Den gode historien!

Jeg har tidligere aldri lest noe av Joyce Carol Oates (f. 1938), men har etter hvert registrert at flere og flere av hennes bøker nå foreligger på norsk. Det er Pax forlag som står bak utgivelser som "Graverens datter", "Niagara", "Svart jente/hvit pike" og "Blond". Og flere kan det åpenbart bli, for på Wikipedia teller jeg 37 romaner og nesten like mange novellesamlinger. Og da har jeg ikke en gang tatt med romanene hun har skrevet under pseudonymene Rosamond Smith og Lauren Kelly, for ikke å snakke om alle kortromanene, dramaene, essayene, ungdoms- og barnebøkene, poesien ... Oates regnes blant de ledende amerikanske forfatterne og hun har dessuten vært nevnt i forbindelse med Nobels litteraturpris, kan jeg lese på Wikipedia.

Bare tykkelsen på romanen "Graverens datter" har lenge vært nok til at jeg har stått over, inntil en av boksirklene mine valgte ut nettopp denne boka for samlesning. Dermed var det ingen vei utenom. At det skulle bli et så lykkelig valg, var jeg av diverse årsaker ikke forberedt på. Endelig en forfatter som skriver den gode og fengende historien - en historie som har drevet meg som leser gjennom denne godt over 600 sider lange romanen nærmest på rekordtid. De siste 400 sidene leste jeg faktisk i løpet av et døgn!

Innledningsvis i boka introduseres vi for Rebecca Tignor, en ung og nygift kvinne som jobber som fabrikkarbeider i småbyen Chautauqua Falls i delstaten New York. På tross av at mannen hennes Nigel har lovet henne at hun skulle slippe å arbeide bare de ble gift, er hun nødt til det for i det hele tatt å ha penger til livets opphold. Nigel er knapt hjemme, ute i "forretninger" som han alltid er, uten at Rebecca vet når han kan finne på å dukke opp. Paret har en sønn, Nigel jr., som Rebecca har sett seg nødt til å plassere hos en kvinne mens hun er på jobb.

På fabrikken må hun og de andre jentene finne seg i tidvis nokså dårlig behandling fra arbeidslederne, som sikler etter ungjentene. Parallellene til Vicor Hugos "Les Miserables" og scenen med Fantine på fabrikken, kunne knapt vært tydeligere, selv om det er sånn ca. 100 år som skiller episodene i de ulike bøkene.

På vei hjem fra jobb en dag blir Rebecca nærmest forfulgt av en mann med panamahatt. Først blir hun redd, men mannen gir seg ikke. Da han omsider tar henne igjen, spør han om hun heter Hazel Jones. Hun ligner slik på en han har kjent som het Hazel Jones, og han opplyser at det venter en arv på henne dersom hun møter opp på en bestemt adresse ... Rebecca blir rasende og ønsker ikke å ha noe med mannen å gjøre. Siden skal imidlertid minnet om dette møtet holde henne oppe - så pass at hun velger å ta nettopp navnet Hazel Jones for en gang for alle å ta avstand fra sin fortid ...

Rebecca vokser opp i en søskenflokk på tre. Selv ble hun født i 1936, idet foreldrene ankom USA som jødiske flyktninger fra Tyskland. Som fattige immigranter stilte de nederst på rangstigen i det amerikanske samfunnet, og faren, som tidligere hadde arbeidet som lærer på et gymnas, måtte nøye seg med en jobb som kirkegårdsgraver. Rebecca og brødrenes oppvekst bærer preg av fattigdom, og den en gang så stolte faren går gradvis til grunne i alkoholen. Familien Schwart har for lengst lagt jødedommen bak seg, som om dette aldri har vært en del av deres liv. Som et slags gufs fra fortiden får vi høre om Rebeccas jødiske kusiner som ankommer fra Europa, men som USA ikke vil ta imot, og som derfor returneres til Tyskland og Hitlers konsentrasjonsleire ...

Det hele ender med forferdelse, der Rebeccas far tar livet av moren - etter at begge hennes brødre har flyktet hjemmefra for å unnslippe all julingen fra faren. Bare tilfeldigheter gjør at ikke også Rebecca ender med å bli drept.

Rebecca er dermed helt uten familie i en alder av 13 år. En eldre, barnløs lærerinne tar seg av henne. Hun har som mål å få Rebecca gjennom en hederlig skolegang. Slik skal det likevel ikke gå, og før Rebecca har avlagt avgangseksamen klarer hun å bli utvist og stikker av gårde uten å se seg tilbake.

