Da er jeg ferdig med boka og har også lest hva dere har skrevet om den. Jeg tok meg også tid til å lese intervjuet som Gretemor hadde lenket opp, og oppdaget at på toppen der var det også et videoklipp med intervju som var interessant. Så takk til deg for den, Gretemor!

Etter første del var jeg litt betinget begeistret, og etter del to er jeg fremdeles ikke helt overbevist om at jeg kommer til å lese de to andre bøkene. For all del, jeg synes det var mye bra her, men det er ganske ujevnt. Del en synes jeg hadde både de fleste høydepunktene og flest beskrivelser som Lillevi lenger nede kaller inkonsistente. I andre del er det mindre av begge, men historien griper meg ikke så veldig. Jeg kan være enig med Kjell k i at den virker litt rotete og usammenhengende. Gutten er i grunnen den personen som jeg er minst interessert i her – jeg vil heller høre mer om for eksempel Kolbeinn, Brynjólfur og ikke minst Geirthrúdur. I videointervjuet forteller også Stefánsson at hans opprinnelige idé var at dette skulle være én bok og ikke tre, og at den skulle handle om en rik enke på Island som han hadde hørt om og som hadde inspirert ham. For meg ser det ut som hennes historie kommer sterkere tilbake i bok tre, men det spørs om jeg kommer så langt…

Noen har lurt litt på hvem “Vi-stemmene” tilhører. I videointervjuet forteller han hvilken tanke som ligger bak disse: Det er noen som levde da historien skjedde, og som nå er døde. Av en eller annen grunn har de fastnet i en tilværelse mellom livet og døden, noe de opplever som en straff. Selv tror de at ved å fortelle, kan de slippe fri og komme seg over i døden. Kanskje bare en annen måte å skaffe seg en allvitende forteller på?

Jeg endte opp med terningkast 4 for denne boka 

Jeg har akkurat avsluttet Himmelrike og helvete og er nå litt i tvil om jeg skal begynne på Laxness’ Salka Valka eller Olav Duuns Menneske og maktene mens jeg venter på å få hentet Englenes sorg på biblioteket.
Fortsetter finværet blir det uansett lydbok i solen. Jeg storkoser meg med Fedre og sønner av Ivan S. Turgenjev. Det er Sverre Wilberg som leser og så snart jeg klarte å få bildet av kriminalinspektør Hermansen ut av hodet ble dette en veldig hyggelig lytteropplevelse.

Her er en bra liste. Har lest flere av dem selv, men husker ikke hvilke. Har derfor ikke lagt dem til samlingen min. Med denne lista, kanskje jeg skulle lese dem igjen.

Her er de jeg husker jeg leste når jeg var 7-1974, 8-1975 og 9-1976.

En av mine favorittbøker som barn fikk jeg tak i på QXL nylig, Bamse og vennene hans. Bøkene til Bernhard Stokke vekket nok min interesse for historie. De 4 Disneyland bøkene leste jeg fra jeg var 6-7 år. Hvis du kan få tak i noen av de gamle GGB, GGP og GGG bøkene er det mye spennede der også.

Her er mine, har 216 til salgs/bytte for tiden. Det går noen til andre bokelskere fra tid til annen. De fleste av fantasybøkene selger jeg for en venn, men bytte går greit der å da jeg bare legger til betaling selv. En del er også rester fra da jeg jobber i byttebutikken i Sarpsborg. Ellers så kommer de fleste av mine egne bøker jeg leser i denne hylla etterhvert, den siste ikke biblioteksboka jeg leste, Svenska mord forsvant med en gang.

Har noen i samlingen min, alle fagbøker, En kvinne ved navn "Truls", 3 av Tore Pryser, Kvinner i hemmelige tjenester - etterretning i Norden under den annen verdenskrig, Svik og gråsoner, "Varulven" og andre agenthistorier og Verdens største spioner

Fikk spørsmål fra et medlem ang hvor jeg hadde fått tak i bøkene til S J Parris siden jeg har de 3 første i samlingen, og det fikk meg lyst til å lese historisk krim igjen, så jeg lånte meg første boka på biblioteket. Siden Sarpsborg bibliotek skal holde stengt 1-26 April for å gjøre det om til selvbetjent og "døgnsåpent" har alt lånt før den tid forfallsfrist 28. April.

