemmen i boka er altså broren til Arnold. Lillebroren som ble født etter krigen, og som så langt har levd i skyggen av den bortkomne broren, han foreldrene mistet under flukten fra russerne på slutten av krigen. I et innfall av opplevd fare overlot moren sitt lille barn til en fremmed kvinne. Da faren var over, var den fremmede kvinnen og Arnold borte. Siden skulle livet dreie seg om å finne dette barnet. For så intenst var savnet etter den bortkomne sønnen at det aldri ble plass til vår navnløse jeg-person, han som i aller høyeste grad var der, levende, men som like godt kunne ha vært død fordi alt handler om Arnold ...

Til å begynne med får han vite at Arnold døde av sult under krigen. Dette gjorde ham i grunnen ganske stolt.

"Det var ikke en eneste av lekekameratene mine som hadde en død bror, for slett ikke å snakke om en bror som var død av sult under flukten fra russerne." (side 8)

Da han er gammel nok, forteller moren ham den egentlige historien. En historie som blir innledningen til en jakt på en høyst levende - og truende - bror. Fordi alt handler om den bortkomne broren Arnold, kjenner vår jeg-person en stor ulyst mot morens prosjekt. Arnold, som alle innser heter noe helt annet i dag, men som finnes der ute. Fra å ha vært hans døde bror, er han nå den ikke-døde broren, som faktisk lever der ute et sted og som bare venter på å bli gjenforent med sin familie.

Foreldrene er tause. De snakker ikke i utrengsmål, og den unge gutten overlates mye til seg selv. Inntil han blir bedt om å stille opp for kroppslige undersøkelser i jakten på det som etter hvert betegnes som hittebarn nr. 2307 ... Etter hvert som resultatene fra undersøkelsene kommer, innser han at det kanskje er mindre sannsynlig at han selv er i slekt med foreldrene sine, enn hva tilfellet er for hittebarn nr. 2307. Hvorfor kunne ikke Arnold bare ha sultet ihjel under krigen, så hadde han sluppet de ydmykende undersøkelsene, tenker gutten. Han fotograferes forfra, bakfra og fra siden som en annen straff-fange - med og uten klær. Da det viser seg at sannsynligheten for slektskap med hittebarn nr. 2307 fremstår som svært minimal, er det som om Arnold dør for andre gang. Moren gråter, og i den grad det er mulig, er vår jeg-person enda mer usynlig for dem. Her har de faktisk en sønn, men de ser ham ikke. Ikke i det hele tatt. Når moren klemmer ham, er det ikke for hans skyld, men for hennes egen. Det er seg selv hun trøster - ikke sønnen sin.

" ... når hun klemte meg var det en tung, fortvilt klem, som ble fulgt av at det skalv og grøsset i kroppen hennes. Jo mer mor skalv og grøsset, desto sterkere klemte hun meg inn mot magen, ja nesten inn i magen. Jeg torde ikke si til mor at jeg ikke ville klemmes." (side 47)

Morens håndtering av sin sorg er ekskluderende i forhold til sønnen, og lammende i forhold til omgivelsene. Guttens sorg og ensomhet er hjerteskjærende. Når han ikke får noen oppmerksomhet, blir han vanskelig.

"Jeg minnet henne om far. Og jeg minnet henne også om Arnold. Men jeg kunne ikke erstatte Arnold for henne. Hadde det stått til meg, ville jeg uten videre ha erstattet Arnold for henne. Jeg kunne spise for to. Se fjernsyn også. Dårlige karakterer kom jeg også hjem med i massevis. Det trengte jeg ingen Arnold til. Men jeg var ikke nok for henne. Jeg var bare det hun ikke hadde. Jeg var fingeren i såret, saltkornet i øyet, steinen på hjertet. Jeg var i ordets sanne betydning til å grine av, men først langt senere skjønte jeg hvorfor det var slik. Den gangen merket jeg bare at mor ved synet av meg fikk et uttrykk av dyp smerte i ansiktet, og at jeg begynte å hate denne smerten like mye som mitt eget speilbilde. Jeg ble det man kaller en vanskelig gutt, utakknemlig og gjenstridig og alltid sur, som særlig plaget mor når det var dårlig med henne." (side 88)

Tematisk handler denne boka om en bunnløs sorg og på et vis også om den første etterkrigstidens slør av fortrengning. Skammen, savnene etter den eller dem man mistet, alt man ikke uten videre kunne snakke om. Men i stedet for å gjøre neste generasjon i stand til å leve, virket tausheten lammende. Det er som om hver generasjon nødvendigvis må legge kortene på bordet for at neste generasjon skal være i stand til å leve videre og på et vis bære med seg familiehistorien videre.

