Bokelskere.no

Det er ikke først og fremst gjennom alt du får til at du viser at du duger, men i hvordan du lærer deg å leve med å komme til kort. Du kan ikke bruke det mørke i deg som en unnskyldning for ikke å forsøke å gjøre godt. Heller ikke kan du la dine gode sider opphøye deg til en som aldri snubler. Kanskje gjør ikke det deg til et bedre menneske, men det gjør deg til et helt menneske.

Ungdommen, det er når Gud mopper gulvet med deg.

Hele livet var ikke mer verdt enn en klype sand klemt fast i en hånd. Det var tilstrekkelig bare å strekke ut fingrene, og intet ville bli tilbake.

Når skal det komme en ny slekt som forstår betydningen av likhet, en slekt av gartnere og forstmenn som kan felle de store trærne som skygger for alle de mindre, og som kan fjerne villskudene fra kunnskapens tre.

Hver time på dagen kvitter verden seg med tusenvis av tåper. Tenk på, har du tenkt på hvor mye lagret dumhet som forsvinner i løpet av et døgn? Alle hjernene som slutter å fungere, for det er jo der dumheten sitter. Men så blir det likevel så mye igjen, fordi noen har skrevet den ned i bøker, og sånn holdes den i live, så lenge det finnes folk som leser romaner vil det finnes mye dumhet, visse romaner, de det er flest av.

du har klatret
i to tusen år
på en stige
av knokler og tall

— Så langt er det kommet med oss. . . Aldri har vel anstendige mennesker behøvd å drive med politikk . .

Mareritt våkner man av, men ikke virkeligheten. Ingen våkner opp av virkeligheten.

Tiden, som hjemme i Kvartsveien er delt inn i urskivens kakediagram med avdelinger målt og avsatt til bestemte frister og gjøremål, er flytende overganger her i skogen.

Når der det lyst nok til å kalles dag, når er det mørkt nok til å kalles natt?

«Nå lader’a kolshagla», sier Den Gamle, og Filip skjønner at bestemoren sitter og konverterer rulletobakk til hjemmelagd filtersigarett med Winner Tip.

Det er en fryd av en vårdag i Kvartsveien 8. Både pryd- og nyttevekster dytter ivrig mot kuvøsen av granbar som skal beskytte dem mot deres eget overmot.

Far og sønner har høye støvler på seg. Guttenes nakne legger ser tynne og gebrekkelige ut, som blomsterpinner i nye potter. Arnstein peker, og alle tre ser på øyestikkerne som parer seg. De holder seg svevende mens de krøller seg rundt hverandre, som drageslyng i gavlen på en sveitservilla. I noen akrobatiske sekunder former de en hieroglyf fra et glemt alfabet før de skilles og igjen blir til glinsende krigsfly.

En generasjonskonfliktbolig i dysfunksjonalistisk stil, har Turid kalt det.