Jeg kom over den ved en tilfeldighet, men jeg er veldig glad for at jeg fant den! Det er en nydelig bok, stappfull av forfattere jeg liker og så passer den selvsagt perfekt til jula.

Jeg har lenge vært lysten på å starte eller delta i en lesesirkel som primært tar for seg klassisk fantasy og science fiction (og noen samtidige bøker som holder høy kvalitet), men jeg er usikker på om mange nok ville være interessert i å være med på noe sånt. Ideelt sett kunne en slik lesesirkel være med på å knuse en del fordommer, men jeg tviler på at folk som ikke allerede leser og liker SFF faktisk ville deltatt.

Lengde kan også være en utfordring. Det ville ikke være noe problem å lese f.eks. H. G. Wells og Ursula Le Guin, men folk som Mervyn Peake, Susanna Clarke og Gene Wolfe har jo skrevet relativt lange, krevende ting. I andre samlesninger ser man at folk faller av når det gjelder den typen bøker, og da er det antakeligvis flere som deltar i utgangspunktet. Skal man styre unna tyngre litteratur for å hindre frafall? I så fall vil man jo måtte la være å lese mange av de beste og mest interessante verkene.

Manglende oversettelser kan kanskje også være en utfordring. Mye SFF finnes ikke på norsk, og ikke alle er komfortable med å lese på engelsk. Skal man da styre unna litteratur som kun er tilgjengelig på engelsk? Da vil man jo igjen ende opp med å måtte styre unna en hel masse interessante titler.

Jeg har ingen faste lesetradisjoner i jula, men det hender at jeg leser litt ymse Dickens og Lindgren. I år vet jeg ikke hva jeg skal lese, men leselista mi er latterlig lang, så det burde være nok å velge i. Jeg kommer nok til å prøve å få lest en del fantasy mens jeg har ferie, og om jeg har lyst til å lese noe som passer anledningen, tenker jeg at jeg tar fatt på Round the Christmas Fire: Festive Stories.

Jeg stemmer på G. Eliot: Middlemarch

Dette går så bra Kjell. Enig i at en begrunnelse for bokønsket er en fin ide når vi skal stemme over de vi skal lese, det gjør det ekstra interessant.
De fleste har vel en grunn for å samlese nettopp de bøkene de har foreslått, så det kan bli en artig "valgkamp" dette her etter hvert.
Kom igjen bokelskere, her har dere sjansen, og ta den :)

Her er mine 3 forslag

Middlemarch av George Eliot
Dr.Zhivago av Boris Pasternak
Donau av Claudio Magris

Det høres interessant ut Kjell k.
Det er så inspirerende å lese sammen med andre, så dette er jeg med på.

Sterk lesning!

Jeg har tidligere omtalt den første boka i Jonas Gardells triologi - "Tørk aldri tårer uten hansker - 1. Kjærligheten". Den andre boka i serien - "Sykdommen" - kom på norsk i november, mens den tredje - "Døden" - først kommer i februar 2014.

I denne triologien forteller Jonas Gardell historien om sine venner, som døde under AIDS-epidemien i Stockholm på 1970- og 1980-tallet. I en kronikk med tittelen "Vi skal aldri mer slutte å finnes", som sto på trykk i Aftenposten fredag 6. desember, uttrykker han det slik:

"Derfor betyr det noe at vi nå, 30 år senere, har brutt stillheten, at vi endelig forteller historien vår. Vi skal aldri vende tilbake. Vi skal aldri mer slutte å finnes. Vi skal aldri mer skamme oss.

Målet mitt med Tørk aldri tårer uten hansker er oppreisning. At Eriks mor skal ringe vennen min nå, 30 år senere, og si:

«Sønnen min var en fin gutt, og nå vil jeg fortelle hvor han er gravlagt, så du kan dra dit og endelig legge en rose på min elskede sønns grav!» "

Det siste er med henvisning til hvordan enkelte forholdt seg til egne barn, som døde av en sykdom som ble oppfattet som skammelig - homsepesten, som den i perioder ble omtalt som. Begravelser fant sted i stillhet uten at man fortalte det til andre, og etterpå forsøkte man å glemme at man noen gang hadde hatt en sønn. For det var først og fremst homofile menn som pådro seg denne sykdommen ... I alle fall i begynnelsen.

