Dette er jo bare en prequel til bokserien og har kanskje litt vel forklarende preg, hvordan fikk en tak i alle som skal jobbe med prosjektet osv. Men hallo!, det er tidreiser med britisk humor vi snakker om! Har stor tro på at dette blir bra. Gleder meg til bok en.

Denne var så fin at jeg måtte kjøpe den. Liker at koftene presenteres med historie og variasjoner både i teknikk og farger. Har strikka en, det blir flere!

Jeg har sett litt i hyllene mine og kom over denne uleste boka, og den blir mitt bidrag På vei til Bagdad av Güneli Gün - en pikaresk roman om magiske eventyr, tigget, lånt og stjålet fra Tusen og en natt.
Ikke så mye å finne på nettet om boka, så her er noe av det som står bak på omslaget.

Dette er en forrykende fortelling! Den starter i Istanbul tidlig på 1500 tallet, der den unge Hürü flykter av sted fra svikefull huslærerinne og en elskovssyk mann
Forfatteren av boka er fra Tyrkia og har bl.a. oversatt Orhan Pamuks bøker til engelsk ifølge Wikipedia. Boka kom ut i 1991

For en finfin bok! Når det gjelder håndarbeidsbøker, er jeg like opptatt av at tekst og bilder skal være inspirerende, som at mønstrene skal være gode. Denne boka har alt. Artige og velskrevne innledninger til hvert mønster, bilder av ulike varianter av vottene og grundige og lettfattelige mønstre. Stort pluss for innspill til hvordan mønstrene kan varieres. Det eneste jeg synes er litt synd, er at de drar eventyrbegrepet litt langt, kunne godt tenkt meg flere av de tradisjonelle og færre skogfeer, lauv og blomster. Men fikk et fangirl-øyeblikk da jeg fant mønsteret til Tre nøtter til Askepott-vottene!

Denne boka skal jeg ønske meg til jul!

Det har vært en glede. og jeg har vært med på de fleste av lesesirkelens mange bøker. Tusen takk for innsatsen, du har gjort en kjempejobb. Håper du kommer innom og gir "lyd" fra deg.
De beste bøkene har for meg vært Far Goriot og Himmerike og helvete.

For ikke å snakke om Haltenbanken. Det ble slutt på Fiskerimeldingene på radio i 2013. Her

Nydelig! Grepet med at tvillingene forteller hver sin del av historien, Noah fortid og Jude nåtid, fungerer utmerket. På den måten får leseren gradvis innblikk av hendelsene som har endret dem begge to. Og viser virkelig hvor vondt det kan gjøre å ikke snakke sammen. Hvor stor skaden kan bli.

Språket gnistrer, oversetteren har gjort en superjobb. Det kan ikke ha vært bare enkelt å gjøre disse småsprø, kunstfanatiske menneskenes språk til troverdig norsk. Synes til og med grepet med britisk og spansk aksent funker.

Tror kanskje ikke helt på plottet hele veien, men det blåser jeg i. Det spiller faktisk ingen rolle i denne sammenhengen.

Interessant å se feminismen med nigeriansk synsvinkel samtidig som det universelle er like naturlig til stede.

Nja... Godt plot og tidvis spennende, men synes karakterene, særlig hovedetterforskeren og skurken, blir lite troverdige. Språket blir også i overkant blomstrende innimellom.

Jeg har også lagt merke til hvor like mange bokomslag har blitt de siste årene av populærlitteratur. Bokomslag Greit nok at en forfatter har omslagsbilder på bøkene sine i samme sjanger, det synes jeg er helt ok, verre er det at når en hel haug andre forfattere/forlag "kopierer". Da blir det fort en trend, og for meg, lite inspirerende og kjedelig.
Det "irriterer" mer enn at jeg synes de er fine og attraktive, det blir for meg litt latterlig. Men sikkert mange som synes det er fine, slik er jo smak og behag vettu...

En bok som forandrer deg som menneske!

Svetlana Aleksijevitsj (f. 1948 i Ukraina) er hviterussisk journalist og forfatter, og hun skriver på russisk. For en ukes tid siden mottok hun Nobels litteraturpris - som den første hviterusser noen gang.

