Denne fotoboka liknar eit slags fotoalbum i utforming, og det er vel ei ganske karakteristisk Tomas Espedal-bok kva innhald angår. Den som har lese andre av hans bøker vil nok kjenne att biografiske forhold, og denne føyer seg inn idet sjølvbiografiske totalprosjektet hans. Eg ser at den albumaktige tonen i boka kan minne om Nan Goldin si klassiske fotobok The Ballad of Sexual Dependency, som eg òg faktisk ser liggande på eit av skriveborda til forfattaren, så det er vel neppe ei søkt samanlikning.

Elles er det ei fortellande bok som nyttar seg av fotografi som illustrasjonar, så det er ikkje så mykje gåtefullt ved bileta, men det er jo i tråd med fotoalbum-tradisjonen her, så det funkar, det.

Så handlar det jo mykje om tap og sorg, og bileta får liksom dette melankolske draget ved seg heile tida, så det kanskje kan bli litt mykje til tider. Utad så var eg skeptisk til konseptet, men det er ei fin (eigentleg ikkje, ikkje innhaldsmessig) bok som eg las med interesse. Eg las det nok mest som ekstramateriale til Espedal sine andre bøker.

Jeg har elever som tar påbygg til studiekompetanse, og akkurat denne teksten tenkte jeg bare å lese for at de forhåpentligvis skal få oppleve hvor vidunderlig den er og samtidig håper jeg at de får lyst til å gå ut for å være med på solformørkelsen: Det er litt magi i en sånn felles forventning:) Vi skal ha litt om Johan Borgen også, så det passer jo bra. Vi setter oss sammen på gulvet og leser (jo, fra kopi denne gangen), for selv om disse elevene er ganske voksne, liker vi å sitte tett sammen når vi leser...

Tusen takk! Der fant jeg den.

Men er du sikker på at det er tittelen? Jeg finner "Natt og dag" hos Nasjonalbiblioteket, og der står ikke novellen "En klar dag i mai" oppført.Lenke til NB

Ja! Derfor tenkte jeg å lese denne novellen med elevene mine før det:)

Hurra! Takk, gretemor!

Hjelp! Jeg leter etter en nydelig novelle jeg leste for lenge siden om solformørkelse. Den hadde også med en blind mann, og novellen frembragte en apokalyptisk følelse... (Kanskje av Johan Borgen?) Noen som vet?

Jeg har tenkt og tenkt hvilken bok jeg ønsker å lese sammen med dere. Valget har falt på Dag Solstad og boka Svik førkrigsår (1977) som er første bok i "krigstrilogien", Krig. 1940 (1978) og Brød og våpen (1980). Kanskje det er flere som vil lese de andre også.

Norsk biografisk leksikon :
Ut fra denne hensikt er hans sosialrealistiske hovedverk, den såkalte “krigstrilogien”, skrevet (1977–80). Den består av Svik. Førkrigsår, Krig 1940 og Brød og våpen, og skildrer årene like før og under krigen fra arbeiderklassens perspektiv. Men trilogien rommer også andre og mer pessimistiske, elegiske og “modernistiske” elementer enn de som hører en politisk intendert litteratur til. Samme år som siste bind utkom, uttalte da også Solstad seg kritisk om sitt forsøk på å skrive arbeiderlitteratur. 1970-årenes arbeiderdiktning var kunstig frembrakt, hevdet han, den var skrevet av småborgerlige intellektuelle om en klasse som de stod fremmed overfor, og som ikke ville vite noe av misjonering på deres vegne.

Eg vel å kalla dette 10 fotoessay om ulike tema. Dei har tidlegare kome ut som fanziner, men her er dei samla i eitt volum. Og dette er sånn fotobøker skal vera. Det er verkeleg godt gjort. Bileta er henta frå ulike magasin og bøker, det er ikkje tilført tekst, berre masse visuell humor, og tematisk sett særleg mykje om kjønn og seksualitet virkar det som, det er i alle fall gjerne der det er mest interessant, og kanskje også der forfattarane er mest interesserte, men det er gjort på ein svært tilgjengeleg måte som opnar for refleksjon og friske perspektiv på ting. Det er som om boka gjennom måten ho brukar bildene på også lærer opp betraktaren i å sjå på alle andre bilete som finst i verda. Vel, denne boka burde vera pensum for livet.

