Enig i at det bør bli noen endringer hvis Bokelskere.no skal være et interessant nettsted for oss brukere framover. Selv om vi har blitt mange bør en ha en viss struktur som gagner forumet. Mange bokomtaler er ikke bokomtaler i mine øyne.

Jens Bjørneboe har flere spennende og kritiske tekster i sine dikt. Bjørneboe debuterte med den kritikerroste samlingen Dikt i 1951. Aske, vind og jord har jeg enda ikke fått lest men synes det kan være ei bok å anbefale for de som liker Bjørneboe's penn.
Halldis Moren Vesaas har mange lune og nære dikt i fin nynorsk språkdrakt som jeg vil anbefale.
Vilhelm Krag's bok Dikt i utvalg har flere fine og gode linjer. Fandango er et dikt fra 1891 som du bør lese,

Jeg er ferdig med "Den onde budbringer - Bob Dyland og sekstitallet" av Mike Marqusee. En mektig bok om Dyland og andre fra den tiden i USA.
Siden jeg er på reise, har jeg også med meg noe lettere lesestoff, og da falt valget på Rapsgubbene av Karin Brunk Holmqvist.. En helt ok reiselektyre. Men nå har jeg liggende klar boka "Veien til Xanadu "
en reise i Marco Polos fotspor av Torbjørn Færøvik . Har lest bøker av denne forfatteren før med glede, så derfor er jeg tilbake med ei ny bok, det skal bli spennende med nok ei faktabok.
"En drøm om en drøm - høsten" av Gabriel Scott måtte bli igjen hjemme, men jeg skal nok ta fatt på den igjen nå snart.
Fotballkamper kommer også til å "stjele" lesetid framover, men det er det verdt

Nydelig bok om ung kjærlighet, kreft og vennskap. Boka berører...tårene trilla

Vet ikke helt, jeg... Første del var litt treig. Sleit med å komme inn i handlingen, holde de ulike personene fra hverandre, og hvorfor det skulle være en jeg-forteller innimellom, det har jeg enda ikke helt skjønt. Men siste halvdel var virkelig spennende, skikkelig driv. Tror ikke jeg vil kalle den skummel, ble ikke på noen måte skremt. Men spennende, ja.

Om å elske og ha tapt ...

Jeg har tidligere både lest og skrevet om et par av Julian Barnes´ (f. 1946) mest kjente bøker; "Flauberts papegøye" (1984) og "Fornemmelse for slutten" (2011). Den første førte til hans gjennombrudd som forfatter (pga. nominasjon til Bookerprisen) - den siste innbrakte ham Bookerprisen.

Lenge var "Flauberts papegøye" ikke å få tak i, men i fjor utga Cappelen Damm boka som pocket. Dermed er boka atter tilgjengelig for norske lesere. Det er godt, for boka er helt bemerkelsesverdig og fantastisk skrevet! I mellomtiden har jeg sluttet å gi terningkast i mine bokanmeldelser, men jeg kan jo nevne at jeg ga terningkast seks både til "Flauberts papegøye" og "Fornemmelse for slutten". Jeg er med andre ord av den oppfatning at Julian Barnes´ bøker (i alle fall disse to som jeg så langt har rukket å lese) ruver høyt over det meste andre av samtidslitteraturen i dag.

Nå er Julian Barnes ute med en slags memoar-bok - "Livets nivåer" (2013) - helt fersk i norsk utgave. Så fersk er i grunnen boka at det ikke er mange profesjonelle bokanmeldere som har rukket å anmelde den enda. I alle fall har det vært lite å finne på nettet.

"Livets nivåer" er inndelt i tre deler eller fortellinger; "Høydesynden", "På samme nivå" og "Tapet av dybde". Titlene på de tre delene illlustrerer rett og slett livets (ulike) nivåer, og alle historiene handler om kjærligheten og om å miste den man er glad i. Den siste delen handler helt konkret om Julian Barnes selv, og hans sorg etter at han mistet kona Pat etter rundt tredve års samliv. Stilen i fortellingene er utpreget essayistisk.

