Ja, spesielt når en er så heldig å finne igjen bøker en har savnet. Går igang med bind 1 av Torborg Nedreaas samlede nå: Bak skapet står øksen og Trylleglasset. Blir et bra "gjensyn", eller hva en skal kalle det....gjenles.....;)

I går gjorde jeg et kupp. Jeg kjøpte bøker av ei venninne fra gymnastida. Hun skulle kvitte seg med masse bøker pga for dårlig plass. Der fant jeg lenge etterlengtetde skatter som jeg en gang eide. Hele boksamlinga mi måtte kastes etter en traumatisk brann i 2007 og etter det har jeg flittig samlet, både nye og gode, gamle godbiter. I går fikk jeg Torborg Nedreaas sine samlede verker i 7 bind. Gleder meg som en unge til å lese dem kronologisk og hilse på gamle favoritter som Bak skapet står øksen, Trylleglasset og de andre bøkene om Herdis, Av måneskinn gror det ingenting, Ved neste nymåne, bøker som ble slukt i studietida på 70-tallet. Enda er det flere av henne jeg ikke har lest, o, lykke ;-). Jeg fikk også tak i flere titler av Bjørg Vik, også en stjerne på 70-tallet og videre: Det grådige hjertet, Fortellinger om frihet, En håndfull lengsel, og en nyere fra 2000tallet: Forholdene tatt i betraktning. Neste favoritt jeg plukket med noen bøker av er Doris Lessing. Henne har jeg funnet en del av i bruktbutikker, men nå ble gamle favoritter som: Det synger i gresset, Jane Sommers dagbøker 1 og 2, 21 noveller med meg hjem. Det blir mange bøker å lese og glede seg til. Har en bunke på "skal lese" lista allerede, men det er bare godt. Da vet jeg hva jeg kan bruke de lange mørke vinterkveldene til, .....og pensjonisttida da, når jeg bestemmer seg for at nå vil jeg nyte mitt odsium, men det er ikke nå... ;-)

Godt at fleire ytrar seg positivt om denne romanen, som så absolutt inneheld svake parti, men som vinn gjennom hard kritikk av eksponentane for dei sosioøkonomiske forholda i samtida - særleg fordi forfattaren gjer dette med humor og ironi. Eg har lagt inn ein del perler her.

He, he. Jeg er veldig glad i Rebecca fordi jeg synes den er så godt skrevet. Og jeg har lest den noen ganger i årenes løp. Og jeg er enig med deg. Jo eldre jeg blir, jo mer har jeg lyst til å filleriste jenta så hun ikke er så forbasket passiv hele tiden :D

Enig med deg i dette. Jeg har ikke kommet så langt i boka ennå, men allerede på side 41 i min utgave skriver han: Før jeg startet på turen, visste jeg at med et par dagers mellomrom måtte jeg overnatte i moteller eller små hoteller, ikke så meget for å sove som for å få meg et godt bad.

Jeg har i det siste funnet noen bøker hvor forfatteren har flettet inn seg selv eller familiemedlemmer i romaner, og vil prøve å samle dem i en liste. Foreløpig er lista kort, men jeg vil supplere etter hvert hvis jeg finner flere. Jeg tar gjerne imot tips på aktuelle bøker!
Hybrider som f.eks. Knausgårds "Min kamp" hører ikke hjemme her - jeg er først og fremst ute etter rene romaner/ren fiksjon hvor forfatteren selv ikke er hovedpersonen.

Jeg personlig likte" du er neste "av samme forfatter bedre, historien fenget mer, men du verden spenningen og drivet er helt klart til stede her også. Kommer helt klart til å følge denne forfatteren videre.

Jeg har ennå til gode å bli skuffet over noen Steinbeck-bok, så hvis du vil fordype deg i ham, regner jeg med du har mange fine lesestunder foran deg. I dag fikk jeg lånt "Turen med Charley" på biblioteket. Den måtte riktignok hentes fra fjernlageret, men de hadde den. Du får kanskje ty til biblioteket du også hvis du ikke finner bøkene på bruktbutikker i nærheten.

