Da er jeg ferdig med boka, og i likhet med Kjell K må jeg si at dette er noe av det beste jeg har lest! Takk til dere alle for et lærerikt følge underveis i et historisk landskap jeg kjente lite til fra før!

Jeg ser at boka er filmatisert to ganger, og det ligger en del klipp på youtube fra filmatiseringen i 1955, bl.a. dette . Fant også en filmatisering fra 1985 som muligens er en hel TV-serie - den varer over 3 timer. Den har finsk tale og engelske undertekster. Jeg har ikke sett den, så jeg vet ikke noe om kvaliteten, men tenker å prøve den ei helg med litt bedre tid enn i dag. Hører gjerne fra dere hvis noen av dere har sett den, om den er verd å bruke tid på.

Så fant jeg denne artikkelen fra Aftenposten Innsikt som omhandler finske krigsbilder som ble frigitt etter 60 år. I Ukjent soldat beskrives at soldatene hele tiden får for lite mat og hvordan sulten herjer. Dette gjaldt også på sovjetisk side, og det går fram av artikkelen at det noen ganger førte til kannibalisme.

En spesiell takk til Karin J som foreslo denne boka som felleslesing!

Jeg kan nok si at jeg har vært innom de fleste sjangre, har lest grøss, SF, fantasy, kjærlighet (helst historisk), serier, krim, western, div fagbøker, true crime, kokebøker og tegneserier. Særlig som barn/ungdom leste jeg mye SF/fantasy, som eksempler kan jeg gi Tolkien, Narnia-bøkene, Oz, Peter Pan, mye Star Trek, Star Wars både som bøker og tegneserier, Bing & Bringsværd.

Når jeg var ca 30 var jeg hektet på vampyrer, både i bokform og på film, fikk meg min første tattoering i 30 års gave, selvfølgelig en vampyrflaggemus. Har en venninne (siden jeg var 12 år) som er tattoo artist, Monica Tattooica Sunde, og enten hun eller gjesteartister hun har hatt har gjorte alle mine tattoeringer (vampyrflaggermus senere med en venn og måne, søt dragebaby, slesk enhjørningbaby, firkløver, ankh, en pusekatt på hver ankel, rød og grønn drage, delfin og den norske løve). Hvis jeg får råd til en til skal jeg ha Hello Kitty.

Så som noen handler klær og sko i lassevis har jeg det med bøker, har et helt garderobe vedheng til soverommet mitt fullt med bøker, mer i soverommet mitt og bunker i livhøyde i gangen i tillegg. Det er mening jeg skal lese bare dem, men den finnes så mye spennende på biblioteket. Og hver gang jeg leser en fagbok, finner jeg minst en ny bok i litteraturlista. Kjøper det meste bruk hos Litteraturhjørnet i Sarpsborg hvor jeg jobbet for den tidligere eieren, eBay, Qxl no og dk, Abe books, finn.no og utgåtte bøker på bibliotekene i Østfold; låner på bibliotek; kjøper noe nytt hos Adlibris og div bokklubber, helst på tilbud da. Den eneste klubben jeg kjøper nye bøker til full pris er Historieklubben.

Det meste jeg leser nå innen SF/fantasy for tiden er Sfx magazine som jeg abonnerer på og blar gjennom hvert nytt nr når det kommer og skal lese de mere grundig med tid og stunder. En venn som er bibliotekar fikk meg hekta på dem. Kjøpte med nylig en bok om SFs historie, Inre landskap och yttre rymd del 2 - Del 2 Från J. G. Ballard till Gene Wolfe som jeg angrer på at jeg ikke kjøpte når de først kom ut siden de nå har vært utsolgt i flere år.

Veldig enig med det du skriver her. Den er i en annen kategori enn et helt halvt år som rørte meg til tårer. Denne var underholdende, men rørte meg ikke noe spesielt.

Andre bok i Hillevåg-triologien

Om boklanseringen

Det er en fest og rett og slett en stor begivenhet hver gang Tore Renberg kommer ut med en ny bok! Etter å ha lest første bok i det som skal bli Hillevåg-triologien (eller Texas-serien som forfatteren selv ynder å kalle den), er det skapt et avhengighetsforhold til resten av serien. Jeg må jo bare få vite hvordan det går videre med hovedpersonene i boka!

