En liten tankevekkende bok i vår travle hverdag

Erling Kagge (f. 1963) er advokat, polfarer, forlegger, forfatter, kunstsamler og eventyrer, kan jeg lese på Wikipedia. I alt ti bøker har han utgitt - fra debuten i 1990 og frem til i dag. Tematikken i bøkene hans var til å begynne med dominert av polferdene hans, mens det etter hvert er mat, kunst og eksistensielle spørsmål som har tatt mer over. Han er nok ikke ferdig med å foreta seg uvanlige eventyrreiser etter at han i 2012 utga en bok om en reise til New Yorks indre, som handler om en vandring i Manhattans kloakksystem (men som egentlig er en reise til hans indre) ...

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet da jeg tidligere i høst fikk tilsendt Erling Kagges siste bok "Stillhet i støyens tid" fra forlaget. Kanskje forventet jeg en slags quick fix eller selvhjelpsbok om hvordan jeg selv kunne finne frem til stillheten i mitt eget liv? Jeg trodde for øvrig at jeg visste en hel del om det å være stille i eget selskap, for det er jeg ganske ofte. Svært mye av det jeg liker aller best å gjøre, handler nemlig om å være alene. Etter å ha lest Kagges bok, skjønte jeg at jeg egentlig ikke hadde forstått så mye av hva stillhet er. Virkelig stillhet! Og det på tross av at boka ikke inneholder revolusjonerende tanker ... For stillhet handler ikke (bare) om å være alene. Kanskje kan det best beskrives som en intens opplevelse av nå´et, der tankene kretser om det som skjer her og nå - ikke fortid, ikke fremtid, bare her og nå. Stillhet handler heller ikke nødvendigvis om knystende stillhet hvor man ikke kan høre en eneste lyd. Og endelig handler det ikke om at man må gjøre ingenting for at opplevelsen av stillhet skal komme til oss.

Styrken ved Erling Kagges bok er at den er så til de grader ujålete. Dessuten nærmer han seg med stor ydmykhet til spørsmålene han reiser i boka. Underveis savnet jeg noen linker til kjente begreper som mindfullness og flyt, inntil jeg erkjente at "nei", dette hørte faktisk ikke hjemme i akkurat denne boka. Underveis byr han på seg selv, og få mennesker har vel opplevd å være så til de grader avsondret fra resten av verden som nettopp ham. Begrepet stressmestring nevnes heller ikke, selv om det er dette vi jakter etter. Dypest sett handler både stillhet og det å nyte øyeblikket fullt og helt om stressmestring ... og lykke.

Boka ga meg en hel del, og jeg anbefaler den til alle som ønsker å ta en fot i bakken og kjenne etter hva vi egentlig driver med innimellom alt det viktige vi ellers fyller hverdagene våre med - som å sjekke "likes´ene" på Facebook, siste nytt, været eller hva det skulle være. Problemet er ikke nødvendigvis at vi gjør nettopp det. Et problem blir det vel egentlig først når dette gjentas sånn ca 2-300 ganger hver eneste dag ... Jeg ble inspirert til å finne mer stillhet i livet mitt etter å ha lest Erling Kagges bok!

Her kan du lese resten av min bokanmeldelse.

En noe omstendelig bok, av og til litt snakkete, men karakterskildringene og særlig naturbeskrivelsene er ikke bare pålitelige, men utrolig presise, og fordi presise, også vakre. Enhver som har vært nær dyr eller vært ute i skumring eller daggry vil sette stor pris på Turgenjev. Terningkast fem er i grunnen alt for svakt fra meg. Det "snakkete" i boka er passasjene og samtalene som går inn på bøndenes kår, og som politisk foregripende for situasjonen i Russland er det egentlig en kvalitet, men en som drar oppmerksomheten bort ifra det jeg selv satte mest pris på.

En forfatters jakt på sine røtter

Ivo de Figueiredo (f. 1966) er norsk historiker, biograf og kritiker. Han er født i Langesund, og er sønn av en norsk mor og en indisk far. Figueiredo debuterte som forfatter i 1999, og har til sammen utgitt ni bøker, inklusive den siste boka "En fremmed ved mitt bord". Han mottok Brageprisen for biografien om høyesterettsadvokat Johan Bernhard Hjort i 2002, og han mottok i 2016 Språkrådets pris for fremragende bruk av norsk i sakprosa.

Farens familie kom opprinnelig fra Goa, en liten delstat i India som frem til 1961 var en portugisisk koloni. I og med at koloniherredømmet varte i om lag 450 år, var menneskene som bodde der sterkt influert av europeisk kultur og religion (katolisisme). Ivo de Figueiredos far ble født på Zanzibar, en liten øy like utenfor Tanzanias kyst. Øya var et britisk protektorat fra 1890 til 1964. Siden reiste familien til Kenya, hvor de bosatte seg i Nairobi. Da koloniherredømmet brøt sammen, fikk dette store konsekvenser for inderne som hadde jobbet for britene. Hvor skulle inderne til slutt gjøre av seg? De var i grunnen uønsket i Afrika. For de aller fleste var det uaktuelt å flytte tilbake til Goa, og det var ikke uten videre kurrant å få opphold i Storbritannia. De tidligere så lojale tjenerne var plutselig statsløse.