Enig med deg. Helbredelsen er en vakker og gripende bok som anbefales på det sterkeste. Den er like god som Barnepiken, men helt forskjellig både i oppbygging og innhold. Stiller større krav til leseren enn de tradisjonelle sørstatshistoriene.

"En enkel sjel": En fortelling om altruisme i sin ytterste konsekvens

Den franske forfatteren Gustave Flaubert (f. 1821 d. 1880) er aller mest kjent for romanen "Madame Bovary", som vakte offentlig avsky da den utkom i 1857. Grunnen var at den omhandlet en kvinnes utroskap, noe som var helt utenkelig for ærbare kvinner av overklassen den gangen. Flaubert ble trukket for retten på grunn av romanen.

Mindre kjent er antakelig at Flaubert også var en emminent novellist, og hvor kanskje novellen "Un cœur simple" (eller "En enkel sjel" som den er oversatt til) er den aller ypperste av dem alle. Novellen utkom i en samling på tre i 1877 under tittelen "Trois contes: Un cœur simple, La Légende de Saint Julien l’Hospitalier, Hérodias" - den eneste novellesamlingen han utga, og den siste boka som ble utgitt før han døde. Denne novellesamlingen er tilgjengelig på norsk under tittelen "Tre fortellinger", og det er Bokvennen Forlag som står bak utgivelsen. Da får man ytterligere to noveller av Flaubert på kjøpet. I tillegg inngår novellen "En enkel sjel" i novellesamlingen "Karavane", som inneholder mesternoveller i utvalg (med Gordon Hølmebakk som redaktør). Det er Bokklubben som står bak utgivelsen, og jeg kan faktisk ikke få reklamert nok for akkurat denne boka, som for tiden er å få tak i for en femtilapp! Her befinner aktuelle Flaubert-novelle seg i godt selskap med noveller fra andre mesterlige forfattere som Leo Tolstoj, Anton Tsjekov, F. Scott Fitzgerald, Isaac Bashevis Singer, Jean-Paul Sartre, Albert Camus, Alice Munro osv.

Det er ikke lenge siden jeg selv ble oppmerksom på eksistensen av Gustave Flauberts lille novelle om tjenestepiken Félicité i "Un cœur simple". Faktisk var det først i forbindelse med min lesning av Julian Barnes´fantastiske roman "Flauberts papegøye". Novellen er i det hele tatt så sentral i Barnes´roman at den absolutt burde ha vært lest først - ikke etterpå. Jeg hadde imidlertid en forestilling om at det ville være særdeles vanskelig å få tak i novellen - inntil jeg ved en gledelig tilfeldighet fikk overrakt "Karavane" i gave fra Line bak bokbloggen Lines bibliotek. Da hun i tillegg kunne opplyse at dette er en 1001-bøker-du-må-lese-før-du-dør-novelle, var jeg ikke sen om å få lest novellen.

"En enkel sjel" handler altså om tjenestepiken Félicité, selve inkarnasjonen på det gode, selvutslettende og oppofrende menneske. Som nødvendigvis også er en enfoldig sjel? Derav tittelen på novellen - en enkel sjel, et enkelt hjerte - en tittel som kanskje ikke helt direkte henspeiler til det enfoldige, men som indirekte gjør det i aller høyeste grad. For Félicité er en enkel og nokså enfoldig sjel. Hun har ingen skjulte agendaer, ingen egeninteresser hun forsøker å fremme. Alltid går hensynet til andre først, og aldri kommer turen til henne. De få gangene hun har våget å tro på at lykken skulle bli henne til del, blir hun skuffet. Så skuffet at hun etter hvert slutter å forvente seg noe som helst. Hun stiller opp for sin husfrue fru Aubain, en skuffet sjel hun også, men på langt nær blottet for egeninteresse i saker og ting slik som Félicité.