Her om dagen kom jeg over en meget interessant artikkel fra Vagant skrevet av Torgeir Skorgen i 2009 - under tittelen "Retten til å sørge", med undertittelen "Tyske krigstabuer hos Sebald og Treichel". Av denne artikkelen fremgår det at Treichel selv opplevde at moren like før sin død betrodde ham at hans eldste bror likevel ikke hadde omkommet under flukten fra russerne i krigens siste dager i 1945, men at han rett og slett kom bort. Hans foreldre drev en iherdig leting etter den forsvunne sønnen Gustav. Historien i "Den bortkomne" er utvilsomt tuftet på hans egne erfaringer.

Ellers tar artikkelen for seg at det først er de siste ti årene at tyske krigstabuer har slått gjennom i litteraturen. Jeg siterer fra denne artikkelen:

"Et litterært langt mer vellykket forsøk er Hans-Ulrich Treichels (f. 1952) korte og fengslende roman Der Verlorene (Den bortkomne), utgitt i 1998. Her skildres skjebnen til en østfordrevet småborgerlig familie, preget av traumer, fortielser, fortrengning og somatisering. Faren, som i begge verdenskrigene har opplevd å miste gård og grunn, slår seg opp som slakter og siden som kjøttgrossist i en sørtysk småby. Traumatisert etter å ha mistet sitt eksistensgrunnlag to ganger, kompenserer han ved stadig å bygge ut og øke sin virksomhet og levestandard. Moren forsøker på sin side å døyve traumene etter voldtekten hun ble utsatt for under flukten, med eksessivt husarbeid. Hun er imidlertid ikke i stand til å ta ordet «voldtekt» i sin munn og snakker i stedet i unnvikende vendinger om «det skrekkelige som noen gjorde med henne»."

Jeg anbefaler å lese hele artikkelen, som inneholder noen svært interessante analyser av boka.

"Den bortkomne" er rett og slett en perle! Ikke bare er den svært godt skrevet, men måten historien fortelles på - i en noe naivistisk stil og med et manende språk - opplevde jeg som originalt. Å vokse opp med et søsken som er død, og som får mer oppmerksomhet enn de levende, er riktig nok ikke helt unikt. Det er heller ikke unikt at de døde blir opphøyd nærmest til ikoner, fordi vi glemmer deres negative egenskaper. Det er nettopp slik sorg fungerer. Slik vil vår jeg-person aldri kunne bli så edel som Arnold. Det er ganske enkelt ikke mulig. At han så til de grader blir usynlig spesielt for sin mor, er derimot utrolig sårt å lese. Fordi vi hele tiden betrakter det som skjer gjennom øynene til den unge gutten, blir historien aldri påtrengende følelsesladet. Han forstår jo ikke alt han ser, men måten han forteller sin historie på gjør at vi lesere kan forstå. Akkurat dette grepet i historien er bokas styrke! Jeg ble sterkt berørt av historien!

Jeg er forundret over at boka ikke lenger er å få tak i på norsk. Her må det i det minste komme en pocketbok-utgivelse! Boka fortjener nemlig mer oppmerksomhet!

Jeg hadde også stor glede av å lese denne boka, det ble en favoritt bok og hos meg er nåløyet smalt.
Har også lest Geir Kjetsaas flotte biografi over den gåtefulle dikter, så den kan jeg anbefale. Blir liksom kjent med dikteren, får bakgrunnsinformasjon, noe som jeg synes er givende og interessant, og ikke minst får en et lite innblikk i Russland på den tiden.
Boka "Døde sjeler" er viet stor plass, og det er ikke så rart spør du meg.

Har Hamsun samlede verker fra 1956 og i et av bindene fant jeg skuespillene, som jeg aldri har lest. Takk til deg Kjell for nyttig info, for om ikke lenge skal disse tre leses.

Dette var mange timer god underholdning! Hørte audible-versjonen, veldig godt lest. (Ok, dragen hørtes ut som hun var fra Texas, men det gjør ikke noe.) Likte spesielt godt hvordan vi først ble kjent med hovedpersonene i ett miljø og verdenen gradvis fikk vokse ut derfra. Det eneste jeg ikke var så fornøyd med, var at dialogene av og til ble i overkant uttværende, alt behøver ikke forklares i detalj og til og med flere ganger. Dessuten blir jeg litt kvalm når "kjærlighetens kraft" er det som fikser uløselige problemer og svart magi. (Ja, det irriterte meg i Potter-bøkene også.) Men det er detaljer, jeg kommer til å tilbringe flere timer i dette universet!

Sommerens store "hit"!