Tore Renberg (f. 1972) har tidligere utgitt bøker innenfor de fleste genre; romaner, kortprosa/essays, noveller, barnebøker, dramatikk, tegneserier og filmmanus. (Kilde: Wikipedia) At mannen også har talenter på scenen - ja, at han faktisk kan synge og det med en innlevelse selv den "beste" smørsanger kan misunne ham - fikk jeg og flere med meg erfare tidligere i høst. Jeg var en av dem som var så heldig å få tak i billetter til boklanseringsturnéen han kjørte sammen med Tønes, Lemen og Karl Ove Knausgård. Makan til sceneshow og boklansering som det vi var vitne til på Sentrum Scene den 14. oktober i år, skal man faktisk lete lenge etter! Nå var det selvsagt ikke smørsanger, men hardkokt rock av den typen som ga flashback til min egen svunne studietid i Bergen på 1980-tallet, som vi fikk fra scenen - i alle fall da Renbergs og Knaugsgårds band Lemen opptrådte.

Underveis oppsto det en slags eufori, der vi i salen opplevde absolutt alt som ble oss servert som svært, svært fantastisk! Og underveis var det vel nesten slik at vi som var til stede opplevde Hillevåg-triologiens Jan Inge - eller Jani - som Tore Renbergs hittil godt skjulte alter-ego ... Det var definitivt noe der ...

Kort om første bok i Hillevåg-triologien - "Vi ses i morgen"

(Spoiler for dem av dere som ikke har lest denne boka - hopp derfor over dette dersom du ønsker å lese første bok i serien.)

Handlingen i denne boka foregår i løpet av tre dager. Sentralt i handlingen står Hillevåg-gjengen som består av Jan Inge/Jani, Rudi og Cecilie/Chessi. Jani og Chessi er søsken, mens Rudi og Chessi er kjærester. De driver et flyttebyrå, men det er egentlig kun et skalkeskjul for deres kriminelle virksomhet, som består i å gjøre innbrudd og gjennomføre torpedoppdrag.

Parallelt følger vi den vakre barnehjemsgutten Daniel William Moi, som fordreier hodet til kristne Sandra fullstendig. Midt oppi alt dette får Hillevåg-gjengen et noe uvanlig oppdrag. De skal hjelpe alenepappaen og gjeldsslaven Pål med et lån, slik at han kan håndtere spillegjelden sin. Hillevåg-gjengen vet råd, og planlegger et fabrikert innbrudd hvor Pål skal lemlestes "litt" for å få inn forsikringspenger. At det bygger seg opp til en skikkelig katastrofe, burde ikke overraske noen - særlig ikke når vi legger til at Rudi lider av ADHD, mens vietnameseren Tong, som kommer ut av fengselet tidsnok til å være med på det hele, knapt har empati for noen ... Mens Chessi kun lever gjennom Rudi, og Jani prøver å holde kontrollen over den uregjerlige gjengen ...

"Angrep fra alle kanter"

I bok nr. 2 introduseres vi for ungguttene Rikki og Ben. De er oppvokst under særdeles vanskelige forhold, med en mor som er bipolar og som knapt kan sies å fungere, og med en far som tjener masse penger han helst ikke vil bruke - i alle fall ikke på familien sin - og som aldri er hjemme. Guttene sniffer bensin for å slippe bort fra virkeligheten.

"Frem til Ben fylte seks og Rikki syv, så folk knapt forskjell på de to sandnesungene til Melissa Dahle og Frank Martin Digervold. De var guttete og de var støyende, like av utseende, der de satt og lekte i hagen oppe på Trones. Men sommeren 2003 endret det seg. Lille Ben fikk en skarphet i øynene. Han tok ut distanse til verden, og først og fremst til broren. Når Melissa kledde på dem om morgenen, nektet han å gå i like klær som Rikki. Når de skulle spise middag, satte han seg på motsatt side av bordet for broren. Hvis Rikki gråt, lo Ben. Hvis Rikki løp, sto Ben. Han begynte å sende blikket granskende rundt seg, han begynte å se på folk som om han vurderte dem, voksent, fra topp til tå. Den han betraktet med hardest interesse, var storebroren Rikki. Det var som om han tok målene hans høyde, bredde, omkrets, dybde, og sammenlignet dem med sine egne. Det var som den lille gutten oppdro sin egen personlighet i kontrast til Rikki. Det var som om han følte seg fornærma over å ha vært så lik et annet menneske."

