Jammen hadde ikke julenissen sett at jeg hadde plass til ei bok til i bokhylla for uleste bøker.
Jeg fikk "Forelskelsene" av den spanske forfatteren Javier Marias og den har jeg allerede begynt å lese.

Min bok er todelt, den første fortellingen heter "De Profundis" som er et langt fengselsbrev til vennen og sin tidligere elsker Lord Alfred Douglas, fylt av pinefull selvbekjennelse og bitter bebreidelse, men også hvordan han uten denne bitterheten klarer å finne frem til troen og sitt egentlige jeg.
Det var lite rom for homoseksualitet og skandaleomsust livsførsel i datidens viktorianske England.

Omtalen fra forlaget om "Balladen om Reading fengsel" sier det meste om innholdet i diktet.
Det er et gripene og ærlig dikt. Det er som om smerten, redselen og angsten har grodd inn i murveggene i Reading fengsel.
Et makeløst dikt, skrevet mens han satt inne og der en medfange venter på at sin dødsdom skulle fullbyrdes.
Håper flere får anledning til å lese det, det fortjener det virkelig.

God Jul til deg og alle på Bokelsker.
Nissen kommer nok ikke med så mange bøker til meg for han synest nok jeg har hyllene fulle av uleste bøker fra før, hehe.
Men en eller annen tittel må han vel ha i sekken ....?

Den er så fin at vi bør jo dele den med de andre også, Lillevi.

Og nu har det sned ihele nat,
så nu er her hvidt over mark og knat,
og nu får vi føre i skov og på vei,
så kan vi få tømmeret kjørt ned fra hei,
den sagen er grei.

Du Ane du, -- tro hvor nu skindluen er?
og hvor har vi gjemt mine vinterklær?
og lovåtterne med en tommeltot på --
forleden dag de på loftsgulvet lå,
nu gjorde de så!

Og giv mig så endelig kaffespand med,
og stik nogle smørbrød i lommen ned.
Og hav så færdig lidt varmt til ikvæld.
Ajjøs da, farvel!

Hoja! Det såmæn nokså bra,
at komme sig lidegran hjemmefra.
Jeg tror det er reneste helsebod, når
det fryster så farligt, at rimfrosten står
i skjæg og i hår.

Ja det er så snodigt slig midtvinters da,
en blir så besynderilg sjælegla'.
Og solen skinner velsignet ned,
og dombjælden synger det bedste den ved,
og jeg synger med.

Artig du nevner den boka, den las jeg for flere år siden og synest heller ikke noe om den. Etter at jeg meldte meg inn her las jeg så mange go' ord om den at jeg faktisk las den om igjen og da synest jeg den var slettes ikke så verst, ingen favoritt men en bok som jeg faktisk husker bruddstykker fra enda.
Men det er ikke den "verste" av Tunstrøm, jeg har lest "De hellige geografene". Den husker jeg som en helt meningsløs bok, skjønte ikke bæret av den. Har den jeg ikke i bokhylla, så den har nok havnet et eller annet sted ute i periferien.

Jeg må si jeg ble litt skuffa over boka. Hovedpersonens hverdagsproblemer, observasjoner og tanker ble på en måte litt vel mye til at boka fenget meg, dessverre.
Jeg synest det var en rar bok uten de store høydepunkter.

Snipp, snapp, snute ...

Da siste bind i Karl Ove Knausgårds Min kamp-prosjekt utkom i november 2011, hadde jeg vel aldri trodd at det skulle gå et helt år og vel så det før jeg tok fatt på boka. Men det gjorde det altså. Den vesentligste årsaken var nok bokas monstrøse utseende kombinert med et utall av andre leseprosjekter, slik at Min kamp 6 med sine 1116 sider, aldri nådde opp i lesebunken. Dessuten fryktet jeg - i likhet med mange andre, har jeg skjønt - det påstått tungt og nærmest ugjennomtrengelige midtpartiet på 4-500 sider om Hitlers "Min kamp". Paradoksalt nok skulle det nettopp bli dette midtpartiet jeg til syvende og sist satte mest pris på. Jeg har hørt meg gjennom en 45 timer lang lydbokutgave, hvor Anders Ribus behagelige stemme har underholdt meg gjennom lang tid på absolutt alle turer med bikkja. Og jeg opplevde boka så interessant at jeg ikke et øyeblikk falt ut eller hadde problemer med å konsentrere meg om innholdet.

