Takk for tipset om en svært god bok, Lillevi! Jeg måtte lese den sammenhengende i går, og det var så mange fine passasjer og gode stemningsbilder. Og som så ofte etter å ha lest gode bøker, sitter jeg igjen med noen spørsmål :))

Er det bare jeg som i denne historien leser inn antydninger om en homofil legning både hos frøken Amelia og fetter Lymon? Det virker som frøken Amelia ikke har noe seksuelt forhold til noen av sine to menn. Hun introduseres også med ...frøken Amelia brydde seg ikke om menns kjærlighet og var et ensomt menneske. Hun fungerer som en slags doktor, men kvinnesykdommer vil hun ikke ha noen befatning med. Hvorfor vil hun unngå disse situasjonene? Kanskje hun elsker fetter Lymon fordi hun anser ham som ufarlig og nærmest aseksuell med sine sykdommer, skavanker og stakkarslige framtoning, og fordi hun trenger noen å ha omsorg for?

Men så kommer Marvin Macy og ødelegger idyllen. Og antydes det her at de to ikke er ukjente for hverandre? Han og mannen stirret på hverandre, men ikke som to fremmede som ser hverandre for første gang og raskt tar mål av hverandre. Det var et underlig blikk de vekslet - som mellom to forbrytere som gjenkjenner hverandre. Det snakkes om lenkegjengen både i første kapittel, når Marvin Macy kommer tilbake og i sluttkapitlet. I første kapittel har Amelia laget seg sitt eget private fengsel, mens lenkegjengen soner samfunnets straff. Og homofili var vel også straffbart. Det antydes at fetter Lymon kanskje hadde sittet i fengsel, men det sies ikke noe om hvorfor.

Har noen av dere andre som har lest boka gjort dere noen tanker omkring dette?

Jødenes historie gjennom 900 år

Det begynner å bli en stund siden jeg var på Jødisk museum og hørte på Gabi Gleichmanns foredrag "Hvorfor lese Toraen når vi har Philip Roth?", som var en reise gjennom jødisk litteratur de siste par hundre årene. Han hadde da nettopp debutert med sin 654 sider tykke roman "Udødelighetens elixir", og jeg var fast bestemt på at jeg nokså raskt skulle lese denne. Imidlertid tok det sin tid før jeg kom i gang, og da jeg først gjorde det, ble det i form av lydbokutgaven - til tross for at jeg selvsagt hadde sikret meg papirutgaven mens denne fremdeles var å få tak i som førsteutgave. En papirutgave med forfatterens dedikasjon til meg, bare for å ha sagt det!

"Udødelighetens elixir" handler i bunn og grunn om jødenes historie gjennom de siste 900 år, helt fra livet i Spania og frem til dagens Norge. Ari Spinoza ligger for døden, og med seg inn i døden tar han med seg Udødelighetens elixir, en bok som har fulgt Spinoza-slekten gjennom århundrer - arvet fra far til eldste sønn i generasjon etter generasjon. Boka inneholder en hemmelig oppskrift på et elixir som gjør en udødelig når dette inntas. Ari Spinoza er bokas forteller og jeg-person.

"Det fantes en legende i vår familie som min tvillingbror Sasha og jeg elsket da vi var små, da verden fremdeles virket så åpen og utfordrende labyrintisk, og jeg ennå hadde evnen til å se den med barnets optimistiske øyne. At jeg aldri ble lei av å høre denne legenden, skyldtes mest at min grandonkel i aller høyeste grad hadde en ekte fortellergave. Med noen velvalgte ord og teatralske fakter klarte han å mane frem hele den iberiske halvøyas middelalderhistorie med blodige slag, grusomme herskere, skinnhellige prester og intrikate adelsmenn. Ifølge denne legenden, som han brukte for å gjøre vår slekts tidligste fortid levende, begynte slekten Spinozas historie for trettiseks generasjoner siden i den provinsielle, isolerte og av underkastelse lamslåtte småbyen Espinosa, som lå i regionen León, i nærheten av byen Burgos i Spania." (side 35)

Gjennom boka introduseres vi for den ene skikkelsen etter den andre, og vi får innblikk i de utroligste historier og skjebner. Noen personer - som Baruch - vies til dels stor plass, mens andre personer dukker opp og forsvinner like plutselig igjen. Gjennom nokså korte kapitler får vi glimt inn i skjellsettende historiske hendelser, hvor Spinoza-slektens medlemmer aldri er langt unna. Det er først og fremst mennene som står i fokus, men etter hvert som vi nærmer oss en ikke altfor fjern fortid, dukker flere og flere kvinner opp på arenaen, og her står sånn sett historiene Shosana og Arabella i en særstilling. Man er likevel aldri i tvil om at kvinnenes plass i den jødiske historien er og blir i skyggen av mennene.

