Så at jeg har vunnet en gang til på den 9.12

Jeg er usikker, jeg har ikke lest nok av henne til å kunne sammenligne dem så alt for bastant. Sist vinter begynte jeg på hennes samlede dikt, men bindet er så jævlig svært og avskrekkende at jeg ga opp å lese det intensivt, noe man ikke skal gjøre uansett (å bruke kort tid på en så vid produksjon). Jeg endte istedet opp med å sette et slags forsett om å lese minst ti dikt før jeg la meg for å sove, men etter en stund kom jeg over andre bøker som tok oppmerksomheten, og så ble det vanskelig å vende tilbake. Kan vel kanskje hevde at det innimellom er en nær likhet mellom Lawrence og Dickinson i stil og uttrykk, et modernistisk oppbrudd, en eksentrisitet og stolthet. En likhet er iallefall at de ofte skriver korte dikt og at de begge er begeistret for blomster. Men ellers vet jeg ikke, jeg tror likhetene slutter der. Dickinson, likesom tilbaketrukket, skjermet, reflektert, en slags dødspoet, kristen endog, og Lawrence som jo er ganske annerledes, som med nietzscheansk vigør hatet kristendommen, som måtte vekk for ikke å kveles, som dro ut, reiste, kjente, smakte, følte, som levde og skrev om livet mer enn om noe annet, likesom en bror av Hamsun og Hemingway.

Iallefall for min egen del er det gjerne bautaene, de store romanene, jeg tar med meg videre. Dette året har jeg lest forbausende få slike bøker, og det har for det meste gått i lyrikk på fritiden og i artikler og kompendier i studietiden. Likevel finnes det noen titler jeg vil trekke frem og bejae, først og fremst D.H. Lawrence samlede dikt. Fordommen er at fyren ikke kan skrive dikt fordi han var så urimelig dyktig til å forfatte romaner (og et stakkars menneske kan da ikke være god til begge deler, kan det vel?), men der tar man feil; han er jo på nivå med Whitman, kanskje noe mellom Whitman og Blake (Blake sin visualitet og styrke, Whitman sin flyt og lek). Diktene hans har for meg vært en slags vekker for hva som er mulig å få sagt, og jeg vil utvilsomt vende tilbake til dem, nei hva sier jeg, "vende tilbake", som om jeg vil forlate dem! jeg tror jeg skal ha vanskelig for å slippe dem av syne de nærmeste to årene, akkurat nå sitter jeg og tviholder på de to bindene de er samlet i fordi lånetiden på biblioteket har runnet ut! Men ja, la meg også nevne tre romaner som har vært en fryd, nemlig Chandlers The Long Good-bye, Dr. Zhivago av Pasternak og Julie av Rousseau. Ellers av dikt har jeg kost meg til fjells med Wildenveys samlede. Og så håper jeg å bli ferdig med Stendhals Le Rouge et le Noir som er så godt skrevet at jeg ikke forstår hvorfor jeg har utsatt den så lenge. Bra det er juleferie og kaldt.

Et gjennomsnittsmenneskes livsanskuelse

Julian Barnes (f. 1946) er født og oppvokst i England, og han har i årene fra 1980 skrevet 11 bøker. Gjennombruddet kom da han utga "Flauberts papegøye" i 1984 - en bok han oppnådde å bli nominert til Bookerprisen for. Siden er han blitt nominert enda et par ganger (for "England, England" i 1998 og for "Arthur & George" i 2005). Han vant imidlertid Bookerprisen først da "The Sense of an Ending" kom i 2011 (på norsk "Fornemmelsen for slutten" i 2012). Forfatteren har en egen nettside for dem som er interessert i å lese mer om ham.

Jeg har tidligere ikke lest noe av Barnes, og jeg er litt i stuss over at jeg ikke rett og slett bare kjøpte denne boka da den kom (fordi jeg i grunnen har kastet meg over det meste jeg har ment var verdt det), men i stedet endte med å låne den på biblioteket.