Forfatteren har tatt for seg samtlige steder hvor hans farsslekt slo seg ned i årene etter at de forlot Goa, og frem til i dag.

I sin jakt på familierøttene innvier Ivo de Figueiredo oss i sin families bakgrunnshistorie. Hvordan har det vært å vokse opp i en multi-etnisk familie i Norge, der faren etter hvert forsvant ut i periferien? På hvilken måte har farsslektens historie påvirket farens skjebne, der rotløshet går igjen som en rød tråd gjennom hele hans liv? Mens andre forfattere står åpent frem og bretter ut hver minste detalj om familiehemmeligheter, gjør andre forfattere det de kan for å insistere på at de skriver fiksjon. Ivo de Figueiredo gjør noe midt i mellom. Han har skrevet en familiefortelling, men han dekker til de mest intime detaljene. Vi kommer hit, men ikke lenger ... F.eks. skriver han seg rundt faren og hans alkoholproblem, og sparer oss for de verste detaljene. Jeg synes det er like greit, og følte meg på ingen måte snytt som leser. Man trenger nemlig ikke all verdens fantasi for å skjønne at rus er ekstremt ødeleggende i en familie. Eller for å skjønne at farens stolthet ofte kom i veien for konstruktiv dialog. I den grad at det ble familievold av dette, noe som til slutt førte til nok en familie på skilsmissestatistikken ...

Jeg kjente meg sterkt berørt underveis. Figueiredo skriver lett og ledig, og med sitt presise språk treffer han godt når han beskriver mellommenneskelige relasjoner. I tillegg til at hans familiehistorie i seg selv er svært interessant, får vi også et innblikk i migrasjonens og eksilets pris. Vi tror at folk uten videre synes det er greit å forlate sine hjemland for å få en bedre fremtid for eksempel i Norge, men vi må nok innse at så enkelt er det ikke. Røtter er viktig for mennesker, enten de kommer fra India eller en liten by i Nord-Norge. De sier noe om hvem vi er og hva vi er laget av, men de sier selvsagt ikke alt. I "En fremmed ved mitt bord" blir vi med på en reise som mange mennesker har foretatt før oss, og vi kommer dermed i berøring med noe dypt eksistensielt.

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Her er linken til resten av min bokanmeldelse.

Jeg heller også mot en femmer på denne. Under den enkle historien om Alma synes jeg hun greier å si noe vesentlig om hvordan vi forholder oss til konflikter og hvordan konflikter oppstår. Alma har refleksjoner omkring strukturell vold og fysisk vold både i mikro- og makroperspektiv, og ser hvordan en fordel for den ene ofte er en ulempe for andre. Noen ganger blir parallellene til Almas liv og misforholdet mellom liv og lære kanskje litt overtydelig, men jeg kjøper det. Det er ikke vanskelig å kjenne seg igjen i dilemmaet mellom en oppfatning av at en selv har et sosialt sinnelag og ønsket om et privatliv og vegring mot forpliktelser. Jeg synes Vigdis Hjorth tar mye på kornet i denne romanen, og hun har en humoristisk snert som jeg har sansen for.

Snakk til meg likte forresten jeg også godt.

Denne helgen leser jeg Riksveiene som ble til E18 - fra Ørje til Drammen.Har allerede bestilt meg Riksveiene som ble til E18 - fra Drammen til Larvik og Riksvei 1 - tapt og funnet siden den utgaven jeg leste for 2 år siden var lånt på biblioteket. Dette er bøker som jeg sparer på.

Du har gjort en god jobb, Gretemor! Ta deg en velfortjent pause, og velkommen tilbake.

Anbefaler også Dvergen og Bøddelen av ham - en fantastisk forfatter! Disse er fort lest, men ikke fort glemt.

En av høstens sterkeste bøker?

Vigdis Hjorth (f. 1959) debuterte som forfatter i 1983 og har siden utgitt ytterligere 33 bøker - fortrinnsvis innenfor romansjangeren. Jeg har tidligere omtalt fem av hennes bøker på bloggen min. I årenes løp har hun blitt en forfatter jeg regner med.

Hjorths siste roman "Arv og miljø" ankom heimen før debatten om etikken i litteraturen (utløst av spørsmålet om utlevering av familiemedlemmer) nådde avisspaltene for alvor. En stund ble jeg sittende litt på gjerdet i forhold til egen lesning av boka, men kanskje handlet det aller mest om altfor lite tid til å lese når jeg tenker nøyere etter. I en av mine boksirkler ble det for knapt en ukes tid siden bestemt at vi skulle samlese denne boka. Boka ble utlest i løpet av få dager. For maken til bok! Jeg kan uten videre slutte meg til alle som mener at dette må være Vigdis Hjorths aller beste bok hittil!

