Bokelskere.no

Var det sånn moren hadde hatt det da hun fødte henne? Var det derfor hun aldri hadde godtatt henne? Hvordan kunne man forvente å bli elsket når man hadde forårsaket så mye smerte for noen?

Mannen som ville at hun skulle snakke, kom heller ikke så ofte. Han hadde vel sykere pasienter som trengte ham. Hun var jo ikke gal lenger, bare gravid. Han kunne jo ikke noe for at det gikk ut på ett i det hjemmet hun kom fra.

Oh, not murder. Why couldn't people simply be nice to each other?

Under en trapp, på en ferje til København, ligger en gammel gråsprengt en, og snorker høyt.

Det var sommer og flørt. Det var sommerflørt. Men det var det hun sa, som avgjorde det hele. Hun ville ikke gjøre noe. Hun ville la seg varte opp, og tilbød Hallgeir å gjøre det. Varte henne opp. Hallgeir ville ikke varte opp noen som helst. Han var for pokker på ferie. Han var her for seg selv. Ikke for henne, eller noen andre for den saks skyld.

Har dere noe å klage over, så ta dere en jobb, ta dere sammen. Et sted å bo? Tror dere at vi fikk boligen vår tilsendt i posten? Hvis det er det som er problemet, så går det vel an å bygge et hjem et eller annet sted der sånne som dere kan bo. I vårt strøk? aldri i livet. Vi må tenke på barna våre. Vi kan ikke ha en masse berme som stjeler og doper seg og kaster fra seg sprøyter i vårt boligområde. Men gjerne et annet sted. For det er jo virkelig ille at folk ikke har noe sted å bo.

Pusten ble rask og dyp, og han visste at hvis han ikke snart klarte å samle seg og puste roligere, ville han begynne å hyperventilere. Han kunne allerede kjenne at det prikket i hendene.

De få potteplantene han eide, hang over pottekantene og vitnet om at det i hvert fall var noen som hadde savnet ham, og som hadde merket at han hadde vært borte en stund. Det lå en haug med post og Dagens Nyheter på matten i entreen og mer enn halvparten av brevene var fra banken.

• Kvinnenes mest fødedyktige alder, det vil si den alderen der fødslene går greiest og barna er sunnest - ligger vel mellom 18 og 25. Men hvis hun nå får en høyere utdannelse - skal vi si hun er 25 - så er jo den ideelle fødealderen allerede passert. Da må hum jo i virkeligheten, bare kort tid etter at hun har avsluttet utdannelsen sin, gjøre opp med seg selv om hun i det hele tatt vil ha barn. Og hvis hun vil det, så får hun vanskeligheter med å utnytte den utdannelsen hun nettopp har skaffet seg. Jeg synes hun er presset litt hardt.

Hver gang jeg har hatt anledning til å iaktta utbrudd av en psykose eller en førsterangs klinisk angstnevrose, har signalet vært gitt i fraværet av humor, - i det øyeblikk man tar verden helt alvorlig, er man potensielt sinnsyk. Hele kunsten å lære seg å leve betyr å holde fast på latteren; uten latteren er verden et torturkammer, et mørkt sted hvor det skal skje mørke ting med oss, et redselskabinett av blodige voldshandlinger.

Det var intensivpasienter som jeg visste aldri måtte være alene. Flere av dem var døende, og under slike omstendigheter forlangte jeg av meg selv at noen skulle sitte hos dem hele tiden, slik jeg hadde lært det i min sykepleierutdannelse. Jeg skulle ønske det var slik i Norge i dag også, for døden er en svært alvorlig side av livet.

Ikke før var disse studentene ferdige og begynte på skolen igjen, så sto det en flyktning fra flyktningleiren i døråpningen til kontoret mitt. Jeg kjente ham godt, og han spør: - Har du noe arbeid for meg? Jeg skal ikke ha lønn, bare jeg får mat og klær, men ikke et øre ellers.Det var mange som kom på den måten. Hva kan du gjøre, spurte jeg. Min mor ville sagt at han sto sist i køen da Vår Herre delte ut vettet. Slik så han ut, en fillete gammel stråhatt, klærne var dårlige og han så slett ikke intelligent ut. - Jeg kan gjøre alt! sa han.

Så fikk jeg brev fra politiet, jeg hadde glemt å ordne med oppholdstillatelsen og i det brevet stod det at jeg måtte inn senest 17 mai, vel jeg fikk det den 16 om kvelden, så jeg var pent nødt for å reise inn, og inn kom jeg... Vi hadde en riktig gild dag, hele formiddag og ettermiddag var vi fire norske som arbeidet på leiren sammen og hadde det riktig festlig. Om ettermiddagen dro vi med fjellbanen, noget ala Fløibanen i Bergen op på fjellet som er 12 hundre fot rett op... Hong Kong 23/5 - 1954.

Jeg spurte barnet hvorfor det ikke hadde hentet oss tidligere. Gråtende svarte hun : - Mamma må få brodere blomstene på blusen ferdig, så hun har ikke tid til å gå til klinikken. Om hun ikke får brodert ferdig i dag har vi ingenting å spise.