Der røk teorien om de hemmelige beundrerne altså. Takk :D

En potensiell terrorists bekjennelser

Abdullah Thabit (f. 1973) i Ahba i Saudi-Arabia, har utgitt fem bøker med poesi og noveller, og en roman - "Den tjuende", jf. Wikipedia, eller "Terrorist Number 20", som den mer beskrivende heter på engelsk. Thabit var selv en religiøs ekstremist, og kun tilfeldigheter førte til at han ikke endte som en av terroristene bak 11. september-angrepene mot USA. Hans venn Ahmed Alnami var en av terroristene bak disse angrepene, jf. Wikipedia.

I romanen "Den tjuende", som utkom i 2006, forteller Abdullah Thabit sin egen historie om tiden som religiøs ekstremist gjennom roman-fiksjon-personen Zahi al-Jibali. Hvordan kunne det gå til at han, en nokså vanlig gutt i en temmelig liberal muslimsk familie, nesten kunne ha endt som terrorist i ett av de mest avskyelige terrorangrep verden noen gang har sett? Utgivelsen av boka fikk for øvrig som konsekvens at forfatteren og hans familie etter drapstrusler måtte flytte fra hjembyen Abha.

Zahi vokser i likhet med forfatteren opp i Abha, og innledningsvis beskriver han stedet han kommer fra og folkene som bor der.

"Folk ser svært alvorlig på vanære, til de grader at de er beredt til å oppgi livet hvis de blir vanæret. Slike konflikter trekker gjerne ut, og de kan oppstå av endeløs rekke årsaker. Enhver krenkelse er en katastrofe, og den kan ikke passere uten blodsutgytelse. Om de stridende partene ikke ryker i tottene på hverandre umiddelbart, kommer begge til å pønske på hvordan de skal få has på motparten og skade ham, helst slik at det setter varige spor. Det ender gjerne med død og fordervelse - enten så tar den vanærede livet av seg, eller så dreper han motparten, det er ingen vei utenom. Fortellingene om disse dramaene tar aldri slutt; når én har fortalt ferdig, tar en annen over, og til slutt har historien funnet veien til alle landsbyene i nærheten: "Han har drept seg! Han ble offer for sin egen mage og slapp en promp, og det hørte de som var i nærheten. Da kunne han jo ikke gjøre noe annet enn å trekke dolken og ta livet av seg!" (side 10)

Det er Zahis eldste bror som lokker ham inn på Koran-skolen, og han trasser mot faren, som egentlig er engstelig for all strengheten som følger med de rettlærde, og får til slutt lov til å begynne. Det skal han straks angre, men da er det for sent. Straffen for ikke å kunne resitere Koranen utenat er juling og atter juling. Etter flere år på Koran-skolen får Zahi lov til å begynne på en vanlig skole, men årene med tukt og streng religiøsitet har satt sine spor på ham. Han rekrutteres inn i en organisasjon som til forveksling ligner Taliban, og etter dette går han fullt og helt opp i sin tro, der alt som innebærer gleder, estetikk og lignende er haram, dvs. forbudt. Her er det ikke rom for kjærlighet - kun hat.

"Hjertet vårt ble fylt av hat, ikke bare mot Vesten og regimene der, men også mot vårt eget samfunn, våre egne familier, våre egne brødre. De fleste av oss hadde opplevd å slåss med en av brødrene sine, rømt hjemmefra eller til og med erklært sin egen far frafallen og vendt ham ryggen. Det var en underlig tid, og jeg hilste ikke på noen av brødrene mine på nesten to år, og jeg var aldri sammen med familien. Hver og én av oss kunne fortelle om situasjoner der vi hadde slått en bror, en slektning eller en nabo. Da en av oss gikk til angrep på en indonesisk hushjelp med slag og spark fordi hun ikke hadde dekket til ansiktet, mente vi at det var en god gjerning. Brorskapsfølelsen som trakk meg til instituttet, hjalp meg med å glemme ensomheten jeg hadde kjent i familien og i samfunnet ellers. Det vi leste, gjorde oss fientlig innstilt til alt i tilværelsen, bortsett fra oss selv, instituttet og vennene våre." (side 68)

Til slutt skjønner selv Zahi at det har gått for langt, men det skal vise seg svært vanskelig å komme løs fra sekten. Litteraturen og poesien blir redningen for Zahi, og her skjønner vi at historien må ligge tett opp til forfatterens egen. Ikke uten grunn er boka blitt ansett som hans selvbiografi, der han forsøker å forklare hva som gjorde at en ung mann som ham kunne komme i ekstremistenes klør ...