Mange av historiene viser hvilken fremtredende plass seksualiteten hadde i de jødiske miljøene. Fortellingen om Baruck og hans ekteskap med Marianne, en i det ytre nokså uskjønn kvinne, men under dette en lidenskapelig og fyrrig kvinne, gjorde et sterkt inntrykk. Like så slaget om Granada og Alhambra i 1492, da muslimene ble drevet på flukt og byen ble overtatt av de kristne. Jødenes skjebne forverret seg etter dette, og mange ble drevet i landflyktighet i et Europa som heller ikke da var særlig vennligsinnet innstilt overfor jødene. Vi får også høre om Salman de Espinoza, også kalt den vandrende jøde, som levde i 350 år etter å ha drukket udødelighetens elixir.

Boka er ikke kronologisk i sin fremstilling av jødenes 900 årige historie, men springer i tid. Så er vi i Ungarn våren 1919 , hvor kommunistene har overtatt makten, før vi rett etter befinner oss i Sarajevo hvor de berømte skuddene som drepte tronarvingen Franz Ferdinand og hans gemalinne falt i 1914 og utløste første verdenskrig. Senere kommer vi tett på den unge Hitler - her omtalt som Adi - og sannelig er også Stalin med. Vi følger dessuten utviklingen i mellomkrigstiden opp mot andre verdenskrig, hvor jødenes situasjon for alvor ikke bare ble vanskeligere, men rett og slett umulig. Vi skjønner også at verken Hitler eller andre var nyskapende hva gjaldt jødehatet, som hadde levd "i beste velgående" gjennom århundrer. Idéen om en egen jødisk stat vokste seg sterkere som en direkte følge av den økende antisemitismen i Europa forut for og under andre verdenskrig.

Etter hvert trer enkeltskjebner frem, slik at verdensbegivenhetene mer fremstår som kulisser i forhold til dette, og vi får høre om slekters gang. Mens tidligere tiders Spinozaer hadde vært opptatt av filosofien, var det nå velstand, penger og makt som overtok. Og paradoksalt nok var det først da slekten Spinoza på mange måter ble tatt på alvor i sin samtid. Like fullt er det liten tvil om Spinozaenes betydning når det gjaldt viktige nyvinninger og oppfinnelser - både innenfor legevitenskapen, filosofien og andre akademiske områder.

"De gjenstående ti årene av sitt liv brukte Benjamin til å skrive Udødelighetens elixir. Han var seg fullt bevisst at boken kom til å bli lest av ytterst få mennesker, men sparte seg likevel ingen anstrengelser, verken tankemessig eller stilistisk, for å skape et fullendt mesterverk.

Han dediserte arbeidet til sine fire sønner, selv om bare Aron, den eldste, fikk lese den. Han skrev: "Dette er deres bakgrunn. Fremtiden står dere selv for." (side 295)

Underveis tillater Gleichmann seg noen kunstneriske friheter når han beskriver viktige historiske hendelser - noe som rett som det var fikk meg til å humre og le. Jeg skjønte for øvrig nokså raskt at jeg bare kunne glemme å få med meg alle personene i det enorme persongalleriet som presenteres underveis i boka. Jeg tilhører for øvrig dem som elsker forfatterens fortellerstemme, og som har veldig sansen for måten historiene fortelles på - selv om jeg må innrømme at jeg skulle ønske at Gleichmann hadde forholdt seg til en slags kronologi, fordi dette ville ha gjort stoffet mer tilgjengelig. Det er kanskje nettopp dette som har gjort at noen oppfatter boka som tung, for ordrik og rett og slett for tykk, noe også Gerd Elin Stava Sandve påpeker i sin anmeldelse i Dagsavisen den 25.08.2012. Men å trekke paralleller mellom Gabi Gleichmann og Paolo Coehlo, slik Espen Grønli i Morgenbladet gjør det i sin anmeldelse av 16.08.2012 - det synes jeg er slemt!

"Udødelighetens elixir" er en sånn bok som man med fordel kan lese om og om igjen, og det er jeg også sikker på at jeg kommer til å gjøre, over gjennomsnittet interessert i jødenes historie som jeg tross alt er. I og med at jeg denne gangen valgte å høre lydbokutgaven, som ble fantastisk lest av den erfarne oppleseren Anders Ribu, har jeg til gode å lese selve papirutgaven.