I bokas første del skriver Knausgård om hvordan han og familien opplevde alt oppstyret rundt hans bokutgivelser, og det i god tid før utgivelsen av bind 1 i det hele tatt fant sted. Det er sterk kost å høre om hvordan farens bror satte himmel og jord i bevegelse for å forhindre utgivelse i det hele tatt - ikke bare gjennom trusler om rettssak, men også ved å forsøke å ødelegge forfatteren som menneske. Med massive beskyldninger om løgn rundt en hel del essensielle fakta om farens død, begynte Karl Ove Knausgård en periode å lure på seg selv. Hvor troverdig var han egentlig, når det kom til stykket? Fant han på dette selv? Hadde han fortrengt flere faktiske forhold, slik at onkelen faktisk et stykke på vei hadde rett? Etter hvert faller heldigvis en del brikker på plass rundt fakta som rokket ved forfatterens troverdighet, ikke bare i egne øyne, men også i forhold til forlaget og offentligheten for øvrig. Uten vennen Geir, som også er ansatt i forlaget som utgir romanene, hadde han kanskje aldri klart presset.

Etter som flere av bøkene utkom, oppførte enkelte aviser - i særdeleshet Bergens Tidende - seg som gribber. Hvor langt gikk han egentlig da han var forelsket i en 13 åring i Nord-Norge, den gangen han jobbet der som lærer? Parallellene til historien om Henrik Vankel i romanen "Ute av verden", som omhandler en ung lærervikar som faktisk innleder et seksuelt forhold med en 13 åring, var snublende nær. Men å tenke det, drømme om det, skrive om det - ja, det er dog noe helt annet enn å gjøre det i det virkelige liv! Som forfatter tillot forfatteren seg å leke med tanken om "hva hvis?", og det er dette "Ute av verden" handler om. Og da Bergens Tidende atpåtil begynte å spekulere i om det kunne være Karl Ove Knausgård som var gjerningsmannen bak et uoppklart overgrep mange år tilbake, da visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte. Ikke til å undres over at forfatteren tidlig i prosjektet bestemte seg for å unngå å lese alt som ble skrevet om ham, fordi dette ellers ville forstyrre skriveprosessen på en uheldig måte. Han har allerede medgitt at en av bøkene ikke fremsto som så god fordi han ikke maktet å skrive så sant som mulig, men begynte å sensurere seg selv.

Underveis er Knausgård innom Paul Celans diktning - blant annet diktet Dødsfuge - som han gjennomanalyserer før han for alvor beveger seg inn i Hitlers "Min kamp" - et verk som i tillegg til å fortelle om Hitlers oppvekst, slik han selv ønsket denne presentert, også inneholder hans naziideologi. Hele bokprosjektet var mislykket, dårlig skrevet som det var, og bøkene (to bind) solgte derfor katastrofalt dårlig. Ikke før Hitler selv satt som rikskansler i Tyskland, begynte salget for alvor å ta av, men da hadde det gått mange år siden utgivelsen. Verket er av ettertiden blitt demonisert, og bøkene er forbudt i de fleste land. Men som historiker Terje Emberland uttaler i et intervju som sto på trykk i Morgenbladet 17. november 2011 - "Ikke et eneste menneske blir nazist av å lese Mein Kampf i vår tid." Han mener derfor at verket burde gjøres tilgjengelig - med kommentarer.