I og med at historien som formidles er selvopplevd og sånn sett meget autentisk, får romanen etter mitt skjønn en ekstra dimmensjon av noe viktig over seg. Dette kombinert med at forfatteren mottok drapstrusler etter utgivelsen, gjør at det fremstår som ekstra heltemodig at boka tross alt er både skrevet og utgitt. Samtidig mener jeg at de litterære kvalitetene ved boka langt på vei mangler. Først og fremst fordi historien i all hovedsak består av oppramsing av mye fakta. Aller best er forfatteren i begynnelsen av boka, der han beskriver stammekulturen og æreskodeksen. Det er vanskelig å formidle en såvidt tragisk historie på en slik måte at den ikke ender opp med å bli sentimental og klisjéfylt, og akkurat dette synes jeg ikke forfatteren helt makter. Samtidig er det vanskelig å vite om det er oversettelsen eller originalen som ikke holder helt mål. Flere steder støtte jeg på direkte dårlig setningsoppbyggelse, og andre steder mangler det også ord i setningene - som på side 108 - "Før ( .... ?) tok farvel spådde Mohammad Abdassalam Mansur at jeg ... " Jeg konkluderer med at boka etter mitt syn fortjener terningkast fire, samtidig som jeg håper at jeg ikke fratar interesserte lysten til å lese boka selv. For det er en viktig historie som fortelles og den er langt på vei sann - fra første til siste side!

Er det denne boka? Alle norske spøkelser. Den passer ikke med årstallet, men med beskrivelsen.

Jeg mener nok heller ikke at det er fortellerstilen alene som utgjør forskjellen. Men jeg mener at et bokprosjekt der forfatteren vil vise innsiden av et menneskesinn - et menneske som etter min oppfatning har en eller annen form for personlighetsforstyrrelse - nødvendigvis må gå mer i dybden med å vise tanker og holdninger enn en mer tradisjonell fortellerstil. Og det er ikke alt i menneskesinnet som er like vakkert. Om det så er Hamsuns eget sinn det beskriver, synes jeg fremdeles det er stor litteratur.

Hvilken betydning får forfatterens menneskesyn for den litteraturen han/hun skaper? Og for oss som tolkere av denne litteraturen?
En forfatters menneskesyn vil nok ha stor betydning for den litteraturen vedkommende skaper. Jeg kan for eksempel sammenligne Pär Lagerkvists Dvergen og Hamsuns Sult. Begge har usympatiske hovedpersoner, men Pär Lagerkvist prøver også å vise hvilke krefter i samfunnet som skaper dvergene blant oss og plasserer for så vidt et visst ansvar på oss alle. Dette finner jeg ikke på samme måte hos Hamsun. Men jeg synes likevel han i sine bøker har mange gode beskrivelser både av personer, miljø og psykologi som det er noe å lære av. I tillegg har han et uforlignelig, originalt og godt språk, samt en herlig humor i flere av bøkene.

Oi, dette var et stort tema på en søndag formiddag! Skal likevel prøve å svare på noen av spørsmålene :)

Både hos Falkberget og Hugo synes jeg det skinner gjennom et positivt menneskesyn og en tro på noe grunnleggende godt hos menneskene. Hos Falkberget blir det i Nattens brød for meg en fascinerende blanding av beinhard realisme og bibelsk lignelse, mens jeg synes Hugo har vellykkede elementer av eventyrfortellingen (jeg har heller ikke lest annet en De elendige).