Hjemmet deres gror ned av skitt når moren er nedfor og ikke fungerer, og hun er knapt i stand til å ta vare på seg selv - og langt mindre av sønnene. Eldstedatteren har for lengst flyttet ut, bort fra Digervold-familiens manglende familielykke.

I bokas åpningsscene finner guttene, som har rukket å bli hhv. 15 og 16 år gamle, masse penger i huset - massevis av tusenlapper som faren må ha stukket bort. Hvor kommer de fra? Guttene bestemmer seg for å rømme hjemmefra, og hva er vel mer nærliggende enn å oppsøke Rudi, onkelen deres. Onkelen som faren tidligere kom på kant med, og som de ikke har sett på mange, mange år. Faren som tilga broren sin alt - unntatt medvirkningen i en pornofilm i sin ungdom. Akkurat dette kommer han bare ikke over.

Ben insisterer på at de skal gå til Hillevåg, og underveis begår de noen kriminelle handlinger som innbringer penger. Vel fremme på Hillevåg møter de et kaos uten sidestykke. Huset som Jan Inge, Chessi og Rudi bor i, er en illeluktende rønne. Dessuten skal Rudi snart bli far. Chessi er nemlig gravid, men uten at Rudi vet det, aner hun ikke hvem som er faren til barnet - Rudi eller Tong. Det har oppstått komplikasjoner og Chessi er innlagt på sykehus, og Rudi holder på å gå ut av sitt gode skinn, så engstelig er han for at Chessi skal dø fra ham. Man kan vel ikke akkurat si at guttene blir tatt i mot med entusiasme - inntil de viser frem alle pengene de har ranet til seg på et tivoli.

Jan Inge er forelsket i Beverly, en amerikansk kvinne av det ferme slaget og med en noe mystisk bakgrunn. Selv er han godt i stand, men han forsøker å trene for å gå ned i vekt. Han vil så gjerne ha et annet liv enn det som ble ham til del. Med den nyvunne kjærligheten i livet sitt og det faktum at søsteren venter barn, ønsker Jan Inge at de skal bestrebe seg å leve normale liv som lovlydige borgere. Innbruddsbransjen er ikke så innbringende som tidligere, fordi folk har alt de trenger og heller kjøper nye ting enn brukte av tvilsom opprinnelse. Men først skal et siste kupp gjennomføres ...

Midt oppi dette kaoset dukker altså Ben og Rikki opp, og tilbyr Hillevåg-gjengen en innbruddsplan som skal komme til å gjøre store omveltninger i livene deres ... Mens huset fylles av nye gjengmedlemmer, heriblant Daniel William Moi og andre som ikke er helt i vater, de heller ... Det bygger seg opp til en ny katastrofe.

Min vurdering av boka

Gjensynet med den dysfunksjonelle Hillevåg-gjengen og deres medspillere var så og si slik jeg hadde forestilt meg dette. I denne boka tar riktignok nok Tore Renberg spranget ut i det nesten parodiske i sine personskildringer, og dette gir nok boka mer karakter av underholdning enn virkelig dyptpløyende litteratur. Noe av dette kjenner jeg igjen fra bøkene om Jarle Klepp. Spenningsmomentene er skarpslipte, med cliff-hangere slik vi kjenner fra krim-genren. Spenningen dras dermed mer ut, og dette redder de noe lengre mellomspillene i romanen, som ellers kanskje kunne ha blitt litt langtekkelige. Humoren er også mer fremtredende i denne andre Hillevåg-boka. Riktignok slik at det tidvis kjentes uanstendig å le ... på en måte. Men like fullt: dette er en fornøyelig bok med et fornøyelig persongalleri - i all hovedsak.

Vi kommer noe dypere inn i motivene og beveggrunnene til hovedpersonene enn hva jeg husker fra "Vi ses i morgen" - særlig med tanke på hvordan de betrakter hverandre. Dermed får denne andre boka et litt dypere lag inn i det psykologiske, tross alt. Men ikke dypere enn at stereotypene begrenser det hele noe, og gjør det litt forutsigbart hvem som havner på skråplanet og hvem som ikke gjør det. Vi aner også i denne boka at det ikke bare er miljø, men også arv som blir avgjørende for hvilke muligheter man har i livet. Ikke minst hva det innebærer å ha Digervold-gener ... Det skal sterke skuldre til for å bære disse genene med en viss stil.

