Ekspeditøren på Ark viste meg to ulike bøker da jeg skulle bytte inn en velment julegave, - "Snøbarnet". (Sistnevnte er forøvrig en fortreffelig bok, se tidligere anmeldelse.)
Fikk valget mellom en totalt ukjent forfatter fra Finland, og en noe mer kjent skikkelse fra norske bokpermer, Trude Teige. Siden jeg har lest så mye om 2. verdenskrig og skjebner derfra i ulike perspektiver, ble valget denne ukjente Tommi Kinnunen.
Lystig la jeg bokside etter bokside bak meg, men ble heftet av mange spørsmål om både historien og hovedpersonen. Jeg må innrømme at 50 sider inn i særs gode personskildringer men akk så sparsomt utbrodert historie, lurte tvilen mellom svart/hvite sider. Hadde hun dama på bokhandelen lurt meg? Hva var det jeg ikke så, som "alle" andre tydeligvis hadde fått med seg?
Tålmodighet stå meg bi! Og det gjorde den, - tålmodigheten altså.
For jeg leste videre, om Maria, Lahja, Kaarina og Onni. Fire mennesker.
Fire perspektiv på historien,slekta, hemmelighetene og livet i Finland fra 1890 og nesten frem til vår tid. Fire puslespillbiter, der historien danner et helt bilde først når siste person har talt ut i fra sitt perspektiv.
Hvordan har Marit sitt virke som jordmor og aleneforsørger innvirkning på datteren Lahja, og hvorfor nærmest hater Lahja mannen sin, Onni? Hva skjedde egentlig med Onni, og hvorfor er forholdet mellom svigermor Lahja og svigerdatter Kaarin så dårlig?
Alt dette og mer til får vi svar på når siste punktum er satt i en bemerkelsesverdig bok. Ettertanken, ettertanken kjære leser, - den sitter i, og får meg til å trekke paralleller til andre slekter, hemmeligheter og hvordan vi blir og gjør til vår verden i skyggen av slekt og fortid, iblandet tidens gang og fremtidens muligheter.
Kjære Tommi Kinnunnen. Du skal vite at det er en hedersbetegnelse at jeg ikke før slutten av boka fikk med meg at du er mann, lite bevandret i finske navn som jeg er.
Misforstå meg rett, - det er flott å være mann, men du skriver kvinneperspektiver på en slik måte at i alle fall jeg synes det er praktfullt og nesten utrolig at du klarer det så bra uten egen erfaring. Du har skrevet en roman jeg med hånden på hjertet aldri kommer til å glemme. Du puster storheter som Doris Lessing og John Iriving i nakken, - uten sammenligning for øvrig. Når språket ditt også frydefullt spretter lekkert over boksidene, ja så gir jeg meg ende over.
En vindfull, grå onsdag glimter terningen til med seks øyne, hvilket er meget velfortjent og vel så det!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Det er noe spesielt med Lena Ranehag, det har jeg alltid syntes. Det er et eller annet med øynene hennes som både pirrer nyssgjerrigheten, men som samtidig frastøter meg.
For endel år tilbake var hun med i et program som tok for seg gamle krimsaker, men mest kjent er hun nok for sin deltakelse i "Åndenes makt" på TV Norge. Et program få bekjenner seg å ha kjennskap til, men som alle har en mening om.
Da jeg fikk denne boka som oppmuntring etter en hasteoperasjon, var jeg både glad og nysgjerrig.
Lena skriver om tidligere meritter, der det virker som om hun fortvilet forsøker å bevise sine evner som klarsynt. Videre gir hun en interessant forklaring på "den andre siden" og hvorfor vi nå vandrer omkring her på den blå planeten. Hun tar oss med inn i et univers som mange ikke har kjennskap til, og dem som har det holder klokelig munn, i frykt for å bli latterliggjort.