Jeg leser på Landnåm fra nord - utvandringa fra det nordlige Norge til Island i vikingtid. Etter at jeg leste Tragedien i Svenskhuset sjekket jeg forlaget Orkana akademisk for å se om jeg kunne finne noe mer jeg hadde lyst til å lese derfra, fant jeg ut at en annen bok jeg hadde lest kom også derfra, Havsvelget i nord. Totalt er det 20 treff her på bokelskere.

Har og så noe lettere lese denne helgen, Zombies (Tales of Horror), siste av en serie på 6, de andre er om Aliens, Ghosts, Vampires, Werewolver og Monsters, alle av Jim Pipe.

Dette var bok for meg! Jeg liker andre del minst like godt som den første. Kanskje er det menneskegalleriet jeg er svak for? Må si jeg liker tanken på at disse samfunnets utskudd rotter seg sammen og leser bøker fra fjern og nær. Englenes sorg er derfor allerede bestilt på biblioteket og jeg har begynt å bekymre meg om hvorvidt bok nr. 3 blir oversatt eller om jeg må lese den på islandsk....

Så morsomt at du nevner Duuns Menneske og maktene, Lillevi! Jeg har også hatt den boka i tankene mens jeg har lest, og har lurt på om jeg skal finne den fram og lese på nytt etter over 30 år. Jeg kan ikke si at jeg husker noe særlig fra den, annet enn at jeg den gang syntes den var veldig bra.

Jeg har foreløpig ikke lest mer enn første del av Himmelrike og helvete, men regner med å ta fatt på fortsettelsen i helga.

Skal fortelle assosiasjonene mine til deg, Lillevi, men da må du love å ikke si det bort ;-)

Jeg lo også litt da jeg leste det, fordi det ikke stemmer, og så havnet jeg på vidotta i tankene. Du skjønner, selv om jeg er litt lat av natur så prøver jeg å trene litt innimellom. Nå har noen tipset meg om denne treningsvideoen. De par første dagene etter ei sånn økt så verker det i muskler jeg ikke ante eksisterte engang! Jeg skjønner jo av fortsettelsen at Stefansson ikke prøver å være morsom, men det kom litt skeivt ut for min del, så jeg var nok ikke helt mottakelig for det han vil si i akkurat dette avsnittet...

Og Bojers "Den siste viking" vil jeg absolutt anbefale!

"Jeg mener ikke at den siste setningen er problematisk"
Det jeg mener med at den første setningen er problematisk, er at den gir meg helt andre assosiasjoner enn jeg tror forfatteren ønsker, og det ødelegger dessverre en del av opplevelsen av resten av avsnittet for meg.

Den siste setningen er for såvidt grei, mens jeg fikk litt problemer med den første. Selv om han nok ikke mener det bokstavelig, synes jeg ikke han treffer helt når han sier at hjertet er den eneste muskelen som kan gjøre oss søvnløse. Etter ei skikkelig treningsøkt kan det da verke både her og der og gjøre søvnen dårlig ;-)
Det som i utgangspunktet kunne ha blitt poetisk og vakkert, blir da litt ødelagt for min del, men det sier kanskje mer om meg enn forfatteren...

Madeleine Brent er et psedonym brukt av Modesty Blaise's skaper Peter O'Donnell. Under det navnet skrev han 9 gothic novels og ihvertfall 'Merlin's Keep' har vunnet Romantic Novel of the Year Award by the Romantic Novelists' Association. Det var noen på en Modesty Blaise mailing liste som nevnte dem, og da jeg sjekket titlene husket jeg at jeg hadde sett i hvert fall Tregaron's Daughter på norsk i butikken før.