Ja, ein veit jo liksom litt om dette med skjønnhetsidealer, og har jo gjort seg nokre tankar om det, så i byrjinga såg eg denne boka som litt banal, men ettersom eg bladde gjennom, så opna det seg stadig meir, vidare til sjokkerande innsikter. Det er noko med samanstillinga av dei ulike måtane ideala kjem til uttrykk på, og det overblikket ein får på dei, kor tett samanvevde dei er med oss. Rett og slett eit visuelt storverk om temaet.

FOR en bok!

Patti Smith (f. 1946) er en amerikansk musiker, låtskriver og poet. Hun anses som en meget betydningsfull person innenfor rocken. For dem som ikke visste det fra før av, kommer hun til Norge for å spille i forbindelse med Norwegian Wood 12. juni. Jeg har selvsagt sikret meg billetter til konserten!

Det er nok først og fremst som musiker Patti Smith er kjent, i alle fall i Norge. Hun debuterte med punkrock-albumet "Horses" i 1975, og har siden utgitt 10-15 album/CD´er. Selv har jeg et dypt kjærlighetsforhold til LP´en "Easter" (1978), som jeg har hatt i platesamlingen min siden begynnelsen av 1980-tallet. Det er rett og slett et av de aller beste musikk-albumene som noen gang er laget! Bibliografien hennes viser for øvrig 16 bokutgivelser, og det er som poet hun har sine fremste talenter. At hun også kan skrive stor litteratur, viser hun i "Just kids". Boka utkom i USA i 2010 og på norsk i 2012.

"Just kids" handler om den unge Patti Smith og hennes møte med voksenverdenen, der hun fremfor alt ønsket å bli poet. Så sterkt var dette ønsket at hun var villig til å ofre det meste for å få dette til. Hun reiste hjemmefra på lykke og fromme, og regnet med at det ville være en smal sak å få seg en jobb. Mange var imidlertid ute i samme ærende, og hun måtte i begynnelsen friste en tilværelse som uteligger. Innledningsvis får vi noen glimt fra hennes barndom.

"Eg var eit drøyamnde, søvngjengaraktig barn. Eg irriterte lærarane mine med den bråmodne leseevna kombinert med manglande evne til å bruke den til noko dei såg praktisk nytte i. Ein etter ein skreiv dei i meldingsboka mi at eg dagdrøymde altfor mykje, alltid var ein annan stad. Kor dette ein annan stad var anar eg ikkje, men det førte ofte til at eg fekk på meg ein kjegleforma papirhatt og blei plassert på ein høg krakk i skammekroken, der alle kunne sjå meg." (side 19)

Tilfeldigheter førte til at hun møtte Robert Michael Mapplethorpe (f. 1946 d. 1989) i 1967. Patti hadde fått seg jobb i en bokhandel og en dag sto han foran henne og ville kjøpe et persisk halsbånd, et flott et som hun selv lenge hadde hatt lyst på, men ikke hadde råd til å kjøpe. Idet hun pakket det inn til ham, datt det ut av henne: "Ikkje gi det til noka anna jente enn meg." Det lovet han, og slik ble det.

Forholdet mellom Patti og Robert varte i mange år, og dette står sentralt i boka "Just kids", også etter at Patti giftet seg med Fred "Sonic" Smith. Forholdet ble underveis komplisert av at Robert etter hvert ble tiltrukket av menn, inntil han erkjente at det var homofil han var. Begge gikk gjennom mange prøvelser for kunsten sin, og de lovet hverandre tidlig å støtte hverandre i tykt og tynt. Begge tegnet, men etter hvert var det fotokunsten som appellerte mest til Robert, mens Patti utviklet seg til å bli poet. Tilfeldigheter førte henne senere inn i musikken.

"Vi hadde arbeidet vårt og kvarandre. Vi hadde ikkje pengar til å gå på konsertar eller kino eller til å kjøpe nye plater, men vi spela dei vi hadde, om og om igjen.