Nå skal det sies at undertegnede er en åpen og nysgjerrig sjel, men som likevel har føttene støtt plantet i det realistiske, jordnære og skeptiske landskapet. En psykologilærer hadde en fornuftig tilnærming til det parapsykologi en gang på det glade 80-tall: 98 prosent av det kan forklares, men så sitter man igjen med de siste to prosentene, da. Og to prosent er faktisk mye, alt etter hvor mange "hendelser" man regner det fra. Det er så mye vi ikke vet, vi mennesker, - som fremdeles er uoppdaget.
Det er derfor jeg ikke ler av det du skriver, Lena Ranehag. Du skriver enkelt, men informativt, og det er fint å få lese om ulike typer temaer, - det utvider bokstavelig talt horisonten. Du virker troverdig i det du skriver, og jeg har selv hatt opplevelser som ikke kan forklares.
Synes imidlertid du gjør deg mye bedre på TV enn som forfatter. Dette er ikke ment som ramsalt kritikk, men bare en konstatering av at din karismatiske fremtoning blir litt borte mellom boksidene. Synes absolutt du skal skrive mer, og at du da kanskje kan gå i dybden på hvorfor noen sjeler eksempelvis ønsker å gi liv til pedofile og torturister?
Mens du grubler litt på den, gir jeg boka di en svært god treer, du kunne glatt fått en firer om du forklarte enda litt mer om den andre siden og hvordan sjelen selv velger sin fremtoning her på Tellus.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Dørene lukkes, "tuuuut"! Omtrent sånn husker jeg hvordan det var å kjøre tog som liten. En spennende, men dog ubekymret affære som tok oss med til det store utland Sverige en gang på midten av syttitallet. Skal si togturene har oppgradert seg noen hakk siden den gang!
Det kjøres mye tog i Paula Hawkins bok, og det er ikke lite det dagdrømmes om og oppfattes innimellom stoppestedene.
Synsvinkel skifter mellom ulike "jeg"personer, i tillegg til ulike tidsperspektiv, selv om det er Rachel som er hovedpersonen.
Rachel er langt fra lykkelig, hun har mistet jobben, drikker og tenker støtt og stadig på eksmannen Tom, som hun ubeleilig nok ringer og oppsøker rett som det er. Til stor irritasjon og pine for den nye familien hans. Hun sitter på toget og tenker på det som var. Hun kan nemlig se det gamle huset sitt fra toget hun tar hver morgen. I tillegg dikter hun opp en historie om et par som jevnlig kan betraktes fra togvinduet.
Plutselig en dag ser hun noe som stiller spørsmålstegn ved alt. Noe som får henne til å oppsøke den gamle gaten sin, for å oppklare noe om både sitt gamle og nye liv.
Hva var det Rachel så, og har dette sammenheng med henne selv, der hun jevnlig får blackouts og ikke husker hvem, hva eller hvor?
Kjære leser, det er bare å sette seg på lesetoget, for det blir en humpete og spennende ferd, med sporskift og andre uhumskheter som gjør at du bare må bli med videre.
Ankepunktet mitt, slik at boka kun får en firer og ikke fem på terningen en stormfull formiddag i Trøndelag, er at jeg skjønte sammenhengen sånn omtrent midtveis, og det er litt for tidlig.
Men for all del, Paula Hawkins, dette er meget bra! Det var spennende og boka di er absolutt lesverdig. En dæsj Agatha Christie vil jeg si, men absolutt ikke noen Alfred H., så spennende var det ikke.
Men skriv mer, du. Jeg følger deg gjerne videre!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Dørene lukkes, "tuuuut"! Omtrent sånn husker jeg hvordan det var å kjøre tog som liten. En spennende, men dog ubekymret affære som tok oss med til det store utland Sverige en gang på midten av syttitallet. Skal si togturene har oppgradert seg noen hakk siden den gang!
Det kjøres mye tog i Paula Hawkins bok, og det er ikke lite det dagdrømmes om og oppfattes innimellom stoppestedene.
Synsvinkel skifter mellom ulike "jeg"personer, i tillegg til ulike tidsperspektiv, selv om det er Rachel som er hovedpersonen.
Rachel er langt fra lykkelig, hun har mistet jobben, drikker og tenker støtt og stadig på eksmannen Tom, som hun ubeleilig nok ringer og oppsøker rett som det er. Til stor irritasjon og pine for den nye familien hans. Hun sitter på toget og tenker på det som var. Hun kan nemlig se det gamle huset sitt fra toget hun tar hver morgen. I tillegg dikter hun opp en historie om et par som jevnlig kan betraktes fra togvinduet.
Plutselig en dag ser hun noe som stiller spørsmålstegn ved alt. Noe som får henne til å oppsøke den gamle gaten sin, for å oppklare noe om både sitt gamle og nye liv.
Hva var det Rachel så, og har dette sammenheng med henne selv, der hun jevnlig får blackouts og ikke husker hvem, hva eller hvor?
Kjære leser, det er bare å sette seg på lesetoget, for det blir en humpete og spennende ferd, med sporskift og andre uhumskheter som gjør at du bare må bli med videre.
Ankepunktet mitt, slik at boka kun får en firer og ikke fem på terningen en stormfull formiddag i Trøndelag, er at jeg skjønte sammenhengen sånn omtrent midtveis, og det er litt for tidlig.
Men for all del, Paula Hawkins, dette er meget bra! Det var spennende og boka di er absolutt lesverdig. En dæsj Agatha Christie vil jeg si, men absolutt ikke noen Alfred H., så spennende var det ikke.
Men skriv mer, du. Jeg følger deg gjerne videre!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Kanskje var det den klisjefylte tittelen på boka som gjorde at jeg nølte, eller muligens det faktum at jeg aldri hadde hørt om B.A Paris?
Ihvertfall var jeg en smule tilbakeholden da tenåringen i huset drasset den med seg hjem, etter å ha fått den i gave i arbeidsuka si ved kjøpesenterets bokhandel. Hun på sin side slukte den i et par jafs, og kunne meddele at den både var spennende og overraskende.
Det var vel mest for å glede henne at jeg startet på de første sidene, som bekreftet min lunkne holdning:
" Dette var litt enkelt, ja, hva vil nå denne Parisdama med dette??"
Noen sider etterpå begynte spenningen likevel å krype ut av boksidene og inn under huden.
Og slik holdt den seg, stort sett gjennom hele boka.
Språket er lett, det er oppbygning og plott som gjør "Bak lukkede dører" til en liten spenningsbombe.
For hva er det som skjuler seg bak lukkede dører, egentlig?