I bok nr. 1 traff vi Rasmus og Benjamin, to unge menn som etter hvert (i bok nr. 2) innleder et homofilt samliv. Benjamin orker ikke å fortelle sine foreldre eller medlemmene av sekten han tilhører - Jehovas Vitner - at han er homofil. Han prøver, men han får det bare ikke til. Han ønsker å bli elsket for den han er, men slites i stykker av samvittighetskvaler og frykten for evig fortapelse. Etter at han flytter sammen med Rasmus, blir han dessuten hjelpeløst vitne til Rasmus´ utsvevende liv med mange seksualpartnere. Det var ikke slik han så for seg at det skulle bli, men samtidig elsker han Rasmus så høyt at han ikke klarer å sette foten ned.

Rasmus, Benjamin og miljøet rundt dem følger utviklingen av hysteriet rundt den gryende AIDS-epidemien. I media skilles det mellom skyldige og uskyldig smittede, og i den sammenhengen anses de homofile som sprederne av AIDS´en, morderne.

"De homoseksuelle som ble smittet, var altså ikke ofre.

De var mordere.

Man duller og degger ikke med mordere, man beskytter seg mot dem. Det har man all rett til." (side 90)

"Jonas Berglund, viruslege og assisterende overlege ved Lunds lasarett, mente at man burde teste hele befolkningen og registrere smittebærere, og han gikk så langt at han på ramme alvor foreslo at de smittede skulle merkes med tatovering, slik at de ikke kunne skjule sin vanære. Litt som da jødene i Hitler-Tyskland ble tvunget til å bære davidstjernen på brystet for å skille seg ut fra resten av befolkningen ... " (side 91)

Til slutt må Benjamin velge. Han kan ikke stå med en fot innenfor sekten og en utenfor. "Man kan ikke både tilhøre verden og si at man ikke er en del av den. Det går ikke. Han vet det så altfor godt. Man må velge." (side 191) Og Benjamin vet hva som kommer til å skje når han står frem. Da må sekten støte ham ut og foreldrene og søsteren må behandle ham som om han var død. De kan ikke ha noe med ham å gjøre. Sånn er det med den saken.

Litt bedre går det heldigvis med Rasmus når han forteller at han er homofil, skjønt foreldrene reagerer med hele følelsesspekteret. Sinne, fornektelse, sorg - og til slutt en slags aksept og forsoning. Selv om homofili et stykke på vei var i ferd med å bli akseptert i samfunnet, satt holdningene igjen - det at det dreide seg om et avvik, en form for perversitet. Man trodde til og med at homofili ble skapt gjennom at man ble forført av eldre menn, og at dette kunne kureres dersom man bare ville det selv. Mens både Benjamin og Rasmus egentlig har visst hvordan det var fatt fra de var ganske små ...

Mens Benjamin og Rasmus forsøker å finne ut av forholdet med hverandre, blir flere av vennene syke. Og til slutt også Rasmus ...

Det har vært veldig spesielt å lese disse to første bøkene i triologien "Tørk aldri tårer uten hansker". For det første husker jeg så altfor godt de holdningene som homofile ble møtt med selv på 1980-tallet, hvor mange ikke turte å stå frem eller komme ut av skapet grunnet frykt for reaksjonene de regnet med å møte. For det andre husker jeg AIDS-epidemien veldig godt, og også frykten som spredte seg blant heterofile. Smittet kyss? Hva med klemmer og håndtrykk? Osv. Dessuten hadde jeg en gang sekten Jehovas vitner på nært hold og kjenner derfor til utstøtelsesritualene som gjelder for medlemmer som ikke er ønsket velkommen lenger, og hvordan foreldre blir tvunget til å ta fullstendig avstand fra frafalne barn (forutsatt at barna har vært døpt). Dette er sterk lesning, og noen ganger kom tårene.

Jeg er full av beundring for Jonas Gardells prosjekt, der han ønsker å få frem i lyset det som skjedde med mange homofile menn på den tiden da AIDS-epidemien raste som verst. Den historien som svært få har fortalt og gitt oss andre innblikk i. Boka er godt skrevet, og det på en måte som gjør at man ikke under noen omstendighet sitter uberørt tilbake. Jeg leste boka fra perm til perm uten å klare å legge den fra meg.

Store er de som kan få andre til å føle at de også kan bli store.

M.Twain

Om sorg og forsoning

(Dersom du fremdeles ikke har lest bok nr. 1 og 2, bør du kanskje ikke lese videre fordi noe av spenningen kan bli ødelagt.)

Helga Flatland (f. 1984) og utviklingen av hennes forfatterskap er noe av det mest spennende som har skjedd innenfor norsk litteratur i de senere år! Hun debuterte i 2010 med "Bli hvis du kan. Reis hvis du må." - bare 24 år gammel!