Jeg har vært usikker på om jeg skal gi boka terningkast fem eller seks, men har endt med en seks´er på terningen. Jeg har lagt vekt på bokas språklige kvaliteter og dens originalitet. Boka krever virkelig sin leser - mest av alt på grunn av de utallige historiene som flettes inn i hverandre, sprangene i tid (frem og tilbake) og alle digresjonene underveis. Og selv er jeg veldig svak for bøker som både gir en innføring i historisk korrekte hendelser og fremstiller dette på en så interessant måte som jeg synes at Gabi Gleichmann her har gjort.

Herlig bok om denne grinebiteren som det var umulig å ikke få sympati for! Forutsigbar? Ja. Sannsynlig? Nei, men det var nok heller ikke meningen. Den varme humoren og de mange krumspringene og originale karakteristikkene gjorde det til en fornøyelig opplevelse!

Kokkejævelen er tilbake!

Jeg ble fra meg av begeistring da jeg oppdaget at Anthony Bourdain (f. 1956) var ute med en ny bok! Hvem husker vel ikke hans legendariske bok "Kokkejævler", som utkom på norsk i 2003? Jeg har verken før eller siden gitt en og samme bok bort så mange ganger som nettopp denne - alt grunnet min iver etter å dele en innertier av en bok om restaurantbransjens hemmeligheter med alt og alle ...

"Medium rå" utkommer 10 år etter, og det er en annerledes forfatter som står bak denne boka. For mens "Kokkejævler" er skrevet av en rasende forfatter, er "Medium rå" mer blasert, mer distansert og mer analyserende. Forfatteren har nå nådd sine mål, og kan se tilbake på et spennende liv med sine opp- og nedturer. Han dveler ved suksessen bak debutromanen sin, skjønner ikke alle reaksjonene den ble møtt med - men innser samtidig at boksuksessen har åpnet de fleste dører for ham senere i livet. Ikke minst i form av et eget TV-program (om mat så klart) som ga ham anledningen til å reise verden rundt. Få har spist på så mange gourmet-restauranter som nettopp ham.

Samtidig som det er interessant å få innblikk i det livet Anthony Bourdain har levd, må jeg innrømme at de delene av boka som jeg likte best handler om mat og vin, om restaurantbransjen, om råttenskapen i bransjen og også om høydepunkter rent smaksmessig. Mange av hans preferanser må man antakelig være amerikaner - og gourmet-elsker - for å ha et forhold til. Som når han redegjør for helter og skurker i restaurantbransjen - og opererer med personer jeg knapt har hørt om. For å være ærlig tror jeg bare jeg har hørt om El Bulli og Jamie Oliver. Når han f.eks. beskriver filetering av fisk, hvor så mye av fisken blir skåret bort at det gjenstående fort kommer opp i en pris på 70 dollar kiloen - da er Bourdain på sitt aller, aller beste. Og når han beskriver mat og smakskombinasjoner han har opplevd - da fikk jeg virkelig vann i munnen, selv om jeg kan styre min begeistring for de mest outrerte rettene. Særlig de som har med innmat å gjøre.

"Til å begynne med fikk jeg en bitte liten tallerken med østers, kaviar og sjøpinnsvin, tre ingredienser som er som skapt for hverandre. Fulgt av en rett med bresert aubergine, gelé av tomatvann g en auberginechip, en kombinasjon jeg ikke akkurat kan påstå var noe jeg hadde drømt om hele livet (tre ingredienser jeg trodde jeg fint kunne leve uten, når sant skal sies). Herlig og intenst smaksrikt - en sånn positiv overraskelse som jeg sjelden forventer av en grønnsak ..." (side 231)

Forfatteren har (som undertegnede) et lidenskapelig forhold til gåselever og med det følger naturlig nok henrykkelse og respekt for dem som forsvarer denne meget utsatte retten i et land hvor motstandere gjerne tyr til voldeligheter for å stoppe det de mener er dyremishandling så det holder.

"Nesten alene har hun (Ariane Daguin - betegnet som en helt av forfatteren, min bemerkning) stilt opp for kjøkkensjefer og selgere over hele landet som har vært i konflikt med de til tider farlige gåselevermotstanderne. Hun var en drivende kraft i motangrepet etter at gåselever ble forbudt i Chicago. Hun trer støttende til når en kjøkkensjef blir terrorisert eller restauranten hans gjenstand for hærverk eller andre avbrudd. Hun har stilt pengene sine til rådighet for mennesker som aldri kommer til å kjøpe produktene hennes eller kjenne navnet hennes. Nesten alene forsvarer hun en kulinarisk tradisjon som strekker seg tilbake til romertiden: retten til å håndmate ender og gjess, som lever under langt bedre forhold enn enhver kylling som selges på Kentucy Fried Chicken, til leveren deres blir stor og deilig ..." (side 173)

Ja, det gjelder å sette tingene i sitt rette perspektiv!