Grace og Jack er som klippet ut av en eventyrfortelling. Hun er vakker og gjør alt perfekt, mens han er kjekk og tjener mer enn nok til både salt i grøten og tequilaen. Hjemmeværende skjønnhet og trofe som hun er, prøver Grace å tilfredsstille både sine egne og andres krav til misunnelsesverdig perfeksjon. De er alltid sammen. Det perfekte par. Eller er de nå det?
Dette er en genial krim, med snedig uttenkte detaljer som passer perfekt sammen når alt rulles opp og forklares til slutt. Jeg vil si at dette er en nydelig krysning mellom filmen "I seng med fienden" med legendariske Julia Roberts i hovedrollen, og en eller annen snedig krimintrige med Agatha Christie.
Spenningen er til å ta og føle på hele veien, og den eneste grunnen til at det blir en meget sterkt firer, er at søsteren til Grace skildres litt lite troverdig etter min mening, skjønt det kan kanskje ha sammenheng med en litt for enkelt oversettelse. Mer vil jeg ikke si, uten å røpe for mye.
Uansett anbefaler jeg boka di, B.A Paris, for dette med plott og detaljer er du suverent god på! Såpass god at jeg nok kommer til å dvele litt ekstra ved julens selskapeligheter og tenke: "Jøss, det var litt av et par, hva er det egentlig som skjuler seg bak dørene her, da...??"

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Takk for flott anmeldelse. Har boka liggende og gleder meg nå til å gå i gang med den :-)

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Nr. 228 stod det en dag for lenge siden på bibliotekets reserveringsliste. Jeg var nr. 228 og biblioteket hadde ganske nøyaktig 9 eksemplarer av denne tittelen. Tålmodighet, stå meg bi... Og plutselig en dag var det min tur til å gi meg i kast med trærnes hemmelige liv.
Forfatteren er skogvokter, og gjennom sitt virke gjør han små og store oppdagelser med noen vi sikkert tar for gitt; trærne og skogene. Det er stort fokus på dyrearter som har forsvunnet, men hva med trærne og skogsamfunnene? Disse stolte, høyreiste og tålmodige vesener, som gir oss sånn ro og sjelefred når vi frekventerer deres habitater.
Peter Wohlleben beskriver nyere forskning og kunnskaper om skogen på en lettfattelig og underholdende måte. Er han ikke lærer bør han sporenstreks ta seg en tur til nærmeste skole, for her er det sannelig en som klarer å formidle (unnskyld at jeg sier det) litt tørr og kjedelig fakta på et nivå som er spiselig og informativt på samme tid.
Vi får presentert trærnes liv og sosiale samspill i metaforer som henspeiler på menneskenes liv. Visste du at trærne har gatebarn og migranter, og er skogsluften så sunn som som vi vil ha det til? Har trærne språk, og kan de advare hverandre om fare, og hvorfor i all verden er nå skogen grønn og ikke blå? Alt dette og mer til får vi svar på utover de 250 sidene.
Siden jeg leste boka over få dager, må jeg innrømme at det ble litt mye skog, klorofyll og vann. Starten på boka var bra, men etterhvert må jeg innrømme at jeg kjedet meg litt.
En løsning for den fremtidige leser er å dryge ut boka over et par uker, ta små jafs og kose seg der inne i urskogen. Da ville nok terningen min også landet litt over den fireren jeg nå er i ferd med å merke boka med.
Peter Wohlleben, du skulle blitt lærer, for innimellom satt jeg ganske så trollbundet i klasserommet igjen. Videre setter du fingeren på det vi må bry oss mer om fremover; bevaring av jordas arter, ikke bare dyrene men også planter og trær.
Årsaken til at du ikke fikk høyere score er at jeg antakeligvis forvillet meg litt der inne i granskauen, og det ble vanskelig å finne veien ut. Det ble litt "too much", selv for en natur og skogentusiast som meg.
Men takk for at du prøvde, jeg har lært masse!