Antoine Compagnon er forfatter og professor ved Collège de France i Paris og Colombia University i London, kan vi lese på forlagets nettside. "En sommer med Montaigne" var opprinnelig en føljetong som ble fremført på den franske radiokanalen France Inter sommeren 2012. Sommeren etter utkom føljetongene i bokform, og boka ble umiddelbar en så stor suksess at den havnet på bestselgerlistene i Frankrike.

Michel de Montaigne (f. 1533 d. 1592) var en fransk adelsmann, statsmann, filosof og forfatter, og anses som en av de mest innflytelsesrike i den franske renessansen. Mest kjent er han for sin popularisering av essayet som litterær sjanger. Ikke bare dét - han skapte selv sjangeren! (Kilde: Wikipedia) Hans bok "Essays" anses selv i dag som en av de mest innflytelsesrike essayer som noen gang er skrevet.

For få dager siden - mens jeg holdt på med Compagnons bok - ble jeg oppmerksom på at Aschehoug forlag faktisk har utgitt Montaignes essays i tre bind - på norsk! Litt nysgjerrig leting i hyllene til Boksalongen - Bergens litteraturhus´egen bokhandel (som er "kjedeuavhengig og egenrådig" i følge deres nettsider - og: kjemisk fri for krimlitteratur, til min store glede!) - gjorde at blikket mitt falt på to av bindene i essaysamlingen.

"En sommer med Montaigne" utkom på norsk for kort tid siden. Den har raskt krabbet oppover på salgslistene også her til lands, slik jeg har forstått det. Og grunnen til dette er svært enkel: dette er en sabla god bok! Dessuten fremstiller den tre tykke bind med essays på en nokså lettfattelig måte, slik at Montaignes essays blir tilgjengelig for absolutt alle!

Forfatteren skriver i innledningen til boka:

"Folk skulle få høre noen snakke om Montaigne på radioen mens de lå på stranden eller nippet til en aperitiff, eller kanskje mens de gjorde seg klare til å gå til lunch. Da Philippe Val ba meg kåsere over Montaignes Essays på France Inter denne sommeren, syntes jeg ideen var så merkelig og utfordringen så stor at jeg ikke våget å si nei.

Det å redusere Montaigne til små utdrag sto i seg selv i strid med alt jeg hadde lært, med den oppfatningen som rådet da jeg var student. På den tiden gikk man bort fra å legge frem den tradisjonelle moralen i Essays i form av korte sentenser, og snakket heller om teksten som en kompleks og motsigelsesfull helhet. Den som dristet seg til å skjære opp Montaigne og servere ham i småbiter, ville umiddelbart ha blitt gjort til latter, blitt ansett som en undermåler og slengt på historiens søppeldynge som en annen Pierre Charon, mannen som i sin tid skrev boken Traité de la sagesse basert på fyndord fra Montaignes Essays. Tanken på å nærme seg et slikt tabu, eller prøve å omgå det, var forlokkende." (side 5-6)

Boka inneholder 168 sider og er inndelt i 40 kapitler hvor Compagnon tar for seg ulike temaer hentet fra Montaignes essay-samling, i form av kåseri. Temaene spenner fra ydmykhet til kunst, fra krig til fred, om kvinner og seksualliv, om den nye verden versus den gamle, om å ramle av hesten, om oppriktighet og om å nyte sitt otium ... Det er nesten ikke det tema som ikke er berørt. Når man leser disse kåseriene, bør man ha i mente at Montaigne nesten var samtidig med Niccolò Machiavelli (f. 1469-1527), forfatteren av "Fyrsten". Montaignes tilnærming til ulike spørsmål i livet står for øvrig i diametral motsetning til Machiavellis tilnærming.

Da Montaigne trakk seg tilbake fra det offentlige liv for å studere - lese, tenke og skrive - var biblioteket hans tilfluktsted. Her fant han ro fra verdens kjas og mas og samtidens uroligheter. Biblioteket lå i tredje etasje i et tårn på eiendommen, og derfra kunne han skue utover sine eiendommer. Hans lesestunder var preget av en sterk lykkefølelse.

" ... Montaigne forfektet allerede da - eller forfektet fremdeles - en flyktig, søkende og distré lesemåte, en lesemåte preget av innfall og avstikkere: Han hoppet planløst fra den ene boken til den andre og hentet det han trengte der han fant det, uten å bry seg stort om hvilke verker han lånte fra for å fylle sin egen bok, som ifølge Montaigne selv er et resultat av tankespinn og ikke en plan utarbeidet med velberådd hu." (side 57)

Det er med spenning og undring jeg leser Montaignes tanker rundt Romerikes fall. Dette mente han skyldtes at statens styrke er omvendt proporsjonal med dens kultur, og at en altfor kultivert stat kan ende med å bli utslettet. Når man foretrekker velformede taler fremfor handling, og ikke har skjønt at kunsten å skape fred ikke består av retorikk, men i makten til å avskrekke, går det som det må gå ... Det jeg ble sittende og fundere på, er hvilken overføringsverdi dette kan ha til vår tid ...

