Neinei, det handlet ikke om hvilke jeg syns er irriterende, men bøker jeg i samtale med f.eks. venner har hørt bli avfeid som irriterende. For Prousts vedkommende er det vel en blanding av sutring og av å ikke komme frem til "poenget".

Ifølge denne nettsiden har du lest mer enn meg! Så nå holder du på med "jeg tegner så stygt!"-blyghet.

Trøttende hovedpersoner, det ... det tror jeg man kan bedømme kvalitet ut ifra. Med mindre den som leser bare er veldig, veldig trøtt. Jeg har ikke lest Murakami, men han høres døll ut. Men er ikke Franzen kjent for femhundresiderlange forviklingsromaner? (jeg har ikke lest ham, der ser du!)

Rødt og sort har jeg kjempet for tidligere her på Bokelskere, det var en av mine siste slag før jeg ble inaktiv. Første psykologiske roman? Ikke rart hovedpersonen er litt irriterende, hvis man vil kalle ham det.

Ja, Bjørn Hansen er helt forferdelig. Men som du er veldig inne på, det er en vekslende distanse og sympati der som gjør romanen fantastisk. Bjørn Hansen er også med i 17. roman, men det vet du sikkert (jeg sier det i tilfelle du ikke vet det, for isåfall har jeg gitt deg en god anbefaling!).

Leve Posthornet, Ulysses, Portrait of the Artist as a Young Man, Wuthering Heights, Den unge Werthers lidelser, Tristram Shandy, Don Quijote, 17. roman (Solstad), Genanse og verdighet, Marcel Proust, Prosessen, Lady Chatterley's Lover, Rødt og svart, Den nye Héloise, Youth (Coetzee), Disgrace (samme), Døden i Venedig, Malte Laurid Brigges opptegnelser, Kjellermennesket, The Sun Also Rises, To The Lighthouse, Fuglane, Lolita, Mysterier, Pan, Sult ........................

Jeg har ikke telling på hvor mange bøker jeg elsker som blir avfeid med at hovedpersonen er irriterende.

Jeg danner muligens baktropp og har lest omlag 120 sider. Ble veldig forvirret til å begynne med, men nå klarer jeg å henge med. Begynnelsen bør sannsynligvis leses på nytt. Jeg liker både stilen og språket. Bruker litt tid på å slå opp maori ord og har sett fantastiske bilder fra New Zealand.
Sliter for tiden med å lese en utgave på iPad og håper jeg får tid til å hente en papirutgave på biblioteket i morgen og at boken er stabil og ikke hopper fra side til side og endrer skriftstørrelse helt av seg selv. Hilsen Ingunn, 100 år.

Det eneste jeg gjør/prøver å gjøre ved Halloween tider er å se noen extra skrekkfilmer. I år fant jeg frem Halloween t-skjorta mi, og har brukt den vær gang jeg har gått ut. Jeg har bodd i blokk siden 2008, og det har ikke vært noen Trick'n'Treet'ere her enda.

Var uten en tur idag for å handle litt, og for å levere en bok på biblioteket (Dumbo og Maskefjes) som skulle vært levert forrige fredag. Jeg lånte ingen nye, men fant 3 stk i gratis hylla, 2 jeg har lest før, Englebarn og rakkerunger og Kua har fire hjørner som jeg la rett i 'leser' og en historisk norrøn roman jeg hadde på ønskelista mi, Lendmann og jarl - en historisk roman om Hårek Øyvindsson på Tjøtta. Jeg handlet så mye at jeg måtte ringe en venn med bil til å kjøre meg hjem, heldigvis var han i Sarpsborg idag (han flytter fra Saltnes til Årum). Jeg gav ham 2 gavekort til Peppes siden han kjører hjem av og til.

Denne helgen leser jeg Helgener - mirakelmakere og idoler, har kun 20 sider igjen; i annledning Halloween fant jeg frem Frankenstein and Other Stories of Man-Made Monsters og Stories of Mummies and the Living Dead og serien på 6 med skrekknoveller av Robert Bloch, men den serien kommer jeg nok ikke igang med før neste måned. Fra før av har jeg klare til lesing denne helgen Ghosts Caught on Film - 3 og The Paranormal Caught on Film - Amazing Photographs of Ghosts, Poltergeists and Other Strange Phenomena. Ansvarlig bibliotekar i Sarpsborg sa 'nei takk' til serien, så hvis noen andre har lyst på dem så ligger de i byttehylla mi.

