Bokelskere.no

Tok meg tid til å redigere og utfylle svaret mitt litt, syntes både dere og bøkene fortjente det:)

Top 5 i tilfeldig rekkefølge slik jeg føler det akkurat nå:

• Moby Dick, Herman Melville: Melvilles massive bok om hvalfangst, hevn, hat, galskap, sinne osv, osv, gjorde et dypt inntrykk på meg. Dette er boken med stor B for meg. Fantastisk oppbygd, spennende, vakker, og med passasjer som er brent inn i sinnet for evig. Blir nesten på gråten av å skrive om denne boken.
• Lord Jim, Joseph Conrad: Også en bok som utforsker grunnleggende mennskelige følelser, fortalt på mesterlig vis med et fabelaktig og utrolig spissfindig språk.
• Markens Grøde, Knut Hamsum: Hadde en klump i halsen eller et smil om munnen gjennom hele denne boken. Hadde lyst å begynne på nytt med det samme jeg hadde lest den ferdig. Så mesterlig skrevet at jeg blir helt varm av å tenke på det. Tidenes mest velfortjente nobelprisvinner i følge Thomas Mann.
• Forbrytelse og Straff, Fjordor Dostojevskij: Denne boken sugde meg inn og fanget meg med demonisk kraft på en måte jeg aldri før har opplevd. Dostojevskij setter oss inn i et menneskes sinn som ingen andre. Stod mellom denne, Idioten og Brødrene Karamazov om en plass på listen fra min favorittforfatter. Alle hadde fortjent en plass, men denne gangen ble det Forbrytelse og Straff.
• Francis Meyers lidenskap, Henrik H. Langeland: Følte jeg måtte ta med denne lydboken som nylig ga meg 15 herlige timer på vei til og fra jobb. Spennende, engasjerende og mesterlig innlest av Ivar Nergaard. Denne blir nok dog den første som ryker ut av lista.

Omslagene finner du på huvenes

Kom med en kommentar på bloggen og kanskje er det nettopp du som stikker av med en bokgave!

Fred

Jeg leser en del eldre utgivelser av kjente bøker og forfattere, og det er tydelig at språket i de bøkene er annerledes enn nyere, noe som selvfølgelig er normalt.
Jeg er nå litt begeistret for det noe gammelmodige språket i bøkene med sine mange snirklete måter å forklare saker og ting på.
Språket i bøker er en kunst og det er ikke en selvfølge at alle forfattere behersker det.
Hvilke forfatter som behersker denne flotte kunstart er det mange meninger om. Det er ikke for ingenting at bøker som har overlevd et langt liv på markedet har høy kvalitet, og kan etter min mening ikke sammenlignes med mange nyere bøker som blir pøst ut på markedet. Mange av de bøkene blir gjerne skrevet i et stort tempo, det går kanskje noen ganger på bekosning av kvaliteten? Er det riktig å sammenligne nyere mot eldre bøker i forhold til f.eks. innhold og språk? Hvert århundre sine udødelige bøker?
Ikke er jeg god til å formulere meg, ikke er jeg noen kløpper i tegnsetting, men meninger har jeg i "bøtter og spann", hehe.
Jeg håper inderlig at ikke noen blir skremt vekk når de leser om alle dere som behersker dette så bra at de lar være å skrive/diskutere her inne.
Det er vel plass til vi som ikke er eksperter her også ;)

Huff, dette var ikke lett men min liste ser nå slik ut:

Brødrene Karamasov - Fjodor Dostojevskij
Bukkefesten - Mario Vargas Llosa
Øst for Eden - John Steinbeck
Steppeulven - Hermann Hesse
Kilden - Gabriel Scott

Her er iallefall Orwell sine regler for godt språk:)

1. Bruk aldri en metafor, lignelse eller annen talefigur du er vant til å se på trykk.
2. Bruk aldri et langt ord der et kort er tilstrekkelig.
3. Hvis det er mulig å fjerne et ord, så fjern det.
4. Bruk aldri passiv form der du kan bruke aktiv.
5. Bruk aldri et utenlandsk uttrykk, et vitenskapelig ord eller et sjargongpreget ord hvis du kan finne et tilsvarende hverdagslig norsk ord.
6. Bryt hvilken som helst av disse reglene heller enn å si noe direkte barbarisk.

Selv legger jeg lite merke til grammatiske feil, og tror jeg legger lettere merke til godt språk enn dårlig.

Godt språk for meg er først og fremst god flyt, gode, troverdige metaforer, slagferdige og spissfindige setntiger og gjerne en snert av humor.

Legger spesielt merke til metaforene. Er de tåpelige, klisjee-befengte og/eller lite troverdige ødelegger det mye av min leseropplevelse.

Det er nok et tolkningsspørsmål om Osvald hadde syfilis eller ikke. En dødelig sykdom har nok utviklet seg, for legen i Paris sier at når anfallene kommer igjen og igjen - så er der ikke noe håp mer.
I biografien til Heiberg som er den boka jeg refererer til står det.
"Da stykket kom, ble det oppfattet som en tragedie om kjønnssykdommer,og Osvald ble regnet som sentralpersonen. Uten at det i grunnen var hovedhensikten, hadde Ibsen stukket hull på en av samfunnets verste kreftbyller. Dette var en tabu-verden som alle visste om og hvisket om i krokene, men ingen våget og snakke høyt om.
Osvald kommer i allefall hjem dødssyk, deprimert og med angst, om han dør for egen hjelp eller ei, det kan heller Ibsen ikke fortelle oss.