Med stor menneskelig innsikt skildrer hun ei lita bygd som mister ungguttene Tarjei, Trygve og Kristian. Disse tre guttene som av ulike grunner valgte å verve seg som soldater som skulle kjempe i Afghanistan, men som aldri kom hjem igjen ... Mens vi i bok nr. 1 fikk vite hva som gjorde at guttene valgte å dra, fikk vi i bok nr. 2 - "Alle vil hjem. Ingen vil tilbake." - høre mer om hva som skjedde med dem som ble igjen, som skulle leve videre med sorgen. I bok 3 - "Det finnes ingen helhet" - har det gått noen år, og spørsmålet er om de som mistet sine sønner klarer å leve videre med dette og komme i gang med livene sine ...

Vi introduseres for en rekke av personer i disse tre bøkene, og ikke bare veksler det mellom ulike jeg-personer, men vi beveger oss også mellom målformene bokmål og nynorsk, frem og tilbake i tid og mellom ulike perspektiver på det som har skjedd og fremdeles skjer. Rent bortsett fra at jeg i sin tid leste bok nr. 2 før bok nr. 1 og kanskje nettopp av den grunn slet litt med å holde tunga rett i munnen, vil jeg si at det aldri er vanskelig å følge tråden i historiene.

"Det finnes ingen helhet" er først og fremst sentrert rundt foreldrene til Tarjei og deres lille familie, som nesten ble revet i stykker av det som skjedde. Tarjeis søster Julie - odelsjenta - har omsider overtatt gården etter at det nesten holdt på å gå fullstendig galt for faren Hallvard, som en periode havnet på psykiatrisk etter et nervesammenbrudd. Julie får skikk på gården og har til og med fått kjæresten Mats til å flytte sammen med henne, etter at forholdet fikk en temmelig turbulent start. Dermed får Solveig, barnebarnet til Karin og Hallvard, vokse opp i en familie som holder sammen.

Vi kommer også tett inn på Bjørn, den fjerde gutten som reiste til Afghanistan sammen med de andre guttene, men som hadde flaks og var syk den dagen de andre kjørte ut og ble sprengt i stykker av en mine. Bjørn som skulle ha vært sammen med dem, og som nærmest er usynlig når han kommer hjem. Hva med ham? Hva gjør det med ham når bildene av de tre guttene, som for lengst har fått heltestatus, stadig blir trukket frem i avisene? Burde han ha dødd sammen med dem? Ville dét ha gitt mer mening?

Og sist men ikke minst kommer vi tett inn på Ragnhild, bygdas lege, som på mange måter utgjør navet i bygda, men som egentlig blir stående sørgelig alene når det kommer til stykket. Hun har aldri giftet seg, men deler bo med pusekatten Pus. Hun og Tarjeis mor Karin har på sett og vis vært venninner i mange år, innflyttere som de begge alltid vil være - helt til Karin reiser på seminar i Bergen, og etter hvert gradvis forsvinner for henne. Hva er det som egentlig skjer? Og hvem trenger egentlig hvem mest, når det kommer til stykket?

Igjen imponerer Helga Flatland meg med sin dype menneskelige innsikt. Jeg elsker måten hun formidler sine historier på uten å bli for overtydelig. Vi får rett og slett ikke alle svarene. Dette utfordrer oss som lesere til å tenke selv. Historiene som fortelles er så såre og vonde, samtidig som det heldigvis er noen lyspunkter i sikte. I alle fall er det i all hovedsak den følelsen som sitter igjen etter at hver av hovedpersonene i boka har sagt sitt.

Den som tror at de relativt tynne flisens av noen bøker som inngår i denne trilogien, er lettleste, tar fullstendig feil. Teksten er krevende, og det nytter ikke å feie gjennom sidene dersom man skal få noe mer ut av bøkene enn kun den ytre historien. Her står det nemlig så mye mellom linjene som man må ta inn, fordøye og kjenne på, og det krever at man roer ned lesetempoet. Samtlige av bøkene fremstår språklig godt gjennomarbeidet, floskler glimrer med sitt fravær og jeg tenker rett og slett at dette er stor litteratur! Og hvem vet - kanskje kommer det en bok til? Uansett gleder jeg meg til å følge Helga Flatlands forfatterskap i årene som kommer!

Da jeg gikk ut døra som ledet mot porten til min frihet, så visste jeg at hvis jeg ikke kan legge bak meg hatet og bitterheten,
så vil jeg fortsatt befinne meg i fengsel.

Nelson Mandela

Bitterhet er som å drikke gift, og håpe det vil drepe dine fiender.