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Så hyggelig tilbakemelding, - så flott at du likte bokomtalen. Ønsker deg en nydelig dag!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Psykiske lidelser er i medienes søkelys som aldri før, og bra er det. Fremdeles er det belagt med et grelt ferniss av skam å være rammet av det, selv om det gjennom de siste årene har blitt mer stuerent å innrømme at man sliter. Ikke minst har dette fanget vår oppmerksomhet siden så mange barn og unge blir rammet av bl.a angst og depresjoner.
Personlighetsforstyrrelsene har kanskje ikke fått like mye oppmerksomhet, selv om psykopati og sosiopati jevnlig blir vist oss i filmer og underholdning.
Anne Brudevold er psykolog og tar for seg psykopatene blant oss på en annen måte i denne boka, siden psykopatene har flere og mer diffuse trekk, enn de kriminelle mordere Hollywoodgjengen ofte viser dem som.
Likevel er det en del kjennetegn som må være tilstede for at man kan si at man har med en psykopat å gjøre, og det gjør Brudevold grundig rede for, på en klar og lettfattelig måte.
Boka er inndelt i oversiktlige kapitler, og fungerer fint som oppslagsverk, - det er ikke nødvendig å lese kapitlene kronologisk. Dette er faktisk ei bok som man må tygge litt drøv på, opplysningene må synke inn, bearbeides og kanskje får man et interessant blikk på omverdenen også. Muligens kan biter falle på plass omkring egen oppvekst, partnerskap eller lederskap man har vært borti.
Psykopaten har storhetstanker, higer etter makt og bruker løgn, manipulasjon og hensynsløshet for å nå sine mål. De er ofte sjalu, er vanskelige å tilfredsstille og skaper ofre på sin vei.
Brudevold prøver å forklare årsaken til psykopati, og for meg kom det som en gedigen overraskelse at myten om den traumatiserte barndommen ofte slett ikke stemmer. En skikkelig "eye-opener", altså.
Anne Brudevold, - boka di er velskrevet, og litt skremmende, da mange myter om psykopati står for fall. Du har gått i dybden og fått fram alle aspekter ved denne forstyrrelsen. Boka er etter min mening evig aktuell, både som oppslagsverk, som tilfredsstiller av nysgjerrighet, og ikke minst som hjelp til den som er i befatning med psykopater.
Well done!, som vi sier på godt norsk, og terningen blinker med fem øyne i lys av solstrålene som kom gjennom skydekket i dag.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Så du sitter der og klikker og kikker du også? Og ved siden av deg ligger kanskje en smartphone, som man adlyder det minste vink fra, rett som det er? Det tikker kanskje inn en oppdatering fra Facebook, en påminnelse fra Wordfeud om at det er din tur, og muligens har tenåringen sendt deg en crazy snap... Og så blir man jo nysgjerrig da, og må se hva det er som foregår, og blir avbrutt i det man holder på med for n'te gang...
Du er ikke alene. Til tross for at digitale medier kan sees på som en nyvinning i menneskehetens historie, så har vel de fleste av oss i den vestlige verden gjort oss svært avhengige av dem, på ulike måter.
Manfred Spitzer er en tysk hjerneforsker og psykiater som for noen år siden tok bladet fra munnen, og gjennom denne boka advarer høylytt om digitale mediers påvirkning på den oppvoksende slekt.
I oversiktlige kapitler presenterer han den nyeste hjerneforskningen, og gir utdypende og svært forklarende beskrivelser av hvordan hjernen er oppbygd, orienteringssans, hukommelse, læring og sosialisering. Han beskriver hvordan digital mediebruk er med på å sløve oss ned, lagre mindre i vår egen hjerne, hvordan skytespill kan føre til økt vold blant barn og unge, dårligere karakterer og innlæring.
Han tar også for seg at all denne multitaskingen forstyrrer oppmerksomhet og selvkontroll, og at dette kan føre til søvnløshet, depresjon, avhengighet og stress i unge kropper. De korte tekstene vi leser på internett er med på å gjøre oss utålmodige og hungrige etter å få tilfredsstilt belønningssentrene i hjernen fortest mulig, slik at dybde og refleksjon må lide. Mange orker ikke lenger å ta fatt på lengre tekster som krever tid og ettertanke.
Ikke minst belyser han viktigheten av å være på vakt mot å ukritisk utstyre barnehagebarn med lap-top'er, og ukritisk svelge det mediepedagoger hevder er bra og nyvinnende. Spitzer framhever at vi mennesker ikke bare er "øyedyr", men også er avhengige av sansene, ikke minst hendene når vi skal lære.
Det er svært surrealistisk å lese at politikere ikke tar bekymringsmeldingene inn over seg. Scenarioet som beskrevet gjelder Tyskland, men jeg antar at det ikke står noe bedre til med den kritiske tenkningen til de folkevalgte her på berget. Klasserom dynges ned av smartboards, lap-toper og andre duppedingser man antar vil avhelpe læring.
Nå skal man jo ikke svartmale situasjonen heller, - det understreker også forfatteren. De nye duppedingsene i hverdagen er tidsbesparende og nødvendige som tekniske hjelpemidler. Men når det gjelder barn og unge lar vi dem holde for mye på med det, uten at de får nødvendig veiledning og rådgivning omkring farer de kan møte på, eller at alt man finner på nettet ikke er troverdig og har validitet.
Boka til Spitzer er gjennomsyret av fotnoter og forskning på de ulike områdene han tar opp, - dette er ikke en saus av påstander og synsning, men basert i vitenskapelige forskningsartikler og bøker.
Når jeg leser nyere forskning omkring hånskrift vs. å notere på PC, tenker jeg at Spitzer fikk rett på dette området. Den neste skremmende tanken er at: tenk om han har rett i alt, og så var det ingen som tok ham alvorlig....
Manfred Spitzer, du er en modig mann! Du har møtt både hallelujarop og besk kritikk for boka di. Skriv gjerne flere om samme tema, - vi trenger noen sjeler som taler makta midt i mot.
Terningen lander på en sekser, både fordi du har tatt opp et brennbart, viktig tema. Ikke minst applaus for at du har maktet å gjøre dette på et høyt kvalitetsnivå som likevel er forståelig for alle.