... Vi var på veg mot fontena som låg i sentrum for all aktiviteten, da eit eldre par stoppa og glodde openlyst på oss. Robert likte å bli lagt merke til, så han klemde handa mi ømt.

"Å, ta bilde av dei," sa kvinna til den lattermilde ektemannen. "Eg trur dei må være kunstnarar."

"Å, gi deg," sa han og trekte på skuldrene. "Dei er berre unge. Just kids." (side 58)

Livet de levde var full av usikkerhet, og ofte visste de ikke hvor de skulle få penger til neste måltid. Boforholdene var elendige, og selv litt "uskyldig" tannverk var under disse forholdene nærmest livstruende når det ikke var penger til annet enn det aller nødvendigste, og knapt nok det. Likevel drømte ingen av dem om å gi avkall på ambisjonene om bli kunstnere. Mens Robert dopet seg, styrte Patti unna. Om det var sprøyteskrekken hennes som reddet henne, vites ikke, men hun var aldri fristet til å flykte fra virkeligheten.

Etter at de flyttet fra Brooklyn til Chelsea Hotel på Manhattan, kom de i nærkontakt med mange av de største rockemusikerne som noen gang har levd. Jimi Henrix, Janis Joplin, Jim Morrison - rockere som etter hvert døde som fluer, enten av overdose av narkotika eller under mystiske omstendigheter, hvor det har vært spekulert i om det var selvmord eller mord. Senere var det AIDS´en som skulle ta liv ...

"Chelsea var som eit dokkehus i The Twilight Zone, med hundre rom, kvart av dei eit lite univers. Eg vandra rundt i korridorane og søkte etter åndene der, døde eller levande. ... Eg elska denne staden, den lurvete elegansen og historia som ble så godt ivaretatt. ... Så mange hadde skrive, samtalt og strevd i desse viktorianske dokkehusromma. Så mange skjørt hadde slept over desse nedslitne marmortrappene. Så mange flyktige sjeler hadde uttrykt seg, laga avtrykk, og gått under her ... " (side 132)

Etter hvert som de begynte å få mer fast grunn under beina, og etablerte seg som kunstnere, økte også behovet for mer kontakt med omverdenen. Fremdeles var det tidlig 1970-tall, og mange av menneskene de kom i kontakt med, er navn som senere har fått stor betydning innenfor kunsten.

"Han (Richard - min kommentar) begynte å få innpass i høgsosieteten. På ein måte var den sosiale overgangen hans vanskelegare å godta enn den seksuelle overgangen. Når det gjaldt den, var det berre snakk om at eg måtte forstå og akseptere det doble i seksualiteten hans. Men skulle eg klare å vere på høgd med han sosialt, måtte eg ha endra heile veremåten min." (side 198)

Det forhold at Patti Smith møtte Lenny Kaye og en rekke andre tilfeldigheter førte til at hun på midten av 1970-tallet dannet et rockeband.

"I løpet av dei vekene vi heldt til på CBGB, blei det openbert for oss alle at vi på eigne vilkår heldt på å utvikle oss til eit rockeband. Den 1. mai tilbaud Clive Davis meg ein platekontrakt med Arista Records, og den 7. skreiv eg under. Vi hadde ikkje eigentleg sett ord på det, men under radiosendinga for WBAI kunne vi kjenne at det oppstod eit momentum. Under den improviserte slutten på "Gloria" hadde vi falda oss ut.

Lenny og eg kombinerte rytme og språk. Richard stod for underlaget, og Ivan hadde styrkt sounden vår. Det var tid for neste trinn. Vi måtte finne ein til av same slag, ein som ikkje ville endre oss men drive oss vidaere, som ville bli ein av oss." (side 275)

Historien vi får høre i "Just kids" er ikke bare uhyre interessant. I tillegg er dette stor litteratur! Med en observasjonsevne av de sjeldne fanger hun øyeblikkene i et intenst og fortettet språk, som på sitt beste er poesi. Vi blir vitne til mange av de store øyeblikkene i New Yorks kulturelites historie på begynnelsen av 1970-tallet. Det handler om mennesker som levde høyt og som tok store sjanser både innenfor kunsten og med sin helse. Patti Smith var til stede under ikke helt få historiske øyeblikk, uten at hun egentlig skjønte hvor stort det var ... ikke før etterpå. Manges karrierer - også Roberts - kræsjlandet etter hvert pga. AIDS´en ...

