I dag er det Towel Day! Hvor mange Douglas Adams-fans blant bokelskerne markerer dagen?

Selv skal jeg jobbe hele dagen i en dagligvarebutikk der håndklær ikke akkurat er en del av uniformen, men det skal ikke hindre meg i å drasse med meg et håndkle hvor enn jeg går. Så får kundene bare se rart på meg.

(Towel Day markeres 25. mai hvert år som en hyllest til Douglas Adams. Man har med seg et håndkle hele dagen som en referanse til Haikerens guide til galaksen.)

Vel, etter min mening er nå ikke alle Dickens-bøker like bra heller, jeg sleit meg gjennom flere.. Har nå vært med på en felleslesing her på bokelskere og er nesten ferdig med hele hans produksjon. Min favoritt er Dombey and Son.
Det er vel gjengs for de aller fleste forfattere at ikke alle bøkene falle i like godt i smak og at kvaliteten kan varierer.
Derfor mener jeg det er flere som holder like høyt nivå, da tenker jeg på de som har skrevet mange bøker. Dostojevskij som du nevner, og Hamsun. Andre verdenskjente forfattere som John Steinbeck har også en rekke gode bøker, og her er nok flere også som er på linje med Charles Dickens.
Det er i grunnen ikke lett å sette forfattere opp mot andre forfattere ang kvaliteten på deres produksjon.
Her spiller nok hver enkelt smak sterkt inn på hvordan en vurderer de

Om alle aspekter ved et arbeidsmiljø preget av positivitet og arbeidsglede

Jeg har skrevet om denne boka på bloggen min, og tillater meg å linke til denne (fordi den er for omfattende til å få plass til her.)

Jeg har lest alle jeg nevner og et par flere som sikkert er enda bedre eksempler på den klassiske åren hun etterlyser, så ikke bare bør du ta av hatten, ta av frakken og skoene også, så skal jeg si meg tilfreds.

Her er mine forslag:
John Steinbeck - Jens Bjørneboe - Alphonse Daudet - Leo Tolstoj - Nikolaj Gogol - Charles Dickens - Maxim Gorkij - John Fante - Ernest Hemingway - Victor Hugo

Goethe, Balzac, Stendhal, Rilke, Yeats, Austen, Lawrence, Proust, Flaubert, Mann, og mange andre pene etternavn

Det er et spørsmål det er vanskelig, om ikke umulig, å gi et godt svar på, særlig når en er av den oppfatning av at det ikke finnes bøker "alle bør lese", men jeg nevner gjerne noen knakende gode bøker som har gitt meg mye.

• Robert Louis Stevenson - The Strange Case of Dr. Jekyll and Mr. Hyde
• Flannery O'Connor - The Complete Stories
• Albert Camus - Den fremmede
• Cormac McCarthy - The Road
• J. D. Salinger - The Catcher in the Rye
• Oscar Wilde - The Picture of Dorian Gray
• Arthur Conan Doyle - The Hound of the Baskervilles
• Joseph Conrad - Heart of Darkness
• Franz Kafka - Prosessen
• Tarjei Vesaas - Fuglane

Stor novellekunst fra Stefan Zweig

Jeg har tidligere omtalt noen av Stefan Zweigs bøker i bloggen min. Noe av det mest frustrerende når det gjelder Zweigs bøker er at de omtrent ikke er å få tak i lenger. Ingen forlag synes å være interessert i å utgi bøkene hans, noe jeg finner meget underlig. Jeg har nemlig klokketro på at hans bøker ikke utelukkende kommer til å interessere det smale publikum, men favne mye videre. Intensiteten og de følelsesmessige aspektene ved historiene hans, enten det dreier seg om romanene, novellene eller biografiene hans, er så sterk at man umulig kan begi seg inn i hans verden uten å bli berørt både følelsesmessig, fysisk og åndelig. Ikke bare er han en mester i å fortelle historier som griper leseren fra første linje, men han er også en språkets mester, idet han evner å beskrive stemninger, mennesker og situasjoner med få, presise ord. Slik blir det stor litteratur av!

For en tid tilbake kom jeg over flere utgivelser på engelsk i forbindelse med en London-tur. Noen av dem - som "Twilight / Moonbeam Alley", "Amok and Other Stories", "Fear" og "Selected Stories" - inneholder noveller, mens et par av dem - "Journey into the Past" og "The Post Office Girl" - er romaner. Kun et fåtall av novellene er tidligere oversatt til norsk, ut fra det jeg har klart å finne ut.

"Twilight / Moonbeam Alley" inneholder to noveller. "Twilight" ble første gang publisert i Tyskland i 1910 under tittelen "Geschichte eines Unterganges", mens "Moonbeam Alley" ble publisert i 1922 under tittelen " Die Mondscheingasse".

"Twilight" handler om Madame de Prie, en kvinne som faktisk har levd (f. 1698 d. 1727), men som kun har etterlatt seg noen få linjer i historiebøkene. I den grad hun i det hele tatt huskes, er det som elskerinnen til Duke of Burbon, statsminister i Frankrike fra 1723 til 1725, under Frankrikes kong Ludvig den 15. I løpet av de to årene forholdet varte, var hun i realiteten den som styrte Frankrike. Blant hennes suksesser nevnes bl.a. at det var hun som sto bak arrangementet mellom kongen og Marie Leszczynska, som han giftet seg med. Mest av alt var hun imidlertid forhatt, fordi hun skaltet og valtet med menneskeskjebner etter eget forgodtbefinnende. Hun var meget vakker, men neppe noe godt menneske.