Tony Webster gikk i sine guttedager på en typisk engelsk kostskole, avsondret fra verden generelt og jenter spesielt. Fantasier om jenter og sex tok derfor en stor plass i kostskoleguttenes liv. I bokas første del følger vi Tony og hans venner Colin og Alex - inntil en ny gutt dukket opp på skolen. Adrian var utrustet med atskillig mer intelligens enn alle de andre, og han var også i stand til å parere lærerne på en elegant måte, uten å virke direkte frekk. I alle fall slapp han unna med det meste.

"I mellomtiden var vi bokhungrige, sexhungrige, meritokratiske og anarkistiske. For oss virket alle politiske og sosiale systemer korrupte, likevel avviste vi alle andre alternativer enn det hedonistiske kaos. Adrian presset oss imidlertid til å tro på tankens bruk, at handlinger bør styres av prinsipper. Tidligere var Alex blitt betraktet som filosofen blant oss. Han hadde lest ting vi andre to ikke hadde lest, og kunne for eksempel plutselig proklamere: "Hvorom man ikke kan tale, om det kan man tie." Colin og jeg ville reflektere over utsagnet i taushet en stund, før vi flirte og fortsatte å snakke. Men Adrians ankomst løsrev Alex fra rollen hans - eller ga oss snarere valget av en annen filosof. Hvis Alex hadde lest Russell og Wittgenstein, hadde Adrian lest Camus og Nietzsche. Jeg hadde lest George Orwell og Aldous Huxley. Colin hadde lest Baudelaire og Dostovejskij. Dette er bare lett karrikert." (side 16)

Da guttene var ferdig på skolen, lovet de hverandre evig vennskap før de gikk hver til sitt. I stedet gled de fra hverandre, naturlig nok kanskje siden de begynte på ulike universiteter. Tony traff etter hvert Veronica, en jente han for det meste ikke forsto seg på. Etter at det ble slutt mellom dem, traff han Margaret, som han fikk datteren Susie med. I mellomtiden ble Veronica og Adrian et par, noe som ikke bare var komplett uforståelig for Tony, men også et forhold han ikke levnet en sjanse.

I del to møter vi Tony som en aldrende mann 40 år senere. Han er for lengst skilt fra Margaret og han bestreber seg på å ha et godt forhold til datteren. Alt i alt er han rimelig fornøyd med livet og synes han er en nokså ålreit kar selv, i grunnen. Han ser tilbake på den gangen Adrian døde som følge av selvmord, særlig etter at Veronicas mor går bort og etterlater ham 500 Pund og testamenterer Adrians dagbok til henne. Dette fremtvinger en del konsekvenser. Blant annet at Tony "må" ta kontakt med Veronica igjen for å få fatt i dagboken, bare for å oppdage at hun er uvillig til dette. Og etter hvert forstår vi at alle minnene Tony har lullet seg inn i om sin egen fortid, absolutt ikke stemmer med virkeligheten. Hukommelsen har definitivt sine svakheter, eller som Adrian pleide å si i guttedagene: "Historie er vissheten som oppstår der hukommelsens feilbarlighet møter dokumentasjonens utilstrekkelighet." Særlig da et gammelt brev dukker opp - et brev Tony selv har skrevet og fullstendig fortrengt - må han omdefinere hvordan han egentlig har fremstått som person i visse deler av sitt liv. Han er kanskje ikke den hyggelige karen han helst ønsker å tenke på seg selv som, når alt kommer til alt? Og har han egentlig noen grunn til å være tilfreds med det livet han har levd?