Godt sagt! (9) Varsle Svar

Hva var vel verden uten kjæledyrhistorier? Disse små og store personlighetene som blir familiemedlemmer, sjelesørgere og bestevenner med oss mennesker, - ikke for det de sier, men det de gjør og er, bare med sitt blotte nærvær.
Dette er en slik historie. En sann historie om kattungen som bokstavelig talt ble tatt inn fra kulden, og oppfostret av et landsbybibliotek ut på tjukkeste landsbygda i USA.

I boka flettes historiene om Dewey, byen, biblioteket og bibliotekets bestyrer nennsomt sammen til en varm, koselig og herlig avslappende energidrikk, som passer fint nå når høstmørket siger stadig tettere på. For å gjøre det helt klart, så er dette ikke Nobelprisen i litteratur, med intrikate snirkler og dype, skjulte budskap. Men av og til er det kanskje nettopp slike bøker vi trenger? For å minne oss om at verden også kan være et bra sted, at betydningen av dyr er undervurdert og at de helt klart forstår mye mer enn det vi mennesker kan begripe. Ikke minst minner denne boka oss på hvordan samhold og menneskelighet er så viktig, uansett størrelsen på samfunnet man lever i.
Kjære Vicky Myron og Bret Witter, - historien om Dewey er vakker og rørende, - takk for at dere tok dere tid til å skrive den. Den gav hjertet mitt mye, og det var befriende og nydelig lesning som jeg herved anbefaler som hjertemedisin og trøst til alle som går seg vill i negative nyheter på den lille blå planeten vår.
Hvis du som leser likte historien om Dewey, kan jeg varmt anbefale to lignende bøker om "Gatekatten Bob", også det en sann historie.
På en overskyet, lett yrende torsdags formiddag legger terningen seg på en svært god firer, bare fordi enkelte partier om historien bak småbyen med fordel kunne vært kortet ned, og bare derfor.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Siden i sommer en gang har undertegnede tålmodig ventet på denne godbiten fra biblioteket. Og nå sitter jeg her, et par dager senere, ganske omtumlet, litt ør og spørrende etter å ha nærmest slukt boka i et par jafs.
Det er helt klart at oppbygningen er forfriskende annerledes. Her starter Fossum rett og slett med slutten, - noe alvorlig har skjedd, og vår alles kjære Konrad Sejer, med hunden Frank som godmodig støttespiller, skal i løpet av drøye 300 sider løsne flokene så alt blir forståelig.