Begynte på boka på fredag. Med hensikt har jeg ikke lest noe av hva dere har skrevet her før jeg nå er ferdig med bokas første del.

I begynnelsen ble jeg begeistret for skrivemåten og historien. Jeg synes det er et poetisk språk samtidig som han også beskriver harde realiteter. Mange beskrivelser er både treffende og humoristiske, og jeg har markert flere passasjer (noen av disse ser jeg allerede er lagt ut som sitater under boka), som for eksempel:
Noen av oss har brune øyne, hit kommer det sjømenn fra fjerne steder, og det har det gjort i århundrer, for sjøen er en skattkiste. De kommer fra Frankrike, Spania, mange av dem har brune øyne, og noen av dem legger igjen øyefargen hos en eller annen kvinne, seiler bort, kommer seg hjem igjen eller drukner. (s. 15)
Man kan si litt av hvert om druknede mennesker, men de er i alle fall ikke ute etter fisk… (s. 16)
Sigurdur har medisin- og bokutsalg i samme hus, bøkene dufter så av medisin at vi blir friske som fisker og fri for alle sykdommer bare ved å lukte på dem, så ikke kom her og si at det ikke er bra for helsa å lese bøker. (s. 20)
Pétur smilte for første gang da han var åtte år, sa Bárdur en gang, for andre gang da han så Andrea første gang, og nå venter vi på den tredje, slo gutten fast. (s. 21)
…overlæreren her i Plassen vår, som ikke hadde våget seg på skolen på tre dager på grunn av drikking, det er mye et menneske må tåle, tenk å måtte undervise og drikke på samme tid,… (s. 23)
En innmark så liten og med en jord så full av tuer at den egentlig var raskere å gnage enn å slå,… (s. 36)
…det er et helvete å ha armer, men ingen å omfavne. (s. 37)

Jeg har også stor sans for hvordan han i kapittel II får fram stemningen blant fiskerne før de skal ro ut, med tankene deres og naturbeskrivelsene, (s. 30 og 31) og hvordan han blir filosofisk på s. 32:
Livet vårt er en evig jakt etter løsninger, det som trøster, det som gleder, fordrive alt det vonde. Noen går en lang og kronglete vei og finner kanskje aldri noen ting, bortsett fra en slags mening, en slags løsning eller lindring i selve letingen. Vi andre beundrer deres utholdenhet, men har selv mer enn nok med bare å være til, vi tar derfor kinesisk livseliksir i stedet for å lete, men spør gang på gang hva som er korteste veien til lykke, og finner svaret i Gud, vitenskap, brennevin, kinesisk livseliksir.

Innimellom er det likevel en del som for min del “lugger” litt. Som for eksempel:
Sjøen flyter inn i drømmene til dem som sover ved åpent hav, underbevisstheten fylles av fisk og druknede kamerater som veiver bedrøvet med en finne i stedet for en hånd. (s. 28)
Hjertet er en muskel som pumper blod, en bolig for smerten, ensomheten, gleden, den eneste muskelen som kan gjøre oss søvnløse.(s. 53) Dette fortsetter et stykke, og uvisshet er et ord som stadig dukker opp. De er unge og har lest unødig mye, hjertene deres pumper mer uvisshet enn de andre… (s. 54)
Og om Miltons dikt: …omdiktet til islandsk av en prest som hadde et utmerket syn, men som iblant var så dårlig stilt at han ikke hadde papir å skrive på og som da måtte bruke himmelen over Hörgárdal som ark. (s. 58)

Som du sier lenger ned i tråden, så prøver han kanskje litt for hardt på å være litterær. Uansett har jeg hatt glede av boka så langt, så jeg kommer nok til å lese resten også.

Mer enn godt nok om mot, sårbarhet og troverdighet i lederrollen!

