Å ja! Dette er bare helt fantastisk nydelig! Og vondt. Og vakkert. Og morsomt. Og trist. Og... Liker aller best hvordan vi gradvis blir kjent med personene. Mine holdninger til Eleanor endrer seg samtidig som Park (og jeg) får vite mer om henne, bakgrunnen og familien hennes. Godt gjort!

Og for de ungdommene der ute som ikke har opplevd den store kjærligheten på samme altoppslukende måte som i denne boka; for noen av oss kommer den først når vi er voksne. ;-)

Om vennskap, svik og tilgivelse

Om forfatteren og hans bøker

Amin Maalouf (f. 1949) er en libanesiskfødt forfatter og journalist som har bodd i Frankrike siden 1976. Han har skrevet en rekke romaner (bl.a. "Leo Afrikaneren" fra 1986), essays, sakprosa (bl.a. "Verden i ubalanse" fra 2009) og operalibrettoer, kan jeg lese på bokas smussomslag. Samtlige av romanene hans (åtte i alt) er oversatt til norsk, og det samme gjelder hans sakprosabøker. Bøkene hans er oversatt til 37 språk, og han er både internasjonalt anerkjent og prisbelønt som forfatter. Maalouf skriver på fransk.

"Om noen er perfekt plassert til å snakke om forholdet mellom Øst og Vest, mellom europeisk og arabisk, mellom den kristne verden og den muslimske, så må det være forfatteren Amin Maalouf." Lasse Midttun, Morgenbladet

"De forvillede"

"Da Adam sovnet torsdag, ante han ikke at han dagen etter skulle fly av sted til landet han hadde sine røtter, etter å ha levd i frivillig eksil i årevis, og dét for å oppsøke en mann han hadde bestemt seg for at han aldri mer skulle snakke til.

Men Mourads kone hadde klart å finne de uangripelige ordene:
"Vennen din ligger for døden. Han vil gjerne se deg." (side 13)

Da Adam reiser av gårde, er det med svært blandede følelser. Rett etter at han ankommer sitt opprinnelige hjemland, får han melding om at Mourad er død. Deretter oppstår dilemmaet: skal han delta i begravelsen eller skal han la være? Press fra enken om at han må si noen ord om vennen under begravelsen, får ham til å bestemme seg for at han ikke vil delta.

Oppholdet i hjemlandet skal komme til å vare i seksten dager, og i løpet av denne tiden korresponderer Adam med vennene som tilhørte den opprinnelige vennegjengen som for ca. 25 år siden ble spredt for all verden - utløst av Mourads enkes ønske om at de alle skal samles for å minnes den avdøde. Eposter sendes mellom vennene, hvor en er jødisk og noen er muslimer, mens Adam selv er kristen. En gang spilte dette ingen rolle. Noen ble i hjemlandet, mens andre reiste i eksil. De som ble igjen, bebreider dem som dro, og de som dro, bebreider dem som ble igjen og som fikk "blod på hendene" i tiden som fulgte etter stridigheter og krig.

"Hvor ligger skylden? I opprettelsen av staten Israel? Jeg vet at det er det dere mener, du og vennene dine. Og det er delvis sant. Men bare delvis. Fordi diskrimineringen og trakasseringen fantes allerede for mange hundre år siden, lenge før staten Israel, lenge før territorialkonflikten mellom jødene og araberne oppsto. Har det vært noe tidspunkt i den arabiske verdens historie da vi har blitt behandlet som fullverdige borgere?

Ikke noen andre steder, heller, vil du svare. Ja, det stemmer. I Europa har det skjedd verre ting, tusen ganger verre. Det nekter jeg ikke for. Det måtte nazistiske grusomheter til for at holdningene skulle endres radikalt, for at antisemittismen skulle bli betraktet som en ynkelig praksis og en skammelig sykdom.

Jeg er overbevist om at denne utviklingen kunne spredd seg til den arabiske verden. Hvis Palestinakonflikten ikke var kommet i kjølevannet av nazistenes grusomheter, kunne kanskje jødenes stilling i de arabiske landene blitt bedre i stedet for verre? Det tror jeg, det er jeg faktisk helt sikker på. Men det var ikke det som skjedde. Det som skjedde var det motsatte. Overalt ellers blir jødenes stilling bedre, men her hos oss blir den verre. Andre steder blir pogromene henvist til historiens søppeldynge, hos oss starter de opp igjen. Andre steder forsvinner Sions vise protokoller fra ethvert seriøst bibliotek, her trykkes de opp i kjempeopplag." (side 223)

Og videre på side 233:

"I "prosedyren" du fortalte om, satte faren din fingeren på en helt avgjørende sannhet: Rett etter andre verdenskrig gikk konsentrasjonsleirenes grusomhet og antisemittismens gru opp for Vesten. For araberne derimot, framsto ikke jødene som ubevæpnede sivile, som ydmykede og utmagrede, men som en invasjonsstyrke, velutrustet, velorganisert, skremmende effektiv."

