Bokelskere.no

Hysteriske kvinnfolk, hverdagsdrama og hukommelsestap. Alt dette i en og samme bok ...

Alice våkner opp i et treningssenter og tror hun er ti år yngre enn det hun egentlig er (i virkeligheten er hun 39 år), og hun tror hun opplever sin første graviditet når hun våkner opp. At hun er bare noen uker på vei, noe som er helt feil for hun har allerede tre barn og hun husker selvfølgelig ikke hvorfor hun er i en alvorlig konflikt med sin mann og hvorfor de midlertidig ikke bor sammen. Og hva var det som var årsaken til at Alice kollapset og at hun fikk hukommelsestap? Og kommer hun noen gang til å huske de ti siste årene igjen og bli kjent med sine egne barn på samme måte som før? Er det noe hjernen hennes prøver å fortrenge? Eller vil livet hennes bli forandret for bestandig?

Jeg leste Ektemannens hemmelighet i fjor av samme forfatter og hadde da ingen høye forhåpninger (som vanlig), og likte den noen få hakk bedre selv om Ektemannens hemmelighet ikke var all verdens heller, men Det Alice glemte var katastrofalt i forhold.

Det Alice glemte er en veldig ensformig bok, og boka er på nesten 600 sider. Hele boka dreide seg nesten bare hennes første graviditet. Det var et gjentagende tema som jeg ble innmari lei av å lese om. Er det noe jeg hater så er det dagens mødre, spesielt de gravide og de nybakte. De tror de har førsteprioritering på alt og eier hele verden, og ser ned på oss som er single og barnløse. Lurer på hva vi i all verden bruker tiden til. Dessuten liker jeg ikke barn heller så denne boka var skikkelig en pine for meg å lese. Dessuten likte jeg ikke noen av karakterene heller. De ble for dramatiske, oppmerksomhetssyke og det blir som å lese om "fotballfruen". Alt skal være perfekt og strukturert, fra A til Å.

Handlingen besto heller ikke av annet enn spekulasjoner, sladder og spørsmål. Handlingen var bare vås i grunn. Ingen fremgrang og ofte føltes det ut som om "handlingen" sto fullstendig stille. Så mange sider, men ingen spenning. Er det rart man føler seg litt snytt når man endelig har lest ferdig boka og tenker; var det alt? Jeg hadde forventet meg noe stort, noe gigantisk, en rystende avsløring. Hva som helst og da jeg ble ferdig med boka satt jeg igjen med ikke noe annet enn en stor skuffelse. Selv om det er en stor murstein, brukte jeg heldigvis bare få dager på å lese den ferdig fordi den var jo veldig lettlest og ikke spesielt utfordrende på noe vis.

Det Alice glemte er noe jeg helst vil bare glemme og heldigvis er den fort glemt også. Syns skrivemåten og handlingen var bare irriterende og kjedelig. Det var mange av karakterene jeg hadde bare lyst til å riste i og klappe til. Boka ble rett og slett for masete enn underholdende. Jeg fikk helt vondt av boka og ville bare bli ferdig med den fortest mulig. Chick - lit (damelitteratur) er visst ikke noe for meg. I hvert fall ikke noe ofte.

Ingen årsak:) Jeg ble mest lei av å lese om den kvinnelige sjefen og mannen hennes. Hverdagsproblemstyr som jeg kaller det, haha. Syns det ble for mye av det private enn den kriminelle saken:/

Jeg er så enig i det du skriver. Dette er virkelig en velskrevet serie som tar opp mange viktige temaer. Jeg synes det var fint at forfatteren har brukt denne siste boka til å gi serien en ordentlig avslutning. Alle løse tråder er nøstet opp, og jeg har troen på at det vil gå godt med alle menneskene vi har blitt kjent med gjennom disse 60 bøkene.

Jeg husker at jeg var veldig glad i bøker av Astrid Lindgren og Anne-Cath Vestly. Mamma kunne lese de om igjen og om igjen for meg og søsteren min, og når vi ble større leste vi de også selv.

Hos farmor og farfar hadde vi en billedbok som het Dyra på bondegården. Den boka ble virkelig lest mange ganger. På hver side i boka sto det et lite vers på rim, husker at både jeg og søsteren min kunne disse versene helt utenat. Så den boka kunne vi lese selv også før vi lærte oss å lese. Noen av versene sitter i hode den dag i dag, og det er godt over 20 år siden vi bladde i den bok. Gode minner :)

Ingen grøsser ...

