There are all kinds of beauty in the world, thank God, though ugliness is homogeneous. . . . But for a greatness of beauty I have never experienced anything like New Mexico. As those mornings when I went with a hoe along the ditch to the canyon, at the ranch, and stood in fierce, proud silence of the Rockies, or their foothills, to look far over the desert to the blue mountains away in Arizona, blue as chalcedony, with the sagebrush desert sweeping gray-blue in between, dotted with tiny cube-crystals of houses: the vast amphitheater of lofty, indomitable desert, sweeping round to the ponderous Sangre de Cristo Mountains on the East, and coming up flush at the pine-dotted foothills of the Rockies! What splendor! Only the tawny eagle could really sail out into the splendor of it all.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

All of the activities here have a surreptitious end-of-the-world feel to them:... these joggers sleepwalking in the mist like shadow's who have escaped from Plato's cave

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Det skal nok uttales på norsk. Kom over et klipp på bloggen hans som handlet om at han ble utestengt fra Facebook fordi navnet hans ble rart på engelsk ...

Godt sagt! (2) Varsle Svar

To-morrow, and to-morrow, and to-morrow,
Creeps in this petty pace from day to day,
To the last syllable of recorded time;
And all our yesterdays have lighted fools
The way to dusty death. Out, out, brief candle!
Life's but a walking shadow, a poor player
That struts and frets his hour upon the stage
And then is heard no more. It is a tale
Told by an idiot, full of sound and fury
Signifying nothing.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Hvem tilgir noe som er så dumt sagt? Touché, Knausgård.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Interessant bekjennelsesroman fra en norsk debutant!

Kenneth Moe (f. 1987) debuterte for en drøy uke siden på Pelikanen Forlag med kortromanen "Rastløs". Han er dessuten den første debutanten som noen gang utgis på dette forlaget. Ingen ringere enn Karl Ove Knausgård har vært redaktør.

I "Rastløs", som er en kortroman på bare litt over 100 sider, møter vi en navnløs jeg-person, men nokså raskt skjønte jeg at boka handler om ham selv. Måten han fikk navnet sitt på - et navn som "ligger nær toppen av kriminalitets- og konkursstatistikkene" - gjør det nemlig nærliggende å tenke på Kenneth (side 16), forfatterens eget fornavn.

Vår jeg-person er blitt forlatt av jenta han elsker. Det er tale om ung og uerfaren kjærlighet av den sorten som er så sterk og altoppslukende at den nesten er til å ta sin død av. Hvordan skal han komme løs fra grepet, uten å gå fullstendig til grunne i sin lidelse? Selvsagt ved å være streng mot seg selv og latterliggjøre sine egne følelser - som om kjærlighetssorg er noe man kognitivt kan trene seg på å takle ut fra en slags logisk ligning som går opp bare man gjør det riktig. Og så er det likevel ikke så enkelt ...

Utlegningene har form av korte brev eller tekster som best kan karakteriseres som prosaiske, kun avbrutt av aforismer som mest av alt handler om litteratur (men ikke bare det).

"Førsteinntrykket var at du utstrålte noe nervøst og ufarlig jeg ikke stolte på. Jeg måtte finne noe stygt fort, måtte beskytte meg, måtte avvise deg før du rakk å avvise meg. Du så på meg, liksom forførerisk over ølglasset, uten at jeg trakk den slutningen - men jeg kom frem til at blikket ditt var troløst, troløst og søkende, og jeg tenkte at du var en sånn man falt for mot sin vilje, var fast bestemt, pekte på øynene og sa: "De der funker ikke på meg." (side 20)

Men han faller for jenta og hun svikter ham, og tilbake sitter han og sørger. Kiloene raser av, sorgen forsøkes reparert gjennom tilfeldig sex med andre - og likevel ... likevel slipper det ikke taket. "Det hender jeg tenker at jeg er for praktisk anlagt til å ha vondt på den måten som føles ekte", tenker han (side 45). Mens han utforsker hva ensomhet rommer og knapt beveger seg utenfor leiligheten sin, synker han likevel ikke helt ned i gjørma av selvmedlidenhet. I alle fall ikke lenge av gangen. Det er nemlig da de kognitive stemmene inni ham våkner og begynner å forsvare seg mot det bedrag en ikke gjengjeldt kjærlighet faktisk er. For er en forelskelse noe annet enn begjær når den ikke blir gjengjeldt?, tenker jeg ...

