Bokelskere.no

Du holder alltid noe av det andre menneskets liv i din hånd. Lite eller mye, men alltid noe. Du kan ikke unngå å svikte eller ødelegge noe i andre menneskers liv. Lite eller mye, alltid noe. Hvor tett opp til den andre skal du være før du har et ansvar? Har hvilken avis hun leser, hvilket parti hun stemmer, hva hun kjøper, hva hun sier, noe med de andre å gjøre? Kan krig og flyktningestrømmer, sultkatastrofer i andre deler av verden, et eller annet sted, på et eller annet vis, henge sammen med Lotte Heier og hennes liv, hennes måte å leve på?

Som Irvin D. Yalom sa til meg sist vi møttes:

"En del av de religiøse forestillingene vile vi i dag kalle psykotiske om det var ett enkelt menneske som presenterte dem. Men når det deles av en majoritet, når det er konsensus om de samme vrangforestillingene, så er de helt fornuftige og aksepterte. Da heter de under eller trosbevis.

Fra forordet av Finn Skårderud

Ah, through the open door

Is there an almond tree

Aflame with blossom!

--Let us fight no more.

Among the pink and blue

Of the sky and the almond flowers

A sparrow flutters.

--We have come through,

It is really spring!--See,

When he thinks himself alone

How he bullies the flowers.

--Ah, you and me

How happy we'll be!--See him

He clouts the tufts of flowers

In his impudence.

--But, did you dream

It would be so bitter? Never mind

It is finished, the spring is here.

And we're going to be summer-happy

And summer-kind.

We have died, we have slain and been slain,

We are not our old selves any more.

I feel new and eager

To start again.

It is gorgeous to live and forget.

And to feel quite new.

See the bird in the flowers?--he's making

A rare to-do!

He thinks the whole blue sky

Is much less than the bit of blue egg

He's got in his nest--we'll be happy

You and I, I and you.

With nothing to fight any more--

In each other, at least.

See, how gorgeous the world is

Outside the door!

To-night is a woman born/ Of the man in me

Man kunne kanskje si at han hadde et forsvinnende vesen, ikke før hadde man sett ham, så hadde man glemt ham.

"La oss operere," .... "La oss skjære ham opp og en gang for alle se hva som er inni ham. Han klager stadig vekk over leveren sin. Leveren hans ser temmelig liten ut på røntgenbildet her."

"Det er milten hans, din tosk. Dette er leveren."

"Nei, det er det ikke. Det er hjertet. Jeg skal vedde på at dette er leveren. Men det skal vi nok finne ut når jeg bare begynner å operere. Synes du jeg skal vaske hendene først?"

Han uttalte ofte at hvis de folkene som arbeidet under ham, møtte ham på halvveien, ville han gjerne møte dem på mer enn halvveien - så kunne man iallefall være sikker på at man aldri møttes, tilføyde han alltid med en skarpsindig liten latter.

"De har da ikke tenkt å sende en sinnssyk mann ut for å bli drept?"

"Hvem ellers tror De vil."

"Har det aldri slått Dem at De i Deres promiskuøse jakt etter kvinner bare forsøker å kompensere Deres ubevisste frykt for seksuell impotens?"

"Jo, major, det har det."

"Hvorfor fortsetter De da med det?"

"For å kompensere min ubevisste frykt for seksuell impotens."

"Hvorfor skaffer De Dem ikke en god hobby i stedet?" Spurte major Sanderson med vennlig interesse.

"Jeg liker ikke å skuffe ham. Han er nedtrykt nok som han er."

Så mange ting anfektet hans tro. Han hadde selvfølgelig Bibelen, men Bibelen var tross alt bare en bok, som Gullivers Reiser, Skatten på Sjørøverøya, Oliver Twist og Den siste mohikaner. Kunne det virkelig være mulig, som han en gang hadde hørt Dunbar harsellere over, at svaret på skapelsens og verdensaltets gåter var å finne blant folk som var så uvitende at de ikke engang skjønte hva som fikk regnet til å falle. Hadde den allmektige Gud med all sin uendelige visdom virkelig vært redd for at menneskene for seks tusen år siden skulle klare å bygge et tårn som rakk til himmelen? Hvor i hule helvete var forresten himmelen? Opp? Ned? Det eksisterte ikke noe opp eller ned i et ekspanderende, skjønt endelig univers hvor selv den veldige, flammende, blendende solen var underlagt det samme tiltagende forfall som til syvende og sist også ville ødelegge jorden. Det fantes ikke noe som het mirakler, og bønnhørelse eksisterte ikke; uhellet rammet med samme likegyldig brutalitet de gode som de onde, og feltpresten, som hadde både øyne å se med og ører å høre med og dertil samvittighet og karakter, ville forlengst ha fulgt fornuftens stemme og avsverget troen på sine fedrene gud - ja, han ville gladelig ha gitt avkall både på sitt embede og sin beordring og fristet skjebnen som menig soldat i infanteriet eller artilleriet, eller kanskje tilogmed som korporal i et fallskjermregiment, om det bare ikke hadde vært for slike hyppige, mystiske fenomener som den nakne mannen i treet ved stakkars Snowdens begravelse for flere uker siden og det uforglemmelige og oppmuntrende skjønt ikke mindre kryptiske budskapet han samme kveld hadde fått av profeten Flume ute i skogen: "Si til dem at jeg kommer igjen til vinteren."

Feltpresten likte ikke kaptein Black, og han syntes det var vanskelig å la være å ønske ham alt ondt.

Hva er vel et fedreland? Et stykke land omgitt på alle kanter av andre fedreland og adskilt fra dem ved kunstige grenser. Engelskmennene dør for England, amerikanerne dør for Amerika, tyskerne dør for Tyskland, russerne dør for Russland. I dag er det femti eller seksti land som er med i denne krigen. De kan da ikke for alvor mene at alle disse fedrelandene er noe å dø for.

-- nå vil jeg ta et parfymert bad, og siden skal min herskerinne gni meg inn med velduftende salver.Deretter skal sangerne synge en hymne til Apollos for oss. Jeg skrev selv en gang at det ikke er nødvendig å tenke på døden, for døden selv tenker på oss.