Hamsuns prosjekt i Sult innebærer en helt annen fortellerstil. Her følger vi fra innsiden tankene til hovedpersonen - tanker i et ikke helt friskt sinn. Det er det irrasjonelle menneskesinn Hamsun her beskriver, og hovedpersonen er ikke spesielt sympatisk. Jeg oppfatter ham som et menneske som nærmest nyter sin egen lidelse. Han fornedrer seg selv og forakter andre i ett øyeblikk, for så i neste å ha usedvanlig store tanker om seg selv eller opphøye et annet menneske helt vilkårlig. Det som alltid blir vanskelig i tolkningen av Hamsun, er at vi vet at en del av de negative holdningene som skinner igjennom i flere av bøkene hans, antakelig også var hans egne. Men mye av det synes jeg likevel er stor litteratur! Det er veldig lenge siden jeg leste Markens grøde, men jeg mistenker at jeg kanskje vil ha større problemer med å like den enn Sult. Sånn sett kunne det foreslåtte samlesningsprosjektet av den vært interessant, men det spørs om tiden strekker til...

Om sorg, uvær og hverdagshelter

Helle Helle (f. 1965) er en dansk forfatter med ni bøker bak seg. "Ned til hundene" er så langt hennes nest siste bok. Jeg visste lite om henne da jeg tok for meg denne boka - ikke annet enn at hun er dansk og at hun er blitt nominert til Nordisk råds litteraturpris pga. den.

Den navnløse kvinnen som etter hvert får det helt tilfeldige navnet Bente, uten at vi vet om dette er hennes rette navn, sitter på en bussholdeplass ute ved kysten og venter. Hun leter etter et godt sted å gråte (fordi hun er blitt forlatt av sin mann), da Putte og John kommer forbi. En storm er ventet, og de mener at hun ikke bare kan sitte der. De forbarmer seg over henne og tar henne med hjem.

Etter hvert fører stormen til at strømmen blir borte, og dermed må alle søke veldig tett sammen for ikke å fryse ihjel. Hverdagens trivialiteter overtar fokuset, og det er blant annet noen hunder som skal mates.

Jeg har fått med meg at mange lovpriser denne boka helt opp i skyene, og synes dette er stor litteratur. Derfor kjenner jeg på følelsen av om det er en mangel ved meg som gjør at historien over hode ikke grep meg ... Jovisst er språket lett og elegant (faktisk!), og jovisst ser jeg at den handler om en mengde med hverdagshelter som ikke stikker hodet frem for å få ros hver gang de gjør noe prisverdig. Sånn sett kan man si at denne boka handler om ekte og oppriktig omsorg, uten baktanker. Det er også mulig at min leseopplevelse ble en smule ødelagt av en oppleser jeg for øvrig ikke har noe i mot, men som her fremsto som noe pludrete. Den første CD´en måtte jeg høre om igjen fordi jeg følte at mitt fokus gled bort i ingenting, og jeg var derfor nødt til å begynne forfra for virkelig å skjønne hva boka egentlig handlet om. Og om begynnelsen ble et nokså langt gjesp, skal det sies at den tok seg opp mot slutten. Som leser satte i alle fall jeg pris på å få vite litt mer om personene etter hvert - skjønt jeg har full forståelse for at dette ble perifert mens stormen tiltok og det handlet om å iverksette tiltak for å overleve på best mulig måte. Like fullt - denne boka ble jeg bare helt måtelig begeistret for. På grunn av språket synes jeg at jeg i anstendighetens navn må gi den terningkast fire.

En pamflett om likestilling blant somaliere i Norge

I denne lille pamfletten tar Amal Aden (f. 1983) til orde for at likestilling også bør gjelde blant somaliske kvinner i Norge, samtidig som hun understreker at problemene somaliske kvinner står overfor er universelle for mange minoritetskvinner, ikke bare blant somaliske og muslimske kvinner.

"Likestilling i minoritetsmiljøer er et aktuelt og utfordrende problem, og det er bekymringsfullt at temaet ikke debatteres mer. Man prater om religion og hodeplagg, men hva med frigjøring? Frihet til selv å velge hvem man vil elske. Frihet til å ta utdanning. Frihet til å bestemme over egen kropp. Frihet til å velge jobb. Frihet til å ytre seg. Det er forskjell på frigjøring og likestilling. Jeg mener at minoritetskvinnene først må frigjøre seg, deretter kan de kjempe for likestilling." (side 10)

Til tross for at Koranen ikke taler om kvinner som mindreverdige i forhold til menn, til tross for at den taler om gjensidig respekt - til tross for alt dette er det et faktum at mange muslimske kvinner likevel utsettes for både mishandling, voldtekter og undertrykking, uten at noen er der for å forsvare deres rettigheter. Heldigvis gjelder ikke dette flertallet, men det er først og fremt de lidende og ikke minst tause kvinnenes sak Amal Aden tar til orde for i sin bok "Det skal merkes at de gråter".