"Hvis én eneste av livets overflater synes overbevisende, så føler jeg for å skrape i den. Skrape og skrape til noe annet pipler ut. Først har jeg presset begjæret mitt inn i visse former: Setninger, typografi. Alt sammen apollinsk og kontrollert. Nå ligger begjæret så flott på arkene. Nå ligger begjæret sånn at det nesten er innbydende. Nå føler jeg trangen til å skrape. Til blod pipler ut. Til gul fettmasse og infisert, stinkende utflod drypper ned på hånden din, ja, renner nedover fingrene dine. Ingenting får være flott. Ingenting får være statisk. Det er nok en sykdom jeg har, en tvang i meg. Jeg skriver som sagt ikke for å dyrke gørra. Jeg kjemper mot fristelsen hele tiden. En fristelse som melder seg også i dagliglivet: Jeg piller på tapeten og på flasset maling, buster til håret når det ligger for rett, tygger på egne lepper til de blir helt fillete, og tenker i stykker hvert spor av storsinnethet jeg ser tegn til hos meg selv og andre. Jeg blir så rastløs i dette rommet. Alt står stille og jeg vil ha det til å flyte." (side 80)

Når jeg tenker på bokas tema - kjærlighetssorg - i kombinasjon med bokas tittel - rastløshet - kjente jeg at den traff! Å bli opptatt av et annet menneske, elske et annet menneske som ikke elsker tilbake - ikke alle fall ikke deg - gjør en rastløs, rykker bort fundamentet av ro i tilværelsen. Dette har alle som har vært ulykkelig forelsket, kjent på. Aforismene var fine, men jeg skjønte ikke helt hva de gjorde i denne boka. Som setningen som plutselig dukker opp i teksten - stående for seg selv på en blank side: "En bok er et forsøk på å bli et bedre menneske - eller den er ingenting." (side 50) Det er et fantastisk sitat, som jeg uten videre kan slutte meg til, men hva mener egentlig forfatteren med dette i akkurat denne boka? Etter min oppfatning ville boka som sådan ha tjent på at aforismene - i alle fall de fleste - hadde blitt spart til en annen anledning eller føyd til i teksten som sådan, fordi jeg ikke opplevde at de tilførte noe vesentlig i boka. I stedet ble det noe svulstig. Når det er sagt, skriver Kenneth Moe godt og man får virkelig følelsen av at her er det jobbet hardt med setningene. Det er litt farlig å komme med slike uttalelser, fordi man kan bidra til å sette bøker i båser, men jeg tipper at denne boka spesielt vil slå godt an blant yngre menn som fremdeles ikke har funnet den de vil dele livet sitt med.

Jeg ser frem til å følge denne forfatteren i fremtiden. Her er det spennende potensiale!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Den eneste måten jeg vet om hvor du kan lage notater for eget bruk her inne, er å lage en liste som du ikke publiserer. Der kan du skrive kommentarer knyttet til hver av bøkene på lista hvis du vil. Du kan jo eventuelt lage flere lister for ulike kategorier bøker, men det er vel ikke helt det du ønsker deg. Du kan jo prøve å legge inn et ønske hos nettadministrator.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Reality is neither the subject nor the object of true art which creates its own special reality having nothing to do with the average 'reality' perceived by the communal eye.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg har nettopp vært på biblioteket og hentet hele serien av Lucifer på 11 bind, så jeg kommer nok til å titte litt på dem i helgen. De hadde hele serien på Eidsberg bibliotek, Mysen. Jeg har de 4 første i en bunke et sted, og jeg overveier å kjøpe meg resten av serien. Etter at jeg har lest den skal jeg se hva jeg gjør.