Mens Hillevåg-gjengen tross alt har hatt en slags moralsk kodeks å forholde seg til, er de yngre medlemmene som blir tatt opp i gjengen i bok nr. 2 langt mer hardkokte. Et viktig element skiller nemlig disse fra Jani, Chessi og Rudi: rus! Og det er vel nettopp denne forskjellen mellom generasjonene som kommer til å bli tema i den tredje boka, aner det meg ...

"Angrep fra alle kanter" bærer preg av å være boka i midten av en triologi, og den må derfor ses nettopp i denne konteksten. Jeg storkoste meg med boka, som jeg valgte å høre som lydbok - ikke minst takket være han som må være verdens beste forfatter-oppleser av egne bøker: Tore Renberg! Om denne andre boka hadde noen svakheter og skjønnhetsfeil, ble dette til fulle "reparert" gjennom forfatterens egen opplesning. Her leser han på klingende stavangersk til tross for at boka vitterlig er skrevet på bokmål, og bare dette i seg selv gjør lyttingen til en fest! Som en anmelder sa tidligere i høst: Djises, for en bok!

"Angrep fra alle kanter" når ikke helt opp til den første boka i Hillevåg-triologien, men det var vel heller ikke å forvente. Rammen for triologien er på mange måter lagt, og dermed har det nok ikke vært så enkelt å tilføye noe helt nytt og overraskende i bok nr. 2 - utover at Ben og Rikki har dukket opp. Slutten kom veldig brått og uventet på meg, og jeg tenkte "Nei - det kan ikke være slutt allerede nå!?" Dermed har jeg bare en bønn til slutt til Tore Renberg: Skynd deg å skrive den neste boka! Jeg venter i lengsel og smerte!

Hurra! Boklageret har åpnet butikk i Porsgrunn på Down Town!
Fikk med meg "solfuglen " til kr. 50,- og "når himmelen faller ned" til kr. 99,-, begge innbundne bøker. Denne butikken skal besøkes snart igjen:-)

Jeg har hatt kjøpestopp lenge med unntak av noen 5 kroners bøker jeg har plukket med meg fra biblioteket. Jeg måtte imidlertid gå innom opphørssalget til Reveenka i Storgata i Lillestrøm (siste åpningsdag 13. desember). Det var masse krim, serier, fagbøker, klassikere, tegneserier mm. Jeg kjøpte innbundne bøker (4 for kr. 100,-).
Kosakkene Leo Tolstoi
De mørke kilder av Johan Borgen
Lillelord av Johan Borgen
Buddenbrooks av Thomas Mann
Historien av Elsa Morante
Foucaults pendel av Umbeto Eco
Rebus' siste spor av Ian Rankin
De dødes navn av Ian Rankin
Jeg kunne plukket med meg mye mer, det var mye som matchet ønskelisten min. Det var imidlertid første stopp på butikkrunden, så jeg orket ikke å bære mer. Da jeg kom hjem lå Greven av Monte Christo, Den hemmelighetsfullle øya og En verdensomseiling under havet og ventet. De har jeg bestilt til gutta i huset, så de teller vel ikke? Rart det skal være så vanskelig å la være å kjøpe bøker..

Jeg leser Lord Byrons Don Juan for tiden. Det blir ikke så mange versene hver dag og det er mange sider, så dette verket vil nok være med meg lenge. Jeg fant ut at bøkene ikke har blitt lånt ut til noen etter at de ble kjøpt inn til biblioteket i 2007, så det gjør vel ingenting om jeg har dem i noen måneder. Nå blir de iallfall lest!
Som avslapningslitteratur leser jeg Trolldomskraft av Magnhild Bruheim. Det er en ungdomsbok om heksebrenning. Jeg har lest litt om temaet tidligere, så det er greit å lese om hvordan disse prosessene kan ha foregått i romanform. Jeg liker språket/dialekten Bruheim bruker, så jeg må nok lese en av hennes bygdekrimbøker også.
Lydboken jeg holder på med er Ilden øye av Jorunn Thørring. Det er litt irriterende med ulike dialekter (samisk/tromsødialekt/bokmål) og tolkning av diverse kvinnestemmer. Det er mulig at
oppleser Trond Peter Stamsø Munch gjør en god jobb, men når man først begynner å irritere seg... Regner med å bli ferdig med den i helgen.
Ellers gleder jeg meg over at det ikke er snø og over at utetemperaturen er levelig. I dag blir det nok en pubtur for å feire den laaange høsten! God helg alle sammen!