Det er sakprosa som er Aleksijevitsj´ sjanger, og det fremgår av den norske Wikipedia-siden om henne at fem av hennes bøker er oversatt til norsk; "Kvinner. Moderne kvinnelige sovjetiske forfattere, noveller" (1988), "Krigen har intet kvinnelig ansikt" (2014), "Bønn for Tsjernobyl" (2014), "Slutten på det røde mennesket" (2015) og "Kister av sink" (2015). På den engelske Wikipedia-siden kan det synes som om forfatteren totalt har skrevet seks bøker. Nå som hun har mottatt Nobels litteraturpris, kan vi regne med at den komplette bibliografien blir gjort tilgjengelig ikke bare på norsk, men på all verdens språk. Fra før av er flere av bøkene hennes allerede oversatt til mer enn 30 språk. Listen over alle prisene hun har mottatt fra 1984 og frem til i dag, er svært lang! (Se nederst på den engelske Wikipedia-siden! Jeg teller 21 priser!)

Forfatteren lever i dag praktisk talt i eksil (akkurat nå bor hun i Sverige), fordi bøkene hennes er forbudt i Hviterussland.

Selv var jeg ikke i nærheten av å gjette at akkurat Svetlana Aleksijevitsj skulle vinne den prestisjefylte Nobelprisen i år. Det sier nok mer om hvor lite jeg har fulgt med, enn noe annet. Navnet hennes har nemlig vært på manges lepper både i fjor og i år når man har gjettet på aktuelle Nobelpris-kandidater. Dette har kommet til uttrykk i mang en avisartikkel. Det ser jeg jo nå. Når det er sagt hadde jeg allerede to av hennes bøker liggende i mine ulest-bunker (og jeg har allerede kjøpt en tredje). Veien var derfor ikke lang til å plukke opp en av disse, og da var det den mest prisbelønte av dem alle - "Bønn for Tsjernobyl" - som det var mest nærliggende å velge.

"26. april 1986 kl. 01.23.58 ødela en serie eksplosjoner reaktoren og bygningen til aggregat nummer 4 på Tsjernobyl atomkraftverk like ved grensa til Hviterussland. Tsjernobyl ble det 20. århundres største teknologiske katastrofe.

For lille Hviterussland (med en befolkning på 10 mill.) ble det en nasjonal tragedie, til tross for at hviterusserne selv ikke har et eneste atomkraftverk. Det er fremdeles et jordbruksland, med en befolkning som hovedsaklig bor på landsbygda. Under andre verdenskrig utslettet de tyske fascistene 619 landsbyer og deres innbyggere på hviterussisk jord. Etter Tsjernobyl mistet landet 485 landsbyer og tettsteder: 70 av dem ligger begravd i jorda for godt. Hver fjerde hviterusser omkom i krigen, i dag bor hver femte på kontaminert territorium. Det blir 2,1 mill. mennesker, hvorav 700 000 er barn. Stråling er hovedårsaken til den demografiske nedgangen. Fylkene Gomel og Mogiljov ble hardest rammet av Tsjernobyl-katastrofen, og dødsraten oversteg fødselsraten med 20 %." (side 119)

Innledningen av boka inneholder den historiske bakgrunnen, og ingen bør være i tvil om hvor stor tragedien faktisk var etter å ha lest dette. Norge ble også rammet i form av forurenset nedbør, noe som var ille nok. Plutselig måtte vi forholde oss til begreper som bequerel, og store mengder med beitende reinsdyr måtte slaktes ned. I motsetning til i Sovjetunionen, hadde vi myndigheter som tok sine forholdsregler og som opplyste folket. Og fordi vi hadde systemer for det, ble det oppdaget at noe "stort" hadde skjedd. Sovjetiske myndigheter gikk ikke ut med informasjon om hva som hadde skjedd før verdensopinionen forlangte det, og selv etter dette var informasjonen sparsom.