Vi følger Félicité fra tidlige ungdomsår og frem til hennes død. Mesteparten av sitt liv tjener hun fru Aubain, en kvinne alle misunner på grunn av hennes dyktige tjenestepike som for 200 francs pr. år gjør alt for henne. Gjennom gleder og skuffelser - mest det siste - lever de to kvinnene side om side. Og mens fru Aubain bare viser helt måtelig forståelse for Félicités sorger, lever Félicité seg fullt og helt inn i fru Aubain sine sorger.

Så en dag kommer Loulou inn i Félicités liv. Loulou er en papegøye - den papegøyen Julian Barnes´romanfigur i "Flauberts papegøye" jaktet på.

"Den het Loulou. Kroppen var grønn, vingespissene lyserøde, pannen blå og strupen gyllengul.

Men den hadde den plagsomme uvanen at den bet i pinnen sin, rev av seg fjær, spredte ekskrementer rundt seg, skvettet vann fra badekaret sitt. Fru Aubain ble lei av den og gav den til Félicité til odel og eie."

Deretter går Félicité inn for å lære opp papegøyen. Så tett blir forholdet dem i mellom at da Loulou en dag forsvinner, blir hun helt fra seg. For aldri har hun hatt en slik venn - en helt egen venn - som Loulou. Stor er derfor lettelsen over at den kommer tilbake - like plutselig som den forsvant.

"De førte samtaler med hverandre. Den fremsa til kjedsommelighet de tre setningene den kunne, og hun svarte med ord uten større sammenheng; men med disse ordene utøste hun sitt hjerte. I hennes ensomhet var Loulou nesten som en sønn, en kavaler. Den klatret på hendene hennes, småbet henne i leppene, hektet seg fast i halstørkleet hennes. Og når hun bøyde seg frem og rokket med hodet slik som ammer pleier å gjøre, flakset de store vingene på luen hennes og fuglens vinger i samme takt."

Da Loulou dør, får Félicité ham utstoppet, men han fortsetter å være like levende for henne som tidligere. Men fra å ha menneskeliggjort ham tidligere, nærmest gudeliggjør hun ham og setter likhetstegn mellom Loulou og den hellige ånd.

"I kirken betraktet hun alltid Den Hellige Ånd, og så at den minnet om papegøyen. Likheten forekom henne enda tydeligere på et trykk som forestilte Jesu dåp. Med sine purpurrøde vinger og sin smaragdgrønne kropp var det virkelig Loulous uttrykte bilde."

Så dør husfruen, og i stedet for å fortsette sitt liv et annet sted, forblir Félicité boende i huset, som gradvis forfaller - hele tiden mens hun lever sammen med den utstoppede papegøyen i en slags symbiotisk tilstand. Inntil hun til slutt utånder selv ...

Mens jeg googlet på novellens tittel kom jeg over en artikkel fra magasinet Vinduet - "Hva er det med Flaubert? Bokkommentar om Gustave Flauberts Tre fortellinger og Klichéordbogen av Claire Thévenin".

Jeg siterer fra artikkelen:

«En enkel sjel», fortellingen som åpner samlingen, er plassert i Flauberts nåtid. Vi finner i den den samme ironiske tonen som i de andre 'nåtidsromanene' (Madame Bovary og Frédéric Moreau), men sterkt nedtonet. Det finnes en ømhet i forhold til hovedkarakteren som er unik i forfatterskapet. «En enkel sjel» forteller historien om en nesten enfoldig tjenestepike, Félicité, og hennes merkelige vei mot åndelig apoteose. Bondepiken er hardbarket og hjertet hennes er værbitt, men hun er likevel i stand til å erfare store sinnsbevegelser. Hun viser en rørende hengivenhet til nevøen Victor og til Virginie, datteren i huset hvor hun tjener. Mest av alt forguder hun Loulou, papegøyen hun arver etter en av de fine fruene i småbyen. Félicités tilbedelsen av fuglen blir nærmest grotesk, med sterkt komiske, erotiske og hedenske konnotasjoner. Årsaken til at det oppstår en helt spesiell tone i denne novellen er at Flaubert aldri lar bildene tippe fullstendig over i det groteske. Den skadefro ironien triumferer aldri slik den gjør det for eksempel i beskrivelsen av Homais i Madame Bovary: før man ler blir man grepet av den renheten kun de enfoldige, som Félicité, kan utstråle. Det uoppgjorte møtet mellom det groteske og det rene når et klimaks i slutten av fortellingen. På sitt dødsleie, idet hun utånder, har Félicité en visjon. Himmelen åpner seg i en fargerik kjempepapegøye:

"En himmelblå damp steg opp til Félicités værelse. Hun spilte neseborene opp og trakk den inn med mystisk sanselighet; så lukket hun øynene. Leppene smilte. Hjerteslagene ble langsommere og langsommere, mer nølende for hver gang; stillere, som en kilde som tørker inn, som et døende ekko; og da hun åndet ut sitt siste sukk, syntes hun at hun så himmelen åpne seg og en kjempestor papegøye sveve over hodet sitt."

Novellen er fascinerende og virkelig et studium i ekte altruisme - om en oppofrelse så total at den knapt kjenner sin like. Er det virkelig mulig å være så altoppslukende lojal og fullstendig uten tanke for egeninteresser som Félicité - ja, uten å være svært så enfoldig i grunnen? Det er nærliggende å trekke paralleller til Dostojevskijs roman "Idioten", som nettopp handler om en person som oppfører seg så uegennyttig og oppriktig at man mente at dette lignet på idioti. Romanen utkom i 1869 og var kanskje kjent for Flaubert da han skrev sin novelle? Også i dagens samfunn anses godhet, glede og uegennytte som noe enfoldig eller i beste fall naivistisk - kanskje fordi litt for mange verdier i vårt samfunn måles i penger ... Man kan liksom ikke riktig tro at det er mulig å gjøre noe som helst av et rent hjerte, uten at det er en forventning om å få noe tilbake - om ikke her og nå, så i alle fall etter hvert ... Og gjør man ikke det, er man rett og slett litt dum. Nettopp av den grunn er ironien i historien noe jeg ikke helt liker, fordi den fjerner fokuset fra at det faktisk går an, skjønt et hjerte så rent som Félicités - det skal man nok lete lenge etter. Veldig lenge ...

Her blir det terningkast seks!

Jeg har nettopp lest din flotte omtale, og kan slutte meg til alt du skriver der. Har hørt denne som lydbok i bilen og på solsenga utenfor hytta de siste to ukene, og ble virkelig positivt overrasket over innholdet. Du verden for et liv! Og om han kanskje smører på litt ekstra her og der for å gjøre historiene enda bedre, er det i alle fall godt funnet på ;-))

Da har jeg signert.

Nå minnet du meg på at jeg har "Turen med Charley" på leselista mi. Det blir kanskje en tur på biblioteket i morgen. Denne sommeren har visst stått i Steinbecks tegn for meg :))

Er Deadwood en HBO-serie, og er den bra?

Jørgen Jæger har vært et ubeskrevet blad for meg til jeg leste Stemmen, og den ble lest på en dag. Boka var en pageturner og ga mersmak. Absolutt en forfatter jeg vil lese mer av. Bør vel starte på bok 1 ...