Her går det i postkorthistorie, begynte igår på Vennlig hilsen - postkortets historie i Norge og etter den skal jeg lese Norske postkort - kulturhistorie og samleobjekter og se og jeg også kommer meg gjennom Toppen av alt var jula - juletradisjoner i sør-øst siden den har siste frist på Mandag.

Ellers har jeg idag begynt på min nyeste utebok, Sällsamheter i södra Sverige. Den er i pocket, og har småstykker, akkurat passe for kortere ventetider.

Midtveis I "Lord of the Rings" blir nok denne trilogien hovedsaken denne helgen, men jeg har også vært så heldig å få låne den siste boka til Mary Lawson "Road Ends". Det passer bra siden hun tidligere har levert to veldig gode bøker. Jeg har derfor forventninger som forhåpentligvis kan innfris.

Har nettopp startet på Vennlig hilsen - postkortets historie i Norge. Som ut-på-tur bok ved venting/busstur har jeg valgt meg Sällsamheter i södra Sverige.

Årets beste julegaveidé!

Frank Aarebrot (f. 1947) er professor i sammenlignende politikk ved Institutt for sammenlignende politikk ved UiB. Blant annet. Hans engasjement strekker seg imidlertid langt ut over universitetets "andedam". I tillegg til at han har medvirket og bidratt til en del publikasjoner, er han kanskje for folk flest mest kjent som valg- og partipolitisk kommentator. Skjønt han med sin tilknytning til Arbeiderpartiet nok ikke har blitt ansett som helt nøytral i så henseende ...

For å si det sånn: Aarebrots partipolitiske tilknytning preger i aller høyeste grad hans siste bok "200 år på 200 sider", og det er kanskje nettopp derfor hans historieformidling har tatt meg og andre fullstendig med storm? For det er noe litt uærbødig over hans fortelling, hvor han er kritisk til konservatismen og de såkalt samfunnsbevarende strukturer, mens han er en stor beundrer av alle dem som banet vei for fremskrittet. Og fremskrittet - det besto for en stor del av å slippe fattigfolk frem, gi kvinnene flere rettigheter, avskaffe forhistoriske begreper som "lausunger", gjøre det mulig for folk flest å ta seg høyere utdannelse osv. Han tar dessuten et oppgjør med våre holdninger f.eks. overfor Saudi-Arabia, og minner om at det faktisk ikke er så lenge siden kvinner her til lands ble halshugget for umoral. Det skjedde etter middelalderen - faktisk i den såkalte opplysningstiden. Rasehygiene har vi også drevet med - etter andre verdenskrig! Dette var mao. ikke noe Hitler fant på helt av seg selv. Aarebrot gjør i denne boka historie til fantastisk underholdning, uten at han av den grunn mister seriøsiteten av syne. Ingen bør nemlig være det minste i tvil om at denne mannen har peiling på det han snakker om! Alt han prediker, henger sammen - ja, det henger nettopp sammen med hans verdisyn, som igjen bærer preg av sosialdemokratiets grunnverdier.

Jeg var blant dem som ble sittende fjetret til TV-apparatet den kvelden i februar i år da Frank Aarebrot holdt det som er blitt kalt hans livs foredrag - nemlig Norgeshistorien fortalt på 200 minutter. Og jeg som ikke engang liker å bruke en hel kveld på TV ... Jeg visste ikke den gangen at det skulle bli bok av forelesningen. Da boka kom på lydbok var jeg i alle fall ikke i tvil om at jeg skulle høre hans foredrag om igjen. Og før jeg var ferdig med å lytte meg gjennom lydbokutgaven, skjønte jeg at jeg jo bare måtte ha papirutgaven av boka også, så den har jeg kjøpt. Jeg spår at denne boka kommer til å bli årets julegave! Egentlig burde lydboka fulgt med papirutgaven, fordi man for å få fullt utbytte av den både bør høre Aarebrots fantastisk engasjerte stemme og lese og bla i boka selv (som for øvrig inneholder mange bilder som er gravd frem fra historiske arkiver m.m.). Dessuten er dette en bok for hele familien - store som "små" - og hvor alle da ville kunnet velge den formen som passer best for den enkelte - lytte eller lese eller altså begge deler!