Korrespondansen mellom vennene er et fortellermessig grep forfatteren bruker for å få frem absolutt alle sider ved Midt-Østenkonflikten, og som leser sitter man igjen med en oppfatning av at alle har rett - alt etter hvilke briller man har på. Det er et spennende fortellergrep som får en til å innse at det ikke finnes bare én sannhet om denne konflikten. Og nettopp dette er jeg overbevist om at er forfatterens overordnede mål med denne boka, som på den ene siden er meget litterær og på den andre siden egentlig dypt politisk på den måten at økt forståelse for alle sider ved konflikten er eneste farbare vei mot fred ... Et budskap jeg for øvrig kjenner godt igjen fra hans sakprosa-bok "Verden i ubalanse" ...

"Det er ikke så mange som deg og meg, som er oppriktig berørt av begge de "rivaliserende" tragediene. Og de er - vi er - de mest fortvilte og maktesløse av alle jøder og arabere. I blant kan jeg faktisk misunne dem som befinner seg i en av de to leirene og som uten problemer kan si: Måtte bare mitt folk vinne, og de andre dø!" (side 234)

Vennene utfordrer hverandre, og det handler dels om ting som har skjedd mange år tilbake og dels om ting som har skjedd senere. Midt oppi det hele innleder Adam et kort og intenst forhold med Semirami, en kvinne fra ungdomstiden. Hun har aldri giftet seg etter at ungdomskjæresten Bilal døde, og driver nå et hotell hvor vennene etter hvert samles. Alt går imidlertid ikke helt som planlagt ...

Jeg skulle virkelig ønske at alle som har en mening om Palestina-konflikten, leser denne boka! Amin Maalouf belyser nemlig på mesterlig vis konflikten fra alle tenkelige vinker, og får - vil jeg hevde - på den måten frem alle nyansene som man bør være klar over før man gjør seg opp en mening. Selv er jeg av den oppfatning at det bare ikke går an å tegne et svart-hvitt-bilde av partene i konflikten, og at det rett og slett ikke er mulig å gi den ene siden all skyld for det som skjer. Til det er konflikten for kompleks.

Historiene vi får høre i boka gjorde et sterkt inntrykk på meg, og jeg kjente at jeg ble veldig berørt. Amin Maalouf er en mesterlig forteller, som gjennom et presist og litterært språk har tegnet et temmelig klart bilde av menneskene som er berørt og som må leve med konsekvensene av kriger, konflikter, tragedier og svik. Til syvende og sist handler det om det er mulig å tilgi og komme videre ...

Jeg anbefaler denne boka på det sterkeste fordi den er interessant, lærerik og tankevekkende!

Jeg har stemt , og jeg er med dere videre.

Masse action, men det tar litt tid før jeg virkelig bryr meg om personene, så den intense spenninga kommer ikke før litt ut i boka. Men da kommer den til gangs! Morsomt, og faktisk troverdig, hvordan egyptisk mytologi flyttes inn i en vestlandsaktig bygd. Boka skal være en frittstående oppfølger av landt under isen, men tror jeg ville hatt mer utbytte av denne om jeg hadde forrige bok friskere i minnet. Avslutningen på intrigen er kanskje litt vel enkel, men epilogen funker som bare det. :-)

Helt enig med Lillevi, selvfølgelig skal du stemme Kjell!! Og takk for at du ordner dette så innmari greit for oss.
Håper forslagene vil strømme inn utover dagen og fram til deadline kl 21 i kveld, vi må ha inn flere bøker så vi har noe å velge mellom.
Bra med mange forslag, for flere har nok allerede lest en eller flere av de forslagene som allerede er inne. Finn fram til en forfatter og ei bok dere har lyst til å diskutere/kommentere sammen med andre bokelsker.
Dette er da ukas høydepunkt :)

Å redde fisk fra å drukne og Beindoktorens datter er to av Amy Tans mange gode bøker. Hun skriver godt, rett og slett.

Godt forslag og gode bøker, for ca 1 år siden las jeg alle 3 bøkene, med glede

Valgets kval, kjell k (eller K2, jeg tar en Lahlum:) her har jeg vinglet fram og tilbake før jeg har falt ned på en forfatteren og en bestemt bok.
Denne gangen går jeg for Nobellprisvinner i litteratur V.S. Naipaul (britisk forfatter av indisk avstamning, født i Trinidad)og boka Et hus til Mr. Biswas (1961, norsk overs 2002).
Ser det er ikke så mange som har lest boka så kanskje den har en sjanse.
Her er en lengre artikkel om boka fra Nrk kultur 2002, for de som vil lese mer om verket.
Her gjengir jeg et avsnitt i artikkelen:
Et høydepunkt i bokhøsten
Og allerede her ser vi spor av Naipauls religionsskeptiske livsanskuelse. Livet er på ingen måte skjebnebestemt. Livet består av en rekke latterlige tilfeldigheter. Det gode er, at ethvert sammenbrudd kan gi grobunn for en ny start et annet sted. Og vi, leserne, børster av oss støvet vi og, gang på gang, og følger vår tragiske helt fortrøstningsfullt videre på jakt etter en bedre tilværelse. Heri ligger, ikke Naipauls, men verkets ukuelige optimisme.

Dette var litt reklame for boka jeg velger meg, spennende om jeg pirrer andres nysgjerrighet.

Om ungjenta Mary Russell som blir den pensjonerte Sherlock Holmes' elev, assistent og venn. Artig.