På mange måter kan vi takke La Boéties død for at Montaignes Essays ble til. Etter dette hadde nemlig Montaigne ikke lenger en fortrolig venn å skrive brev til, og som følge av dette vokste det frem et behov for å skrive det som senere er blitt kjent som hans essays.

"Det virker kanskje fornærmelig å sette opp kjærlighet, vennskap og lesning i et slags hierarki. Lesning, som forutsetter ensomhet, plasseres jo slik høyere enn alle forhold til andre mennesker, som reduseres til adspredelser som fjerner oss fra oss selv. Bøkene blir bedre venner eller elskere enn virkelige mennesker. Men før vi tolker det så langt, må vi likevel ikke glemme at Montaigne aldri sluttet å betrakte livet som en utveksling mellom jeget og de andre: Om vennskap oppstår så sjelden og kjærligheten er så flyktig at han gir bøkenes verden forrangen, vil lesningen til slutt uunngåelig føre ham tilbake til de andre. Men vi må tross alt medgi at han setter lesningen høyest av "de tre omgangsformene"." (side 104)

Montaigne var selv smertelig klar over at han aldri kunne komme til bunns i alt, uansett hvor mye han prøvde. Han trodde dessuten i begynnelsen at det å nyte sitt otium (dvs. å være uvirksom) skulle foredle ham som menneske. Der tok han feil. Han holdt derimot på å bli gal. Skrivingen ble redningen for ham. Dessuten valgte han å skrive på morsmålet - fransk - i stedet for latin, som var tradisjonen på den tiden han levde. Han fryktet at språkets raske utvikling skulle føre til at ingen ville forstå ham etter noen ti-år. Heldigvis tok han feil! Han ønsket seg imidlertid kvinnelige lesere, og kvinnene på den tiden var sjelden skolert innenfor latin.

"Har jeg kastet bort tiden ved stadig å gjøre så omhyggelig rede for meg selv? For de som bare streifer borti sin person, i tankene eller en og annen gang muntlig, undersøker ikke seg selv så grunnleggende, så inntrengende som når man gjør selvstudiet til livsverk og yrke og setter all sin tro og kraft inn på å føre et slags register. (...) Hvor ofte har ikke denne beskjeftigelsen jaget plagsomme tanker på dør!" (side 161)

Jeg storkoste meg under lesningen av denne lille boka! Måten Compagnon fremstiller Montaigne og hans Essays på, med humor og vidd, har dessuten gjort at jeg faktisk vurderer å lese Montaignes essays "på ordentlig"! Her er det mye livsvisdom og eksistensielle og filosofiske spørsmål som har opptatt mennesker til alle tider. Compagnon skriver fantastisk godt! Ved at han setter temaene og sitatene inn i en kontekst, levendegjør han temaene på en spennende måte, slik at boka blir den reneste pageturner! Ellers ønsker jeg å understreke at boka også egner seg godt for mer fragmentarisk lesning, hvor man finner frem til et kapittel eller to når man har tid. Boka fungerer svært godt som en døråpner inn til Montaignes forfatterskap!

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

Denne er mest til mitt eget bruk. Jeg har lyst å lese bøker i rekkefølge selv om man ikke trenger å lese dem i rekkefølge.

For en deilig, deilig bok! Liker fiksjon som bygger på virkelige karakterer, så lenge de er troverdige. Og jeg er helt med på at Conan Doyle og Oscar Wilde kunne hatt disse samtalene på det spøkelsesbefengte Thraxton Hall! At begge trodde på overnaturlige fenomener, gir grunnlaget for plottet i boka. Så får vi lesere tro hva vi vil. Dette er både spennende, underholdende og lesverdig.

Ikke så dum, denne, går rett inn i Marg & bein-segmentet, dvs 5.-7./8.-trinn, tenker jeg. Illustrasjonene er glimrende! Stort pluss. Spenning og handling i massevis, men jeg synes språket er i overkant forenkla innimellom. Alt trenger ikke forklares selv om leserne er unge, da kan du risikere at de føler seg snakket ned til.

Reagerte på noen småting underveis, men det var slett ikke forfatterslurv, alt får sin forklaring mot slutten. Ekkelt spennende.

Så spennende at hun kommer dit! Da får sikkert både forfatteren og boka sin velfortjente oppmerksomhet! (Jeg ser for øvrig ikke noe galt i å opplyse at forfatteren kommer på en litteratur-festival i år. Det må da være helt "innafor" i et forum som dette!)