Boka inneholder først og fremst en rekke historier - den ene mer tankevekkende enn den andre, fordi dette handler om kvinner som lever i Norge, men som likevel opplever alt annet enn den friheten som er så selvsagt for norske kvinner. Boka og dens historier er en beretning om holdninger jeg trodde hørte hjemme i middelalderen, og vi får også høre om nokså skremmende holdninger i forhold til norske kvinner spesielt og det norske samfunnet generelt. Rasismen er mer til stede fra innvandrerne mot nordmenn, enn omvendt, noe som langt på vei skyldes manglende innsikt og kunnskaper. Amal Aden beskriver en norsk naivitet som bidrar til å opprettholde mønstre vi egentlig trodde at vi kjempet mot. Og hun forteller hvordan menn faktisk kan drive med flerkoneri - med NAVs velsignelse. Og oppi alt dette lider kvinnene sterkt. Og i neste omgang barna ...

Jeg er en stor beundrer av Amal Aden som tross drapstrusler fra det norsk-somaliske miljøet, skriver den ene boka etter den andre for å belyse problemene som innvandrerkvinner lever med. Uten norskopplæring og uten nettverk er kvinnene prisgitt den mannen de måtte være gift med. Samtidig trekker hun frem en hel del lyspunkter om kvinner som faktisk har klart det "alle" mente at de ikke kom til å klare: å bli integrert, lære språket, få seg jobb, klare seg selv. Det som imidlertid går igjen i historie etter historie er at disse kvinnene nødvendigvis må kvitte seg med ektemennene sine for å få dette til. Men igjen - det finnes noen få unntak fra dette også.

Selv om boka ikke er noe litterært storverk og selv om språket er enkelt og analysene ikke så dyptpløyende at det gjør noe, er den like fullt et sterkt vitnesbyrd om et samfunnsproblem som det er på tide at politikerne gjør noe med. Men så lenge kvinnene ikke tør å stå frem fordi de ellers risikerer å bli drept av sine egne, er det dessverre få ansikter å forholde seg til i kampen for frigjøring ... I den konteksten er Amal Aden en av de få som våger og som dermed har utvist et formidabelt mot. At det har hatt og fremdeles har sin pris - det skjønner man etter å ha leste denne boka. Måtte flere følge i hennes fotspor og våge å gi frigjøringskampen et ansikt! Det blir med dette som de fleste fremskritt som har skjedd opp gjennom historien: når mange nok protesterer samtidig, skjer det noe!

Legger ved en lenke som viser hvor mye det antas at Dickens forfatterskap betyr for det britiske samfunnet. Også som et lite apropos til debatten om norsk kultur som fyller media for tiden...

Oppdaget at en av bøkene mine har to skjulte følgere (Ballet), og ble nysgjerrig. Det høres rart ut ...

Frode Grytten er født i Bergen og oppvokst i Odda. I flere av bøkene sine skriver han fra Odda, bl.a. i boka Bikubesong. Den vil jeg virkelig anbefale. Jeg har tidligere skrevet dette om boka:

I denne boka blir man sugd inn i de mest fantastiske historier! Den uvanlige kjærlighetshistorien mellom "Prinsessa av Burundi" og Adam Bodor, månelanding på rådhustaket, securitasvakta som drømmer om å bli politi, bokseren som ville lære å slåss, "Fittetjuven" som bruker grunnsteinen fra rådhuset som håndbrekk og ellers mangler alle sperrer, og mye, mye mer. Her er sårhet, kjærlighet, utroskap, frustrasjon, aggresjon, røff humor og - ja, her fins vel i grunnen det meste?
Grytten har en knapp skrivestil, men det er så presise beskrivelser at jeg ser alt sammen klart for meg. Det er vanskelig å trekke ut noen favoritter fra disse historiene siden alle er gode. Men "Å kaste hatter opp i lufta" pirret nysgjerrigheten til å finne ut hvem Pio Nock var. Jeg fant ut at han var en berømt klovn, sjonglør og linedanser. Han hadde et nummer hvor han balanserte på line med en flokk løver under seg i manesjen, og som ventet på at han skulle falle ned. Han døde i manesjen 77 år gammel av hjerteattakk.
Jeg tror jammen jeg har funnet en ny favorittbok!