Aleksijevitsj´ bok handler grovt sett om to ting: det ene er selve ulykken, som var uhyrlig nok i seg selv. Men det aller, aller verste er alt hemmeligholdet, som gjorde at folk ikke ble informert og dermed kunne ta sine forholdsregler. Det er ikke en gang forsket på følgene av ulykken, slik jeg har forstått det, og ingen vet dermed eksakt hvilke følger atomulykken faktisk fikk. 800 000 vernepliktige soldater og spesialinnkalte ryddemannskaper ble sendt til katastrofeområdet for å rydde opp. De vernepliktige var så vidt ferdige med skolen - de øvrige var i gjennomsnitt 33 år. I ettertid døde mange - hvor mange vet ingen - ofte med vanvittig smertefulle sykdomsforløp. Misdannede barn ble født, kreftforekomsten økte ... Historiene som fortelles i "Bønn for Tsjernobyl" er så sterke at det faktisk krever sterk mage for i det hele tatt å klare å lese bok a.

"Bønn for Tsjernobyl" består av en rekke monologer, der man knapt kan merke at forfatteren i det hele tatt er til stede. Kapitlene har titler som "Monolog om hvorfor folk husker", "Monolog ved en avstengt brønn", "Monolog om kartesiansk filosofi og om å spise kontaminert smørbrød sammen med et annet menneske bare for å slippe å skamme seg" osv. Det er enkeltmennesker som snakker. Det er ryddemannskaper, vernepliktige, enker, familie, barn, jordmødre, offentlige tjenestemenn ... Etter kommunismens fall, noe mange hevder nettopp skyldtes Tsjernobyl-ulykken, turte folk å snakke.

Gjennom monologene får vi innblikk i det typiske sovjetmennesket, der "vi-et" er langt viktigere enn "jeg-et". De involverte, de som kom tett på atomreaktorene og folkene som ble hardest rammet, ble pålagt taushetsplikt av myndighetene. Lenge verserte rykter om at det var CIA som sto bak, og det gjaldt for all del å unngå at fienden skulle kunne bruke dette mot dem. Dessuten gjaldt det å unngå panikk i folket. At man i starten kunne unngå de verste stråleskadene dersom man inntok jod, ble underkommunisert. Og folket skjønte ikke at grøden fra jorda faktisk var kontaminert - forurenset av stråling - og spiste den likevel. Enkelte klarte heller ikke å la være å spise misdannede kalver som ble født i tiden etter ulykken, for det var jo mat det også ... Hvem brydde seg om stråling? Man kunne jo ikke se strålene!

Menneskene som bodde i nærheten av atomreaktorene ble tvangsevakuert. De forlot eiendelene sine under løfte om å få komme tilbake i løpet av få dager. De fikk aldri komme tilbake, og sørget over at alt de eide og hadde var tapt for dem. Den nye sykkelen, pelskåpen de hadde spart til i årevis, den flunkende nye TV`n ... Siden ble husene plyndret av omreisende bander ...

"- Det var som å reise fra en krig ...

Vi grep tingene våre, katten fulgte etter oss hakk i hæl til stasjonen, så den fikk være med. Vi reiste med tog i tjue døgn, de to siste dagene hadde vi bare surkål på glass og kokt vann igjen. Vi holdt vakt ved dørene, en med brekkjern, en med øks, en med hammer. Kan du tenke deg ... En natt ble vi angrepet av banditter. Vi ble nesten drept. Folk dreper for et kjøleskap eller en tv nå. Det var som å reise fra en krig, selv om det foreløpig ikke var noen skyting i Kirgisistan, der vi bodde.

... Vi hadde et fedreland, nå fins det ikke mer. Hva er jeg? Mamma er ukrainer, pappa er russer. Jeg er født og oppvokst i Kirgisistan og giftet meg med en tatar. Hva er barna mine? Hvilken nasjonalitet har de? Vi har blitt blandet alle sammen, blodet vårt er blitt blandet. I passene til meg og barna står det at vi er russere, men vi er ikke russiske. Vi er sovjetiske! Men det landet der jeg ble født, fins ikke. Verken det stedet som vi kalte fedreland, eller den epoken som også var vårt fedreland. Nå er vi som flaggermus. Jeg har fem barn: Eldstesønnen min går i åttende klasse, minstejenta går i barnehagen. Jeg tok dem med hit. Landet vårt fins ikke, men vi fins." (side 94-95)