"I en ramme på 200 minutter, eller som i denne boka, 200 sider, sier det seg selv at det er umulig å tegne et fullstendig bilde av samfunnsutviklingen. Jeg ser på min virksomhet som å være en statsvitenskapelig flanør - en eldre akademiker på spasertur gjennom historien. Jeg hilser på noen på min vei, andre treffer jeg ikke selv om de er viktige, og atter andre kan jeg ha kommet i skade for å overse." (fra Aarebrots forord i boka.)

Denne boka er ikke bare for dem som elsker historie. Den er også for dem som ikke tror at de er opptatt av historie, men som kommer til å bli mer interessert etter å ha lest boka. Det er noe med alle linjene Aarebrot trekker opp, og hvor hovedessensen bør være kjent for de aller fleste, men hvor måten å betrakte det hele på må kunne sies å være både nytt og originalt.

Aarebrot forteller Norges-historien vår på en meget personlig måte ... som når han meget indignert forteller om Norges første kvinnelige doktorrand som ble nektet en akademisk stilling i Oslo (det var nemlig forbudt for kvinner å bekle den type stillinger på slutten av 1800-tallet), og hvor andre land enn vårt fikk gleden av kvinnens genialitet. Vi får også høre bakgrunnen for at det i det hele tatt var mulig for Norge å lage en grunnlov i 1814 - etter den ufrivillige isolasjonen som kom mellom Danmark og Norge i forbindelse med Napoleonskrigene. Sjøblokaden førte riktignok til at mange sultet i Norge, men i den andre enden kom det altså noe godt ut av det. Samtidig som Aarebrot ettertrykkelig avkler myten om at Grunnloven innførte noen form for demokrati i Norge ... Det kom først senere. Jeg leste også med stor interesse om de kondisjonertes frykt for at fattigfolk skulle komme seg opp og frem her i verden, og derfor forbød dem å samles. Som om de trodde at det kunne bli revolusjon av mindre ... Vi får høre om haugianerne, thranittene og kvekerne, om utvandringen til Amerika (som var eneste farbare vei for fattigfolk som ikke lenger orket undertrykkingen i Norge) osv.

Andre grupper som ble holdt nede var samene. De ble behandlet på til forveksling samme måte som amerikanerne behandlet sine indianere: med fri flyt av alkohol, slik at de kunne få litt drahjelp for å gå til grunne i rusproblemer ...

Aarebrot er riktig morsom og festlig - som når han beskriver jappetiden på 1980-tallet. Han er sarkastisk og ikke rent lite skadefro når han beskriver jappene, og det er tydelig at han ikke har mye til overs for folk som sløser og slenger rundt seg med (andres) penger. Det er lett å se for seg at fråden står rundt munnen hans mens han leser.

"Jappetiden er nærmere bestemt tidfestet til årene 1983 - 87. Jappene var et annet ord for nyrike, egoistiske oppkomlinger som aller helst ønsket å leve i sus og dus og briljere med rådyre biler og boliger. De var et produkt av oljealderen og de enorme kapitalmengdene som landet vårt ble "velsignet" med." (side 165 i papirutgaven) - alt under overskriften "Da bankene skjemte seg ut" ... rett og slett i de dager da bankene "slengte penger etter folk". Man blir jo sittende og humre og le av måten Aarebrot forteller historiene på, men alt er like fullt meget lett gjenkjennelig for oss som ikke bare levde på den tiden, men som også var så pass voksne at vi fikk med oss det som skjedde, mens det skjedde! Sarkasme eller ei - Aarebrot beskriver jo virkeligheten slik den rent faktisk fortonet seg.

