En liten tankevekkende bok i vår travle hverdag

Erling Kagge (f. 1963) er advokat, polfarer, forlegger, forfatter, kunstsamler og eventyrer, kan jeg lese på Wikipedia. I alt ti bøker har han utgitt - fra debuten i 1990 og frem til i dag. Tematikken i bøkene hans var til å begynne med dominert av polferdene hans, mens det etter hvert er mat, kunst og eksistensielle spørsmål som har tatt mer over. Han er nok ikke ferdig med å foreta seg uvanlige eventyrreiser etter at han i 2012 utga en bok om en reise til New Yorks indre, som handler om en vandring i Manhattans kloakksystem (men som egentlig er en reise til hans indre) ...

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet da jeg tidligere i høst fikk tilsendt Erling Kagges siste bok "Stillhet i støyens tid" fra forlaget. Kanskje forventet jeg en slags quick fix eller selvhjelpsbok om hvordan jeg selv kunne finne frem til stillheten i mitt eget liv? Jeg trodde for øvrig at jeg visste en hel del om det å være stille i eget selskap, for det er jeg ganske ofte. Svært mye av det jeg liker aller best å gjøre, handler nemlig om å være alene. Etter å ha lest Kagges bok, skjønte jeg at jeg egentlig ikke hadde forstått så mye av hva stillhet er. Virkelig stillhet! Og det på tross av at boka ikke inneholder revolusjonerende tanker ... For stillhet handler ikke (bare) om å være alene. Kanskje kan det best beskrives som en intens opplevelse av nå´et, der tankene kretser om det som skjer her og nå - ikke fortid, ikke fremtid, bare her og nå. Stillhet handler heller ikke nødvendigvis om knystende stillhet hvor man ikke kan høre en eneste lyd. Og endelig handler det ikke om at man må gjøre ingenting for at opplevelsen av stillhet skal komme til oss.

Styrken ved Erling Kagges bok er at den er så til de grader ujålete. Dessuten nærmer han seg med stor ydmykhet til spørsmålene han reiser i boka. Underveis savnet jeg noen linker til kjente begreper som mindfullness og flyt, inntil jeg erkjente at "nei", dette hørte faktisk ikke hjemme i akkurat denne boka. Underveis byr han på seg selv, og få mennesker har vel opplevd å være så til de grader avsondret fra resten av verden som nettopp ham. Begrepet stressmestring nevnes heller ikke, selv om det er dette vi jakter etter. Dypest sett handler både stillhet og det å nyte øyeblikket fullt og helt om stressmestring ... og lykke.

Boka ga meg en hel del, og jeg anbefaler den til alle som ønsker å ta en fot i bakken og kjenne etter hva vi egentlig driver med innimellom alt det viktige vi ellers fyller hverdagene våre med - som å sjekke "likes´ene" på Facebook, siste nytt, været eller hva det skulle være. Problemet er ikke nødvendigvis at vi gjør nettopp det. Et problem blir det vel egentlig først når dette gjentas sånn ca 2-300 ganger hver eneste dag ... Jeg ble inspirert til å finne mer stillhet i livet mitt etter å ha lest Erling Kagges bok!

Her kan du lese resten av min bokanmeldelse.

En noe omstendelig bok, av og til litt snakkete, men karakterskildringene og særlig naturbeskrivelsene er ikke bare pålitelige, men utrolig presise, og fordi presise, også vakre. Enhver som har vært nær dyr eller vært ute i skumring eller daggry vil sette stor pris på Turgenjev. Terningkast fem er i grunnen alt for svakt fra meg. Det "snakkete" i boka er passasjene og samtalene som går inn på bøndenes kår, og som politisk foregripende for situasjonen i Russland er det egentlig en kvalitet, men en som drar oppmerksomheten bort ifra det jeg selv satte mest pris på.

En forfatters jakt på sine røtter

Ivo de Figueiredo (f. 1966) er norsk historiker, biograf og kritiker. Han er født i Langesund, og er sønn av en norsk mor og en indisk far. Figueiredo debuterte som forfatter i 1999, og har til sammen utgitt ni bøker, inklusive den siste boka "En fremmed ved mitt bord". Han mottok Brageprisen for biografien om høyesterettsadvokat Johan Bernhard Hjort i 2002, og han mottok i 2016 Språkrådets pris for fremragende bruk av norsk i sakprosa.