Anita Krohn Traaseths bok "Godt nok for de svina" med undertittelen "En leders tanker om mot, sårbarhet og troverdighet", er ferskvare så det holder i skrivende stund, men jeg bare sier det med en eneste gang: Les den! Enten du er mann eller kvinne, har lederambisjoner eller ei, er på vei oppover i makthierarkiet eller har sittet der en stund - eller for den saks skyld dersom du ønsker å få innblikk i hva det vil si å inneha en topplederjobb, med de utfordringer dette innebærer. Her er det nemlig mye å lære! Sitatfaktoren (grunnet gullkorn på rekke og rad) er stor, og selv sitter jeg her og lurer på hvor jeg skal begynne - og ikke minst hvordan jeg skal unngå å falle for fristelsen til å sitere for mye fra boka.

"Dette er en bok om å gripe mulighetene og ikke stå i veien for seg selv. I bokens første del forteller Anita Krohn Traaseth om grunnlaget for egne verdier, perspektiver og livslyst, og om episoder fra oppveksten som har gitt henne mot. I andre del får vi et åpent og ærlig innblikk i historier fra arbeidslivet som handler om å ville noe, om å rekke opp hånden og å lede fra et sårbarhetsperspektiv. I bokens tredje del, om troverdighet, deler hun sine refleksjoner rundt synlighet, tillit, relasjoner og egenverd." (fra forlagets presentasjon av boka - fra bokas smussomslag)

Når Traaseth deler en hel del med oss lesere i den delen av boka som hun har kalt "Mot", handler det om en åpenhet vi ikke er vant til fra mennesker vi ser opp til og beundrer - i alle fall ikke hva gjelder næringslivstopper. At hun er oppvokst i en arbeiderklassefamilie i Sandefjord, er det i og for seg ikke noe revolusjonerende nytt ved, for dette er en bakgrunn hun deler med svært mange som har kommet seg opp og frem her i verden etter at muligheten for utdannelse ble mulig også for arbeiderklasseungdom. Men at hun forteller om sin mor som ikke bare led av en psykiatrisk diagnose (bipolar), men som også endte med å ta sitt eget liv - det er ikke hverdagskost. For hvor lett er det ikke å frykte at andre intuitivt vil lete etter tegn på at man har sykdommen selv? Mao. at det blir en svakhet at man åpner opp for å fortelle en slik familiehemmelighet ... Men så er det jo ikke slik, heldigvis. Som hun sier selv på side 29 i boka, etter å registrert at de fleste andre også har sin bagasje, selv om den kan variere i tyngde:

"Det er den virkelige store verdien av åpenhet, den avler andres åpenhet. Da forstår vi at svært mange andre har kjent på de samme følelsene, har tilsvarende opplevelser og erfaringer. Det gir trygghet. Åpenhet som mange av oss er så redde for, er det største kilden til trygghet."

Forfatteren er selv inne på det samme, men selv tenker jeg på en artikkel jeg selv leste en gang, og som het "Why should anyone be led by you?" (Forfatterne Rob Goffee og Gareth Jones har for øvrig skrevet bok med samme tittel.) Dessuten tenker jeg på Malcolm Gladwells bok "David og Goliat" (følg linken til min omtale av boka), som utkom tidligere i år. Den første handler om autentisk lederskap, og at det har mye for seg at en leder letter litt på sløret og er åpen om ting man ikke umiddelbart skulle tro at det var en fordel å fortelle om, men som faktisk styrker troverdigheten overfor medarbeiderne, fordi de først og fremst ønsker å bli ledet av et menneske. Den andre handler om at det man skulle tro var en ulempe, faktisk kan være en fordel - og vise versa.

I del to om "Sårbarhet" forteller Traaseth om sin mentor Harald Nordvik, som har vært til uvurderlig støtte for henne.