Flott KjellG, jeg er med. Det har falt i smak å lese bøker sammen med andre.

Morsomt at du foreslår boka " The Pickwick Papers" for i går registrerte jeg den på Bookcrossing.com. Jeg har tenkt å legge den fra meg på Kjevik flyplass slik at den kanskje kunne ut å reise den også om et par dager. Boka er en engelsk pocketutgave fra 1968, kanskje noen her vil overta den?
Jeg må lese den på norsk for det er så altfor lenge siden jeg har lest engelske bøker.

Jeg ble også ferdig i dag og ser noen likheter med skuespillet "Et dukkehjem". Nora og Helene Alving har latt seg gifte bort, begge har forsøkt å innrette seg i ekteskapet, ingen av dem greide det.
"Gjengangere" utvikler seg til en tragedie.
Avdøde kammerherre levde et så utsvevende liv at Helene valgte å sende sønnen vekk samtidig som hun lar mannens uekte datter Regine bo i huset. Hun kvittet seg også med mannens formue, kjøpesummen hun i sin tid solgte seg til ham for.
Det er tydelig at både Osvald og moren vet hvilken sykdom han har utviklet, nemlig syfilis. Osvald sier : *Den sykdom jeg har fått som arvelodd, den sitter her inne( peker på pannen)
I følge Hans Heibergs biografi "Født til kunstner" sier han at heller ikke Ibsen nevner sykdommens navn - mensetter søkelyset på de skjebnesvangre følgene av den...

Jeg synest det er klart at Osvald dør. At han har tatt kapslene med morfin som han hadde i indre brystlomme. For når Helene kjenner etter roper hun NEI NEI.

I følge boka til Heiberg, Ibsen er selv av WilliamArcher blitt spurt direkte om hun gir ham giften eller
ikke, og har svart at "jeg vilde aldri drømme om åavgjøre et så vanskelig spørsmål.
For fru Alving er nemlig begge muligheter like tragiske.

Å, ikke gi opp enda, jeg ble så begeistret for det "syngende" språket i boka. Ikke gi deg ennå, la nå mannen få en sjanse til da ;)

Jeg kan godt huske jeg lå under dyna med lommelykt og las "Romantikk". Det var der min lesekarriere begynte og fortsatte med Hardy-guttene, Frøken Detektiv og andre ungdomsbøker. Jeg las Morgan Kane til langt opp i voksen alder og elsket både mannen og historiene,hehe:) før jeg gikk over til å lese skjønnlitteratur.
Så, jeg har gått opp løypa for meg selv og det ligger mange slags type bøker etter meg i sporet, og det er jeg glad for.
Med alderen har jeg endret smak og bokvalg, det blir ikke mange Morgan Kane for å si det sånn. Men du verden så glad jeg er for å ha lest en bråte med slik litteratur.
"Alt til sin tid" har det vært for meg,mer eller mindre. Hipp hurra for det.

Ja, det er herlig med de stille romanene uten de store faktene eller hendelsene noen ganger. Ikke minst er her en del historikk med dokumenterte faktaopplysninger. Godt å kunne være en titter inn i et "tenkt liv", måten de levde på langs kysten, for dagliglivet kunne mange ganger være hardt og brutalt. Han fikk sikkert høre nok av historier av bygdefolket for han både bodde og besøkte bygda Høvåg titt og ofte.

Boka "Kilden" er bare så utrolig bra, jeg mener den er kronen i hans forfatterskap.
Jeg skal se teateroppsettingen av boka "Jernbyrden" i Høvåg nå i slutten av juni, derfor passer det å lese den nå.

Det var ikke et dumt valg. Gled deg, for boka er god.

• Rødt og svart - Stendhal
• De fornedrede og krenkede - Dostojevskij

fikk et bloggereksemplar av den siste boka til Lars Lenth fra Kagge forlag. har en fin snert som underholdningsroman så langt.

Nå er første bok lest og det var som jeg trodde. En "stille fortalt historie" om en mann som bosetter seg på Vibe i Høvåg, en ukjent mann for bygdefolket.
Tiden i boka er lagt til midt på 1700 tallet og utover. Gabriel Scott fletter inn autentiske personer og hendelser, det er dokumentert bak i boka.
Med sin rolige skrivemåte får han dratt meg inn i handlingen, får meg til å ønske å vite mere.
Det er ikke en spennende historie, den er forutsigbar, men det flotte språket og med den enkle fortellermåten og dialekten gjør boka til en opplevelse.
Nå er det bare å fortsette på bok nr to.

Denne skulpturen er så vakker og eksotisk på Piccadilly Circus. Må alltid stoppe opp og hilse på Eros.

Nettopp, helt enig!

Hva som gjør meg matt, er mengden innlegg av dette slaget, der folk prøver å forsvare at de liker kiosklitteratur.

Har selv aldri sett at leseropplevlser har blitt dratt i tvil her inne.