Jeg tror muligheten ble tatt bort fordi emneordene ikke ble knyttet bare til ditt til eget eksemplar av boka, men ble synlig for alle og at det ble for uoversiktelig.

Hvis du abonnerer på Netflix, så finner du den der.

Trodde ikke det jeg heller, men sjekket med Wikipedia. Det står det Gollum was a Stoor Hobbit[1] of the River-folk. Det er meget mulig at Wikipedia har feil igjen.

Bedre en meg, jeg har kun lest en, The Gnostic Gospels av Elaine Pagels

I litteraturen burde det kun være hobitten Gollum som får lov til å stille et spørmål med den ordlyden ;-)

De første sidene var helt greie, men det ble værre etterhvert. Jeg steilet litt da "Could Ya give me a lift, mister?" ble oversatt til "Kan du gi meg et løft?"...Jeg får vel holde meg til originalspråket, selvom jeg bruker litt lenger tid på å lese da.

Selv om det ble lite lesing i September, kun 7 bøker (1 av dem en tegneserie pocket) har jeg gitt terningkast 6 til fire av dem, Pondus Eliteserien 2, 3 og 4 og tegneseriepocketen, Billy #268.

Det ble to gode mursteiner av Agnar Mykle i september:Lasso rundt fru Luna og Sangen om den røde rubin. Å følge Ask Burlefot har til tider vært hysterisk morsomt og andre ganger utrolig sårt. En frihetselskende, selvopptatt, følsom ungdom full av både livsappetitt og usikkerhet. Bøkene er fulle av gode beskrivelser (ofte overdrevet) og karakteristikker. Han ble neppe særlig populær blant de som kjente seg igjen i bøkene...

Vredens druer Finnes det en god norsk utgave?
Jeg var på biblioteket i dag og leste et par kapitler i Vredens druer oversatt av Arthur Omre og syns dialogene var forferdelig dårlig oversatt; litt norsk, litt slang, litt nynorsk, det svenske"inte" samt noe engelsk innimellom. Jeg fikk lånt en engelsk utgave isteden, men lurer på om noen vet om det finnes andre oversettelser. Har lest andre av Steinbecks bøker oversatt av Nils Lie og de er helt greie. Om mulig oppgi ISBN nr.

Som et lite apropos til felleslesningen av Steinbeck: Hvis du er så heldig å finne "Amerika forteller", bind 2, vil du der finne novellen Pioneren av John Steinbeck og to sider med Gordon Hølmebakks omtale av forfatteren.

I min utgave (Den norske Bokklubben, 1979) står det i etterordet at også Hartvig Kiran har oversatt diktet. Dette verset er gjengitt:
Men det var fleir' enn du som fann
at fliden ikkje alltid vann.
I fåfengd strevar mus og mann
og slit seg ut
for mang ei von som vendast kan
til sorg og sut.

Jeg har ikke funnet hele diktet noe sted.

Denne boka var det du som gjorde meg oppmerksom på, Lillevi. Nå på lørdag fant jeg hennes bok "Hjertet er en ensom jeger" for 2 kr. på en bruktbutikk! Et fint eksemplar utgitt av Den norske Bokklubben. Synes det var et røverkjøp :-)

Jeg ser av diskusjonen som følger etter din kommentar at jeg ikke er eneste tullingen (som jeg trodde) som har blitt glad i og kjøpt -forteller serien fra bokklubbens glansdager. (Min mor var medlem og jeg skylder på henne om noen lurer på hvorfor jeg leser) Jeg har ikke kommet lengre enn til 13 bøker, men Antikvariat.net hjelper meg videre etterhvert.
God lesning!

Noe av det mest kraftfulle jeg har lest!

Katja Kettu (f. 1978) har skrevet fem romaner, og "Jordmora" er hennes tredje roman. Kettus gjennombrudd som forfatter kom med denne boka, som er meget prisbelønt. Bl.a. har hun mottatt Runebergprisen, Kalevi Jäntti-prisen og Takk for boken-prisen.