Ellers har jeg jeg ca 50 siden igjen av boka Over grensen - Fra grensehandelens og taxfritrafikkens historie som jeg leser ut idag. Etter det kan jeg tenke meg å starte på Steampunk - An Illustrated History of Fantastical Fiction, Fanciful Film and Other Victorian Visions som jeg har lånt på Fredrikstad bibliotek, og som litt lett lesing innimellom Det store eventyret - årbok 2001 (min egen) og Er de norske trollene utrydningstruet? - hva turistene vet om Norge som jeg også hentet på biblioteket idag.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Stadig vekk ble jeg imponert over forfatterens evne til å utvikle historiene i retninger jeg ikke forutså.
Jeg er helt enig med deg i det, annelingua. Jeg tror aldri jeg har lest en novellesamling hvor jeg har vært begeistret for alle novellene, før nå. Dette er den første boka jeg har lest av denne forfatteren, og det ga absolutt mersmak.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Interessant kvinne-portrett fra Trysil

Lise Galaasen (f. 1961) er født og oppvokst på Trysil. Tidligere har hun utgitt fire faglitterære bøker - blant annet "Mat for barn" (2007 - sammen med Margit Vea), "1000 tips for småbarnsforeldre" (2012) og "Mamma for harde livet". "Jenna" er hennes første roman. Til daglig er Lise Galaasen redaktør i Cappelen Damms fagredaksjon. (Jeg har selv møtt forfatteren en gang, og vi er venner på Facebook, uten at jeg anser meg inhabil til å skrive om boka av den grunn. Men nå vet mine lesere i alle fall dette!)

"Jenna" handler om Lise Galaasens farmor, som ble født i 1888 og som døde i 1988. Hun rakk ikke å bli 100 år. Farmoren var 73 år da forfatteren ble født, og hun var farmorens yngste barnebarn.

Gjennom hele oppveksten har Galaasen utelukkende hørt positive ting om farmoren. "Kan noen være en engel tvers igjennom? Hva var det i hennes omgang med andre mennesker som gjorde at de løftet henne opp til noe umenneskelig godt? Jeg forstod hennes usvikelige kjærlighet til alle i den store familien, uavhengig av hva de sa og gjorde og mente, jeg opplevde den sjøl. Ingen så et menneske som henne. Men hvordan er det mulig å være den som alltid stiller opp, å ha en slik urokkelig styrke, å adri stenge noen ute, å tåle alle slag livet gir, å aldri si et vondt ord om noen, liten eller stor? Det kjentes som hun ble et glansbilde, uten sider som balanserte godheten og gjorde henne til ei kvinne av kjøtt og blod. Jeg vil at min farmor skal være et helt menneske, for slik blir hun sann for meg." (fra etterordet på side 212)

Lise Galaasen fant det umulig å forholde seg kun til eksakte nedtegnelser da hun skrev boka om sin farmor. Hun har gjort grundig research, men for å få mer dikterisk frihet, brukte hun fiktive navn på Jennas samtidige. Da sto hun friere i sin skriving. Hele poenget var å finne frem til hvem farmoren var. Kjærligheten mellom Jenna og ektemannen Gustav var for øvrig reell nok, og her har hun basert seg på en rekke brev som de skrev til hverandre. Gustav var noen år eldre enn Jenna, og han giftet seg på sett og vis under sin stand, i alle fall dersom man skal basere den slags vurderinger på ligningspapirene fra gårdene de kom fra.