Hovedpersonen som sitter til avhør, Ragna Riegel er en litt annerledes kvinne. Hun er en av disse unnselige som holder seg mest mulig for seg selv i sine egne rutiner, men som innerst inne ønsker å bli verdsatt, sett og elsket. Hun jobber på Europris og har en sønn som har slått seg opp som bestyrer av et luksushotell i Berlin.
Hennes opplevelser og tilbakeblikk maler historien levende med nerve og spenning.
Dette er ingen klassisk pageturner, men forfatteren holder kortene tett til brystet på en slik måte at man bare blir tvunget til å lese videre. Hva er disse mystiske lappene som Ragna får, og er det noen som overvåker henne? Personskildringene tør jeg påstå er uten sidestykke, - Ragna er så godt beskrevet at jeg har ikke ord! Og det er dette som gjør at terningen tar en imponert runddans og lander på fem, Karin Fossum. Du imponerer med din menneskekunnskap og lar Ragna komme inn under huden min. Det er så bra at jeg mistenker deg for å ha en psykolog i magen!
Når det gjelder plottet er det både gjennomtenkt og har snedige vendinger, spesielt mot slutten av boka. Men dessverre gjettet jeg hvordan det hang sammen en god stund før de siste sidene var fortært, og det er litt synd.
Diskusjonen og ettertanken, derimot, er fremdeles levende, og bør skape debatt omkring menneskers troverdighet. Denne siste setningen framstår nok som uforståelig for dem som ikke har lest boken, men jeg kan bare ytre meg ytterst vagt her, ellers ville jeg røpe for mye og ødelegge lesegleden for så mange, - og det vil jeg selvfølgelig ikke!
Historien er ytterst lesverdig, og anbefales varmt på en ellers vindfull og regntung onsdagsettermiddag!

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Noen ganger kan tittelen på ei bok være misvisende, kjedelig eller rett og slett så feilplassert at man kan lure på om forfatteren drev med loddtrekning da dette skulle prege skriveverket.
Andre ganger er dette navnet en genistrek man kan sitte lenge og tenke på i ettertid.
Bare så det er sagt med en gang; Heidi Linde er en smarting når det gjelder å sette titler på bøker, ihvertfall denne.
"Norsk sokkel" tenkte jeg, - hva i all verden mener hun med dette? Først var det oljeeventyret som rant meg i hu, - den monotone stemmen til nyhetsoppleserne på 70-tallet har nok indoktrinert meg ganske kraftig der, kan man si: "Et nytt funn på Ekkofiskfeltet gjør norsk sokkel til et av de mest lønnsomme i verden"
Men man kan også stå på en sokkel, i selvberuset stolthet og skue utover andre land, andre familier eller andre personer, som kanskje ikke har det så bra som en selv. Og sist men ikke minst: Norsk sokkel kan også stå for hele landet Norge.
En herlig tittel lover godt for videre lesing.
Og leste, det gjorde jeg, for dette er spennende!
Boka er bygd opp i ulike kapitler som tar for seg et knippe familiers streben på forskjellige kanter av landet, nesten som en novellesamling. Men skulle du sett, - her veves fortellingene inni hverandre, enhver person har noe til felles med de andre personene, og faktaopplysninger som er nevnt et sted, dukker sannelig opp og danner sammenheng og helhet en annen plass i boka.
Persongalleriet kunne vært klippet ut av en hvilken som helst norsk familie, og problematikken som Linde tar for seg på hvert geografisk sted har utspring i diverse stortingsmeldinger. Barnevern, rusproblematikk, eldreomsorg, - her nøstes det ut hvordan de som styrer landet ønsker at det skal være, i kontrast til hvordan ståa egentlig er i menneskemylderet som kaller seg Norge. Språket er enkelt, men med svært gode og troverdige dialoger, men en særdeles god psykologisk beskrivelse av de enkelte hovedpersonene.
Mitt eneste ankepunkt er at enkelte kapitler slutter litt brått. Dette er sikkert meningen, men på noen steder kunne du med fordel finslipt litt mer på avslutningene, Heidi Linde.
Boka ble uansett lest ut på to dager, - det var ikke mulig å legge den fra seg, og jeg tenker stadig på personene, - hvordan går det med dem?
Heidi Linde, går det an å be om en fortsettelse ? Er det mulig? Dette var så bra, jeg vil lese mer!
Terningen er allerede trillet, på en vakker høstdag med blå anslag på himmelen, stråler den om kapp med sola med fem smilehull på seg.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Har du noengang hørt noen utbasunere med stolt trygghet i stemmen at: "Nei, dere skjønner, jeg er introvert, jeg!" ?
Ihvertfall har ikke det skjedd særlig ofte, tenker jeg? Ikke det nei? Nei, skulle du sett på makan...
Selv psykolog Peder Kjøs sitter der litt sånn tankefull og beskjemmet på VGs nettsider idag og må bare konstatere at:" Det er tabu å være introvert asosial."
Hah! Det kunne jeg sagt for førti år siden, og jeg er ikke psykolog engang! Nuvel, nå skal jeg ikke la meg rive med her, men tusler herved målbevisst mot sakens kjerne:

Susan Cain er en av disse modige forfatterne som går mot strømmen, og ettergår begrepene introvert og ekstrovert litt nærmere etter i sømmene. Ingen av oss er vel fullstendig det ene eller det andre, - men en overvekt på den ene eller andre siden kjennetegner de fleste av oss. For ordens skyld er introvert det samme som litt innadvendt, mens ekstrovert står for det mer sosialt akseptable utadvendt.
Boka starter med å ta for seg hvordan og hvor dette idealet med å være utadvendt, selvselgende og pratevillig egentlig oppstod i nyere tid, før hun forsøker å finne ut om ledere som er utadvendte nødvendigvis er bedre i sin stilling enn de mer stillfarende. Hun har gjort grundig forarbeid,- en innadvendt verdig, vil jeg si,- og krydrer det hele med ny og interessant forskning på området.
Videre retter hun søkelyset på det evigvarende mantra om gruppearbeid, og hvordan det istedet for å fremme kreativitet, istedet i mange tilfeller kan bli en hemmer for ideflyt og nytenkning.
I andre del av boka ser hun nærmere på temperamentet vi er født med, og hvilke begrensninger og muligheter dette gir oss på livsveien, og hvordan dette kan avsløres på ganske små barn.

Hun fremmer flere interessante spørsmålsstillinger, som vi heldigvis får svar på:
Hva med Rosa Parks, og andre kjente personligheter som har gitt sine bidrag til historiebøkene, - hvilket temperament var det født med? Og finanskrasjene, - kan det relateres til begrepene innadvendt og utadvendt? Hva med universitetene som utdanner fremtidige verdensledere, - hvilket ideal har de nedlagt i sin undervisning? Og finnes det nasjoner som enten er introvert eller ekstrovert?
Jeg koste meg med denne faktaboka fordi den er grundig og godt skrevet, og bygd opp på en oversiktlig måte. Spesielt interessant er delene om biologi og hvordan kommunikasjon mellom utadvendte og innadvendte er helt forskjellig.
I siste del av boka får leseren ny forskning og tips til bedre forståelse hvis man har et barn eller en partner som er innadvendt. Dette blir gjort på en måte som ikke sykeliggjør dem som ikke stiller seg først i køen (hurra, er det mulig?) og hun poengterer flere ganger at det ikke er bedre å være det ene framfor det andre av introvert vs ekstrovert, men at begge er like verdifulle på hver sin måte.
Det som likevel står igjen Susan Cain, er stoltheten du gir oss innadvendte med boka di. Vi få hele tida høre at vi må åpne opp og bli noen andre enn vi er, - ja selv jobbannonser etterspør kun det utadvendte idealet, og ser helt bort fra alle muligheter og ressurser som ligger i det å være ettertenksom, reflektert og litt tilbakeholden.
Takk for at du tok deg tid til å skrive denne gullklumpen av ei bok, som jeg kommer til å slå opp i og lese høyt fra for alle dem som duknakket går rundt og mumler at: Jeg er dessverre litt innadvendt, men prøver å jobbe med det...
Terningkast 5 på en sånn litt overskyet dag, der bjørka såvidt har fått et aldri så lite gulskjær helt ytterst på bladene sine.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Åh, dette er sånn en fin serie! For meg selve barndommen. Har disse tre bøkene hjemme, både på norsk og engelsk. De er en kjær skatt!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Ei flott bok, bare så synd at den oppvoksende slekt her i huset fort mistet interessen og tålmodet ved å være modell...:-)

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Ja, den er ei vakker bok, absolutt en av mine favoritter. Ikke fordi det er så innmari stor skrivekunst, men atmosfæren, det magiske, - nydelig!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Litt beskjemmet må jeg innrømme at en stor forfatter som Doris Lessing er et ubeskrevet blad for undertegnede, til tross for at hun er genierklært og visstnok mottok nobelprisen i litteratur i 2007, - seks år før sin død.
Boka er på 153 sider, - lettlest, selv om jeg synes starten var litt uryddig og pratsomt hoppende. Det er snart glemt, for la meg røpe det med en gang; dette er en liten perle av en roman!

