Bokelskere.no

No Explosions

To enjoy
fireworks
you would have
to have lived
a different kind
of life

Naomi Shihab Nye

The Tiny Journalist
Poems

Ja, dette er den siste lesehelgen i 2024. Snart er det 2025.

Akkurat nå leser jeg den islandske krimmen Mørket, av Ragnar Jónasson. Boken er kåret til en av de 100 beste krimbøkene siden 1945 av The Sunday Times. Hvordan jeg kom til å legge den til i leselista mi for drøyt et år siden, det husker jeg ikke. Jeg har lest ca 1/3 nå, og liker den godt så langt.

Jeg har lest flere krim av Trude Teige, men ikke Mormor danset i regnet.

Kommer tilbake med en oppsummering av leseåret 2024 litt senere :)

Ønsker alle bokelskere en fin romjulshelg, og et godt nytt år!

Landet som ødelegger sine unge

En venninne av meg, som selv har passert israelske kontrollposter på vei inn- og ut av Palestina, har fortalt at det hun fryktet mest, var angsten i øynene til de tungt bevæpnete og svært unge israelske soldatene. Hvor livredde og uberegnelige de virket. Det er disse soldatene denne boken handler om. Det er fra deres side vi får historien fortalt. Hanne Eggen Røislien har ifølge henne selv to mål med boken: 1) å gi leseren et innblikk i hvordan soldater i den israelske hæren opplever og forstår sin virkelighet, og 2) [fortelle] om hva krig gjør med oss mennesker. «Boken har ikke som mål å gi en balansert fremstilling av den israelsk-palestinske konflikten.» skriver Eggen Røislien i sitt forord.

Boken gir et innblikk i hvor gjennommilitarisert det israelske samfunnet er. Verneplikten er obligatorisk for kvinner og menn. De blir innkalt 18 år gamle, er i tjeneste i to til fire år, for deretter å være reservister til de er i 40-årsalderen. Reservistene blir stadig innkalt til øvelse og kamp og skal stå til disposisjon straks IDF (The Israel Defense Forces) finner det nødvendig. En stor andel av Israels befolkning lever altså sine viktige, unge voksne år som soldater. Stadig i kamp og stadig innprentet hærens ideologi og tankegang utvikler de en identitet som soldater. En av Eggen Røisliens informanter sier det slik: «IDF er en militær styrke av og med folket. Den er folket.»

I anledning sin doktorgradsavhandling intervjuet Eggen Røislien en gruppe israelske soldater i 2006. Etter Hamas’ angrep på Israel den 7. oktober 2023 og Israels brutale motangrep, tok hun opp igjen kontakten med noen av disse informantene.

Soldatene forteller om følelsesmessig avstumpethet, bruk av rusmidler og alkohol, depresjoner, skilsmisser og selvmord. Hvor vanskelig forholdet til familien, kanskje spesielt moren, blir etter at de gikk inn i hæren. Etter hvert forteller soldatene om «moralske sår», de begynner å tvile på sine egne valg og det de er med på. En av de mest hardbarka soldatene forteller om en liten, rosa bamse han fant i en seng i et palestinsk hus han hadde raidet, og hadde sovet med i armene sine. Kort tid etter tok han sitt eget liv. Jeg kom i tanker om Tider som fulgte, der forfatteren Erich María Remarck skildrer møtet mellom en tysk soldat på perm fra 1. verdenskrig, og familien. Fellesnevneren er den uoverstigelige avstanden.

Etter avtjent verneplikt reiser israelere i flokk til India eller Sør-Amerika, der de ruser seg fra sans og samling. Et uttrykk for arroganse og egoisme eller et uttrykk for hvor mentalt ødelagte de er?

Jeg kjenner flere som har passert israelske kontrollposter (ikke palestinere). Jeg har hørt dem fortelle om de israelske soldatenes oppførsel ved postene, hvordan de har trakassert palestinere som skal gjennom. Å høre soldatene fortelle at de oppfatter sivile palestinere som uberegnelige og farlige, er provoserende. Men ingen av soldatene, heller ikke bokens forfatter, setter spørsmålet ved hvorfor kontrollpostene er der. Med hvilken rett Israel kontrollerer inn- og utreiser til Palestina.

Det er i det hele tatt provoserende å høre de israelske soldatenes uttalelser; om de alltid forfulgte jødene, Israel som et lite land som alltid står alene (en av verdens sterkeste militærmakter), Hamas som terroriserer både omverdenen og sin egen befolkning, og bruker skoler og sykehus som militære kommandosentraler, IDF som verdens mest moralske hær, og så videre. Det er dette den israelske befolkningen innpodes fra barnsben av. Soldatene gir faen i kritikken fra FN, menneskerettighetsorganisasjoner og internasjonal presse, som de mener ikke har forstått noe som helst.