Minimalistisk poesi fra avdød jødisk dikter

Første gang jeg ble oppmerksom på Paul Celan var da jeg leste Karl Ove Knausgårds siste bind i "Min kamp"-serien. Her tar Knausgård for seg deler av Celans diktning - i særdeleshet diktet "Dødsfuge". Dette diktet gjorde et sterkt inntrykk på meg, og jeg gjenga det etter hvert på bloggen min (her i en engelsk versjon som jeg fant på nettet). På YouTube fant jeg dessuten et opptak hvor poeten leser sitt dikt på tysk. Selv om skoletysken min er rusten, er det ikke vanskelig å forstå diktet på originalspråket.

Min gjengivelse av diktet gjorde i sin tur Hertevig Akademisk oppmerksom på bloggen min, og i januar i år fikk jeg tilbud om å få tilsendt et eksemplar av en flunkende ny diktsamling med dikt av Paul Celan, som var oversatt og gjendiktet til norsk. Jeg takket selvfølgelig ja. Meget ydmyk mottok jeg diktsamlingen, temmelig klar på at jeg nokså raskt skulle skrive om diktene. De viste seg imidlertid å være vanskelig tilgjengelig for meg, og jeg trengte derfor en del tid før jeg følte at jeg var klar. Så kan man også lese følgende på smussomslaget:

"Celans dikt krever tid. Gir vi dem det, får vi igjen noe som få andre tekster kan gi. I det ligger Celans storhet og hans aktualitet i dag der verden vanskelig gir full mening."

Paul Celan (f. 1920 d. 1970) var en rumensk poet og oversetter - jødisk sådan, som ble født Paul Antschel. Han tok selv navnet Celan etter hvert - en slags omskrivning av Antchel, som på rumensk uttales Ancel. På en nettside beskrives han som den kanskje største poeten i post-Holocaust-årene, og her fremgår det dessuten at hans poesi er musikksatt av en av våre fineste moderne komponister - Michael Nyman. Hør bare på dette!

Paul Celan behersket mange språk - seks levende (tysk, jiddisch, rumensk, russisk, fransk og engelsk) og to døde - og det er mange som har stilt spørsmål ved hvorfor han valgte å uttrykke seg på tysk, nazistenes språk. Han kunne sannsynligvis ha diktet på hvilket som helst av disse språkene, hevder Anders Bærheim og Cornelia Simon i forordet til "Snøpart". Celan vokste opp i et tyskspråklig miljø hvor man også snakket jiddisch og rumensk, og antakelig var tysk det språket som var best egnet til å uttrykke hans poesi. Dette skjønner man i grunnen særlig når man hører hvordan Celan maner ut hver setning i det tidligere nevnte diktet "Dødsfuge" - eller "Totesfuge" som det heter på originalspråket.

Svært få av Paul Celans dikt har tidligere vært oversatt til norsk - faktisk bare 20 dikt i følge forordet i diktsamlingen "Snøpart". Her foreligger 70 dikt på norsk - gjengitt side ved side med den tyske originalteksten. Akkurat det vil den våkne leser vite å sette pris på, fordi rytmen i diktene er så særegen nettopp i sin originale form.

Like så fascinerende som selve diktene er poeten selv - mannen som overlevde Holocaust og som for all ettertid var sterkt merket av dette. Celan overlevde oppholdet i konsentrasjonsleiren Transnistria, mens faren døde av tyfus og moren ble skutt - et opphold som for Paul Celans del startet i 1942 og som varte frem til krigens slutt i 1945. Han slet med psykiske problemer, og tok sitt eget liv i 1970.

"Snøpart" er Paul Celans nest siste diktsamling, og den ble skrevet ferdig et og et halvt år før han døde i 1970. Han ønsket selv ikke at disse diktene skulle offentliggjøres, men diktsamlingen ble likevel utgitt få måneder etter hans død, kan jeg lese i forordet til diktsamlingen, som er oversatt og gjendiktet av Anders Bærheim i samarbeid med Cornelia Simon. Celan var nyskapende rent språklig, og akkurat dette har gjort det svært vanskelig å oversette diktene hans. Kanskje er også dette årsaken til at forlaget og oversetterne har valgt å beholde originalteksten ved siden av - slik at tekstene gjensidig kan utfylle hverandre der de ikke umiddelbart gir mening for leseren?