Og som Lise Munthe sier, så er det lett å glemme at det er nynorsk man leser. Språket flyter utrolig lett og elegant!

Interessant artikkel i fredagens A-magasin (nr. 1 januar 2013) om hvalskipet Essex' forlis i 1820. Skipet ble senket av en hval, og dette ga inspirasjon til "Moby-Dick". 20 av et mannskap på 21 overlevde selve forliset, men bare 8 kom velberget hjem. De overlevde bl.a. ved kannibalisme. To av de overlevende, Owen Chase og Thomas Nickerson, skrev senere begge sin versjon av historien.

Eg har dessverre pakka ned den engelske utgåva mi, men ut frå den tida eg har brukt i bilen på å lytte til opplesinga, vil eg tru at vi er om lag i midten. Kanskje var det da ei av åndene forsvann? Ta det når det passar du. Kanskje tek eg bryet med å finne att utgåva mi av Dickens' *Christmas Books".

Eg fekk lommelydboka En julefortelling til jul. Her formidlar opplesaren Svein Tindberg stemninga i forteljinga på ein lun og samtidig talande måte. Dette er ei omsetjing av Henrik Rytter, og eg synest at språket er presist og dickensk, men eg la merke til at der Dickens skriv "before you could say Jack Robinson" eller noko liknande, skriv Rytter om lag dette: "før du fikk sagt Jack Robinson". Dette uttrykket bruker vi jo ikkje på norsk, da; vi seier "før du fekk sukk for deg", "før du visste ordet av det" og slikt. Kva har Torstein Bugge Høverstad her, tru?

Gi henne en sjanse til! Denne boka er ikke veldig tung!

Jeg har også to-bindsutgaven fra 1949. Det virker som en fullstendig utgave for meg, men si gjerne ifra hvis du finner ut at noe mangler.

Takk for listen! Nøyaktig hva jeg trenger!

En parallellhistorie til Hjalmar Söderbergs "Doktor Glas"

Kerstin Ekman (f. 1933) er en av Sveriges mest skattede forfattere. Ikke bare har hun skrevet en hel haug med bøker fra 1959 og frem til i dag - still going strong - (32 stk. i følge svensk Wikipedia - den norske utgaven er ikke oppdatert/fullstendig). I tillegg har hun mottatt nesten like mange litterære priser, hvor den gjeveste nok må ha vært Nordisk råds litteraturpris for "Hendelser ved vann", men to ganger August-prisen er ikke så verst det heller. Selv har jeg kun hatt gleden av å lese "Hendelser ved vann" - inntil jeg altså nettopp leste "Mordets praksis". Sistnevnte en bok som har vært en naturlig følge av at jeg leste Hjalmar Söderbergs roman "Doktor Glas" for få dager siden.

"Mordets praksis" handler om legen Pontus Revinge, og vi befinner oss i Stockholm på begynnelsen av 1900-tallet. Legen treffer på forfatteren Hjalmar Söderberg både før og etter utgivelsen av "Doktor Glas", en bok som møtte så stor moralsk forargelse i sin samtid på grunn av det provoserende innholdet at den påvirket forfatterens totale tilværelse i årevis etterpå. (Den fiktive) Pontus Revinge tildeles (av Kerstin Ekman) mye av æren for de bakenforliggende faktaopplysningene mht. det mordet som blir begått av doktor Glas i Söderbergs "Doktor Glas".