"Så tenkte jeg mer på Adrian. Han hadde sett klarere enn oss andre helt fra begynnelsen av. Mens vi andre fråtset i ungdommelig tungsinn og forestilte oss at vår kroniske misnøye var en original respons til menneskets situasjon, vendte Adrian blikket allerede mye lenger frem og mer vidt omkring. Han følte livet klarere også - til og med, eller kanskje særlig, da han bestemte seg for at det ikke var verdt bryet. Sammenlignet med ham hadde jeg vært et rotehode, ute av stand til å lære noe særlig av de få lærepengene livet bød på. Etter mine begreper slo jeg meg til ro med livets realiteter, og underkastet meg dets nødvendighet: hvis ditt, så datt, og slik gikk årene. Etter Adrians begreper sluttet jeg å leve, sluttet å undersøke livet, tok det som det kom. Og derfor begynte jeg for første gang å føle en mer generell anger - en følelse et eller annet sted mellom selvmedlidenhet og hat mot meg selv - over hele mitt liv. Alt sammen. Jeg hadde mistet vennene fra ungdomstiden. Jeg hadde mistet mitt livs kjærlighet. Jeg hadde forlatt ambisjonene jeg en gang hadde. Jeg hadde ønsket at livet ikke skulle plage meg for mye, og hadde lykkes - enn så stakkarslig det var. Gjennomsnittlig, det var det jeg hadde vært, helt siden jeg sluttet på skolen ..." (side 125)

I boka bygges det opp et slags plott som først finner sin løsning helt på slutten - og det så finurlig at jeg fikk lyst til å snu boka og begynne forfra igjen - i håp om å finne noen tråder som jeg muligens kunne ha oversett underveis. Når jeg likevel ikke gjorde dette, var det ut fra en fornemmelse om at dette likevel ikke ville ha gitt meg alle svarene. Temaet i boka er rett og slett hukommelsens skjøre minne, der vi plukker med oss det som passer, og fortrenger resten - særlig det som gjør at vi ikke kan se oss selv inn i øynene hver eneste dag i noen lunde rimelig visshet om at vi er ålreite mennesker tross alt.

Julian Barnes´tynne lille flis av en bok rommer stor litteratur, synes jeg. Jeg nøt formuleringene underveis, de presise beskrivelsene av persongalleriet og det som hendte, og lenge trodde jeg at hovedpersonen virkelig hadde overblikket både overfor seg selv og andre, bare for å oppleve hvordan alt han hadde bygget møysommelig opp gjennom et helt liv, raste sammen på slutten. Dette er en bok jeg etter hvert kommer til å ønske å eie - fordi jeg på et eller annet tidspunkt kommer til å ha lyst til å lese den om igjen. Det er mye sårhet i teksten, samtidig som det også er mye galgenhumor mellom linjene. Sånn sett en bok som gikk rett hjem hos meg, og som jeg vurderer til terningkast seks! Og så avslutter jeg med nok et sitat fra boka:

"Hva visste vel jeg om livet, jeg som hadde levd så forsiktig? Som verken hadde vunnet eller tapt, som bare hadde latt livet skje meg? Som hadde de vanlige ambisjonene, og som slo seg altfor raskt til ro med at de ikke kunne realiseres? Som unngikk å bli såret, og kalte det evne til overlevelse? Som betalte regningene mine og holdt meg på god fot med så mange som mulig? For hvem ord som ekstase og fortvilelse snart bare ble ord jeg en gang hadde lest i romaner? En hvis selvkritikk aldri medførte smerte? Vel, det var alt dette å reflektere over mens jeg gikk gjennom en spesiell form for anger: en smerte endelig påført en som alltid hadde trodd han visste hvordan smerte kunne unngås - og påført nettopp av den grunn." (side 177)

Lørdag 8. desember i år holdt Torbjørn Færøvik et foredrag i forbindelse med lanseringen av denne boka. Her er min omtale av hans foredrag - basert på notater jeg gjorde meg underveis.

Wow! Dette var spennende så det holdt, for et driv over denne boka! Den var umullig å legge
ifra seg,, glemte nesten å puste til tider! Jeg har sett taxi og er stoor fan,tv-serien er minst like god som denne boka. Du burde virkelig se den hvis du ikke allerede har gjort det. Fantastiske Adli Khan spiller utrolig bra. Så han for meg selvfølgelig da jeg leste denne og det var som du sier ingen nødvendighet , siden historien i taxi oppsummeres i grove trekk her, men det gav det det lille ekstra å ha sett taxi i forkant. . Blandt annet nevnes det at Javars søster er død, men ikke hvordan, det må du ha sett taxi for å vite..Håper både på ny tv-serie og fortsettelse fra Rolfsen for dette er strålende:-)

Var nede og hentet boka mi idag, fikk 'Ragnarok' av Andreas Bull-Hansen. Den er en bok jeg har lyst til å lese. Var spennende å se hvilken bok jeg fikk, om det var en jeg hadde lyst til å lese eller ikke.

