Bokelskere.no

Jeg har også kommet meg gjennom ”Økonomi” og ble vekselsvis begeistret og irritert. På en måte føles det helt riktig å gå gjennom livet uten å skaffe seg for mye eiendeler, men samtidig helt feil å sitte igjen med en stol, et bord, en seng, en gaffel osv. Jeg elsker mine kjøkkenmaskiner og synes det er fantastisk å leve i en tid hvor vi kan få mat og smaker fra alle verdenshjørner. Det ville vært trist å gå over til poteter og rug, samtidig som jeg er for en mer rettferdig fordeling av godene i verden. Dessuten er vel smakssansen som gave å regne, hvorfor ikke bruke den? Likeledes er vel det å samle familie og venner i lune og hyggelige omgivelser rundt et stort bord, med god mat og drikke blant livet gleder?

Jeg reagerer også på denne forherligelsen av å slippe å jobbe. Å ha et meningsfylt arbeid er for mange det viktigste i livet. For andre er det å ha noe fast i tilværelsen som arbeid, det som holder dem i gang. Det er vanskelig å forestille seg mitt nabolag forvandlet til enkle trehytter med folk som går i de samme klærne året rundt og suller rundt i skogen med store tanker. Ikke hadde det vel vært så mye skog heller, hvis alle skulle fyre med selvhugget ved.

Konklusjonen på dette kapitelet var vel at man ikke trenger å hjelpe andre, så lenge man er ubemidlet. Jeg synes at dette er en svært lettvint måte å frita seg selv for medmenneskelighet. Er det ikke nettopp det at vi hjelper hverandre som gjør oss menneskelige?

Så langt har boken gitt et romantisk bilde av å føre et enkelt liv, men jeg tviler på at det ville føles slik i praksis. Thoreau og jeg er ganske uenige foreløpig. Jeg håper vi bli mer enige etter hvert som turene i skogen begynner.

Jeg hentet boken på biblioteket allerede i forrige uke. Den har stive permer, er trykket i 1976 og er illustrert av Mads Stage.
Skogen har vært mitt terapirom bevisst og ubevisst gjennom hele livet, særlig de senere år med alvorlig lungesykdom. I år har jeg brukt skogen til å trene meg opp etter lungetransplantasjon og lykken var stor i dag da jeg registrerte siste og 80ende skogtrimpost.
Det har blitt mange timer til skogs. Da tempoet er lavt har jeg gjort meg mange obsevasjoner og tanker underveis. Det blir spennende å se om noe tankegods sammenfaller med Thoreaus.

Bøker ikke lest for en leseutfordring - del 2

Bare helt nydelig denne boken❤️

Lier Horst burde bare skrive sammen med Enger, da er det absolutt lesverdig. Alene er han sååå kjedelig👍

Jeg har fortsatt ikke lest noe av Virginia Woolf og foreslår derfor Fru Dalloway/Mrs Dalloway.

Nei!

Det er lenge siden jeg ble ferdig å lytte til Markens Grøde og det var et hyggelig gjenhør. Min svikefulle hukommelse husket en nasjonalromantisk bok med sol og høyonn og hadde helt glemt barnedrap og konflikter. Jeg ble betatt av Hamsuns språk, dialog og fortellerkunst igjen. Det førte til at jeg kastet meg over Børn av tiden, Segefoss by, Benoni, Rosa og En vandrer spiller med sordin. Neste i rekken blir Konene ved vannposten. Kanskje jeg omsider klarer å komme meg gjennom alle hans verker? Det hjalp mye å få dem lest opp med riktig dialekt. Jeg har også forsøkt å ikke irritere meg altfor mye over uvitende, dumme fruentimmer, falske jøder, uærlige lapper og idioter fra Alpene. Historiene hans hadde vært mye bedre uten disse nedlatende kommentarene, men jeg trøster meg med at god kunst skal engasjere..

Dama klarer å fenge meg gang på gang😍😘

God sommer til deg også, Lillevi!

Håper du liker den hvis du gir den en sjanse. Jeg ville nok neppe lest den om jeg ikke hadde blitt fristet av en omtale i Bokprogrammet i P2 som anbefalte «litterære tjukkaser i koronatider». Ikke at jeg har fått leste mer enn vanlig de siste tre månedene da, men denne synes jeg det var verd å bruke litt tid på :-)

Arbeidsmiljøet fra helvete

Fem personer jobber på Dansk Senter for Informasjon om Folkemord. Sjefen er for det meste fraværende, og forholdet mellom de fire kvinnene på kontoret står i sterk kontrast til senterets filosofi om fred og forsoning.

Malene har bidratt til at hennes beste venninne, Iben, ble ansatt på kontoret. De forteller imidlertid ikke til noen at de var venner før Iben startet. Måten disse to allierer seg med hverandre og styrer atmosfæren på kontoret, er uhyggelig lesning.

Boka viser godt hvordan mobbing kan starte med det subtile, de tilsynelatende uskyldige bemerkningene som etter hvert blir tydeligere og kan komme ut av kontroll. Jungersen beskriver offerets usikkerhet til å begynne med: Det var kanskje ikke sånn ment, jeg har kanskje misforstått? Så kommer erkjennelsen om at det virkelig er sånn, offerets skam og tap av selvtillit. Andre trekker seg unna offeret for ikke å bli utsatt for det samme selv, og mobberne etter-rasjonaliserer og pynter på hukommelsen: Det var da ikke det jeg sa. Hun ber jo om det selv, osv.

Når noen på kontoret etter hvert får anonyme trusler, eskalerer det hele. Er det noen av kollegene som står bak, eller er det en serbisk krigsforbryter som vil hevne seg på senteret?

Innimellom den spennende hovedhandlingen, får vi lese innsiktsfulle essays som Iben skriver om krigsforbrytere, ondskapens psykologi og glemte folkemord. Dette, sammen med de gode beskrivelsene av maktkamp både på individnivå og i større sammenheng, gjør det til noe mer enn en vanlig thriller. Vi får den ansattes kamp for karrieren, sjefens kamp og politiske krumspring for å beholde budsjettmidler og ikke bli omorganisert og statslederes manipulering for å sette folkegrupper opp mot hverandre. Det er interessante eksempler på hva vi kan tenkes å gjøre for å redde oss selv i en tilstrekkelig presset situasjon. Vi får beskrevet handlingen fra synsvinkelen til alle de fire kvinnene, men alle er nok ikke like pålitelige fortellere.

Boka er på nærmere 700 sider, men var så spennende at selv om jeg egentlig foretrekker litt kortere bøker, så gikk denne fort unna. Handlingen tok av litt mye på slutten, synes jeg, men siden resten var så overbevisende så var det helt greit.