Jeg har også klar 3 bøker jeg skal lese på neste uke som jeg kanskje starter på i helgen; neste bok i serien (min rangering) fra Humanist forlag etter 'Helgener' - Romvesener - fredselskere, kidnappere og forførere; i anledning det amerikanske president valget The World's Greatest Political Scandals; og neste bok i leseutfordringen Det var DDR - forteljingar om eit nedlagt land for punktet 'en bok om en kultur du er ukjent med'.

Jeg er også glad at ikke så mange komponerer sine romaner på den måten. Dette ble for usammenhengende. Håpet at annen del skulle bli mer forståelig enn den første, men det ble den ikke. Etter vel 80 sider, gir jeg nå opp. Har bestemt meg for å bli flinkere til å avbryte bøker jeg ikke får noe utav, så nå håper jeg at neste bok jeg leser vil gi meg mer :))

Denne helgen leser jeg Dumbo og Maskefjes som består av de 3 bøkene om dette radarparet, 'Rygg i rand, to i spann' som jeg leste igår, 'Mannen som hatet julenisser' som jeg skal lese idag og 'Den femte passasjeren' som jeg leser i morgen. Denne boka inngår i Leseutfordringen under punktet 'Read a book with over 500 pages'.

I tillegg har jeg denne helgen lest ferdig Ghost Caught on Film 2, regner med å starte på Ghosts Caught on Film 3 i løpet av Søndag; har lest de 52 søndagssidene med Knøttene i Peanuts 2017 Weekly Planner Calendar, og har begynt med serien fra Humanist forlag om det overnaturlige med Helgener - mirakelmakere og idoler, den første av 10 som er en serie jeg skal beholde. To av dem er med i leseutfordringen, 'Demoner' og 'Varulver' for punktene 'Read a book that has been standing in your shelf for too long' og 'Read a book you have wanted to read for a long time' da jeg har hatt hele serien i minst 8 år å har ment å lese alle like lenge. De 8 andre i serien leste jeg etterhvert som de kom ut og nå leser jeg de omigjen sammen med de 2 siste.

Serien 'Caught on film' gir jeg til Sarpsborg bibliotek etter at jeg er ferdige med dem i tilfelle noe andre her har lyst til å lese dem. Serien består av Ghosts - Ghosts 2 - Ghosts 3 - Paranormal - Monsters - UFOs.

VI.11.VII Annet besøk hos Smerdjakov

Smerdjakov er heime frå sjukehuset; om han har simulert anfallet veit vi ikkje. Ivan kjem til Smerdjakov, som har briller, og det synest Ivan er uttrykk for noko lite høgverdig; han kallar Smerdjakov eit krek. I grunnen er temperaturen høg i diskusjonen mellom dei to. Poenget til Smerdjakov er at Ivan ønskte faren daud. Ivan, på si side, seier at det var Smerdjakov som drap han. Ivan tenkjer

Ja, jeg gikk bare og ventet på dette, det er sant! Jeg ønsket at
mordet skulle skje! Gjorde jeg virkelig det, på alvor?... Jeg må slå i
hjel Smerdjakov!... Om jeg ikke har mot til å drepe ham, er det ikke
verdt å leve lenger!...

Ganske sterkt om at vi alle har skyld? Så dreg Ivan til Katerina Ivanovna. Her får vi lese eit brev frå «D. Karamasov» om at Mitja skal betale tilbake dei tre tusen rublane - dersom han hadde hatt dei - og at det er han - Mitja - som er mordaren, og Ivan trur det.

Og så blir det veldig innvikla mot slutten av kapittelet. Kven har sagt kva? Og kven er skyldig? Ivan skal til Smerdjakov - «'Nå kommer eg kanskje til å drepe ham,' tenkte han underveis.»