De som prøvde å gjøre opprør mot fortielsene og hemmeligholdet, ble anklaget for å være provokatører og panikkmakere. Gassmaskene som ryddemannskapene fikk utdelt var så upraktiske at ingen gadd å bruke dem, og når dosimetrenes skalaer ble sprengt fordi strålingen var så formidabel, ble resultatene bortforklart og ignorert. Store mengder vodka ble gitt til disposisjon, for så lenge folk drakk seg fulle var de i og for seg også medgjørlige. Og når det først snakkes om vodka ... Den gangen atomkraftverkene i Tsjernobyl ble bygget, skal visstnok en hel del av sementen og bygningsmaterialene som var beregnet på reaktorene, ha blitt byttet bort mot vodka ... Så kan man saktens spekulere i om dette i neste omgang fikk betydning når ulykken først var et faktum.

En av dem som var med på oppryddingen, hadde også vært i Afghanistan. Men som han sa:

"Da jeg kom hjem fra Afghanistan visste jeg at jeg skulle leve. Med Tsjernobyl var alt omvendt: Det dreper deg først når du er hjemme igjen.

Jeg dro hjem ... Og det var da det begynte ..." (side 108)

Ekstra ille var det da opprydderne etter Tsjernobyl-ulykken kom tilbake til sine ordinære jobber. Her fikk de beskjed om å slutte med å være syke - ellers ville de bli oppsagt. En av dem protesterte. Han gikk til direktøren og sa at "dere får ikke lov til å si oss opp", "vi var i Tsjernobyl", "vi redda dere", "beskytta dere" ... Svaret han fikk var "Det var ikke vi som sendte deg dit."

Og så var det all urettferdigheten ...

"I en ekstrem situasjon er mennesket noe helt annet enn det mennesket de skriver om i bøkene. Det mennesket de skriver om i bøkene, så ikke jeg noe til, jeg traff ikke på noen sånne. Alt er omvendt. Mennesket er ingen helt. Vi kjøpslår alle med apokalypsen. Både store og små. Bruddstykker flimrer forbi i hukommelsen ... Bilder ... Kolkosformannen vil frakte ut familien sin pluss ting og møbler i to biler, og partiorganisatoren ber om å få en ting til seg. Han krever rettferdighet. Men i flere dager allerede - det var jeg vitne til - har en barnehage måttet vente på å bli kjørt ut. Av mangel på transport. For kolkosformannen var to biler for lite til at han fikk pakket ned alt pikkpakket i huset, inkludert treliters-glassene med syltetøy og saltet mat. Jeg så på når de pakket inn i bilene neste dag." (side 158-159)

Kanskje ikke til å undres over at Sovjetunionen falt i denne tiden ... ?

"Sovjetunionen falt ... Styrtet sammen ... Og likevel fortsatte folk lenge å vente på hjelp fra dette store og mektige landet som ikke lenger eksisterte. Vil du høre diagnosen min? En blanding av fengsel og barnehage, det er det sosialisme er. Den sovjetiske sosialismen. Mennesket ga staten sin sjel, samvittighet og sitt hjerte, og fikk rasjoner tilbake. Så kom det an på om man hadde flaks, for noen fikk en stor rasjon, og andre fikk en liten. Men en ting var likt - man fikk den i bytte mot sin sjel. Det vi fryktet mest, var også at fondet vårt bare skulle dele ut sånne rasjoner. Tsjernobyl-rasjoner. Folk var allerede blitt vant til å vente og klage: "Jeg er en tsjernobyler. Jeg har krav på det, fordi jeg er en tsjernobyler." Slik jeg ser på det nå var Tsjernobyl en stor prøvelse for vår ånd ... For vår kultur." (side 193-194)

Kanskje var det vissheten om det store bedraget folket var blitt utsatt for, eller splittelsen i landet, der de som unnslapp atomkraftverkets ulykke faktisk var forbannet og misunnelige på dem som fikk ekstra oppmerksomhet (og penger?) fordi de hadde opplevd Tsjernobyl, samtidig som Tsjernobyl-ofre ble en pariakaste i landet (strålingen kunne smitte, man skygget unna) ... Ikke vet jeg ... Men mye av dette kommer til uttrykk blant dem som får uttale seg i "Bønn for Tsjernobyl". Igjen og igjen ...