Noe Knausgård får kredit for av historiker Emberland er at han har avslørt historikeren Kershaws fordømmelse av Hitler som person allerede ved tolkningen av Mein Kampf. Knausgård påpeker at Hitler på dette tidspunktet verken hadde drept, stjålet eller gjort andre onde handlinger. Ved å dømme ham som ond allerede som ung mann, fratar man ham all skyld for alle senere virkelig onde handlinger, ut fra et deterministisk menneskesyn om en manglende fri vilje. Knausgård finner heller ikke belegg for at det finnes så mye ondt i Mein Kampf - i alle fall ikke slik historiker Kershaw har fremstilt dette. Og Knausgård har gått grundig til verks og sammenstilt Hitlers egen fremstilling av seg selv med vennene Kubizek og Hanfstaengl, som utkom med bøker om sine vennskap med Hitler etter krigen. Men der vennene - særlig Kubizek - er relativt nøytral i sin beskrivelse av Hitler, tolker historikeren Kershaw ondskap inn i alt han leser, som om det allerede da Hitler var en ung og desillusjonert kunster var forutbestemt at han kom til å ta livet av millioner av mennesker noen tiår senere. Det Knausgård derimot finner grunnlag for i Mein Kampf, er en pompøs person, med enorme storhetstanker om eget ego, som ikke tålte at andre motsa ham og som helst skulle være midtpunkt i alle sammenhenger. Han forlangte å være hovedpersonen i vennenes liv, og sånn sett peker det meste i retning av en narsissistisk personlighetsforstyrrelse.

Knausgård har også lest Stefan Zweigs berømte roman "Verden av i går", som bl.a. handler om nazismens fremvekst i Mellom-Europa på 1930-tallet - en utvikling som førte til at han (som jøde) måtte flykte for å unngå å bli drept.

Helt til slutt følger vi familien Knausgård gjennom en familiær krise, hvor kona Linda blir syk som følge av sin bipolare lidelse. Og med det sank det inn et inntrykk av at forfatteren omsider har forsonet seg med minnene om sin far, idet dette i mindre grad preger denne siste boka sammenlignet med de foregående, og som av enkelte er blitt betegnet som en metaroman i hele Min kamp-verket. For med denne som en slags overbygning, der den handler om utgivelsen, skriveprosessen og heksejakten fra media, og hvor også Hitlers bok/bøker med samme navn gjennomanalyseres i bokas midtparti, står ikke boka på egne bein, men krever å bli lest sammenhengende med de andre. Den fremstår for meg som kronen på verket, men fordi den ikke står på egne bein, fremstår den også som noe svakere enn de øvrige, som jeg personlig mener uten problem kan leses uavhengig av hverandre (selv om jeg vil anbefale dem lest i riktig rekkefølge). Og så får det være at enkelte hevder at han ikke helt når opp til Marcel Proust verk "På sporet av den tapte tid", som jeg for øvrig vurderer å lese etter å ha blitt inspirert nettopp av Karl Ove Knausgård. Det er heller ikke usannsynlig at jeg i overskuelig fremtid kommer til å lese midtpartiet i denne boka om igjen. Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan! Og så er jeg veldig spent på Knausgårds neste bok! For jeg tror ham ikke et øyeblikk når han sier at han ikke lenger er forfatter!

Det var da riktig barbarisk hvor forsømt denne tråden er blitt, jeg måtte jo bla fire sider for å finne tilbake til den. Jeg blåser derfor litt liv i den med et gammelt dikt.

The Flea

Mark but this flea, and mark in this,
How little that which thou deniest me is;
It suck'd me first, and now sucks thee,
And in this flea our two bloods mingled be.
Thou know'st that this cannot be said
A sin, nor shame, nor loss of maidenhead;
Yet this enjoys before it woo,
And pamper'd swells with one blood made of two;
And this, alas! is more than we would do.

O stay, three lives in one flea spare,
Where we almost, yea, more than married are.
This flea is you and I, and this
Our marriage bed, and marriage temple is.
Though parents grudge, and you, we're met,
And cloister'd in these living walls of jet.
Though use make you apt to kill me,
Let not to that self-murder added be,
And sacrilege, three sins in killing three.

Cruel and sudden, hast thou since
Purpled thy nail in blood of innocence?
Wherein could this flea guilty be,
Except in that drop which it suck'd from thee?
Yet thou triumph'st, and say'st that thou
Find'st not thyself nor me the weaker now.
'Tis true; then learn how false fears be;
Just so much honour, when thou yield'st to me,
Will waste, as this flea's death took life from thee.

John Donne.