"Du setter sammen to ting som ikke har vært satt sammen før. Og verden er forandret. Folk legger kanskje ikke merke til det der og da, men det spiller ingen rolle. Verden er likevel forandret." (side 11)

Vi introduseres for ballongferdenes spede begynnelse. Det var ikke hvem som helst som bega seg ut i det eventyret det innebar å komme seg opp i luften og sveve over alle andre. Dette var eventyrere, som regel menn med stort mot og et ønske om å gjøre seg bemerket, og det ga status å få dette til - også å være med. Mange betalte en formue for å få være med opp i luften, og noen ganger gikk det galt. Ballongene falt ned og folk døde. Brødrene Godard og den berømte ballongen Giganten sto sentralt i utviklingen som til slutt skulle føre til at flyet ble oppfunnet. Etter hvert kom også fotografiet - aerostatiske fotografier - og parallellene trekkes til den første måneferden på slutten av 1960-tallet, da astronautene opplevde "jordoppgang", en fantastisk opplevelse av å se jorden som den mest fargerike av alle planeter.

"Vi lever på flaten, på bakkenivå, likevel - og derfor - aspirerer vi. Fra bakken kan vi av og til nå så langt som til gudene. Noen svever med kunst, andre med religion, de fleste med kjærlighet. Men når vi svever, kan vi også styrte. Det er langt mellom myklandingene. Vi kan oppleve å sprette bortover bakken med benknekkende kraft, slept mot en jernbanelinje i utlandet. Hver eneste kjærlighetshistorie er en potensiell sorghistorie. Om ikke først, så senere. Om ikke for den ene, så for den andre. Av og til for begge.

Så hvorfor strekker vi oss alltid mot kjærligheten? Fordi kjærligheten er punktert der sannhet og magi møtes. Sannhet, som i fotografi; magi, som i ballongferder." (side 45)

Selv om historiene om ballongferdene er fascinerende, er det utvilsomt den tredje og siste delen som er mest interessant. Denne fyller til gjengjeld nesten halve boka, og her forteller forfatteren om sitt eget savn av en høyt elsket livsledsager og hvordan dette har preget ham og hans forhold til livet og omgivelsene i årene etter at hun døde. Han forteller om en gryende og etter hvert altoppslukende interesse for opera, fordi dette er "en kunstform der voldsomme, overveldende, hysteriske og destruktive følelser er normale. En kunstform som mer åpenbart enn andre former for kunst er ute etter å knuse hjertet ditt. Dette ble min nye sosialrealisme." (side 103)

Underveis trekker Julian Barnes opp en del livsanskuelser som handler om dybden i tilværelsen. Noen ganger gjør det vondt å lese, fordi han trykker på noen knapper gjennom sine enkle og meget presist formulerte anskuelser.

"Du har spørsmålet om ensomhet. Men den er ikke slik du forestilte deg den (hvis du noen gang hadde forsøkt å forestille deg den). Det finnes i all hovedsak to former for ensomhet: den som handler om ikke å ha funnet noen å elske, og den som handler om å bli berøvet den man elsket. Den første er verst. Ingenting kan sammenlignes med sjelens ensomhet i oppvektsårene." (side 124)

Alle kommer vi på et eller annet tidspunkt i livet til å miste noen vi er glad i - om det ikke allerede har skjedd. Vi er så utålmodige på andres vegne og tenker at "nå får det være nok sorg - nå må han/hun jammen komme seg videre!" Og så er det faktisk ikke så enkelt. Som Julian Barnes skriver et sted: Bare det faktum at han er i live, levendegjør hans elskede kone. Dersom han også skal legge henne bak seg for å komme over sorgen, er det som om hun dør for andre gang. Dette gjorde at han var i stand til å jage bort selvmordstankene mens sorgen var som mest intens, og livet uten Pat fortonet seg fullstendig uten mening.

Menneskene må få velge måten å sørge på. Noen bruker kortere tid og andre lengre tid. "Livets nivåer" fikk meg til å tenke - også på det jeg mest sannsynlig en eller annen gang har foran meg - og dette er en sånn bok som gjør en klokere. Den siste delen er utvilsomt den sterkeste - den som gjør dypest inntrykk. Jeg skjønte for øvrig ikke helt sammenhengen mellom ballongferdene og den siste delen, og fant det litt kunstig at disse skulle høre sammen - utover at ballongferdene på et vis symboliseres fallhøyden i kjærligheten ...

Like fullt: jeg anbefaler denne boka varmt! Del tre er alene verdt hele boka!

Boka er et spennende konsept; to forfattere som ikke kjenner hverandre og som skriver på vegne av hver sin person i mailutvekslingsform. Jeg ble fenga av hvordan handlingen utspant seg... den setter godt ord på essensen ved det å være ung i verden og hvordan tilfeldigheter noen ganger kan bli styrende for livet ditt. Det at en hovedperson skriver på bokmål og en på nynorsk gir god kontrast til handlingen og gode bruksmuligheter for oss som jobber i vgs.