Rått om en skilsmisse

Monica Isakstuen (f. 1976) kom nylig ut med sin tredje roman - "Vær snill med dyrene". Hun debuterte med diktsamlingen "Sånn, borte" i 2008. Jeg har ikke lest noe av henne tidligere, og hadde derfor egentlig ingen spesielle forventninger da tilfeldigheter førte meg til denne boka.

Bokas jeg-person heter Karen, og hun har datteren Anna sammen med mannen hun nettopp har valgt å forlate. De som elsket hverandre så høyt, men som ikke fikk det til ... "Vær snill med dyrene" handler først og fremst om tiden etter bruddet, og selv om vi får mange tilbakeblikk til fortiden, berøres ikke årsaken til bruddet i særlig grad. Handlingen snurrer rundt barnet, Anna, som "ble født under romjulssalget på Christiania GlasMagasin" ... Forfatteren trekker underveis en del paralleller til dyrenes verden, og dette setter menneskenes måte å forholde seg til sine avkom på i et perspektiv. Dette er også med på å forsterke bokas humoristiske undertone, som ligger der tross det veldige alvoret.

Allerede i løpet av de første setningene i boka skjønner vi at Karens mor er spesiell. Karen har nettopp født Anna, og moren er kun opptatt av noen julekuler hun har kjøpt til dem på salg da hun ankommer fødeavdelingen.

"Hun hadde fremdeles kåpen på. Hun knipset forsiktig mot en av de røde kulene, ville vise oss hvordan den fanget opp lyset. Faren til Anna smilte. Praktfullt, sa han. Siden Anna ble født, hadde han satt i sirkulasjon adjektiver jeg ikke engang visste at han kjente til: vidunderlig, bedårende, sublimt, mirakuløst, himmelsk, overveldende, magnifikt. Moren min nikket. Det beste er, sa hun, at man kan bruke dem over vuggen hennes nå, og senere løsne dem fra pinnene når hun blir stor nok til å håndtere dem selv. Da kan hun og jeg pynte juletreet sammen. Om dere får plass til et tre, vel å merke." (side 9)

Dialogene mellom Karen og moren er preget av morens mange stikk, særlig etter at Karen flytter fra mannen sin. Moren har riktignok selv vært gjennom en skilsmisse, men den var "helt annerledes" enn Karens skilsmisse. Hun ble nemlig forlatt, mens Karen selv har valgt å gå. Karen har fra før av elendig samvittighet overfor datteren, og moren gjør sjelden noe annet enn å legge ytterligere stener til byrden. Dette kommer ikke minst frem i måten de begge ser på Karens far, han som en gang forlot moren. Faren som for alle andre enn moren faktisk var en fin fyr ...

"For alle andre enn moren min var han en uklandelig mann. Det gjorde henne fullstendig gal, hun sa at hun skulle ønske at de andre visste. Visste hva da, spurte jeg. Knusktørr ved til det rødglødende sinnet hennes." (min understrekning) (side 144)

Tankene Karen gjør seg og måten hun observerer det som skjer, er mildt lattervekkende samtidig som det rommer mye sårhet. Hun vil så gjerne gjøre det som er best for barnet, og må ta seg i det når hun drømmer om at barnet skal fortrekke henne og ikke faren. Ønsker hun virkelig at Anna ikke skal ha det bra når hun er hos pappaen sin? "Jeg vet, jeg vet, jeg vet. Dette er ingen konkurranse. Men jeg vil vinne den." Gjenkjennelig for de fleste som har vært gjennom en skilsmisse ... Også gjennom følelsen av å være med i en konkurranse man aldri har meldt seg på ...

"Om Anna er et usikkert barn, en usikker tenåring, et usikkert voksent menneske, må jeg forsøke ikke å forakte henne. Jeg må forsøke å se noe annet i henne enn alt jeg synes likner på mitt eget. Det bor så mye mer der inne, må jeg si til meg selv. Dypene, hvelvene i henne. Helt andre dyp, helt andre hvelv enn mine. Jeg må huske at de finnes. Jeg må la henne få vite at jeg vet at hun er noe annet, at hun er mer. Jeg må tro på det. Jeg må ikke være redd." (side 81)

Ja, hva gjør en skilsmisse med et barn, tenker Karen. Hun engster seg for dette, og selv om tankene av og til er grumsete og også ekle, klarer hun likevel å innse hva som er best for barnet - selv om hun altså ønsker å vinne det som egentlig ikke er en konkurranse, men likevel ...