I likhet med doktor Glas skriver også Pontus Revinge dagbok, og "Mordets praksis" bærer derfor preg av å bestå av dagboknedtegnelser. Der slutter imidlertid all likhet mellom de to legene. For mens doktor Glas var en vel ansett skikkelse i sin samtid, fremstår Revinge som en mindre sosialt vellykket mann. Dette skyldes fremfor alt at hans far i sin tid gikk konkurs - en stor skam på den tiden - og at hele hans legeutdannelse, som er bekostet av en grosserer, har gjort ham til gjeldsslave. Dette har satt ham i en situasjon der han, uansett hvor innbringende legegjerningen måtte bli, alltid er mer underlegen enn hans posisjon som lege i datidens Stockholm egentlig skulle tilsi.

Skjebnen skal imidlertid ha mer i ermet for doktor Revinge enn han har kunnet forutse. For mens han arbeider som ansatt lege på doktor Skades legekontor, blir han vitne til den aldrende legens siklende blikk på sin mindreårige stedatter. Han vemmes så til de grader over det han ser at han er villig til å gå svært langt for å stoppe dette. Og så skal det bli Hjalmar Söderbergs mord i "Doktor Glas" som praktisk talt inspirerer ham til å handle ...

"Jeg så og jeg ser Johannes Skades blikk suge seg fast til Frida. Det er det eneste som finnes av liv i dette gulaktig grumsete og blodsprengte øyelegeme. Blikket han er en kjøttfull snegl. Den kryper på det rene og besudler henne med slimet sitt.

Jeg vet ennå ikke om det medfører befrielse fra min pine å skrive dette og legge det under lås og slå. Men det er i det minste en handling med det formål å gjøre meg fri. Jeg har altfor ofte skrevet som om noen sto og leste over skulderen på meg. De første nedtegnelsene fra år 1906 synes meg nå om ikke uærlige, så i hvert fall tilrettelagt.

Hvis øyne er jeg egentlig redd for?

Jeg er alene. Jeg bestemmer selv over livet mitt." (side 49)

Og mens "Mordets praksis" også handler om et mord, er tematikken like fullt en hel del annerledes enn i "Doktor Glas", hvor doktor Glas ikke kjente noen skyld. Kanskje gjør heller ikke doktor Revinge det når alt kommer til alt, men han er i det minste redd for å bli avslørt - kanskje fordi mordet tilfører ham så mye mer som han kan tape enn for doktor Glas, som myrdet for en annen og ikke primært for egen del? Jeg har ikke lyst til å røpe så mye mer (til tross for at jeg har sett at de fleste anmeldere i grunnen røper alt), fordi dette kan ødelegge lesegleden for dem som har lyst til å lese Ekmans fantastiske "Mordets praksis".

Boka er glitrende skrevet, og dette er ganske enkelt stor litteratur! Noen har kritisert Ekman for egentlig å skrive en plagiat av "Doktor Glas", men dette vil jeg på det sterkeste protestere mot. Stemningen er riktignok mye av den samme som i Söderbergs "Doktor Glas", men Ekman drar det hele så veldig mye lenger. Og det kunne hun med den største rett tillate seg, fordi dagens lesere er vant til å lese om de blodiske mord uten at det ville ramle noen inn å identifisere forfatteren med morderen, slik Söderberg ble med doktor Glas den gangen han utga romanen "Doktor Glas" i 1905. "Mordets praksis" har for øvrig mange, mange flere bunner enn dem jeg har berørt i denne omtalen av boka. Blant annet er Ekman meget humoristisk når hun beskriver en gryende kvinnebevegelse, riktignok kun på individnivå gjennom et par kvinner som ønsker noe så uhørt som en egen yrkeskarriere. Hun må ha hatt det riktig fornøyelig mens hun harsellerte mot disse kvinnene gjennom doktor Revinges uttalte holdninger.

Helt til slutt: bør man ha lest Söderbergs "Doktor Glas" før man leser "Mordets praksis"? Jeg mener at man ikke nødvendigvis må det, men Ekmans bok blir på den annen side mer interessant og gir mer dersom man også har lest "Doktor Glas". Nå gjenstår det i grunnen for meg bare å lese "Gregorius" av Bengt Ohlsson - en bok om mannen som doktor Glas tok livet av i "Doktor Glas" ... Boka står i bokhylla ...

"Mordets praksis" fortjener etter mitt syn terningkast seks!