I bulimiens vold

I slutten av september i år ble jeg kontaktet av forfatterens ektemann med spørsmål om jeg kunne tenke meg å få tilsendt et leseeksemplar av hans kones debutbok "Stryk meg over håret". Til tross for et nokså stramt leseprogram i høst, takket jeg ja. Det var særlig det forhold at boka omhandlet temaet spiseforstyrrelser samt at handlingen var lagt til Provence i Frankrike, som trigget min interesse. Dessuten har det vært avgjørende for meg at det ikke er lagt noen form for bindinger i forhold til hva jeg skriver om boka.

"Stryk meg over håret" handler om Guro og hennes spiseforstyrrelse (bulimi). Utad en tilsynelatende vellykket karrierekvinne fra Bergen, for å sitere teksten på smussomslaget, men bak fasaden en dypt ulykkelig kvinne med en sykdom fullstendig ute av kontroll, som legen har varslet henne om at hun kan dø av dersom hun ikke blir behandlet. Guro bestemmer seg for å løse saken på sin egen måte. Etter at hun har søkt på og fått jobb som en slags selskapsdame for en eldre norsk kvinne i Provence, tar hun ett års permisjon fra jobben sin og leier ut leiligheten sin - og så reiser hun av gårde.

I Callian i Provence møter Guro Marie, kvinnen hun skal hjelpe det neste året. Marie eier en liten vingård, som er forpaktet bort til den kjekke franskmannen Dominic. Nokså snart oppstår det søt musikk mellom Guro og Dominic, og så spørs det om forholdet tåler Guros spiseforstyrrelse ...

Jeg er nokså ambivalent i mitt syn på denne boka, men skal i det følgende forsøke å være så konstruktiv som mulig når jeg tar for meg det jeg ikke følte fungerte så godt. For å ta det viktigste først, nemlig måten historien er fortalt på: Språket er i og for seg greit, selv om det tidvis er noe klisjéfylt (og hvor bruken av de ellers nydelige tekstene til Bjørn Eidsvåg som kapitteloverskrifter ble "too much", synes nå jeg) og litt inkonsistent. Som eksempel på det siste viser jeg til da Guro i tilbakeblikk til barndommen får menstruasjon, og i den ene setningen får sjokk over blodet i trusa, mens hun i neste setning smiler fordi hun vet hva dette er. Man får vel ikke "sjokk" over noe man egentlig vet hva er, og at på til smiler av i neste sekund? Boka inneholder flere slike motsetningsfylte beskrivelser.

Det er lite spenning i teksten fordi fortelleren er allvitende og stort sett vet alt personene i boka tenker hele tiden. Her kunne det gjort seg med antydningens kunst, slik at leseren kunne gått fra å være en passiv mottaker av (for mye) informasjon til å bli litt mer aktiv og grublende med hensyn til hvordan historien ville utvikle seg videre (gjennom gradvis avsløring av "plottet"). I stedet fremstår det hele som svært forutsigbart. Jeg skjønte hele tiden hva som kom til å skje, og jeg ble aldri overrasket. I stedet for spenning, ble det kjedelig - og det til tross for et ellers flott bokprosjekt hvis formål jeg tror må ha vært å gi mer innblikk i hva det vil si å lide av bulimi. De stadige tilbakeblikkene til barndommen ble for mange (og uvesentlige) og tok bort fokuset fra hovedhistorien. Og dette mener jeg selv om jeg ser poenget med å få frem hvilke sentrale hendelser fra en persons barndom som kan føre til at f.eks. en lidelse som bulimi oppstår og utvikler seg. For øvrig ble noen av personskildringene for stereotype, og jeg tenker særlig på beskrivelsen av Wenche, Andres kone. Beskrivelsen av henne er ganske enkelt ikke troverdig. Jeg hadde også vanskelig for helt å tro på kjærligheten som oppsto mellom Guro og Dominic. Hva visste han om henne, før de store kjærlighetserklæringene kom? At Guro var en vakker (og tynn!) kvinne?