Som ung løsarbeider uten papirer er Rebecca henvist til en tilværelse med svart arbeid, og det er i den forbindelse Nigel Tiger dukker opp. Han utnytter hennes uskyld og naivitet, og dette blir starten på et dysfunksjonelt forhold der Nigel oppfører seg som om han eier Rebecca med hud og hår og til og med kan bestemme over hennes tanker. Og Rebecca som ikke er vant til for mye kjærlighet, tar dette som et bevis for hans dypfølte kjærlighet. Hadde det ikke vært for hensynet til deres felles barn, noe som gjør at hun på et tidspunkt våkner opp, er det ikke godt å si hvordan det kunne ha gått. I alle fall klarer hun å flykte fra ham, og dermed begynner hun sitt nye liv som Hazel Jones - totalt uvitende om historien bak dette navnet ... Så spørs det om livet har mer å by en kvinne som alt for ung er totalt desillusjonert og uten drømmer for fremtiden, som bare er redd og som frykter at Nigel skal komme etter henne ...

Mer enn dette ønsker jeg ikke å røpe av handlingen. Selv om jeg bestemt mener at boka er minst 100 sider for tykk, og at Oates tidvis er i meste laget for ordrik, må jeg innrømme at jeg ble fullstendig grepet av historien. Og selv om mye av det som skjer er uendelig trist, opplevde jeg aldri at boka ble en tåreperse, der det benyttes klisjéer eller grep for å få meg som leser til å begynne å grine. Faktisk tror jeg at historien er temmelig realistisk for en kvinne som Rebecca Schwart, senere Rebecca Tiger og til slutt Hazel Jones og Hazel Gallagher. Troen på det gode og evnen til å lære av sine feil, kombinert med hennes kvinnelige ynde, reddet henne når alt så som mørkest ut. Og som jeg sa innledningsvis: endelig en forfatter med sans for den gode historien! Oates er helt klart en forfatter jeg kommer til å ha et nysgjerrig blikk på fremover! Så får det heller være at jeg ikke alltid følte at språkføringen var like litterær og stødig, og at fortellerstilen noen ganger føltes vel dramatisk. Det er mulig at noen sekvenser fungerer bedre på originalspråket, for alt jeg vet, uten at jeg har noe som helst grunnlag for å kritisere oversetterjobben, bare så det er sagt! Alt i alt en roman jeg mener fortjener terningkast fem, fordi romanen som sådan - helt til siste slutt - hele tiden tilfører historien nye og vitale sider ved Rebeccas liv. Slutten var faktisk ekstraordinært fiffig og satte historien i et større perspektiv! Det likte jeg svært godt!

Det er mer enn tragisk, og en av ulempene med dødsstraff er jo at en står i fare for å henrette uskyldige mennesker. Dødsstraff burde avskaffes, jeg synes ikke det hører hjemme i et sivilisert samfunn.

Leste denne boken for en del tid tilbake jeg også, og husker at den grep meg sterkt. Frister veldig å gjenlese den! Jeg har liggende John Grishams siste bok "Tilståelsen" som også handler om en uskyldig mann som venter på å bli henrettet. Den skyldige har fått hjernesvulst, og bestemmer seg for å tilstå. Problemet er hvordan overbevise advokater, dommere og politikere om at en uskyldig mann er i ferd med å bli henrettet. Litt usikker på om det er en sann historie, men gleder meg til å lese den uansett!

Jeg ble også nysgjerrig på boka og la den øyeblikkelig til ønskelista mi. Herlig altså, å lese hva dere til nå har skrevet :)

Jeg har skrevet om denne boka på bloggen min, og vedlegger en link.

Skal ikke begi meg på noen analyse av "Idioten" men jeg har noen betraktninger og fakta rundt boka.
Dostojevskij skrev deler av boka da han var i Sveits og avslutter den i Firenze ifølge Petter Normann Waage. Det var i den perioden han fikk sin første datter men som døde etter 3 mnd. Han ruinerte seg på rulett, og spilte sågar bort gifteringen sin samtidig som han har harde epileptiske anfall.
Tenk dere, i den tragiske situasjonen han og familien var i klarer han og avslutter et mesterverk .

Fyrst Myskin, er i bunn og grunn en tragisk person i den verden han "lever i", han er så naiv og han får det liksom ikke til noe på mange områder. Han har dårlige allmennkunnskaper og det skinner gjennom i ulike samtaler og det er flere som merker og kommenterer det, han kan på en måte ikke oppføre seg etter den tids normer.
Han vokste opp med sammen med de gamle damene og ble som ung mann etter hvert sendt til Sveits der han likte best og underholde barn. Han var og ble på en måte alltid et barn, han er på en måte uferdig og som ikke kunne finne sin plass og hadde bl.a. vansker med å tilegne seg vanlig adferd i sammenkomster selv om han ble instruert.
Fyrsten gir meninger og observasjoner til kjenne uten baktanker, han har ingen opplevelse av spott, ironi eller hån - og han utviser en nesten overjordisk tillit til det han ser. Også er han ute av stand til å lyve. Han er absolutt det "skjønne menneske" og kommer bokstavelig talt ikke fra denne verden.
Kanskje vi nå forstår mer av personen Myskin etter å ha lest boka, eller står vi igjen med mange spørsmål om hans person? I alle fall får Dostojevskij oss til å gruble og kanskje finner hver enkelt av oss sine "svar", for når det kommer til det "guddommelige" er der flere sannheter enn svar.