Alle som har har forgapt seg fullstendig i Anne Karin Elstads romaner om livet i bygde-Norge for godt over 100 år siden, for ikke å snakke om Edvard Hoems romaner om egen slekt (fra Romsdalen), vil få mye ut av romanen "Jenna". I "Jenna" får vi innblikk i hvordan folk levde i Trysil for mer enn 100 år siden. Selv om Jenna var heldig og faktisk fikk gifte seg med ham hun ville ha, er det ikke fritt for at vi også her får vite om gravide tjenestejenter som ikke fikk gifte seg med gårdens sønner, selv om det dreide seg om ekte kjærlighet. Det gikk da virkelig en grense for hvor langt man kunne gå i å gifte seg under sin stand. Vi møter heller ikke på bygdedyret i Galaasens fremstilling. Tvert i mot beskrives et raust og inkluderende samfunn der selv de med mindre bagasje ble tatt godt hånd om. Var østlandsbygdene kanskje rausere fordi livet på gårdene ikke var fullt så karrig som på Vestlandet og i resten av Norge på den tiden? Eller var de som folk varmere enn bygdefolket i resten av landet, mindre "kristelige" som de kanskje var?

Lise Galaasen har avlevert et solid stykke dokumentarisk roman med "Jenna". En ting er den grundige researchen hun har gjort. En annen ting er at romanen er skrevet på Trysil-dialekt. For meg som leser var det enkelt å mane frem en stemning, slik det må ha vært på den tiden. Jeg ser det levende for meg, der hele familien var samlet på kjøkkenet, der store og små kom og gikk, der det beste man hadde å servere ble spart til gjestene, og hvor tiden ble brukt til noe nyttig absolutt hele tiden. Det eneste jeg savnet var tilstedeværelsen av en gudstro. Men kanskje blander jeg bare inn minner om min egen mormor som hadde en sterk tro, selv om den på slutten av hennes liv bare besto i at andakten på radioen surret og gikk i bakgrunnen uten at noen hørte etter hva som ble sagt.

Beskrivelsen av en kvinne som i unge år ble enke med ansvar for åtte barn, og som likevel maktet å gi dem en utdannelse, og som i tillegg stilte opp for alt og alle, selv om det flere ganger holdt på å koste henne gården, er rørende. Var hun et overmenneske? Nei, det tror jeg ikke. Jeg tror faktisk at hun "bare" var et dugandes kjerringemne av det slaget det faktisk fantes en god del av på den tiden. Østlandsbygdene hadde den fordelen andre deler av landsbygda i Norge ikke hadde, og det var større nærhet til skoler. Dette gjorde nok også at bevisstheten rundt betydningen av skolegang var større når små ressurser skulle fordeles og prioriteres. Det jeg virkelig bet meg merke i var beskrivelsen av et menneske som aldri hadde et vondt ord å si om noen. Det er sjelden vare - både den gangen og i dag!

Dette er en roman du bør få med deg dersom du er mer enn middels interessert i historie. Noe av det jeg likte godt med måten Lise Galaasen skriver på, er alle spørsmålene hun stiller. Hun feller ingen dommer, men er åpen og nysgjerrig i sin tilnærming. Jeg skulle ønske at hun hadde tillatt seg å dikte litt mer, og at flere av notene (dvs. kommentarer og kilder) til boka hadde vært flettet inn i selve historien om Jenna og hennes folk. Det hadde løftet romanen enda mer, tror jeg. Galaasen skriver svært godt og interessant!

Jeg anbefaler boka varmt!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Bruktbokhandelen her i Sarpsborg har noen, Litteraturhjørnet, husker å ha sett flere der. De har "Gudenes tempel" og 9 andre titler på AdLibris

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Much have I travell'd in the realms of gold,
And many goodly states and kingdoms seen;
Round many western islands have I been
Which bards in fealty to Apollo hold.
Oft of one wide expanse had I been told
That deep-browed Homer ruled as his demesne;
Yet did I never breathe its pure serene
Till I heard Chapman speak out loud and bold:
Then felt I like some watcher of the skies
When a new planet swims into his ken;
Or like stout Cortez when with eagle eyes
He star'd at the Pacific — and all his men
Look'd at each other with a wild surmise —
Silent, upon a peak in Darien.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Barrøy-folket er tilbake!