Nelson Mandela

Med et kritisk blikk mot journaliststanden

Finn Sjue (f. 1943) er utdannet psykolog, men har stort sett jobbet som politiker og journalist i det meste av sitt yrkesaktive liv. Han var i sin tid sentral innenfor AKP-ml-bevegelsen og var i en lang periode redaktør av Klassekampen, kan jeg lese på Wikipedia. Han har en rekke sakprosabøker bak seg, og "Journalistikkens uutholdelige letthet", som utkom i høst, er foreløpig hans siste bok. Tittelen henspeiler til Milan Kunderas berømte roman "Tilværelsens uutholdelige letthet". En knakende god tittel for øvrig!

Jeg ble oppmerksom på denne boka da jeg leste kronikken "Hovmod knekker journalistikken" i Aftenposten den 1. november 2013. Her hevder forfatteren at dårlig økonomi og moralsk forfall i mediene fører til overfladisk og fordummende journalistikk som burde bekymre oss alle. Noen av tegnene han mener å se, er elendig kildekritikk, smått som blir gjort til enormt, manipulasjon for å få en god story til å passe, PR-triks forkledd som journalistikk, det at alle løper i flokk (kalt "drevet"), aversjon mot å dementere og beklage feil, alle de store sakene som aldri blir tatt opp, klipp- og lim-"journalistikk" osv. For ikke å glemme en sterkt utbredelse av frykt-journalistikk ...

Nevnte kronikk gjorde at jeg ble nysgjerrig på boka, og den er nå lest med stor interesse! Nedenfor vil jeg gjengi noe av essensen - dvs. det jeg oppfatter som viktig i Finn Sjues bok - stort sett under de samme kapittelovskriftene som forfatteren selv benytter.

Mer fra min omtale i bloggen min (fordi det ikke er plass her).

Jeg er klar over at mye av det som fremgår av Finn Sjues essay oppfattes som kontroversielt i det journalistiske miljøet i Norge, og at enkelte også har protestert mot en del av påstandene han har kommet med. Hvorfor føler jeg likevel at hovedessensen i essayet er så gjenkjennelig? Jeg tror dette skyldes at Sjue setter fingeren på mange realiteter og sannheter, selv om det ikke skal underslås at han setter en del problemstillinger på spissen. Det å sette ting på spissen er imidlertid ofte kjernen i mye av den journalistikken vi møter daglig i mediene, og er det noen som faktisk burde takle nettopp dét, så er det journalistene, tenker jeg.

Dette essayet burde være pensum for alle som tar mål av seg å skulle jobbe med seriøs journalistikk! Bakgrunnen er at Sjue her tar opp mange etiske problemstillinger som det er viktig å ha et bevisst forhold til når man tross alt skal forvalte ikke rent lite makt over enkeltskjebner. Selv har jeg mange ganger med forskrekkelse vært vitne til jaget - eller "drevet" - etter enkeltpersoner (som regel politikere, forretningsfolk og andre med mye makt og/eller penger), som liksom ingen ende vil ta før vedkommende legger seg flat og tar sin hatt og går. Og det på tross av at det som ligger i bunnen er - for å være helt ærlig - en liten filleting som er blåst ut utover alle dimensjoner. Så er det innimellom likevel slik at man kan se at pressen ikke alltid lykkes - som med saken med Jonas Gahr Støre i sin tid og den herværende regjerings ene statsråd som nekter å oppgi kundelisten fra forrige jobb. Kanskje man lærte noe av Tønne-saken likevel? At nok er nok på et eller annet tidspunkt?

Selv finner jeg mye av journalistikken som presenteres for oss lesere og seere nokså intetsigende og uinteressant. Det er svært sjelden at nyhetsbildet handler om forhold jeg oppfatter som vesentlig, og resten er gjerne så overfladisk at jeg sitter tilbake mer forvirret enn opplyst. Her synes jeg for øvrig at de sosiale mediene har sin funksjon - som twitter, der man som leser/bruker av systemet kan sortere ut det man er interessert i, og la resten ligge. Så slipper man å bruke for mye tid på sorteringsprosessen selv. De store overskriftene får man med seg okke som. Langt på vei holder dette lenge, fordi det som kommer etter overskriftene mange ganger fremstår som en tynn suppe kokt på en spiker. For øvrig vil jeg understreke at det finnes unntak - som Morgenbladet, Klassekampen og ja: VG og Aftenposten! Og så finnes det selvsagt mange flotte lokalaviser rundt omkring i vårt langstrakte land! Jeg tror nøkkelen til suksess er en god redaksjonell kontroll og en sterk bevissthet rundt sentrale etiske spørsmål - at man ikke skal selge aviser nær sagt for en hver pris, eller lar seg forføre av klikk-hysteriet. For ikke å si klipp-og-lim-hysteriet ...

Alt i alt må jeg si at Finn Sjues "Journalistikkens uutholdelige letthet" er et meget interessant essay som jeg anbefaler varmt!