Bokelskere.no

"Dette er ikke en biografi, og selvfølgelig ikke en roman, kanskje en mellomting mellom skjønnlitteratur, sosiologi og historie."

Sparsommelig, men kraftfull litteratur!

En forteller utenom det vanlige som evner å gi innblikk i et sinn som fungerer annerledes enn mitt eget. Det er det god litteratur gjør, den gir deg muligheten til å leve som og andre for en liten stund, men forstå dem resten av livet.

Veldig gode karakterer. Smith har også evnen til å la situasjonene disse havner i fortelle om tiden de lever i. Dermed føles ikke Brexit som et påklistret påfunn, men noe som har en faktisk påvirkning og en egen kunstnerisk verdi.

Om savn. Om å forstå. Om å gå videre.

27 sider med ord så mektige at hårene reiste seg. Disse ordene gjelder ikke bare for amerikanere.

Jeg skulle ønske jeg hadde "Oryx & Crake" litt sterkere i minnet da jeg begynte på denne, for da jeg forsto hvor nært de sammenfaller tok boken seg opp mange, mange hakk. Atwood bygger et utrolig detaljert univers og en relativt spennende handling, som man nok får aller mest ut av ved å lese den tett på forgjengeren. Jeg lar det ikke gå like lang tid før jeg går løs på "MaddAddam" En sterk firer.

Spennende oppbygning, samtidig som denne gjør at den relativt korte fortellingen føles litt repetativ.

Hva er løgn? Hva er sannhet? Hvem kan man stole på i litteraturen? Tre enestående bøker!

Idéen er spennende og god, men jeg blir aldri ordentlig investert i karakterene eller konflikten.

Full av patos, men den traff både idrettshjertet (selv om jeg aldri har likt hockey) og den delen av hjertet som er enda viktigere.

Det er noe enkelt over disse bøkene, men det gjør ikke serien dårligere. De handler ikke om Maigret, men om skjebnene han møter i jobben. Det føles friskt i en tid hvor nesten alle krimserier handler mest om det trøblete livet til den som løser mysteriet.

Overraskende.

Elegant!

En spennende oppfølger, men ikke like god som første bok.

«Sannheten og Harry Quebert-saken» var en spennende historie med overraskende hendelser, men karikerte karakterer. «Boka om Baltimorefamilien» var en tregere historie hvor det virket som Dicker prøvde å grave litt dypere i et færre antall karakterer (etter min mening lyktes han ikke så godt med det). I denne er det kun overraskelsene som står i sentrum. Alt handler om å skape overraskende vendinger i handlingen og det går dessverre flere ganger ut over troverdigheten til karakterene, situasjonene og det litterære universet.

Sjelden har jeg blitt så oppslukt av et et så direkte og enkelt språk. Denne er sårere enn bok nummer én, men like oppslukende.

I begynnelsen føltes fortellerstemmen litt distansert ut (noe som for veldig mening i etterkant), men når jeg ble vant til den fortalte den meg en veldig god og tankevekkende historie.

Det imponerende med denne romanen er hvordan den er komponert. Hvordan forfatteren har valgt en veldig spesifikk hendelse som utgangspunkt for en verdensomspennende katastrofe (skremmende lik den vi gjennomlever nå). Selve dystopien oppleves som en miks av bedre versjoner.

Morsom, guffen og interessant! Jeg for min del kan ikke skjønne hvordan noen ønsker å være på den ene siden av en Kentuki, men det er det kanskje andre som gjør, noe som får meg til å stille spørsmål og på den måtenprøve å forstå verden. Slikt gjør god litteratur!

Friskt pust i en sjanger der flere og flere bøker ligner hverandre.