Hva var det som gjorde denne romanen så sterk for meg? For det var nettopp dét den var: sterk! Romanen er først og fremst svært godt skrevet, og observasjonene som beskrives i et meget presist språk er så dyptpløyende at det mange ganger gjorde vondt å lese. Særlig gjelder dette når vi kommer ordentlig dypt inn i Karens egoisme, der hun drømmer om å være den eneste foretrukkede i datterens liv. Innimellom måtte jeg også le, for det er ikke til å komme bort fra at en skilsmisse også har sine komiske og patetiske sider, særlig når man betrakter dette utenfra og med litt distanse. Man trenger ikke å ha opplevd en skilsmisse med barn involvert for å kjenne igjen mange av situasjonene. Det holder lenge å kjenne en del mennesker som har vært gjennom en skilsmisse, være gift eller samboende med en som har et samlivsbrudd bak seg eller å være et skilsmissebarn selv. Eller man kan som denne leser ha en fortid som mekler i barnefordelingssaker. Mange av situasjonene som et samlivsbrudd fremkaller, er universelle og dermed lett gjenkjennbare. Det samme gjelder selvmedlidenheten som mennesker i en skilsmissesituasjon svært ofte føler. Det er mer regelen enn unntaket. Akkurat dette får Monica Isakstuen svært godt frem.

Noe av det jeg ellers synes det er viktig å trekke frem er at fortellingens form er original - i alle fall når vi snakker om romansjangeren. Noen ganger står det bare En setning i et kapittel, andre ganger et kort avsnitt. Sinne, avmakt, sorg, kjærlighet og besluttsomhet preger disse korte kapitlene, som har mye undertekst. Her er det rikelig med anledning til å tenke selv. Akkurat dette er viktig for meg. Jeg ønsker ikke å få alle svar og eventualiteter ferdig uttenkt fra forfatterens side.

Det er en del sprang frem og tilbake i tid, men dette opplevde jeg som helt uproblematisk. Noen lesere synes at dette gjør historien litt rotete og forvirrende. Selv tenker jeg at forfatteren får frem hvor rotete og forvirrende et samlivsbrudd faktisk kan være. Dessuten får hun frem mange fasetter i det såkalte hellige moderskapet, hvor det lenge har vært opplest og vedtatt at mor alltid har barnets interesser fremst i hodet når viktige valg skal gjøres. Mor har ikke alltid det, dessverre ... Dette temaet belyses på en glitrende måte i boka, og det hele er gjort på en litterær måte, gjennom et skarpt observerende blikk og en like skarp penn. Noen ganger rått og brutalt, andre ganger ømt og kjærlig. Denne boka er virkelig god, og jeg er helt sikker på at svært mange kommer til å elske den når de bare oppdager den! Den er høyaktuell i en tid der skilsmisser og samlivsbrudd dessverre er så altfor vanlig. For hvor finnes den familie som ikke på et eller annet vis er berørt av tematikken?

Etter å ha lest "Vær snill med dyrene", føyer jeg enda et forfatterskap til listen over dem jeg må følge med på i fremtiden.

Det er tre år siden jeg leste den første boka i trilogien, så det er mulig hukommelsen ikke er helt å stole på. De to siste leste jeg nylig. Men jeg har ikke oppfattet at noen av de tre bøkene har dvelt ved de politiske aspektene ved Norges deltakelse i Afghanistan, og jeg kan ikke huske at hun har argumentert verken for eller imot akkurat dette. Jeg har lest bøkene mer som en beskrivelse av hvordan tilfeldigheter rår, og at motivene for å verve seg ofte ikke er spesielt heltemodige eller ideologisk funderte. Fokuset har vært på de menneskelige reaksjonene når en katastrofe rammer et lite samfunn, og den siste boka tenker jeg på først og fremst som legen Ragnhilds bok. Den starter på hennes venterom med avisartikkelen som stiller spørsmålet om det var verdt det, og så får vi gjennom boka vite hvordan hun på ulikt vis har hatt innvirkning på de andres liv i bygda. Hun har ikke knyttet nære bånd, bortsett fra Karin som også etter hvert fjerner seg fra henne. Vi får også vite at en tidligere kjæreste anklaget henne for at hun lever gjennom andre. Til slutt står hun ganske alene tilbake, men kan se at de hun har støttet etter hvert greier seg selv og kan gå videre i sine liv. Så slutter boka med denne tvetydige setningen som binder starten og slutten av boka sammen, men som virker så malplassert hvis det er krigsinnsatsen hun snakker om. Hadde det vært hennes ærend å si noe om den, hadde jeg ventet en argumentasjon i forkant fra noen av personene i boka, men jeg kan ikke huske at det forekommer.