Jeg kunne ha nevnt flere bøker, men her er bøker av 2 norske og 2 utenlandske forfattere.
Siden du kjenner både Hamsun og Dostojevskij velger jeg ikke noen av de.
Johan Bojer - Den siste viking
Lars Mytting - Vårofferet
Charles Dickens - Dombey og sønn
Nikolaj Gogol - Døde sjeler

Du er ikke alene om å være blodfan av Fjodor Dostojevskij :) Synest hovedpersonen i Hamsuns "Sult" har noe felles med flere av figurene i Dostojevskijs bøker. Eminente forfattere er de begge to.

Det er nesten så jeg føler underholdningslitteraturen blir presset på oss så fort en kommer inn i en bokhandel, det er de og krim som dominerer og står mest strategisk. De har vel sett at det er en gunstig plassering og vi handler og handler de lett tilgjengelige bøkene. Pallesalg, var det en som sa her for ei tid tilbake, ja, for det er vel det det er.
Er det slik vi gjør våre bokkjøp? Blir vi tiltrukket av bokomslagene som nå er så like at jeg synest de som lager slike har litt liten fantasi. Mange er så "sukkesøte" og "dollete" med sine pastellfarger at det er ei gru, hehe. Å, det var godt å få sagt det :)

Vel, jeg er ikke den rette til å si så mye om dette for jeg kjøper svært få nye bøker. Det er så mange gamle klassikere/biografier jeg må lese.
Takke meg til ei eldre bruktbok med bruksslitasje og navnetrekk foran, men det er nå meg da.

Å, du skriver så bra og inspirerende om boka og disse herlige sidesprangene som jeg leser med stor glede.
Men hjelp seg vel, jeg har ikke lest boka, men jakten fortsetter og en dag finner jeg den vel....
Er det rart jeg har blitt betatt av disse gamle russerne, det er noe med de, måten de presenterer menneskene og deres miljøer på som fascinerer meg, det er ingen som skriver så særegent som de. De har liksom sin egen stil. Jeg kan liksom se for meg de pengelense aristokratene som drar med hest og vogn på besøk fra den ene til den andre og sladret som alt og ingenting hver dag. Slitsom jobb det....
Å ja, de fleste store forfattere har nok blitt inspirert av hverandre. Jeg leser Robert Ferguson's bok "Gåten Knut Hamsun" og der skriver han bl.a. at Ernest Hemingway og Henry Miller prøvde å skrive som Hamsun, og blant europeerne var både Thomas Mann, Hesse og Gide begeistret for hans forfatterskap. Og Hamsun etterlignet B. Bjørnsson's stil i sin spede begynnelse.
I Russland var det vel Turgenjev som var den stor "far" for mange forfattere, og han blir ofte nevnt i russiske romaner.

Gode nyheter!!, blir vel å kindle-one-klikke seg til Bella/Zsadist iløpet av dagen da!
Den gode nyheten er at det ser ikke ut til at det blir brotherhoodstopp med det første, blir vel sikkert bok både om xcor/layla og asail/hvavardenåhunhetigjen + trey/anonym chosen.
Det triste er at ingen av disse historiene eller karakterene kommer i nærheten av den første gjengen. Det skylder jeg på forfatteren.

Kostelig, den sammenlikningen med 70-tallsansatte. Naive og troskyldige. Jeg sr den. Montro om det også er derfor hun har plassert dem i Alta -).

Interessant at dere sier det, for det var akkurat Knaus jeg tenkte på da jeg skrev omtale av denne tidligere iår. Det med - å gå så nært at alt blir fjernt og universielt -. Ikke alltid det fungerer, men vi er jo alle maur i universets tue og jeg skjønner tanken med å lengte etter noe større - følelser, lidelser, mening, mål.. Til advarsel er jeg mer enn normalt begeistret for Hjorth og har drevet subjektiv fangirling på blogg i flere år -)

Tredje person Entall er, som også nevnt over, også min favoritt

Utmerket formulert!
Har aldri tenkt på at det er løperen i meg som gjør at jeg er hjorthfan.

Boka ble første gang utgitt i 1884 og forteller om forholdet mellom Jean og Fanny. Han er en ung mann fra en god familie. Hun er en eldre kvinne med en historie med tidligere og forlatte elskere i et kunstnermiljø.
Jean er både lykkelig og ulykkelig i sitt forhold til Fanny og ønsker mange ganger å rømme. Krisen oppstår når Jean blir forlovet med en jente fra en god familie.
Her blir den parisiske verden av 1880-tallet beskrevet, det er som en får et lite glimt av dette parets liv og om andre bipersoner på den tiden.
Det er noe med Daudet's bøker som fenger meg, han er ikke redd for å beskrive det stygge og heslige, det som skulle skjules og ties om, om menneskenes fall og fornedrelse.
En bok på det jevne, med god flyt i handlingen. Jeg er glad jeg fikk tak i denne boka, og fortsetter min leting etter flere bøker av Alphonse Daudet

Ja, det mener jeg!