Farens familie kom opprinnelig fra Goa, en liten delstat i India som frem til 1961 var en portugisisk koloni. I og med at koloniherredømmet varte i om lag 450 år, var menneskene som bodde der sterkt influert av europeisk kultur og religion (katolisisme). Ivo de Figueiredos far ble født på Zanzibar, en liten øy like utenfor Tanzanias kyst. Øya var et britisk protektorat fra 1890 til 1964. Siden reiste familien til Kenya, hvor de bosatte seg i Nairobi. Da koloniherredømmet brøt sammen, fikk dette store konsekvenser for inderne som hadde jobbet for britene. Hvor skulle inderne til slutt gjøre av seg? De var i grunnen uønsket i Afrika. For de aller fleste var det uaktuelt å flytte tilbake til Goa, og det var ikke uten videre kurrant å få opphold i Storbritannia. De tidligere så lojale tjenerne var plutselig statsløse.

Forfatteren har tatt for seg samtlige steder hvor hans farsslekt slo seg ned i årene etter at de forlot Goa, og frem til i dag.

I sin jakt på familierøttene innvier Ivo de Figueiredo oss i sin families bakgrunnshistorie. Hvordan har det vært å vokse opp i en multi-etnisk familie i Norge, der faren etter hvert forsvant ut i periferien? På hvilken måte har farsslektens historie påvirket farens skjebne, der rotløshet går igjen som en rød tråd gjennom hele hans liv? Mens andre forfattere står åpent frem og bretter ut hver minste detalj om familiehemmeligheter, gjør andre forfattere det de kan for å insistere på at de skriver fiksjon. Ivo de Figueiredo gjør noe midt i mellom. Han har skrevet en familiefortelling, men han dekker til de mest intime detaljene. Vi kommer hit, men ikke lenger ... F.eks. skriver han seg rundt faren og hans alkoholproblem, og sparer oss for de verste detaljene. Jeg synes det er like greit, og følte meg på ingen måte snytt som leser. Man trenger nemlig ikke all verdens fantasi for å skjønne at rus er ekstremt ødeleggende i en familie. Eller for å skjønne at farens stolthet ofte kom i veien for konstruktiv dialog. I den grad at det ble familievold av dette, noe som til slutt førte til nok en familie på skilsmissestatistikken ...

Jeg kjente meg sterkt berørt underveis. Figueiredo skriver lett og ledig, og med sitt presise språk treffer han godt når han beskriver mellommenneskelige relasjoner. I tillegg til at hans familiehistorie i seg selv er svært interessant, får vi også et innblikk i migrasjonens og eksilets pris. Vi tror at folk uten videre synes det er greit å forlate sine hjemland for å få en bedre fremtid for eksempel i Norge, men vi må nok innse at så enkelt er det ikke. Røtter er viktig for mennesker, enten de kommer fra India eller en liten by i Nord-Norge. De sier noe om hvem vi er og hva vi er laget av, men de sier selvsagt ikke alt. I "En fremmed ved mitt bord" blir vi med på en reise som mange mennesker har foretatt før oss, og vi kommer dermed i berøring med noe dypt eksistensielt.

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Her er linken til resten av min bokanmeldelse.

Leser denne nå, ca halvveis, og jeg tenker på den med et smil om munnen. Utrolig lettlest, samtidig som man fra tid til annen må bråstanse og bare "Hæææææææææ???" over de absurde episodene som avfeies nærmest i bisetninger.

En av høstens sterkeste bøker?

Vigdis Hjorth (f. 1959) debuterte som forfatter i 1983 og har siden utgitt ytterligere 33 bøker - fortrinnsvis innenfor romansjangeren. Jeg har tidligere omtalt fem av hennes bøker på bloggen min. I årenes løp har hun blitt en forfatter jeg regner med.

Hjorths siste roman "Arv og miljø" ankom heimen før debatten om etikken i litteraturen (utløst av spørsmålet om utlevering av familiemedlemmer) nådde avisspaltene for alvor. En stund ble jeg sittende litt på gjerdet i forhold til egen lesning av boka, men kanskje handlet det aller mest om altfor lite tid til å lese når jeg tenker nøyere etter. I en av mine boksirkler ble det for knapt en ukes tid siden bestemt at vi skulle samlese denne boka. Boka ble utlest i løpet av få dager. For maken til bok! Jeg kan uten videre slutte meg til alle som mener at dette må være Vigdis Hjorths aller beste bok hittil!