Det er klart at en bok som dette går rett hjem hos de aller fleste lesere! Og det handler ikke om at man må ha vært utsatt for incest for å få glede av en bok som "Arv og miljø". De fleste familier har et eller annet ved seg ("selv i de beste familier"), og jeg tenker at mekanismene er de samme overalt. Ja, mekanismene er også universelle i enhver konflikt. Hvem vinner kampen om sannheten? Dersom drittsekkene klarer å få ofrene til å fremstå som de egentlig skyldige, slipper de selv å stå til ansvar for det de har gjort. Ikke bare det: de vinner også all sympatien fra omgivelsene, mens det stakkars offeret blir dobbelt-taper. Og de som går lengst i dette spillet, kommer lengst fordi de kun har fokus på egne behov og mangler evnen til å ta andres perspektiv. Formelen er en klassiker. Sånn sett kunne denne boka handlet om alt annet enn incest, men nettopp fordi den handler om incest, blir historien selvsagt ekstraordinært sterk.

Vigdis Hjorth er en fantastisk forfatter, som går så dypt, så dypt inn i psyken til Bergljot, og som i et skarpt og presist språk setter fingeren på alle vondtene i en dysfunksjonell familie. Boka har allerede rukket å vinne Bokhandlerprisen, og hun er nominert til P2-lytternes romanpris. Jeg tipper at hun kommer til å gjøre det skarpt i flere konkurranser, og det i en bokhøst med et mangfold av sterke norske bokutgivelser!

Jeg anbefaler denne romanen sterkt! Dersom du er glad i å lese, kommer du ganske enkelt ikke utenom denne boka!

Her er linken til resten av min bokanmeldelse.

VI.11.VIII Tredje og siste møte med Smerdjakov
Vi kan velte oss i viktige kapittel! Vi legg merke til at forteljaren, i presens, er med; «I den bydelen hvor Smerdjakov bodde, finnes det nesten ikke gatelykter». På veg til Smerdjakov møter Ivan ein bonde som han kjem i klammeri med; dette blir ramma for kapittelet, til slutt møter vi denne bonden på ny. «'Han kommer sikkert til å fryse i hjel!' tenkte han og fortsatte videre til Smerdjakov.» – ganske kaldt. Smerdjakov er ikkje bra og opptrer hovmodig. Han har boka Vår hellige fader Isak Syrerens ord, ein ikkje uviktig nykel til å begynne å forstå Dostojevskij univers.

Smerdjakov seier at «denne tredje» er saman med dei – det er vel Gud, det. I strømpa har han dei tre tusen rublane som vi har høyrt så mykje om. Om mordet har han nå dette å seie til Isak: «Jeg drepte ham sammen med Dem», og minner gjesten om utsegna «Alt er tillatt»: Spørsmålet om alt er tillate dersom Gud ikkje finst, er jo hovudspørsmålet i romanen. Er det derfor Ivan er medskyldig?

Så kjem dei inn på mordet og at Smerdjakov hadde simulert anfallet fyrste gongen og fekk mistanken over på Dmitrij, men det er, seier Smerdjakov, Ivan «som er den virkelige morder i lovens rette mening». Smerdjakov fortel altså om mordet, om kva som skjedde om natta og om pengane. Ivans replikk «du har vel hatt fanden selv til medhjelper» kan vi oppfatte som bokstavleg meint! Også seinare i kapitlet kjem vi tilbake til utsegna om at «alt er tillatt».

Ivan møter som sagt bonden att og kjenner eit «isgufs i sjelen». Han vart sittande

med hodet støttet i begge hendene, og stirre mot sofaen som sto ved
veggen midt imot ham. Det var visst noe der som irriterte ham, en
eller annen gjenstand som uroet og pinte ham.

Neste kapittel skal, heldigvis, forklare meir om sjukdommen hans.

Jeg har visst en god stund at jeg ikke blir ferdig med leseutfordringen i år heller, (har lest 19 punkt) men regner med å lese 5-10 stk til likevel. Det er iallefall bedre enn i fjor hvor jeg stoppet opp på ca 10 punkt.

Denne helgen leser jeg på Kua har fire hjørner av Jean-Charles som jeg fant for litt siden i bibliotekets gratishylle, har ikke lest den siden 1990. I tillegg har jeg 2 bøker å lese ut før neste handletur til Strömstad den 17; en som er maxet ut på fornying, Kleopatra - Egyptens sista drottning av Joyce Tyldesley og en jeg kan fornye en gang til og et punkt på leseutfordringen - 'En bok hvor handlingen er i Europa' - Kapare och pirater i Nordeuropa under 800 år - cirka 1050-1856 av Lars Ericson Wolke.

Ellers så ser jeg på sport denne helgen: skøyter, alpint, skiskyting og kunstløp. De 3 første på NRK, kunstløp kun på sportskanalene.