"- Det er en alvorlig ulykke. Etter mine beregninger (jeg hadde allerede drøftet det med noen i Moskva og regner på det) er en radioaktiv søyle på vei mot oss. Mot Hviterussland. Det må øyeblikkelig iverksettes forebyggende jodbehandling for befolkningen, og alle som bor i nærheten av verket, må evakueres. Folk og dyr i en radius på 100 kilometer, må flyttes.
- Jeg har allerede fått rapport, sier Sljunkov. - Det var en brann der, men den er slukket.
Jeg klarer ikke å beherske meg.
- Men det er bedrag! Åpenlyst bedrag! Enhver fysiker kan fortelle deg at det brenner opp fem tonn grafitt i timen. Du kan jo bare tenke deg hvor lenge reaktoren kommer til å brenne!" (side 319)

Det verserte mange rykter om at kontaminert mat fortsatt ble solgt til folket. At staten faktisk lurte dem. En familie valgte å kjøpe det dyreste kjøttet - "for sikkerhets skyld". Siden viste det seg at det nettopp var det dyreste kjøttet som inneholdt mest stråleskadet kjøtt. Myndighetene gikk nemlig ut fra at de færreste hadde råd til så mye dyrt kjøtt, og da var det kanskje greit å fordele det litt i det dyreste kjøttet ... ? Sa ryktene ... Ville det kanskje bli hungersnød i tillegg dersom man skulle bli nødt til å kaste alt kjøttet?

Fem år etter ulykken var kreft i skjoldbruskkjertelen hos barn tretti ganger vanligere enn tidligere (side 327), og man begynte å registrere medførte utviklingsfeil og sykdommer. Ti år etter ulykken var hviterussernes gjennomsnittlige levealder forkortet til 55-60 år ...

"Jeg tror på historien ... På historiens dom ... Tjernobyl er ikke over, Tjernobyl har så vidt begynt ..." (side 327)

Det er et forferdelig skremmebilde som tegnes i Svetlana Aleksijevitsj´ bok "Bønn for Tsjernobyl"! Boka kom ut på russisk allerede i 2005. Gjennom å gi så mange stemmer spalteplass i boka, får vi et solid innblikk i hvordan Tsjernobyl-ulykken rammet et helt folk. Og vi skjønner at siste ord ikke er sagt i denne saken. Så annerledes alt ville ha vært dersom det hadde vært mer åpenhet rundt det som skjedde den gangen! Vi lever i en moderne tid, men likevel mangler vi mulighet til å få den fulle og hele sannheten rundt konsekvensene av ulykken. Forfatteren har gjort en formidabel jobb når hun har intervjuet mengder med berørte mennesker over flere år. Her er det nettopp de som med egne ord forteller det de har opplevd, og det er sterke historier vi får høre. Hvordan kan man forholde seg til radioaktiv stråling når man ikke får informasjon om risikoen? For mange ble strålefaren nærmest science fiction. De klarte ikke å forholde seg til at de sto overfor en reell fare. Dermed ble virkningene av ulykken dobbelt ille. Det var ille nok at reaktoren eksploderte og sendte ut masse radioaktivt støv som kom ned som regn over store områder. Men det hadde ikke trengt å bli så ille som det ble dersom sovjetiske myndigheter hadde gått ut med informasjon og advarsler. Fagfolkene visste jo hvor farlig radioaktiv stråling var - også på midten av 1980-tallet! De menneskelige lidelsene i kjølevannet av atomreaktorulykken er nesten uten sidestykke i historien. I alle fall når man snakker om følger av moderne teknologi!

Nå som Svetlana Aleksijevitsj har blitt tildelt Nobelprisen i litteratur, vil nok det føre til at flere enn ellers leser hennes bøker. "Bønn for Tsjernobyl" er en viktig bok på flere plan. Boka er lærerik, opplysende og interessant - både for den som ønsker å forstå hva som skjedde i Tsjernobyl og for den som ønsker å skjønne hva som kjennetegner det typiske sovjet-mennesket. Måten forfatteren formidler historiene på, der hun tilsynelatende har gjort seg selv overflødig og lar menneskene fortelle sine historier uavbrutt, gjør noe med en som leser. Man kommer tett på dem som forteller. Alle historiene om sterk kjærlighet - både til menneskene, dyrene og jorda - etterlater leseren nesten som et vrak etterpå ... Dette er uhyggelig sterk lesning! Og det er en bok som forandrer deg som menneske. Dette er ikke en bok man leser i full fart. Her gjelder det å bruke tid, slik at historiene rekker å synke inn før man går videre.