"Harald er tydelig. Han har alltid sagt at jeg må stå i ting, være ekte, selv om det føles dønn urettferdig. Ta lærdom og gå videre. Man kommer lengst med integritet i norsk næringsliv, og selv om det stormer, vil de som bør det forstå hva du har vært gjennom og hva du har lært." (side 67)

Traaseth forteller dessuten om oppturer og nedturer i karrieren - som den gangen hun selv havnet i NAV-systemet etter å sittet på den andre siden - gjennom å nedbemanne et selskaps ansatte og dermed sende mennesker ut i arbeidsledighet. Ingen har tidligere skrevet om hvordan en toppleder skal takle en slik nedtur. Panikken, motløsheten, følelsen av å ha mislykkes og ikke kunne noe som helst av verdi - jo, som leser kjente jeg dette på kroppen. Når hun senere tar oppgjør med vellykkethetskulturen, og redegjør for hvorfor hun er noe engstelig for å pådra familien for mange gjeldsforpliktelser ved å kjøpe sommerhus, hytte etc., rett og slett fordi det kan være noe uforutsigbart hvor lenge man har jobben sin og ditto inntekter, så er dette også lett gjenkjennelig. Tilsvarende er det kjent stoff når hun redegjør for alle prioriteringene man må foreta dersom man er kvinne og ønsker seg en karriere som toppleder.

Aller mest interessant må jeg innrømme at jeg likevel finner den siste delen av boka, der Traaseth bl.a. tar for seg viktige suksesskriterier i godt strategiarbeid. Det er lett for mange å mene mye om mangt, men det er når det blir tale om konkretisering, løsninger og alternativer at "det straks (blir) mer stille ...":

"Det er det strategi handler om, å gå fra å mene til å forstå til å definere konkrete mål og aktiviteter. Evnen til å tydeliggjøre hva de store linjene er, å forenkle budskapet slik at gjennomføringen blir opplagt uten å måtte henvise til en plan, er det aller vanskeligste. Handling er nøkkelen i alt strategiarbeid. Summen av handling fra alle, ikke bare lederne. Derfor må vi lytte, først til kollegaer, så kunder og partnere. Det er markedet og kunden som bestemmer hvor vi skal sette fokus, hva vi må gjøre for å vinne. Og det er kollegaene som har jobbet i mange år med våre kunder som vet hvor skoen trykker, og som har de beste ideene til hva vi kan gjøre annerledes.

En strategi er verdiløs uten gode og gjennomtenkte aktiviteter som er enkle å følge opp, og som engasjerer fordi kollegaer har vært med på å definere dem. ... En strategi må gis tid til å forankres bredt, bli forstått og gi delaktighet. Det er kjernen." (side 93)

Man kan ikke regne med at alle medarbeiderne er like engasjerte, og man må dessuten ta høyde for at noen aldri blir det heller. Traaseth er utvilsomt forut for sin tid når hun f.eks. snakker om viktigheten av dialog ut fra et slags "speed date the boss"-konsept, hvor hun har hentet ideen fra et program der lederen av et selskap går "undercover" for å høre hva de ansatte egentlig mener om selskapet. (side 94)

"Ledergruppen eller jeg sitter ikke med fasiten. Vi fasiliteterer, men det er summen av alle kollegaers innsats og innspill som skaper endringene. Ledelse er utfordrende fordi det handler om å motivere folk til først og fremst å lede seg selv, basert på en omforent visjon og en forståelig retning man selv har vært med på å skape. Da trenger man ikke et verdinotat i lomma eller i skuffen, verdiene og målene sitter i ryggmargen." (side 96)

I rollen som toppleder i Hewlett-Packard (HP), hvor hun har sittet siden april 2012, kom hun tidlig til at hun hver fredag skulle sende ut fredagsmailer, som oppsummerte ukens hendelser på tvers av "butikken".

"Det skjer så mye hos oss, og det er viktig at informasjonen alle får er så fersk som mulig. Det kommer direkte fra meg og med innspill fra lederne, ikke fra en assistent eller PR-ansvarlig." (side 101)

Selvsagt var det dem som var skeptiske, kanskje særlig til om hun ville klare å følge opp (tids-skvis er jo den største kritiske faktoren i alle lederes hverdag), men etter hvert har engasjerte kollegaer spilt henne god ved å sende henne innspill til hva som bør være med i fredagsmailen - og som Traaseth selv sier - "Jeg er bare en fasilitator."