Roy Jacobsen (f. 1954) debuterte som forfatter med novellesamlingen "Fangeliv" i 1982. I årenes løp har han utgitt 23 bøker, for det meste romaner.

Det er nå to år siden Jacobsen kom ut med romanen "De usynlige" (linken fører til min bloggomtale av denne boka). I denne boka ble vi kjent med familien Barrøy som bodde på den fiktive øya Barrøy på Helgelandskysten. Det 20. århundret var i gang, og vi fornemmet etter hvert virkningen av første verdenskrig, kanskje først og fremst ved at svenske arbeidere søkte arbeid i Norge. De var svært fattige, og levde fra hånd til munn. Liv og død og også galskap slo inn blant øyboerne. Alle var ikke like godt rustet for det harde livet på kysten, og det var særlig ensomheten og lengselen etter litt kjærlighet som mest av alt truet den sjelefreden som ellers preget dette svært fåmælte folkeslaget.

Persongalleriet i "De usynlige" var lite, og det var særlig Barbro, Ingrid og Lars som sto sentralt. Barbro var Ingrids tante, mens Lars var Barbros farløse sønn. Vi fulgte livet til øyboerne gjennom årstidene, deres kamp mot naturkreftene og betydningen av Lofotfisket.

Jeg er blant dem som ble helt forgapt i romanen "De usynlige", men fra enkelte hold kom det skarp kritikk i forhold til bokas litterære kvaliteter. Det var særlig Morgenbladets anmelder Bernhard Ellefsen som var kritisk, mens resten av Norges anmeldere i all hovedsak var samstemte om bokas glitrende litterære kvaliteter. Noen bokbloggere var for øvrig også kritiske.

Ikke visste jeg at det skulle komme en oppfølger, men allerede i fjor høst begynte ryktene om dette å gå. Dermed vokste også lengselen etter å få vite hvordan det egentlig gikk med Barbro, Ingrid og Lars. For ikke mange ukene siden kom romanen "Hvitt hav", og jeg var snar om å sikre meg et eksemplar. Mens handlingen i "De usynlige"gikk over et par ti-år, går handlingen i "Hvitt hav" over knapt et år (1944/1945).

"Fisken kom først. Mennesket er bare en seiglivet gjest ved havet. Nå kom formannen inn og spurte om noen av jentene kunne flekke, det var kommet et uventet innsig torsk. Ingrid så opp fra sildetønna og rettet blikket mot kaia, der dansende snsøfiller forsvant i svart treverk, tørket hendene på forkleet og fulgte etter ham inn i salteriet og stilte seg ved siden av flekkarbenken og et kar med sløyd fisk. De så på hverandre. Han nikket mot kviven på bordet, den lignet en liten øks." (side 7)

Året er 1944 og Ingrid jobber på land. Familien er spredt for alle vinder og det er krig. Drømmen om å vende hjem til Barrøy lever imidlertid i beste velgående, og en dag ror hun hjem i prammen som har ligget under kaia gjennom hele vinteren. Med seg har hun varer hun har kjøpt for det hun har tjent ved fiskemottaket.

Ute på Barrøy er Ingrid mutters alene. Lars er borte. Han kom ikke hjem etter Lofotfiske fordi han hadde funnet kjærligheten. Barbro ligger på sykehus. Selv om Ingrid er sterk og er eslet for øylivet, tærer ensomheten på henne. Så dukker det opp noe brunt tøy som ligner vadmel i fjæra, og etter hvert finner hun flere klær. Hvor kommer de fra? Noen dager senere ser hun ørnene bakstende, som om de sloss om et bytte ... Det er lik som har dukket opp ... Mange lik ...