I et maskulint språk preget av kraftuttrykk og bannskap leverer Anthony Bourdain varene også denne gangen! Jeg storkoste meg med denne boka, hvor forfatteren virkelig byr på seg selv på godt og vondt! Mens "Kokkejævler" hadde restaurantbransjen i sentrum, er fokus på mange måter skiftet til forfatteren selv i "Medium rå" - uten at det gjorde noe, for å si det sånn. Bourdain har jo i mellomtiden blitt den reneste mat-"pop"-stjernen i USA. Likevel - jeg må innrømme at noe manglet i forhold til debutboka "Kokkejævler", og at "Medium rå" kanskje kunne ha tjent på en noe strammere regi, hvor noen titalls sider med fordel kunne ha vært kuttet ut. Når jeg like fullt ender med terningkast fem også for denne boka, snakker jeg om den nederste delen av fem´eren - og ikke i den øvre delen, som med "Kokkejævler". Dette er boka for mennesker som er over gjennomsnittet interessert i mat og drikke - og jeg lover kos fra første til siste side, med unntak av noe overflødig pludder her og der.

Et kjempespennende forslag på ei bok jeg aldri har hørt om. Omtalen frister veldig, så den blir helt sikkert blant sommerens bøker!

Jeg er på FB, og i begynnelsen var jeg av og til inne på bokelsker-siden der. Nå bruker jeg den aldri. Har egentlig konkludert med at FB egner seg dårlig for den type diskusjoner og bokanbefalinger som man kan finne her inne. Det blir for rotete og øyeblikksbasert etter min smak. Tror ikke du går glipp av noe vesentlig om du ikke deltar der.

Såvidt jeg kan se, så har du ikke fått noen anbefaling ennå. Hva med Gerard Donovans "Vinter i Maine"? Det ser ut som du leser ganske mye forskjellig, og sjangermessig vet jeg ikke helt hvor jeg skal plassere denne. Det er i alle fall ei lita bok som rommer mye, og som gir en noe å tenke på etterpå.

Det har blitt en del avislesing, og så har jeg lest litt i En mann ved navn Ove. Har kommet ca. halvvegs, og det har så langt vært mye å humre og le over - anbefales som lett sommerlektyre!

Jensen har jeg ikke lest noe av, så det er kanskje på tide. Shantaram fikk jeg i gave, men jeg kom aldri inn i den. Så for øyeblikket ligger den i hyllen og samler støv. Jeg leste første kapittel og fant ikke tonen. Men kanskje vil den være perfekt på et senere tidspunkt. Vi får se! Tusen takk :D

Nei, men det er viksomt!

Jeg har massevis av bøker her som jeg er eneste eier av, eller under 5 personer har samme boka. Mye kommer nok av at jeg får tak i så mye rart på eBay.

Vikram Seth har jeg lest og likt. (Som sagt så liker jeg tjukke bøker). Tatt av vinden har jeg lest i filler, første gang da jeg var tolv, tror jeg. Jeg skulle gjerne ha lest mange flere sånne. Det er langt mellom sånne bøker, er jeg redd. Maeve Birchy har jeg hørt om, så hennes bøker skal jeg ta en titt på. Tusen takk :D

Jeg skal forsøke den også, siden jeg likte Rivertonboken. Jeg leser så fort at jeg må ha en lang liste jeg kan plukke fra! God sommer til deg også :D

Endelig! "Tjukkasen" troner nå på øverste plass, som foreløpig også er eneste plass. Den ser ut som den kan passe for meg, ja! Tusen takk

Løfter denne opp siden jeg lever i håpet om å få tips om lesestoff i sommer :D

Siden vi har rabarbra i hagen pleide jeg å ta meg en stilk og spise den enten med sukker, eller når jeg ble eldre som den var. Men du måtte raske på før resten gikk til vin, samme med de hvite ripsa.

Når jeg var barn med have og masse frukt, bl a rabarbra lagde vi rababrakompott med potetmel og kanel. Ble spist med melk/fløte.

Nå for tiden bruker jeg potetmel kun som kjærringråd mot løs mage. Blander enten en liten kopp mer noe flytende, saft eller brus og spiser gegga, eller jeg spiser minst 6 ts som de er og skyller ned med noe flytende.

Denne helgen går det i Barbie og Nemi, leste i går 2 bøker om Barbie, Barbie - What a Doll!, Boken om Barbie og en om 91 Stomperud, Nr. 91 Stomperud - 75 år i kongens klær., og har 2 Barbiebøker til, Barbie og The Collectible Barbie Doll til å lese. Kommer antagelig lese ut Trust Me , I' m a Teacher også.

Vi har en ny spammer, fikk 2 mails fra en priscilla abdel