Dessuten har hun opprettet en blogg på nettet, som heter Tinteguri. Her ligger også jobbsøknaden hennes som førte til at hun fikk toppjobben i HP.

Jeg fant det også spennende når Traaseth filosoferer over frykten for bruk av sosiale medier, som preger mye av næringslivet i dag. Man er så redd for det hun kaller den negative omdømme-risikoen. Dersom ting ikke henger på greip, dvs. at det er for stor avstand mellom det selskapet står for, og hvordan medarbeiderne i selskapet og markedet oppfatter deg - ja, da har man et problem. Men dersom man tar vare på innsiden, tar de vare på utsiden sammen med deg. Er man en drittsekk i det virkelige liv, blir dette veldig fort synlig i det digitale livet. (side 113)

Traaseth jobber med å velge oppgaver av lyst og styre unna dem som handler om ren plikt, og så jobber hun mentalt med alle de positive sidene ved noe hun egentlig ikke vil, slik at hun skal få lyst likevel. Mental trening er et viktig stikkord i så måte. Dessuten er det forskjell på å ofre noe og å velge noe bort.

"Når dagene blir litt stressende og oppgavene hoper seg opp, tenker jeg: Jeg må ingenting. Så går jeg gjennom kalender og oppgaver og prioriterer, helt til jeg føler balansen igjen. Jeg flytter møter som kan flyttes, får andre til å stille i mitt sted der det er naturlig, blir flinkere til å delegere oppgaver. Jeg må puste, hver uke, hver dag. Når jeg velger noe bort, ofrer jeg ikke. Jeg går ikke på kompromiss, jeg føler ikke at jeg går glipp av noe. Jeg prioriterer. Dette er viktig. Man ofrer bare noe om man har ambisjoner om å være komplett og perfekt på alle områder. Det har jeg valgt at livet mitt ikke skal være. Det skal være godt nok for de svina. Det holder.

I livet mitt har jeg en vektskål, med "godt nok for de svina" på den ene siden og hjerteinfarkt på den andre. Det er mitt valg. Det er mitt ansvar å finne balansen, og jeg har ikke rapporteringsansvar for noen andre enn meg selv. For meg betyr det å ta bevisste valg, leve med dem og ikke ha dårlig samvittighet. Ikke så lenge av gangen, i hvert fall." (side 144)

Og her er vi antakelig inne på det som er selve essensen i Traaseths bok: å finne balansen i livet sitt, ikke være "flink pike", "overambisiøs" eller "perfeksjonist", fordi dette i lengden aldri vil være bærekraftig. Man må ta noen valg, man må prioritere!

Ja, jeg vet at det blir mange sitater nå, men disse må jeg bare ta med:

"Kan du ta støyten for noe som ikke direkte er din feil? Klarer du å lede folk som ikke er motivert, ikke leverer og i noen tilfeller motarbeider deg? Takler du synligheten en lederrolle krever? Stoler du på egne beslutninger? Stoler du på andre? Skylder du på andre? Lærer du av feilene dine? Klarer du å balansere privatliv og jobb? Tar du ansvar for deg selv? Og ikke minst, tar du vare på deg selv?" (side 156)

"Det er på ingen måte nok for en leder å være faglig sterk. Du må være psykisk sterk, håndtere relasjoner og mennesker i komplekse prosesser, og da må du kjenne deg selv, dine egne styrker og svakheter. Da snakker vi ikke om de innøvde styrkene og svakhetene mange lanserer i intervjuprosessene, som at man er perfeksjonist eller utålmodig, vi snakker om reell selvinnsikt, selvfølelse og selvbevissthet." (side 157)

Å strekke ut en hånd og be om råd er i følge Traaseth en sann styrke og et sunnhetstegn når man opplever motgang og vanskelige situasjoner i lederrollen. Jeg kunne ikke vært mer enig med henne! Likevel virker det som om en del ledere er engstelige for å be om råd når det røyner på, som om dette skulle være et bevis på at man egentlig ikke duger som leder.