Etter å ha lest boka må jeg si at jeg er full av beundring for Patti Smith og hennes målbevisste reise helt fra bunnen, i dypeste fattigdom, og til toppen - uten noen gang å svikte kunsten. Hennes kjærlighet til Robert, som hun til slutt måtte gi opp som kjæreste på grunn av hans legning, holdt helt til det siste da hun var vitne til at han visnet bort på sykehuset, kjempende mot følger av HIV-viruset ... Hun er nådeløst ærlig i sin fremstilling av livet hun har levd, og som leser fikk jeg en følelse av at hun ikke dekket til noe. Det hele er rått, brutalt og nådeløst - fra begynnelse til slutt - og samtidig med noe uskyldsrent over seg. Kanskje fordi det er så ekte, så gjennomført og så fullt av integritet. Aldri, aldri ga hun opp å ville jobbe med noe kreativt og kunstnerisk! Og selv om hun noen ganger tvilte på eget talent, endte hun opp med å bli den største av dem alle.

Boka er nydelig oversatt av Brit Bildøen.

Denne boka kommer jeg aldri til å glemme! Den har gjort et uutslettelig inntrykk på meg! Måtte mange lesere finne frem til Patti Smith og hennes litteratur! Og selv fikk jeg lyst til å finne frem alle mine gamle LP-plater og CD´er av Patti Smith!

Denne må eg sei overraska stort. Eg hadde ikkje hørt om dette prosjektet før og var litt skeptisk, men her er det verkeleg nokre fantastiske fotografi og bilettekstar (som er naudsynte i og med at det er så mange ulike fotografar og motivtypar). Boka er kyndig redigert og framstår som eit veldig direkte uttrykk for det mangfoldet av erfaringar som noko slikt som dette her naudsynt må omfatte. Kan knapt tenka meg korleis det kunne vorte gjort betre.

Ei fotobok frå hiphop-miljøet i Houston. Fotograf Peter Beste har også mellom anna fotografert black metal-miljøet i Norge. Men dette her, kombinasjonen av fattige kår og verdiane miljøet dyrkar, det traff meg med ein sterk melankoli, og eg veit det lyd heilt kørka å sei det, men over den heile menneskelege tilstanden liksom. Eg er ikkje spesielt interessert i rap, så kanskje det treff meg på andre måtar enn det, men når det er sagt så har eg tilfeldigvis vore på konsert med Willie D, som er avbilda i boka.

Det er mogleg mitt inntrykk har like mykje med humøret mitt å gjera då eg såg i boka som med noko anna, men det er òg noko av det som er fint med fotobøker og bøker i det heile tatt, men kanskje særleg fotobøker sidan det kan ta ganske kort tid å lesa dei om igjen. Eg var nær ved å trilla terningkast 6 i affekt, men så irriterte eg meg litt over all teksten i boka. Det er godt mogleg det er interessant det som står der, men det øydelegg den visuelle flyten. Ein kjepphest, det der. Hatar tekst i fotobøker. Det fungerer nesten aldri.

Ja, eg skal ikkje tvila på at fotografane er flinke. Malarane som malar veggane i kunstgalleria kvite er også flinke. ;-)

Aha, ja dette er nok det mange forbinder med fotobøker, ja. No tar eg dette basert på coverbiletet åleine, men denne typen bøker er nok meir i sjangeren turistbrosjyre i bokform enn fotobok.

Det er nok vanskeleg å definera fotoboka og eg trur det er flytande grenser, men eg tenker at det må vera ein kunstnarleg nerve eller vilje og lite eller ingen tekst. Eit døme er Fast City av Morten Andersen, som faktisk kan sjåast gratis her.

Takk for tips. Kjenner ikkje til boka. Det let som om det er fotografiets ekvivalent til den tematisk orienterte diktantologien.

Takk for tips, men eg trur ikkje linken virkar.