I de løsslupne 60 åra, finner Harriet og David sammen. Helt i strid med tidens trender om fri kjærlighet, bestemmer de seg for at de skal dyrke de tradisjonelle familieverdiene og ha mange barn. De ønsker å fylle det store, dyre huset de kjøper seg til randen med barnelatter og kos, og Harriet får etterhvert fire barn ganske tett på hverandre. Det er familiesammenkomster og festlig lag, og livet smiler til Harriet og David. Davids mor og far trer støttende til, både når det gjelder økonomiske ytelser og pass av barn.
Livet tar imidlertid en krapp sving, når Harriet ved et uhell, (egentlig ønsket de en pause i barnelagingen) blir gravid. Svangerskapet blir strevsomt og svært annerledes enn det hun har opplevd tidligere, og allerede nå opplever hun antipatier mot barnet hun bærer på.
Det femte barnet både ser ut og oppfører seg også veldig forskjellig fra de andre barna, og Harriet må bestyrtet innrømme for seg selv at han ser ut som en ondskapsfull gnom, eller nisse, som skremmer dem rundt seg, og skaper rifter og store sår i familieidyllen.

Mer ønsker jeg ikke å røpe om handlingen. Lessing skriver enkelt, men jeg er imponert over hvor mye hun får sagt mellom linjene. Dette er stor skrivekunst, selv om romanen er både ubehagelig og ekkel, - det hele er så rått.
Hva skal en mor gjøre når barnet hennes er så annerledes, og hva når det skaper problemer for de andre i familien? Er morskjærligheten sterk nok, hva med de andre barna? Hva med David og ekteskapet? Og hva er det egentlig med det femte barnet, Ben?
Dette er ei bok jeg kommer til å tenke lenge på, Doris Lessing. Du skriver som en gudinne. Fred over minnet ditt, verden har i sannhet mistet en sann ordkunstner som jeg håper mange flere enn meg får øynene opp for .
På en regntung, høstlignende dag i de midtre delene av vårt land triller terningen inn på en soleklar sekser!

Godt sagt! (11) Varsle Svar

Siden 13 åringen slukte denne boka i sommer, måtte jo mor i huset også gi seg lesingen i vold. Snedig tittel, og et pseudonym som skjuler intet mindre enn selveste mammaen til Harry Potter, - J.K Rowling.
So far, so good, som vi sier på norsk. 13 åringen har fulgt lesingen med argusøyne, og kommentarer som "Hvordan synes du boka er , mamma?" Og det vantro: "Har du ikke kommet lenger??!" gav skyldsfølelsene vind i seilene. I den grad at jeg i dag bestemte meg for at NÅ, skal du lese den boka ferdig.
Før jeg la den fra meg første gang var jeg kommet til side 50 omtrent. Og dit kom jeg på pur viljestyrke, og for å vise tenåringen at mor i huset er helt med, hun også.
Men så har jeg vridd og vendt på meg der borte i lesekroken og blir liksom ikke fanget. For ulikt alle andre synes jeg ikke stemmen i boka harmonerer med sjangeren og historien som fortelles. Det er for mye dialog, for mye uutalt humor og sorgmunterhet over det hele til at jeg klarer å ta karakterene på alvor. Jeg blir bare irritert over sånn utbrodering, - beklager J.K Rowling. Du kan jo absolutt skrive, språket er flott det, men det er bare det at det er litt for mye av.... alt... synes jeg....
På side 214 må jeg bare klappe boka sammen, og lettere fortvilet kjenner jeg ikke snev av spenning, eller at jeg ønsker å lese mer, slik andre som har lest den før meg ekstatisk har meddelt i diverse fora. Gruer meg til å fortelle 13 åringen at mammaen hennes virkelig suger når det gjelder å lese J. K Rowling..... Får skynde meg å skryte av Harry Potter filmene, da, - dem har jeg sett opptil flere ganger med forutnevnte pode, og de var jo kjempebra!
Om jeg skal trille terning på nesten halve boka, så viser den to triste øyne....

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Veldig enig med deg, - boka var en stor skuffelse!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Sist sett

lesefolenJan Arne NygaardTralteHeidi HoltanMari BaardsethTove Obrestad WøienSigrid Blytt TøsdalLailaAnitaINA TORNESJohn LarsenCaroline Ekornes JohannessenBerit B LieHege LMorten BolstadAkima MontgomeryLinnPrunellaVigdis VoldRandiASissel ElisabethDemeterRonnyInger-LiseFrode TangenAnneWangHeidi LTone Maria JonassensvarteperAnneLars MæhlumHilde H HelsethGrete AmundsenHarald AndersenEllen E. MartolPiippokattaHanne MidtsundAnne-Stine Ruud HusevågTonesen81Kirsten Lund