Bokelskere.no

Det han ønsket å si, men ikke fikk seg til å uttrykke, var: "Tenk på det verste du noensinne har sett. Så forestiller du deg at du ser det flere titalls ganger. Ser det og hører skrikene som følger med, bønnene om nåde eller Gud eller en mamma, men med vissheten om at det ikke finnes nonen nåde, ingen redning, ingen guddommelig hånd som kommer ned og slår djevlene til jorden. Tenk på å se det og vite at det kommer til å være en plett på deg til evig tid som faens Kains forbannelse."

Charon County ble grunnlagt på blod og mørke.
Bokstavelig og billedlig talt.

Jeg husker at jeg satte meg ned i en lenestol med føttene opp og slukte nesten hele boken på én gang med en lesemate hittil ikke var registrert i historien -ikke fra venstre til høyre og ikke fra høyre til venstre, men i ringer: Jeg jafset i meg tekststykker som en larve, i konsentriske sirkler som spredte seg fra den understrekende setningen «Hamlets manglende evne til å foreta en avgjørende handling i mote med den triumferende ondskapen.» Jeg hadde rett og slett ingen annen nøkkel for hånden, det fantes ikke en eneste liten ting fra denne kofferten som brått ble snappet fra meg, som i løpet av de tjue årene siden min fars dod ikke ville ha blitt til støv.

Han overlevde fordi han selv drepte dem, med sin taushet, ved at han gikk med på det. Men det samme ville de gjort dersom de hadde vært i hams sted. Alle holdt seg til reglene, for det var forutsetningen for å komme til neste øyeblikk, og alle ønsket å komme til neste øyeblikk, hver kapo, hver fange, hver nykommer, hver tysker.

Han innså nå hvor fri Nahmijas var for fordommer, til tross for sin bitre livserfaring. Etter à ha sittet sammen med ham og diskutert hvilke tiltak som var nødvendige for à gjore livet lettere i Banja Luka og generelt, undret Lamian seg på hva Nahmijas ville ha sagt dersom han visste at han, Lamian, hadde knust hodene på folk med stokker, puffet dem levende ut i en pøl så d druknet, kjøpt de utsultede kvinnelige fangenes underkastelse for en brodbit og en melkeslurk.

Coyle peker på etterkrigstiden frem mot midten av 1970-ârene. Den «ser nå ut som en gyllen æra av produksjonstilvekst», sier Coyle, men dette var til en viss grad hjernespinn. Et viktig aspekt ved det som faktisk foregikk, var at kvinnene gikk ut i arbeid, og det de tidligere hadde gjort hjemme- som ikke ble telt med - ble nå erstattet av markedsvarer og-tjenester. «For eksempel à kjøpe ferdigmat i matbutikken i stedet for à lage den fra bunnen hjemme. Kjøpe klær i stedet for à lage dem hjemme.» Produktiviteten hadde egentlig ikke gått opp. Den hadde bare skiftet, fra den usynlige kvinnelige privatsfæren til den sfæren som betyr noe: den mannsdominerte offentlige sfæren.

Staels arv innenfor dem politiske filosofien består blant annet i hennes republikanisme og hennes stedige forsvar for verdier som toleranse, moderasjon og liberalitet. Hun gjorde seg også til talskvinne for internasjonalt samarbeid og forståelse.

I det øyeblikket skyene gjemmer månen, lyser de plutselig hvite og kalde. Når mørke skyer blander seg, skapes det vakre, subtile og enkle mønster. Bak disse mønstrene i grått og lyseblått skjules månen, rund eller halv, til og med tynn og slørete

Tiden er et skarpt øyeblikk- kanten av en gjennomsiktig klippe som hele tiden fornyes idet vi trår utfor. Vi løfter foten, på slutten av tiden vi har levd så langt, og går et forsiktig skritt framover, uten vilje, uten å nøle tar vi et skritt med den andre foten og strekker den fram i tomme luften. Ikke fordi vi er så modige, men fordi vi ikke har noe annet valg.

Jeg overlevde på grunn av den sterke, norske sherpaen som bærer og bærer og bærer, velferdsstaten som har skaffet meg legene og medisinen og pleierne og sykesenga og tiden til å bli frisk eller friskere.

Tenk på hvor kort livet er, og på hvor lenge vi skal være døde. Det er bare å BJUDA PÅ!

Mesteparten av menneskets nedskrevne historie er preget av en eneste stor datamangel. Allerede fra jegersamfunnets tid har fortidens historieskrivere tillagt kvinnen liten betydning i menneskets utvikling, så vel kulturelt som biologisk. Man har i stedet sett på mennenes liv som representativt for menneskeheten som sådan. Når det gjelder livet til den andre halvparten av arten, finnes det ofte ikke annet enn stillhet.

Det trengst so lita minning

Det trengst so lita minning; berre skuggen
av einkvan verdlaus slumpehøves ting,
ein tuvetopp som lyfter grasstraa-luggen,
eit fly som svirrar tankelaust ikring
ber løyndarbod igjenom kvardagsgruggen,
skyv sanseportann upp med runering,
og sjæla vaknar brureglad or blunder
i morgonsol og daam av skapings-under.

Og elva lyfter stillt si store lunge
og sullar dalen inn i draumeland.
Men full av livsens raude makt, den unge,
bryt slaatten natta med sitt bragleband;
i djupe hjartekvelvar rullar tunge
og varme sælesjøar yver strand.
Ei draume-æve gjenom dalen andar
og gudedrykk i livsens bikar blandar.