Men det kan godt hende du har rett, Gretemor. Jeg tolker kanskje den siste setningen som jeg gjør fordi jeg vil at den skal bety noe annet enn det du sier :))

Hmmm ... Det er noen år siden jeg skrev denne omtalen. Beklager faktafeilen. Den skal jeg umiddelbart rette opp. Jeg er fullstendig klar over at handlingen både i Sue Monk Kidds roman og for den saks skyld Barnepiken foregår på 1960-tallet. Når jeg nevnte disse romanene var det for å si noe om en opplevd "inflasjon" i Sørstadsromaner.

Jeg har for øvrig stor respekt for mine lesere. Fant du mer enn denne ene feilen? Det virker som om jeg har begått en stor forbrytelse her ...

Blind forbannelse av John Saul var tror jeg den første av Casino Grøsserne jeg leste tilbake i ca 1982, lånte den og et par andre av de tidlige bøkene i den serien av den samme venninnen som jeg lånte Isfolket bøker av. Han er en av de forfattere jeg har liste av bøker som jeg kjøper av fra tid til annen.

Jeg leser på En verden av Tegneserier 2 etter at jeg ble ferdig med bind 1 igår, og regner med å lese ferdig Likkisten av Erik Meling Sele som jeg er ca halvveis i, i tillegg leser jeg litt fanfiction på nettet og hvis det er noe tid igjen fortsetter jeg på Eleonore av Akvitanien som jeg har lest de 2 første kapitlene av, da den skal leveres på Strömstad bibliotek til uka.

Jeg har denne uka laget meg så langt 2 lister med bøker jeg har lyst til å lese i 2017, og skal nå legge til 5 bøker til etter å ha sett på docu-serien 'Ancient Aliens' på H2 på tv. De 5 sammen med de 5 jeg hadde fra før av W Raymond Drake (serien 'Gods and Spacemen...) var det mening jeg skulle lest i sommer, men det ble det ikke noe av, jeg kun kjøpte 3 av dem og la dem klare i en bunke lengst fram.

Dere er mye flinkere enn meg, har kun kommet meg gjennom 20 punkt - 19 bøker og en avsluttet serie - på lista mi selv om jeg har 54 punkt (en er 3-i-1, en annen er serie) totalt på lista, og en del ideer som ikke er lagt til. Det er bedre enn ifjor da jeg strandet på ca 11/12, og det er jo fortsatt 2 1/2 måned igjen av året så jeg regner med å lese noen flere. Det er bare det at jeg har så mye annet interessert å lese som hele serien Historie på en ny måte på 52 små bind. 3 av de er biblioteksbøker og 2 forfaller til uka så jeg regner i hvert fall å lese dem, Dumbo og Maskefjes - dette er 3-i-1 boken, så også enkeltbindene ligger på liste og i leser nå hylla; og Eleonore av Akvitanien. Har lest 2 kapitler i den siste, så jeg fortsetter med den i helgen.

En politisk memoar - dette var en av de første bøkene jeg la til, den, The Downing Street Years og en bok på mer enn 600 siderPath to Power av Margaret Thatcher som er to bøker jeg allerede hadde i hylla. Får se om jeg kommer meg gjennom dem iår. Håper at jeg i hvert fall kommer meg gjennom minst 30, men vi får se.

Jeg tror jeg må stå over denne gangen, men ønsker dere lykke til med felleslesingen!

Regner med å hente boken på biblioteket mandag.

Så bra!