Da Eidsvoll-forsamlingen laget Grunnloven vår, var de fleste tilstedeværende det vi i dag ville ha kalt innvandrere. De var ikke født i Norge, og kvinner glimret med sitt fravær. Aarebrot har gjort et lite tankesprang og har konstruert "sin" Eidsvollforsamling helt til slutt i boka. Foruten Einar Gerhardsen (som erstatter Christian Magnus Falsen - grunnlovens "far"), har han med seg Karen Christine "Kim" Friele (pga. hennes utrettelige kamp for å avkriminalisere homofili), og Hadia Tajik og Abid Raja er med. Og for dem som trodde at de to sistnevnte er med fordi de er innvandrere, så minner han om at de tar feil. For verken Tajik eller Raja er innvandrere, født som de faktisk er i Norge. Det er deres foreldre som er innvandrere. Tajik er med som en nynorsktalende rogalending - Raja som en rappkjeftet Oslo-advokat.

Avslutningen av boka er like storslagen som hele bokprosjektet. Her konstaterer Aarebrot at det er påfallende hvor mange av de store stegene mot et bedre demokrati som har vært tatt av "kvinner og menn langt fra maktens korridorer".

"Det går en linje fra haugianere og thranitter til kvinnesaksforkjempere og homoaktivister. Det er vel slik at de rettighetsløse blir rettighetsforkjempere. "Den vet best hvor skoen trykker, som har den på." Men de som stilte seg i spissen for det folkelige engasjementet, hadde ofte kunnet leve et trygt og behagelig priviligert liv. Likevel valgte de kampen for demokratiet.

I jubileumsåret 2014 står kampen om barns rettigheter. Sentrale myndigheter skal veie "innvandringsregulerende hensyn" mot "hensynet til barns rettigheter". Det gjør de nok med den samme flid og kjælighet som de gamle embetsmenn. Barnet, som ikke kjenner noe annet land enn Norge, står der naken og rettsløs. Da gleder det en gammel demokrat at naboer, bygder og lokalsamfunn engasjerer seg atter en gang for andres rettigheter. De følger dikteren Arnulf Øverlands oppfordring: "Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv." (side 195)

Denne historieboka blir årets julegave! Akkurat det er jeg veldig sikker på! Boka treffer ikke helt få strenger hos flertallet av etterkrigstidens klassereisende, som fremdeles ikke har glemt bakgrunnen sin ... tror nå jeg. Aarebrot har en sjelden evne til å gjøre historien vår både morsom og interessant! Ikke til å undres over at han er en av få professorer ved universitetene våre som kjører for fulle hus når han står på talerstolen! Han har flotte analyser, og det er fascinerende å høre på ham!

Denne boka er det rett og slett et must å sikre seg! Jeg har den nå både i lyd og papir, og jeg mener at jeg trenger begge deler for å få fullt utbytte av boka! Løp og kjøp, sier jeg!

Jeg forventet etter litteraturvitenskapen å finne en tørr og moralsk Horats, en dikter som satt på fanget til Augustus, men jeg fikk høre av en venn at det var mer til mannen enn hans kanoniske Ars poetica. Med litt ledig tid (eller otium som romerne kalte det) på biblioteket, ruslet jeg rundt og ramlet over denne samlingen, nemlig Horats epoder. Hva en epode er, har jeg ennå ikke helt skjønt. Men dette var iallfall noe ganske annet enn den Horats som tilhører fordommen. Her var det sevje og språk som nærmer seg Catull i kraft og humor, om enn ikke helt i personlighet og sjarm. En liten sak på snaue 40 sider som utvider bannordvokabularet ganske mye og gir oss en kritisk og rasende Horats svært forskjellig fra den 'opphøyde roen' vi mener å finne hos ham senere.

Jeg har kastet meg over Lord Byrons Don Juan. Etter nesten 40 sider med forord og ditt og datt er jeg klar for selve eventyret. Jeg leste Childe Harolds pilgrimsferd tidligere i år og ble veldig begeistret for både Byron og Geir Uthaugs gjendiktning. Det kiler derfor i magen av forventning når jeg har 8-900 sider med vers å kose meg med. Jeg føler meg dog litt som fru Sær Særesen. Det er neimen ikke mange som har Byron på leselisten. Jeg lånte bøkene på biblioteket og ser at de ble kjøpt inn i april 2007 - og det er ingen som har lest dem før meg.

Har aldri opplevd å bli lei av å lese, jeg måå lese hver eneste dag, savner det utrolig hvis det går langt utover dagen/kvelden før jeg får fatt i boka! Rekker det t.o.m på julaften enda jeg har ansvar for julemiddagen. BARE MÅ HA DET! Så avhengig er jeg!