Avslutningsvis vil jeg nevne at boka er fantastisk skrevet. Her må oversetteren ha gjort en formidabel jobb!

Hverdagsrealisme på sitt beste!

Tiril Broch Aakre (f. 1976) jobbet som konsulent og oversetter for forlagene Tiden og Gyldendal før hun ble forfatter på heltid. Aakre debuterte med diktsamlingen "Kniplinger" høsten 2013. "Redd barna" (2015) er hennes første roman. (Kilde: Wikipedia)

I "Redd barna" følger vi en helt vanlig familie en helt vanlig mandag - nærmere bestemt 8. desember. Det snør tett og ikke en eneste gang i løpet av denne dagen er det annet enn mørkt og temmelig dystert - nærmest som et slags varsel om det som skal komme ...

Tanja er gift med lege-ektemannen Paul, og de har barna Tore og Jorid. Det er ikke lenge siden ekteparet mistet sitt eldste barn, datteren Ida, som bare ble 17 år. Vi får aldri vite eksakt hva som har skjedd. Men selv om 22. juli (2011) stadig nevnes, skjønner vi at det ikke var på Utøya det skjedde. Det vi får vite er derimot at ekteparet har flyttet ut fra storbyen (Oslo) for å "redde barna".

Paul er på en legekongress i Brüssel akkurat denne dagen. Han og Tanja er godt gift og kan se frem til feiringen av sin 20. bryllupsdag førstkommende lørdag. Hele livet deres hviler på et trygt og solid fundament. Så får hun det plutselig for seg at Paul ikke er i Brüssel, men i Paris ... Hvilke hemmeligheter har han? Vet hun nå egentlig alt om ham? Våger hun å gå inn i dette, utforske muligheten nærmere, eller skal hun bare la det ligge?

Etter at Tanja har levert barna på hhv. skole og i barnehage, får hun en oppringning fra politiet. Broren Mikael, dopmisbruker-broren, har rømt fra fengselet hvor han soner sin straff, i forbindelse med en permisjon. Politiet ønsker at hun skal melde fra dersom han dukker opp.

Selvsagt dukker Mikael opp. Hvor skulle han ellers dra? Paul ønsker ikke at hun skal ha kontakt med broren, men blod er nå en gang tykkere enn vann. Tanja tar ham i mot, og hun ringer ikke til politiet. Deres møte blir en påminnelse om hvor skjørt livet er ...

" - Jeg kan fortelle deg en historie om Paul, roper Mikael.

Jeg hører ham skjenke i glassene. Jeg ser på klokken. Den er blitt to, det er bare en time til jeg må måle ut bilen for å hente Jorid og Tore. Jeg blir nødt til å late som om jeg drikker med ham.

• Å? sier jeg. - Er det en jeg ikke har hørt, tror du?

• Ja, sier han. - Jeg tror ikke du vet alt som er å vite om Paul." (side 73)

Da tiden for å hente barna nærmer seg, har broren for lengst sovnet, og Tanja begynner å fabulere over hvorfor hun valgte å studere filosofi.

"Trangen til å gå bakenfor og bakenfor, for å finne noe sant og endelig. Å stille spørsmål ved alt det kan stilles spørsmål ved. Jeg tenker på Penelope som vever om dagen og rekker opp om natten. Gå bakenfor og bakenfor. Er det å veve eller rekke opp? Skal man være blant dem som rekker opp eller vever? Eller finnes det noe midt imellom, der man rekker opp og vever, rekker opp og vever? Hele livet har jeg trodd at jeg skulle finne noe, en stabil følelse innerst inne. Jeg vet ikke hva den skulle være. Håp eller bare vilje. Kanskje har jeg funnet noe også. Men jeg vet ikke om det er frykt eller glede. Det veksler så fort fra det ene til det andre. Mange ganger føles det som om det er én og samme følelse. Innerst i gleden er frykten for å miste. Innerst i frykten er kjærligheten." (side 90)

