Bokelskere.no

Det er riktig. Jeg ser at du i øyeblikket har registrert 564 bøker i din boksamling - og hvis man legger disse sammen med de andre sine boksamlinger blir dette altså nå mer enn én million i sum.

Vi har lagt 145.558 forskjellige utgivelser i boksamlingene våre.

Ja.

Det er for vanskelig å finne gode poster om bøkene.

Andre nettsteder skiller mellom kommentérbare bokomtaler og rene diskusjoner. Det burde sannsynligvis vi også gjøre.

For å gjennomføre dette bedre enn vi gjør nå bør imidlertid grensesnittet for å lage bokomtaler/starte en diskusjon endres.

Vi har nå passert én million bøker i boksamlinger.

Dette betyr at bokelskerne her inne til sammen har lagt til 1.000.000 bøker i boksamlingene våre!

Boka som ble nummer én million var http://bokelskere.no/bok/complete-training-of-horse-and-rider/289966/.

Skjønner hva du mener. Jeg hadde opprinnelig tenkt at stjernene skulle kunne ha denne dobbelfunksjonen.

Tanken var at når man ser en bra diskusjon, kan man gi første innlegg en stjerne, og senere hente den fra fra "Stjerner gitt"-menyen.

Vi har blitt 10.000 bokelskere! Andre tall: De siste 30 dagene har vi hatt 58.893 forskjellige besøkende. Tilsammen har vi lagt til 985.739 bøker i bokhyllene våre!

Hjertelig velkommen til de 32 nye bokelskerne som meldte seg på i dag!

Virgin Suicides av Jeffrey Eugenides og The Road av Cormac McCarthy.

Mitt siste kjøpt var Tove Ditlevsens 'Barndommens gate' som jeg kjøpte i en bruktbutikk for 10 kr i dag. Det var på nippet, for vi havnet i bruktbutikken 2 minutt før den stengte.

Jeg elsket Adressebøkene og tenke følgelig jeg ville like denne godt også, men til tross for at de er skrevet i samme stil, likte jeg ikke denne på langt nær så godt som førstnevnte. Forfatteren virker liksom litt mindre til stede i diktene her enn i Adressebøkene. Det er en slags distanse her som jeg ikke har lest tidligere, på en måte.

Ved første gjennomlesing av tittelen fenget den meg nok til at jeg ville lese boka, deretter tygget jeg litt på den og tenkte at den ikke er noe fin, jeg mener, man skal da heller elske noen enn trenge noen. Å trenge noen bringer assosiasjoner til needy jenter og kontantkort brukt opp i løpet av en natt. Likevel leste jeg boka, og jeg må si at tittelen er en smule misvisende, for personene i boka er aldri irriterende. Kanskje rekker de ikke å bli det fordi boken er så liten, alle kapitlene er bare små avsnitt på mindre enn an halv side og de består for det meste av samtaler mellom Betty og Morris. Noen av dem synes jeg er riktig fine, men boka i helhet kan kanskje være litt grunn. Og dessuten synes jeg det virker unødvendig at faren til Morris har en psykisk lidelse, som om forfatteren bare har latt han ha en slik far for å rettferdiggjøre at Morris har det vanskelig (fordi det er litt vanskelig på hjemmebane pga. faren). Morris er en tenåring og dét i seg selv er god nok grunn til at Morris oppfører seg som han gjør. Alt i alt: Boka er lettlest og søt, og hvis du leser den og ikke liker den, har du max. kastet bort én kort time av ditt liv.

Hvis du har lest Tove Nilsens Skyskrapersommer, Skyskraperengler og G for Georg og likte dem, så må du lese denne. Til de som ikke har lest disse bøkene, så lar det seg godt gjøre å bare lese Nede i himmelen alene. Jeg elsker Skyskrapersommer spesielt og gledet meg til Nede i himmelen og jeg ble ikke skuffa. Jeg synes nesten denne var bedre enn Skyskrapersommer (men tør ikke si det helt sikkert, det er jo noen år siden jeg leste den)! Skjønner ikke at en bok (og tre bøker før det igjen) om ei jente oppvokst i en drabantby utenfor Oslo på 60-tallet kan være så utrolig gøy; jeg smålo og koste meg glugg med denne boka som jeg ikke ville legge fra meg; jeg liker alle de små detaljene forfatteren har med, alle enkelthistoriene innimellom, som f.eks. den gamle skipsrederenken som skal på Muchmuséet, men som blir fortumlet av at det er så glatt ute sånn at Tove og Kristian må hjelpe henne tilbake til leiligheten og hun gir dem en valgfri bok fra hylla som takk, og sjarmen og all hjertevarmen og denne forfriskende ærligheten som aldri føles påtrengende og masete, og også tristheten (for alt er ikke fryd og gammen), og Tove Nilsen balanserer alt dette lekende lett, det er en fryd å lese denne boka, og det kommer jeg til å gjøre igjen.

Nokså meningsløs vil jeg selv påstå, men ikke helt uten interesse. Likte dog "dialogen" i diktet Warp Zone, jeg måtte tilogmed le litt. Kjente meg godt igjen fra forumene jeg hang i på tidlig 2000-tall.

Den handler om en riking som kjører limo gjennom New York en dag presidenten er på besøk der, så det går sykt treigt og limoen beveger seg circa én meter i halvtimen, og mens han venter på at sjåføren skal kjøre limoen framover, spiser han måltider i restauranter gatelangs med sin kone som han egentlig ikke kjenner, men er gift med bare fordi også hun er rik og de har en eller annen god idé med å slå sammen formuene sine som jeg ikke skjønner. Faktisk føler jeg at det var mye jeg ikke fikk med meg; småting som ble borte for meg. Kanskje var jeg ikke mentalt innstilt på denne boken da jeg leste den. Jeg har i hvertfall en følelse av at jeg må lese mer Don DeLillo, selv om jeg ikke lot meg begeistre så veldig av denne.