I "Twilight" har Stefan Zweig på mange måter udødeliggjort Madame de Prie ved å dikte seg inn i hennes liv fra det øyeblikk hertugen valgte å forstøte henne som sin elskerinne og sende henne i eksil på landet. En verre skjebne for en kvinne, hvis trivsel kun kunne blomstre når hun var omgitt av rike mennesker, glamour, pomp og prakt, og hvor hun kunne herske og herse med de skjebner som krysset hennes spor, var knapt mulig å tenke seg.

I begynnelsen er Madame de Prie overbevist om hun kommer til å bli kalt tilbake når bare hertugen får tenkt seg om, og hun gjør alt som står i hennes makt for å bevare sin verdighet. Men tålmodighet og utholdenhet er definitivt ikke blant hennes sterkeste karakterstyrker, og snart blir vi vitne til en kvinne som knapt henger sammen. Desperat lengter hun etter livstegn fra hoffet, men skuffes gang på gang over at ikke engang ryktemakerne bryr seg om at hun er borte. Har de i det hele tatt merket hennes fravær? Betydde hun virkelig ikke mer for dem?

Når det for alvor begynner å gå opp for Madame de Prie at hennes skjebne i eksil vil bli mer langvarig og hun får høre at hun må regne med at hun ikke er velkommen tilbake før om minst fire-fem år, er det som om hun får dødsdommen. Mens hun nærmest kjeder seg til døde på et sted der alt liv opphører etter mørkets frembrudd, mens hun selv var vant til at det var da alt liv begynte, tar hun en elsker. En ung gutt uten livserfaring blir hennes bytte, og ham bruker hun som hun selv lyster. Da han begynner å blomstre og får selvtillit, opplivet av at hun av alle ønsker hans selskap, provoseres hun og ønsker bare en ting: å bryte ham ned igjen. Og slik fortsetter hun sitt destruktive liv, mens en plan begynner å forme seg i hennes hode: hun ønsker å ta sitt eget liv. Et liv som en ubetydelighet er nemlig verre enn døden. Men først vil hun arrangere sitt livs selskap, for en gang for alle å udødeliggjøre sitt eget minne ...

I "Moonbeam Alley" møter vi en navnløs mann, som er historiens jeg-person, uten på noen måte å være historiens hovedperson. Han befinner seg i en havneby i Frankrike, og har forvillet seg i noen bakgater inntil han hører en kvinne synge en tysk arie. Han dras mot huset hvor sangen kommer fra, uvitende om den menneskelige tragedie han snart skal bli vitne til. Huset viser seg å inneholde et bordell, og etter ham kommer det en mann, som en av kvinnene ydmyker på det verste. Historien han senere forteller vår navnløse jeg-person er full av overraskelser. Og som leser skjønner vi at historien kun har en utgang, nemlig den verst tenkelige ...

Det eneste disse to novellene har til felles er at handlingen foregår i Frankrike. Stefan Zweig har skrevet biografier om kongelige - bl.a. om Marie Antoinette, en bok jeg nylig var så heldig å komme i besittelse av (en dansk utgave fra 1933, utgitt året etter at den utkom på tysk). Han har dermed grundig kjenneskap til hvordan livet ved hoffet i Versailles artet seg utover på 1700-tallet - før Ludvig den 16.s tid og den franske revolusjonen. Portrettet han tegner av Madame De Prie er mesterlig! "Moonbeam Alley" er også spennende, men ikke blant Zweigs aller, aller beste. Skjønt det skal sies: det hører til unntaket at jeg har gitt noe mindre enn terningkast seks til noe som helst av det han har skrevet. "Moonbeam Alley" er en terningkast fem-novelle, mens "Twilght" hører med blant hans ypperste noveller. Og jeg er oppildnet til å fortsette å lese meg inn i Stefan Zweigs forfatterskap!

Det var mye penger å betale for noe som ikke var spesielt pent...

Det er bare ei av disse bøkene som kommer frem når en søker etter boka her på bokelskere, og det er denne.
Går det an å slå de sammen?
Har oppdaget flere bøker i samme situasjonen.

Jeg er midt i en Are Kalvø-dille og har storkost meg med Nød og Våre venner kinesarane i helga. Nå er det Greatest Hits vol. 1 som står for tur.

Gilbert reiste som ung mann til sjøs ut fra en bygd på Vestlandet og bosatte seg etter hvert i Amerika. Imens har Lina på nabogården tenkt på han hele tiden og går med en gang på besøk når den hjemvendte Amerikafareren kommer tilbake etter tyve år.
Kontakten mellom de to blir nok ikke som Lina hadde tenkt, og dramatiske ting er i emning.

For meg ble personene noe diffuse, jeg rakk ikke å bli kjent med de eller forstå de før boka var slutt. Begge hovedpersonene er veldig spesielle med uvanlig adferd. Her var korte dialoger, og det heller mer til en fortellende historie. Jeg skulle ønske den hadde vært mer utfyllende både i menneskeskildringene og ikke minst naturen og bondelivet som sto sentralt i livet til alle i bygda. Boka grep meg ikke noe særlig, og jeg har landet på terningkast 3.

Nød av Are Kalvø handler mye om Etiopia. (Don't judge the book by its author, jeg ble positivt overrasket.)