Det er klart at en bok som dette går rett hjem hos de aller fleste lesere! Og det handler ikke om at man må ha vært utsatt for incest for å få glede av en bok som "Arv og miljø". De fleste familier har et eller annet ved seg ("selv i de beste familier"), og jeg tenker at mekanismene er de samme overalt. Ja, mekanismene er også universelle i enhver konflikt. Hvem vinner kampen om sannheten? Dersom drittsekkene klarer å få ofrene til å fremstå som de egentlig skyldige, slipper de selv å stå til ansvar for det de har gjort. Ikke bare det: de vinner også all sympatien fra omgivelsene, mens det stakkars offeret blir dobbelt-taper. Og de som går lengst i dette spillet, kommer lengst fordi de kun har fokus på egne behov og mangler evnen til å ta andres perspektiv. Formelen er en klassiker. Sånn sett kunne denne boka handlet om alt annet enn incest, men nettopp fordi den handler om incest, blir historien selvsagt ekstraordinært sterk.

Vigdis Hjorth er en fantastisk forfatter, som går så dypt, så dypt inn i psyken til Bergljot, og som i et skarpt og presist språk setter fingeren på alle vondtene i en dysfunksjonell familie. Boka har allerede rukket å vinne Bokhandlerprisen, og hun er nominert til P2-lytternes romanpris. Jeg tipper at hun kommer til å gjøre det skarpt i flere konkurranser, og det i en bokhøst med et mangfold av sterke norske bokutgivelser!

Jeg anbefaler denne romanen sterkt! Dersom du er glad i å lese, kommer du ganske enkelt ikke utenom denne boka!

Her er linken til resten av min bokanmeldelse.

Denne las eg fyrst i fjor, og ein gong til nett no. Eg hadde gløymt det diktet om HPV-viruset, men fy flate, no klarar eg ikkje gløyma det. For ein fyr Seidel er. No må eg halda fokus og få tak i den nyaste samlinga hans.

Du verden, ikke værst at et 30 talls brev kan utgjøre en hel bok. Men så er det ingen hvem som helst heller som skriver glødende kjærlighetsbrev til sin "elskede Brenda".
Det er gripende å lese Nansens lengsel og savn etter å treffe henne igjen, og hans varme og hengivenhet ovenfor henne.
Dessverre er Brendas brev til Nansen brent, men vi får vite en del siden han svarer på flere av hennes kommentarer.
En glede å lese boka, en gripende historie der en får et lite innblikk i den private Fridtjof Nansen.

Ja, nå har han sunget sin "last waltz" men sin vidunderlige stemme. Flotte tekster i sangene sine hadde han, har også lest et par av bøkene hans.. Fikk heldigvis oppleve han på Kalvøya for mange år siden..

Så morsomt da at du også leser boka til Westø. Jeg er bare i begynnelsen av den og tror ganske sikkert at den utvikler seg til å bli en bok etter min smak.

Jeg har så vidt begynt på Der vi engang gikk av Kjell Westø. Ser fram til videre lesning av boka til denne finske forfatteren som har fått så mange tilhengere.
Ellers ligger Nansens siste kjærlighet, kjærlighetsbrevene fra Fridtjof Nansen til Brenda Ueland klar. (Eric Utne) redaktør).

I boka følger vi personer som bor i Paris under 1. verdenskrig. Hovedpersonene er et ektepar, der den unge ektemannen Pierre bidrar til forsvar av landet i skyttergraven i første linje, mens kona Amèlie har ansvar for cafeen og deres unge datter. Egentlig, så bare venter hun på nyheter fra ektemannen.
Spenning og angst for de som er i krigen er det viktigste i historien men også hvordan ulike mennesker reagerer ulikt.
Troyat skriver en troverdig historie, om krigens gru og alle de som venter og venter på nytt fra deres kjære som er i krigen, En god bok.

Neinei, det handlet ikke om hvilke jeg syns er irriterende, men bøker jeg i samtale med f.eks. venner har hørt bli avfeid som irriterende. For Prousts vedkommende er det vel en blanding av sutring og av å ikke komme frem til "poenget".

Ifølge denne nettsiden har du lest mer enn meg! Så nå holder du på med "jeg tegner så stygt!"-blyghet.

Trøttende hovedpersoner, det ... det tror jeg man kan bedømme kvalitet ut ifra. Med mindre den som leser bare er veldig, veldig trøtt. Jeg har ikke lest Murakami, men han høres døll ut. Men er ikke Franzen kjent for femhundresiderlange forviklingsromaner? (jeg har ikke lest ham, der ser du!)

Rødt og sort har jeg kjempet for tidligere her på Bokelskere, det var en av mine siste slag før jeg ble inaktiv. Første psykologiske roman? Ikke rart hovedpersonen er litt irriterende, hvis man vil kalle ham det.