Bokelskere.no

Karen travet frem og tilbake på gulvet, hver gang ti skritt gjennom stuen, helomvending og ti skritt tilbake. Vanligvis bidro bevegelse til å få orden på tankene. Men i kveld funket det ikke. Rotet i hodet var ikke til å finne ut av, det var som å gjete harer eller slåss med vann.

Bel satt ved bordet i det grå, vindusløse rommet og så rasende ut. En pakke rød Marlboro lå foran henne, og en enslig sigarett lå ved siden av den. Hun hadde åpenbart glemt at skottene hadde innført røykeforbud før engelskmennene, og så hadde den uniformerte politimannen påpekt det.

Et galleri i Dundee, tenkte Mynte foraktelig. Kunst? I Dundee ?
Nesten like usannsynlig som fred i Midtøsten.

Hun satte seg til rette ved spisebordet med telefon, notisblokk og kontaktbok. Selv om Karen var vant med moderne teknologi, førte hun fortsatt en fysisk oversikt over navn, adresser og telefonnumre. Hun tenkte at hvis verden en dag skulle lide elektronisk sammenbrudd, ville hun fortsatt kunne finne de personene hun trengte. Det hadde selvfølgelig slått henne at telefonene i så fall ikke ville virke, og at samferdselsnettet også ville ha brutt sammen, men like fullt føltes adresseboken som et sikkerhetsnett. Og hvis det noen gang skulle bli nødvendig, ville den være adskillig lettere å tilintetgjøre enn noen form for elektronisk minne.

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg har penger til kull, så jeg pleier ikke å fyre. Jeg tar bare på meg en ekstra genser.

Om fem år, tenkte han, om fem år er alle ungene ute av redet. Da flytter jeg hit. Han sa det ikke høyt, men han innså at det var et tegn på at han fremdeles levde. Hvis man legger planer for fem år fremover, er man ikke død. Ikke helt i hver fall.

De hadde ikke akkurat skiltes som venner, selv om de nå prøvde å holde forholdet på et noenlunde høflig plan på grunn av barna. Dersom man kunne sammenligne dem med land, var hun India og han Pakistan - det sydet under overflaten selv om det sjelden boblet over.

Noen spurte en gang Michelangelo hvordan han greide å skape den fantastiske statuen av David. Han svarte : Jeg skapte ikke David. Han var der hele tiden, inne i den enorme marmorblokken. Jeg måtte bare hakke løs for å finne ham.

Det er mulig det hadde vært lurt å snakke med noen om sinnehåndtering. Jeg er sikker på at de kunne lære deg noen nyttige mestringsteknikker

Jeg er redd. Det høres svakt og feigt ut, men jeg har ikke lyst til å være alene. Å gå fra Andrew nå ville være et enormt sjansespill. Jo da, jeg vil kanskje treffe en annen, men jeg er trettifire. Å starte på nytt virker spekulativt, som å overføre sparepengene fra en trygg investeringskonto til et risikabelt hedgefond. Jo visst, fortjenesten kan bli enorm, men tapet kan knuse meg helt. Alt jeg har jobbet for, kan forsvinne på et øyeblikk, og jeg kan bli stående tomhendt igjen.

Hun hadde håpet at han ville gi henne en sjanse til å forklare seg når det første sjokket hadde lagt seg, at hun skulle få lov til å forklare ham alt med sine egne ord. I stedet har han bare amputert henne, som om hun skulle vært en koldbranninfisert kroppsdel.

En kan si at Nancy hadde fått akutt empati, det var blitt en slags ekstremsport for henne. Hun var den mest empatiske personen man kunne tenke seg, men selv hun visste at det hun søkte var uoppnåelig. Det vil ikke si at hun ikke prøvde. Hvis noen var i stand til å forstå hvordan andre hadde det, var det Nancy. Det var færre lag mellom henne og verden enn hos noen andre. Hun hadde en helt spesiell evne til å sette seg i andres sted og komme tett innpå dem.

Robert tror han er den sterke av dem, men det er han egentlig ikke. Ekteskapet er skjørt, ikke bare deres, men alle ekteskap. Det er en balanse man må ta hensyn til, og hun mener at hun har lyktes i å opprettholde deres.

Troen ble hennes beskyttende skall, og avskyen overfor det hun så rundt seg - en oppblåst og innholdsløs kultur der alt dreide seg om penger og materielle goder - ble til et altoppslukende raseri.