"Redd barna" er med sine 125 sider et sterkt fortettet drama der småbarnsmoren og filosofen Tanja og hennes narkomane bror Mikael spiller hovedrollene. Tanja lever et travelt liv som er nokså likt det de fleste småbarnsmødre kan relatere seg til og kjenne igjen. I og med at hun er filosof av yrke, tenker hun likevel mer dyptpløyende tanker enn de aller fleste. Like fullt er også hun - som de fleste - sårbar når det hun har bygget livet sitt på, kan vise seg å ha noen brister hun ikke var klar over ... Vi kjenner også på hennes sorg over å ha mistet et barn. Og hvor nær man kan være det punktet hvor livet er verdt å leve, til at det hele kan snu og bli fullstendig meningsløst.

"Hva er et barn? Det er ikke bare et menneske i miniatyr, det er mer som et lite, fortettet kraftfelt som trekker til seg det levende. Et barn er hellig.

... Jeg prøver å lære ungene at man ikke må stille seg rett overfor noe og tro at man forstår det man ser. Man må se på det fra alle mulige vinkler, ikke være for rask med å dømme. Man kan ikke fange noe i ett enkelt, tydelig bilde. Verden er rotete, har jeg sagt mange ganger. I diskusjoner med naboer, kolleger eller med Paul, pleier jeg å sitere Maurice Marleau-Ponty. I "Øyet og ånden" skrev han at en maler bare kan gjengi verden ved å sprenge dens overflate, ikke ved å avbilde den med enkle, skarpe linjer. Bildene blir noe helt nytt, som får tilskueren til å se alle fjell på en ny måte. Som gjør noe med blikket vårt. Lærer oss å se.

Jeg har tenkt at jeg vil se verden slik en maler som Cézanne ser den, som en eksplosjon der bestanddelene er på vei i alle retninger. Men nå vet jeg ikke. Jeg vet rett og slett ikke om jeg orker det lenger. Jeg må finne en måte å samle det på. Jeg må prøve å gjøre alt litt enklere." (side 121)

Språket i "Redd barna" er nydelig og meget litterært. Forfatteren er god på å antyde, og skriver seg rundt viktige hendelser i ekteparets liv. Det er mye som ikke sies direkte, men som man blir sittende igjen å gruble på. Jeg pleier til det kjedsommelige å gjenta at nettopp slik er det også i livet. Den fulle og hele sannheten om menneskene vi møter, får vi aldri. En hel del sorteres ut fordi vedkommende ønsker å bli oppfattet på en bestemt måte. Andre ting er vi henvist til å gjette. Som regel tar vi feil. Jeg liker at litteraturen speiler virkeligheten ved at vi ikke får vite alt, selv om det noen ganger kan være irriterende at en bok stopper akkurat der det var som mest spennende eller interessant. Og når forfatteren våger å stole på at leserne er kompetente og ikke trenger å få alt inn med tesje - først da kan det bli stor litteratur ut av det. "Redd barna" er - sin beskjedne størrelse til tross - et solid stykke litteratur fra en forfatter som det skal bli spennende å følge videre. Måten hun beskriver hverdagshendelser på, gjorde meg dypt imponert! Og slutten på boka er helt eminent!

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Jada! Alle tråder samles, de fleste mysterier oppklares, vi lærer masse nytt om både personer og verdener og jeg finner ikke en eneste klisje! Ikke mange som både tenker og skriver like godt som Siri Pettersen. Kom igjen! Skriv mer! :-)

Liker fortsatt folka i denne serien godt. Fine persontegninger som gjør at jeg bryr meg om dem. Men her ble det lassa på litt vel mye action for meg, altså. At en familie på tre er forsvunnet og at landsbybeboerne er overtroiske, holder da vel i massevis? Må en putte inn rømte fanger, hevngjerrige amerikanere og naturkatastrofer i tillegg? Ikke for min del, i alle fall...

Den boka har jeg ikke hørt om før, artig at du skulle lese den mens jeg leser Gapestokken. Jeg har også lest flere av hans bøker med glede.