"Hun gikk lenger inn og fikk øye på en mann til, under to dunsekker og et gammelt hestedekken. Hun trakk det av ham og så at han var kledd i de samme brune fillene, polstret med de samme treulldottene, som tøt ut av ermer og hull, og over det hele en uniform med distringksjoner og vinkler, en tysk uniform, men han hadde ikke skjeggstubber, han var for ung, og han var i live." (side 29)

Dermed starter en kamp om liv og død. Ingrid redder den unge mannens liv, og selv om de ikke forstår et ord av hverandres språk, blir de elskere. Ingrid skjønner at hun er nødt til å holde ham - Alexander - skjult for omverdenen siden det er krig. Hvem er denne mannen? Tysk er han åpenbart ikke. Senere får hun høre at britiske fly har senket en tysk troppetransport noen mil lenger sør, og at flere hundre mennesker, kanskje tusener, er drept. I løpet av noen uker opplever hun sin livs kjærlighetshistorie. Den handler om intens lidenskap.

I bokas andre del befinner Ingrid seg på asylet. Hun husker ingenting av hva som har skjedd, men ønsker å komme seg tilbake til Barrøy og Alexander, mannen hun elsker. Hvor lenge er det siden hun ble tatt bort fra øya? Det aner hun ikke. Midt oppi alt får evakueringen av Finnmark vinteren 1944/1945 stor betydning for Ingrids og Barrøys videre skjebne ... Det skal etter hvert bli riktig så folksomt der.

Jeg leser med undring noen anmelderes oppfatning av at Ingrid beskrives som et overmenneske i Roy Jacobsens roman. Slik oppfattet ikke jeg henne. Overlevelsesinstinktet er imidlertid sterkt hos de fleste mennesker, og for Ingrids del tenker jeg at hun var en av dem som faktisk passet til å leve ute i havgapet. Likevel var hun ikke mer overmenneske enn at dramatikken rundt Alexander fikk henne nærmest til å miste forstanden og hukommelsen i en periode. Uten å røpe for mye av handlingen, er det åpenbart at noe virkelig dramatisk var foranledningen til at Ingrid endte på asylet for en periode.

Krigsårene var dramatisk særlig for dem som levde i randsonen av Norge. Kysten var en slik randsone. Ikke bare fikk kystfolket på Helgelandskysten merke følgene av Rigel-katastrofen da rundt 2500 krigsfanger - hovedsaklig øst-europeiske fanger - druknet utenfor Sandnessjøen. I tillegg lå landsdelen strategisk til da Finnmark ble tvangsevakuert i krigens siste måneder. Her måtte vanlige folk stille opp for å ta imot flyktninger, fordi den norske (okkuperte) stat ikke hadde egne husrom til alle. Om det var solidaritetstankegangen som var sterkere den gangen, eller om det handlet om okkupasjonsmaktens tvang, er ikke godt å si, men folk tok faktisk i mot flyktningene, selv om det betydde at det ble mindre mat til dem selv. Var de supermennesker av den grunn? Jeg tror det handlet mer om opplevelse av fellesskap og en felles fiende, i tillegg til at det var en dyd av nødvendighet å stå sammen. For Ingrid som hadde levd så lenge alene, var det også kjærkomment med selskap på den ensomme øya.

Jeg synes det er spennende at Roy Jacobsen spinner videre på kystfolkets skjebne, og knytter dette til samme persongalleri gjennom flere bøker. I min verden har han lykkes godt både med "De usynlige" og "Hvitt hav". Han skriver godt, og jeg er også begeistret for metaforbruken hans. Dramaet rundt Ingrid da hun skulle føde var det eneste som skurret for meg. Hva ville forfatteren med dette? Jeg hadde også litt problemer med å skjønne sammenhengen da Ingrid plutselig befant seg på asyl, men så falt denne brikken pent på plass i handlingen. Partiet i boka som handler om at øya fylles med mennesker, noen "nye" og noen "gamle", kunne etter mitt skjønn ha vært utbrodert enda mer. Jeg ville så gjerne få vite mer! Her lukter det for øvrig enda en oppfølger lang vei!