Har blitt hekta på Ketil Bjørnstad, fikk ladning i posten i dag, trilogien Fall, Ludvig Hassels tusenårskifte, tesman + de udødelige. Har Nåde og Villa Europa stående uleste så jeg gleder meg til å lese den alle sammen:-) Skal begynne med Villa Europa:-)For en lykke å ha bøker å glede seg til å lese, ville ikke unnvært denne lesegleden for alt i verden....

Synd funksjonen som skjuler teksten er så ustabil og ikke lar seg åpne. Jeg får dessverre ikke til å åpne denne lenka selv om jeg har prøvd flere ganger...

Takk for det - hyggelig med positiv respons :-)

(Obs - spoilervarsel!)
Jeg greide ikke å la være å lete etter Kiempens synder, vet du...

I kapitlet Den nadverdsøkende gjest ber Kiempen om å få gå til nattverd og vil skrifte for presten. Presten spør: "Har du brændt og røved?" og Kiempen svarer: "Je vart skammelig mistenkt for hestetyveri - for to elendige fillegamper. To halte øik. Ingenting verd i handel."
Du stjal de to hester?
Nei - nei - nei --- I Guds hus sto det redsel også av hans egne ord. Hans sjel sa ja - ja - ja.
Litt senere har han fortalt presten at han har sittet på straff, og presten sier: Da har du jo sonet din brøde.
Ja, for loven - men --- men je stjal bare den ene gampen. It den andre! Jo je tok begge to! Je trudde at Gud visste kvenn je var!

Så først prøver han vel å bagatellisere verdien av hestene, før han etter hvert tilstår tyveriet.

Glad i bøker som gir oss et innblikk i hva som får oss mennesker til å tikke og gå. Denne boka gjør meg klokere i så måte. Dessuten er den godt skrevet!

Du har nok rett i at ære også er et viktig tema her, Lillevi.

Siden du nevner De elendige, ser jeg en parallell hvor de begge omtaler sladderens makt:
For enten det medfører riktighet eller ikke, har det som blir sagt om mennesker, ofte like mye å si for deres liv og især for deres skjebne, som det de virkelig gjør. (De elendige.)
An-Magritt ante ikke at mistanken kom til å følge henne i alle dører helt til hun senkedes ned i graven. Videre i alt minne! Hexer og skjøgers lodd! (Plogjernet - fra kapitlet Blokken.)

Jeg har hele tiden hatt en oppfatning av at Kiempen virkelig stjal en hest, og synes å huske at han i første bok innimellom sier ting til seg selv som tyder på dette, men greier ikke nå i farten å finne det igjen...

Skal legge ut en omtale etter hvert - ser at jeg ikke rekker det i kveld :)

Denne helgen blir det "Blomstenes hemmelige språk" av Vanessa Diffenbaugh. Hva gjør en jente på 18 år når kvalme og mageknip mer eller mindre uventet blir til en baby. Etter et liv inn og ut av institusjoner og fosterfamiler, uten tro på seg selv og ingen hun tør stole på; hva skal hun gjøre?
En hjerteskjærende bok for alle som ikke er gjort av stein. Av og til spennende som en krimbok uten å være det.

Godt å høre at flere henger etter leseplanen. Jeg kan ikke skylde på arbeidslivet, men fikk rett og slett lange setninger opp i halsen. Jeg leste "Bleak House", Johns Irvings "Siste natt i Twisted River" og Knausgårds "Min Kamp 6" samtidig. Det ble rett og slett for mange ord. Jeg vurderte å investere i noen nye diktsamlinger bare for å nyte at noen kan fatte seg i korthet, men har klart meg uten. Anfallet er nå over og jeg nyter Dickens på lydbok og papir.