Handlingen i "Jordmora" er lagt til Lappland - hovedsaklig i Finland - på slutten av andre verdenskrig. Bokas forteller er Helena Angelhurst, og det er foreldrenes historie hun forteller ... Selv om ordene vekselsvis er lagt i munnen på jordmora eller "Villøye" som hun også kalles, og Johannes, den tyske nazisten som befant seg i Finland under krigen, mens Finland og Tyskland sto på samme side i kampen mot russerne ... så lenge det varte ... Romanen er en fiksjon, men forfatteren har gjennom grundig research foretatt en reise tilbake i tid for å forsøke å finne svaret på hva som egentlig skjedde i en kaotisk tid med mange grusomme hendelser, som det senere er lagt et lokk på.

I begynnelsen av boka er handlingen nokså springende, og det er litt vanskelig å få tak på hva som faktisk skjer. I den forbindelse kan det være lurt å bla seg bakerst i boka og lese om bakgrunnen for Lapplandskrigen. Her har forfatteren nemlig oppsummert de viktigste historiske hendelsene fra juni 1944 og frem til Tysklands kapitulasjon i mai 1945. Her kan det særlig være god grunn til å merke seg følgende:

"Juni 1944.

• Tyskerne har hatt kommandoen på lapplandsfronten siden 1941. President Risto Ryti garanterer overfor Tysklands utenriksminister Joachim von Ribbentrop at Finland ikke slutter separatfred mot Sovjetunionen.
• Perioden får i Lappland etter hvert navnet Fryktens sommer da VT-linjen (Vimmelsuu-Taipale) på Det karelske neset bryter sammen under den sovjetiske storoffensiven og troppene som har stått under tysk kommando ved Salla i det østlige Lappland, blir flyttet sørover.
• Sivilbefolkningen i Lappland blir uten beskyttelse. Russiske partisaner intensiverer raidene. Blant annet i kommunene Salla og Ivalo blir hele bygder lagt øde.
• Havna i Petsamo spiller ingen rolle lenger, og folk føler seg ubeskyttet. De allierte har overtatt dominansen på Ishavet etter at blant andre slagskipet Tirpitz ble gjort kampudyktig." (side 297)

Dette er bakteppet for romanen, som dramatiserer det som skjedde da tyskerne først var deres allierte og venner, for siden - da Tyskland så smått begynte å tape terreng - å bli deres fiender. I dette klimaet forelsker Villøye seg i Johannes, en tysk soldat med en nær fortid han har fortrengt. Grusomme hendelser i øst, som handler om massakre (Babij Jar i nærheten av Kiel, der over 30 000 jøder ble regelrett henrettet) som fant sted i slutten av september i 1941, og som nesten savner sidestykke i historien ... Johannes er egentlig mest opptatt av å fotografere, men har en far hvis skjebne han hele tiden må forsvare gjennom å vise at han duger som soldat.

Allerede i bokas første kapittel der jordmora sitter og skriver til Johannes i en direkte stil, der hun henvender seg til ham som "du", skjønner vi at boka skal komme til å romme en særdeles brutal historie.

"Jeg er jordmor av Guds nåde, og jeg skriver til deg, Johannes. Vår allmektige Herre har i sin visdom skjenket meg alle menneskers evne til å gi noen livet og til å knuse det for andre. ...

Jeg er, som du vet, en ringe og ulærd jordmor, ubetydelig og sjelegrunn. Alt jeg kan, har jeg lært i krigsmånedene av kuker og blodig muld. Fra før av visste jeg at ved fødselen unnslipper det oss alle et skrik med smak av mellomkjøtt. Nå vet jeg at mens vi lever, gir vi alle fra oss mange tårer, mange skrik og klagesanger, og at menneskene gråter så vel i skyttergraven som i Wehrmacht-staben og i Motti-teltene i Kuolajärvi, iblant av glede og i blant av sorg og iblant med en bjelke i øyet eller med en geværpipe mot tinningen, eller uten noen grunn, og med det målet av tårer er hvert skrøpelige vesen av denne jord levedyktig for Gud. Jeg gråter også, selv om jeg ennå ikke vet hvorfor. Over meg selv, eller fordi jeg ikke vet hvilken side jeg har havnet på i krigen ..." (side 10)

I tider hvor den rene kjærligheten er sjelden vare, og hvor det aller mest handler om grenseoverskridende atferd hvor mange tar det de ikke får frivillig, sier det seg selv at kvinnenes stilling var særlig utsatt. Villøye forstår imidlertid umiddelbart etter at Johannes dukker opp i hennes liv, at denne mannen vil hun og skal hun ha! "Gud, hvis jeg får han, krever jeg ingenting annet." (side 30)

Villøye er en utstøtt kvinne som farter rundt og hjelper til med fødsler - selvlært, men ansett for å være dyktig. Det viser seg etter hvert at Johannes´mor var same, og at dette er grunnen til hans forkjærlighet og nysgjerrighet for Lappland.