Boken avsluttes høsten 2024, omtrent ett år etter at Hamas brøt gjennom den israelske muren som sperrer Gazas befolkning inne, og Israel gikk til sitt (hittil?) sterkeste angrep på Palestina. Eggen Røisliens informanter er på bristepunktet, slitne og lei. De orker ikke mer, og de ser det som sin plikt å fortsette. De er rasende på Netanyahu og hans krigs- og bosetterpolitikk. De oppfatter at de står foran noe skjebnesvangert og stiller spørsmål ved Israels fremtid. Om Israel, i sin nåværende form, vil eksistere fem år frem i tid. «Vi må vise at vi er i stand til å beskytte vårt land og håndtere truslene effektivt. Hvis ikke er vi i fare for å bli en fotnote i historien.»

Overskriften på min bokomtale spiller på Sidsel Wolds Landet som lovet alt fra 2015. Er «landet som lovet alt» i ferd med å ødelegge sine unge, og dermed seg selv? Har de israelske makthaverne drevet sionismen, ideologien som hele Israel hviler på, for langt? Er alt tapt for dagens Israel, slik en av IDF-soldatene frykter? De omkring 130 årene sionismen har eksistert, er tross alt kort i et historisk perspektiv.

Da jeg leste boken i julen 2024, var det ingen utsikter hverken til en midlertidig våpenhvile eller til varig fred. Jeg fikk et ambivalent forhold til boken. På den ene siden oppfatter jeg at det i hovedsak er Israels premisser som ligger til grunn. På den andre siden gir boken håp om at Israels makthavere ikke kan fortsette å ture frem som de gjør; deres egne vil ikke tåle det.

En sterk anbefaling fra meg.

Nrk har følgende om Stargate i dag:

"Norsk julefortelling tar av internasjonalt
Oslo-julefortellingen «Stargate» tar av i USA og flere kjendiser har lagt sin elsk på boken.
Det skriver Avisa Oslo.

Boken, som er skrevet av Ingvild H. Rishøi, handler om to søstre som bor på Tøyen sammen med en alkoholavhengig far.

Nå har den moderne julefortellingen blitt en snakkis på andre siden av Atlanterhavet.

Oprah Winfrey har boka med på en liste over årets beste, og popstjerna Dua Lipa anbefaler boken i sosiale medier.

Julefortellingen er nå oversatt til 18 språk."

Spennende om livsmestring uten å belære

Gaza Notebook
(2021-2023)

At fifth grade, I visit the school library.
On a wall by the door, a poster claims,
«If you read books, you live more than one
life.»
Now I’m thirty and whenever I look at faces
around me, old or young, on each forehead I
read:
«If you live in Gaza, you die several
times.

Mosab Abu Toha

Verset er hentet fra diktet Gaza Notebook (2021-2023)

Forest of Noise
poems

Alfred A. Knope, New York - 2024

For et språk, og fine diskusjoner rundt det å være et fritt menneske

Helt enig!

Nå har vi vaska golvet og vi har børi ved, og vi har ... satt opp tre :) Med barnebarn på overnatting blir det pynting av hus og tre i morgen. Akkurat nå leser jeg Julenatt 2024, med Elisabeth Thorsen som redaktør. Tidligere i kveld leste jeg en av mine favoritter for barnebarna, Smånissene, av Elsa Beskow. Den er virkelig nydelig, og anbefales til alle. Jeg har et ganske avslappet forhold til julen med alle dens krav, men visse ting er rett og slett veldig koselig å holde på med. Riktig god jul alle sammen!

«You cannot continue to victimize someone else just because you yourself were a victim once - there has to be a limit.

Edward Said (1935-2003)

Gripende dikt - ord blir overflødige.

Om eg må døy

Om eg må døy
må du leve
for å fortelje historia mi
for å selje tinga mine
for å kjøpe ein stoffbit
og litt hyssing
(la den vere kvit med lang hale)
slik at eit barn, ein stad i Gaza
når det ser himmelen i auga
og ventar på far sin som fór i lys loge
- utan å seie farvel til nokon
ikkje eingong til kjøt og blod
ikkje eingong til seg sjølv –
ser dragen, min drage som du laga, der den flyr høgt oppe
og tenkjer i eit glimt at det er ein engel
som kjem att med kjærleiken.
Om eg må døy
la det bere håp med seg
la det bli ei forteljing.

Av Refaat Alareer
Gjendiktet av Anna Kleiva

Refaat Alareer ble drept i et israelsk angrep i Gaza 6. desember 2023,
kort tid etter at han skrev dette diktet.

Dette er en bok jeg i utgangspunktet ikke hadde tenkt å lese. Nå har du fått meg på bedre tanker :-)

Jeg synes hun i denne boka sier mye klokt. Blant annet at vi er så mye mer en bare rent rasjonelle vesener. Hun har også flere gripende beskrivelser av naturopplevelser. Språket hennes er veldig variert, fra det strengt saklige til det mer lyriske, avhengig av tema. Anbefaler boka varmt!

Dette sitatet satte seg fast i meg, så sant, presist og tankevekkende. Takk, Bjørg!

Nydelig diktsamling, som flyter lett og gir gjenklang hos meg