Min konklusjon er at "Hvitt hav" er en verdig oppfølger av "De usynlige"! Jeg anbefaler den derfor uten videre varmt! Og så håper jeg at vi i oppfølgeren/oppfølgerne får vite mer om hva som egentlig skjedde under krigen, og at forfatteren også skriver om den dramatiske avfolkningen av øysamfunnet noen ti-år etter andre verdenskrig!

Godt sagt! (10) Varsle Svar

Høstens dag har ingen lengsel mer.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Da jeg leste denne på førsteåret hadde jeg mye forståelse for verket, men ikke så mye mer. Nå i ettertid har jeg lest Inferno på nytt, enda en gang Sigmund Skards utgave, og denne gangen ble jeg rett og slett fengslet og hadde vanskelig for å slippe taket. Utrolig suggerende lesning (iallfall når språket faller en mer intuitivt enn sist) takket være rytmen og en bilderikdom som kanskje mangler sidestykke i litteraturen. Det hjelper selvsagt ikke på nattesøvnen hvor skremmende disse bildene er, som man dras med av fra den ene redselen til den andre. Man skjønner hvor Hieronymus Bosch og de karene kommer fra. Og nå skjønner jeg også, likesom med kroppen og takknemlighet, hva man også av mer oppbyggelige ting kan hente ut av verket, ut av symbolikken, språket og den skjærsilden det er å lese noe som er så fortæranes flott.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg hadde planer om å rase gjennom Absalom, Absalom! før neste lesesirkelbok, men det kan jeg bare glemme. Det er en bok å lese langsomt, lange setninger, mange av dem innskutte samt en drøss parenteser å forholde seg til. Men det er virkelig gode setninger, så det får ta den tiden det tar. På lydbok surrer Noe til besvær. Jeg trodde det skulle bli irriterende å høre på Bjørn Sundquist tolke engelsk humor med nordnorsk vri, men det er faktisk helt greit. Jeg får nok gjort et godt innhugg i denne lydboken mens dagens suppeprosjekter skrider frem. Får se hva jeg klarer å trylle frem av en diger høne, oksekjøtt og mengder av høstens grønnsaker.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

C'est la vie encore!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Motet roper ikke alltid høyt. Noen ganger er motet den lille stemmen på slutten av dagen som sier: Jeg prøver igjen i morgen.

(Mary Anne Radmacher)

Godt sagt! (10) Varsle Svar

Tenkte ikke over dette da jeg leste det, men synes spørsmålet ditt er godt. Det er jo litt merkelig at han bygger seg hus akkurat der hvor det blir ganske tydeling å se forskjellen på hva som er og hva som kunne ha blitt.

Lurte litt på hvilken bok Thomas ble så begeistret for i del ni, kapittel 5, og fant i denne Dagblad-artikkelen ut at den var av Schopenhauer. Her gir han vel uttrykk for et slags buddhistisk livssyn som står i sterk kontrast til det han har stått for tidligere, og det blir plutselig ikke så viktig at Hanno skal bli en forretningsmann som skal drive familiebedriften videre.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Sist sett

Turid KjendliesomniferumHarald KBerit B LieBerit RKetilsveinEgil StangelandIreneleserellinoronilleKirsten LundNorahTone Maria JonassenMorten Jensenandrea skogtrø egganKaramasov11ingar hRandiATorRufsetufsaSynnøve H HoelRagnar TømmerstøAnne Berit GrønbechMarit AamdalritaolineEvaAmanda AElinBeReidun SvensliAstrid Terese Bjorland SkjeggerudBente NogvaVannflaskeTovealpakkaEli HagelundSigrid NygaardPiippokattaEivind  VaksvikGroHilde H Helseth