Så forflyttes Johannes til den beryktede Totovka-fangeleieren, og det er nå helvete på jord for alvor starter. Hit sørger Villøye for å komme, og plutselig får hennes jordmorkall en helt annen betydning. For skal hun redde eller ta liv? Her betyr menneskeverdet lite eller ingenting, og da galskapen for alvor går opp for henne skjønner hun at hun og Johannes bare har en ting å gjøre: å komme seg vekk! De rømmer til Dødmannsfjorden, et sted som visstnok skal befinne seg innerst i Isfjorden i Finnmark.

Kjærligheten som oppstår mellom Villøye og Johannes er så eksplosiv og rå, men samtidig så vár som tiden og omstendighetene tillater.

"Nå kler du av deg uten å se deg tilbake, og i bevegelsene er det ingenting beregnende, bare opphisselse og uskyld. Jeg kunne hatt lyst til å ta Leicaen opp av veska, støtte den mot staven og sette i gang. Belysningen ville vært gunstig. Men jeg lar det være. Jeg har fotografert hundrevis av kvinner, kortleppede, nakne, fyldige, honningfylte, tynne, fittefrengnete, stygge, gamle, magre, multeduftende. Og jeg har blitt opphisset av alle fordi kameraet har vært imellom. Det har vært en beskyttende mur og et kikkhull mot verden. Jeg ønsker ikke murer lenger. Jeg vil ikke ta bildet. Jeg vil ha del i den samme tilstanden av væren som hun befinner seg i, jeg vil at samme vind skal trenge seg inn i huden på oss begge så vi er ett." (side 200)

Det er som om Katja Kettu finner opp et helt nytt språk når hun beskriver lidenskapen og kjærligheten mellom Villøye og Johannes, der hun veksler mellom det ville, galskapen og vanviddet til de mest følelsesladede og forsiktige øyeblikk dem i mellom. Det er likevel ikke erotikk - bare et uttrykk for de helt umulige vilkårene denne kjærligheten hadde å utfolde seg under.

Romanen handler om hvor langt man kan være villig til å gå for kjærligheten, hvor mye kjærligheten betyr i en tid hvor nesten det eneste andre som betyr noe er å holde seg i live. Hva er verst - å overleve men miste kjærligheten, eller å dø vel vitende om at det siste verdifulle man opplevde var nettopp kjærligheten?

Katja Kettu har skrevet en så intens grusom-vakker historie om kjærlighetens vilkår i et krigsherjet Finland hvor det på slutten av krigen nærmest var anarkistiske tilstander særlig i utkant-Finland og i nord, der tyskerne kjørte den brente jords taktikk ikke bare i Norge, men også her. Alt for å gjøre det umulig for russerne å overleve i det etter hvert golde og folketomme nord ... Romanen er så kompleks, så fullstendig og så fullkommen at den har alle kjennetegn som klassikere bærer preg av: en historie som kan leses om og om igjen, og hvor man stadig vil finne nye detaljer og bunner, velegnet til å gi en historisk periode det ikke er skrevet altfor mye om et nytt menneskelig ansikt, velegnet til å bli analysert både av skoleelever og lesesirkler. Og den er så litterær i sitt uttrykk - brutaliteten og råheten til tross - at det er en sann nytelse å lese den. Kort sagt: romanen har alt! Her kan det ikke bli annet enn en sekser på terningen!

Jeg har ikke lest boka, men har akkurat kjøpt den som leselektyre på turen jeg skal ha til Kretas sør-vest kyst. Regnet ikke med at det skulle være en tradisjonell " reisebok" som tok meg med på turer til diverse severdigheter. Det har jeg de reiseguide bøker til. Gleder meg til å lese boka og til å gjøre meg opp min egen mening om den.