Bokas siste kapittel heter "Alt er relasjoner", og her oppsummerer Traaseth på mange måter sine mange budskap i "Godt nok for de svina", et uttrykk hun for øvrig har hentet fra sin far og som har betydd svært mye for henne opp gjennom hele livet. Gjennom aldri å ha søkt den usunne perfeksjonismen, har hun reddet seg selv fra hjerteinfarkt ...

Relasjoner er det mest utfordrende og givende i livet, og vår selvfølelse og selvinnsikt avgjør hvordan vi håndterer ulike situasjoner og hvilke relasjoner vi får til andre. Vi lærer imidlertid lite eller ingenting om dette på skolen og i andre utdanningsinstitusjoner.

"Tradisjonelt har folk som lykkes, uansett område, om de er ledere eller ei, tre ting til felles, ifølge mentaltrener og coach Live Landmark, nemlig selvledelse, resiliens og samarbeid. Altså hvordan du håndterer deg selv, hvordan du håndterer motgang og interaksjoner med andre. Professor Adam Grant påpeker i sin bok Gi og ta at den fjerde, og den mest kritiske, men ofte mest neglisjerte, er hvordan vi samhandler og skaper relasjoner med andre." (side 160)

Jeg elsker å lese bøker av og om mennesker jeg beundrer, og hvor de letter på sløret og forteller om hva som har vært nøkkelen til nettopp deres suksess. Jeg vet ikke om det er en trend i tiden eller hva det er, men noe av fellesnevneren for mye av den litteraturen som for tiden kommer på markedet, er ønsket om å fremstå mer menneskelig - med sine feil og mangler, litt på godt og vondt - og ikke hele tiden fremheve alt dette perfekte. Kanskje er noe av forklaringen at livene våre er blitt mer transparente på grunn av Facebook og andre sosiale medier? I lengden er det ikke mulig å opprettholde myten om seg selv som den som alltid har kontroll, alltid fikser alt, alltid presterer ... Mennesker med suksess må gjøre noen valg, noen prioriteringer, og alle vet vi at suksess har sin pris. Akkurat dette får Traaseth svært tydelig frem i sin bok.

"Godt nok for de svina" er en meget spesiell, unik og givende bok om en leder som har oppnådd suksess og som våger å vise frem sine sårbare sider. Dette forteller om et stort mot og en sterk tro på at hun er god nok i massevis - uansett! Og der er vi kanskje ved kjernen av godt lederskap: at man har en god selvfølelse og er trygg på seg selv. En trygg leder våger å være transparent og autentisk, og det er slike ledere vi vil ha! Motstykket er usikre ledere som bruker ufine metoder for ikke å risikere å bli avslørt. Eller som ikke har ryddet i "eget bo" og som projiserer egne greier over på andre. Jeg kjente at jeg ble litt glad i Anita Krohn Traaseth mens jeg leste boka, og tenkte at en nettopp en slik leder ville jeg likt å ha - og en slik leder ville jeg selv likt å være! Noen av tipsene hun kommer med underveis, bidrar til at jeg i alle fall vet hva jeg skal gjøre mer av i tiden fremover!

Dette er en bok jeg anbefaler på det varmeste!

Helt enig, fantastisk bok, overraskelser hele veien og ikke et dødpunkt på 617 sider. Dette er bare årets bok og den annbefales sterkt. Er alltid skeptisk når bøker roses i skyene, men i dette tilfelle er det fortjent. En sterk sekser. Løp og kjøp!

Jeg leste reklame for Gravrøys og bestillte meg de 3 første i serien på svensk i pocket, siden de da kun kostet kr 44 pr bok hos AdLibris