"Det er en egen fagdiskusjon om en kommer nærmere en forfatters intensjoner ved å presentere originaltekst og gjendiktning parallelt. De fleste mener nei. Vi er stort sett enige i det. Men Celans tyske tekst har en egen språkbasert klang og styrke, og vi tror muligheten av å lese norsk og tysk versjon parallelt vil gi leseren noe mer, noe som skapes ved lesing i samspillet mellom de to tekstene." (fra forordet til "Snøpart")

Ekstra sterkt er gjengivelsen av Hans-Jørgen Wallin Weihes samtale med forfatteren Stig Sætherbakken, også han en som valgte å ta sitt eget liv (i begynnelsen av 2012). Her fremgår det at Sætherbakkens fremste kapital var angsten - selve drivkraften i forfatterskapet hans. Koblingen til Paul Celan, en dikter han var svært opptatt av, er nærliggende - i tillegg til at de begge "strakte sine ord inn i en framtid lenge etter sin død" ...

Jeg tror ikke at jeg vil yte diktene full rettferdighet ved å begi meg inn på å tolke dem. Derimot ønsker jeg å gjengi et lite knippe av diktene jeg likte best. Samtidig gjør jeg oppmerksom på at tema for Celans dikt ofte er livets uoverskuelige smerte, og at diktene er svært minimalistiske i sitt uttrykk. Det er dessuten et poeng å være klar av at Paul Celan skrev disse diktene i perioden 16.12.1967 til 18.10.1968, i en turbulent periode hvor studentene i Paris (der han oppholdt seg frem til sin død) gjorde opprør mot det bestående generelt og Vietnamkrigen spesielt, og hvor russerne på den tiden innvaderte Tsjekkoslovakia. Diktene har derfor ofte en politisk klangbunn.

Interesserte kan lese mer om Paul Celan på Wikipedia og på Poets.org. Det ligger dessuten en del lydspor på YouTube, hvor poeten leser sine egne dikt (det er bare å søke på Paul Celan). Det er helt umulig for meg å skulle gi diktsamlingen et terningkast. Jeg vil imidlertid sterkt anbefale poesiinteresserte å skaffe seg denne boka og lese diktene, fordi oversettelse av Paul Celans dikt til norsk er intet mindre enn en stor happening!

ETT BLAD, treløst

for Bertolt Brecht:

Hva er det for tider,
når en samtale
nesten er en forbrytelse,
fordi så mye sagt
innbefattes?

I PANSERLUKENE til sannheten

ber sporapparatene,

snart kommer murene flygende
til forhandlingsbordene,

emblemer snakker seg innholdsløst utblødd,

en kråke setter
sin halvt innsiktede
peilevinge på
halv stang.

ULESELIG denne

verden. Alt dobbelt.
De kraftige urene
gir spaltetimen rett,
hest.

Du, klemt i ditt dypeste
stiger for alltid ut av
deg selv.

SNØPART, steilte til det siste,

i oppvind, foran
hytter
vinduer fjernet for alltid:

grunne drømmer skraper
mot
riflet is;

skygger av ord
hugget ut, knyttet
rundt krampene
i kulpen.

Fuglesang er første bok, oppfølgeren heter Charlotte Grey og tredje frittstående bok i trilogien heter piken på vertshuset og kommer 15.september.

Har lest den ferdig i dag , jeg fikk med at den kom på NRK1 på søndag. Spent på å se tv-serien. Boka er helt fantastisk. Slukte den på tre dager. Den får en sekser på terningen fra meg og dette er en favoritt helt klart. Helt betatt og må lese videre om Charlotte Grey som er neste bok i en uavhengig trilogi. Den omhandler 2. verdenskrig. Siste bok kommer 15.september. Gleder meg. Denne anbefales varmt.