Så til det som er fint med denne boka: Det er ikke skrevet mye (om noe?) om voksne kvinner og spiseforstyrrelser. I denne boka får man virkelig innblikk i all skammen som denne sykdommen er forbundet med. Alt oppkastet som uttrykk for manglende kontroll står i dyp kontrast til den antakelig mer "prestisjefylte" spiseforstyrrelsen anoreksi, hvor pasienten nettopp har (for) stor kontroll. Fordi forfatteren selv har lidd av bulimi, vet hun hva dette innebærer, og hun besitter sånn sett en helt unik erfaring når hun bruker dette i sitt bokprosjekt. Jeg er derfor ikke i tvil om at dette er en bok jeg kan anbefale dersom noen er ute etter skjønnlitteratur som handler om hva det vil si å lide av en spiseforstyrrelse. Jeg lærte selv en hel del om sykdommen mens jeg leste boka.

En vakker, rørende og engasjerende bok!

Anna Fitzgerald er 13 år, og ble satt livs for å donere bort navlestrengen til sin døende søster, Kate. Gjennom sitt korte liv har hun uttallige ganger donert blod og benmarg. Søsteren er stadig på nippet til å dø, men legene klarer å holde henne i live med forskjellige medisiner og metoder - også Anna, da. Da det viser seg at Kate trenger Annas ene nyre, får hun nok. Hun engasjerer en advokat for retten til å bestemme over sin egen kropp. Det vil si at hun saksøker sin egen mor. Tiden framover blir vanskelig for familien Fitzgerald, som har det ganske tøft fra før av. Vi følger alle menneskene i saken - de to søstrene, mor, far, den trøblete broren, advokaten og miljøterapeuten. Det er en vanskelig sak som det er vanskelig å finne en løsning på, og det hele munner ut i spørsmålet: hva vil egentlig Anna? Slutten er særdeles overraskende og dramatisk.

Jeg synes dette er en fascinerende og velskrevet bok. Vi følger tiden fra da Annas advokat blir engasjert, til den avsluttes. I mellomtiden får vi også innblikk i situasjoner og tider som en gang har vært. Det er da øynene blir fylt av tårer. Det er spennende å lese hvordan de ulike karakterene takler saken, og hvordan de stiller seg til den. Vi forstår Annas dilemma - hun er lei av å føle seg som en forsøksdukke og forbruksvare, og vet at en nyreoperasjon kan være risikofylt. Hvorfor kan hun ikke selv bestemme om hun vil donere bort nyren sin? Hvorfor føler hun seg så ille til mote når hun kjenner at det er noe hun egentlig ikke vil? Samtidig forstår vi morens frustrasjon - hun elsker begge sine døtre, og vil så gjerne beholde dem begge. Hvem ville ikke gjort det som måtte til for å redde hun som er dødssyk? Ville vi ikke gjort det samme?

Forfatteren virker troverdig i sine beskrivelser av både miljøet på sykehuset, hjemme og i retten. Hun skriver på en engasjerende og spennende måte, så jeg finner boka relativt lettlest. Jeg synes ikke det blir kjedelig er langdrygt. Det eneste jeg vil pirke på, er forholdet mellom advokaten Campbell og miljøterapeuten Julia. Den historien var ikke nødvendig i denne boka, synes jeg.

Slutten er som sagt veldig overraskende, samtidig med noen hint av klisje. Dette er uansett en bok som burde leses! Jeg gleder meg til å se filmen :)

Les heller denne boka, den synest jeg var interessant.

Bøkene Phoenix 1 og 2 kjente jeg ikke til, men av din beskrivelse og av det jeg kjapt har søkt meg frem til på nett, er de absolutt noe jeg må gå til innkjøp av, om jeg enn må lete i lang tid på antikvariat eller bibliotek (de finnes vel ikke i nye opplag). Slike bøker kan bli uvurderlige når jeg omsider begynner å skrive på masteren, jeg tenker nemlig å skrive om Lawrence. Derfor, mange takk for at du nevnte disse to tekstsamlingene!

Han heter Tom Bombadil, ja. Den første delen av boka er litt tyngre enn resten, men om man klarer å komme seg til To tårn, har jeg inntrykk av at det løsner litt for de fleste. Jeg ble fullstendig hekta mens jeg holdt på med kapittelet "Om krydder og kokt kanin".

Hmm, det er jo en av de beste delene! Jeg leser boka omtrent en gang i året, og koser meg like mye hver gang jeg treffer Treebeard igjen.