Denne boka leste jeg for akkurat en måned siden, men ikke vær bekymret. Jeg har ikke glemt innholdet. Jeg glemmer aldri innholdet i en bok samme om det har gått uker, måneder eller år. Ligger litt etter med anmeldelsene på grunn av formen, men prøver så godt jeg kan. Vil jo gjerne blogge jevnlig og leser som sagt hver dag selv om jeg er fanget i en 90 år gammel kropp. I alle fall er det slik det føles som.

Krø er stemplet som en grøsser, nærmere bestemt en nygotisk grøsser, men det må jeg si meg uenig i. (Det er vel ikke noe nytt i at jeg er uenig i noe ...). Vil heller kalle Krø for en roman, en mørk roman sådan som handler om Adam. Han er en voksen mann, tidligere narkoman og prøver å få skikk på livet sitt. Han har en fast jobb (jobber som 3D - animatør) og på fritiden er han avhengig av å designe sine egne verdener med disse 3D-programmene på laptopen. I tillegg til jobben er han forelsket og er i forhold med Ylva. Ylva har en sønn fra et tidligere forhold som heter Dennis og han har diagnosen; leukemi (blodkreft). Adam og Ylvas sønn, Dennis har en god tone og går godt overens.

Adam har sine indre demoner som alle oss andre og forholdet til foreldrene hans var stort sett fraværende. De hadde aldri tett familiebånd. Og livet som narkoman var heller ikke noe å skryte av. En dag får han en beskjed om at bestefaren hans ikke har lenge igjen og litt motvillig drar Adam til hjemstedet Krø. En øy som virker "gudsforlatt". Han bestemmer seg for å bli der noen dager og møte bestefaren sin. De var aldri noe nære de heller. Vil Adam lære nye sider ved seg selv og hjemstedet sitt? Vil han få vite mer om familibakgrunnen sin eller vil denne turen bare bli et "vanlig" avskjed med hans bestefar?

Siden boka ble beskrevet som en nygotisk grøsser hadde jeg sett for meg noe mørkt, skrekkelig og krypende uhygge, men det var det dessverre lite av. Ingen tvil om at boka var mørk, at den hadde mørkt innhold (det har jeg sansen for), men syns grøssende elementer og den krypende uhyggen var fraværende. Så sånn sett ble jeg skuffet, spesielt siden den snikende uhyggen ikke var der for jeg hadde håpet det ville bli en slik bok, men det var det ikke. Styrken i boka er karakterbeskrivelsene; hvordan personlighetene deres fremstår, men selve miljøbeskrivelsene og drivet i handlingen var litt tregt og kjedelig. Jeg forventet mer spenning og noe som ville overraske. Savner bøker som forbauser og sjokkerer meg. Det er altfor lenge siden sist.

Ingen tvil om at Didrik Morits Hallstrøm skriver godt. Han har ordene med seg og er spesielt god i karakterbeskrivelser, men syntes bare ikke at handlingen engasjerte noe særlig. Det var grei underholdning for noen dager, men dessverre ikke noe som ga evig inntrykk. Samtidig ble jeg litt skuffet over at det var ikke en grøsser som jeg hadde håpet på. Syns boka ble litt for lettvint og beveget seg inn i en helt annen retning enn det som kan kalles en grøsser. Jeg hadde håpet på at den ville påvirke meg på en eller annen måte, men det gjorde den ikke. Krø er en god bok for all del, men selv savnet jeg mer trøkk og enda mer mørkhet ...

Moderne vampyrisme er dønn kjedelig ...

Vampire Academy er en serie som består av seks bøker og siden jeg har hørt så mye om den serien, ble jeg til slutt fristet til å "teste" den første boka. Selv om jeg ikke er glad i moderne vampyrer (de fremstilles helt feil i mine øyne) så tenkte jeg i alle fall å gi første boka et forsøk.

Bestevenninnene Rose (som egentlig heter Rosemarie) og Lissa (som egentlig heter Vasilisa) har en spesiell "connection". I to år har de levd i frihet etter å ha rømt fra internatskolen (St. Vladimir’s Academy) før de blir huket inn igjen og gjett om de får gjennomgå for det av administrasjonen. Selve internatskolen består av tre forskjellige vampyrraser. Den ene vampyrrasen kalles moroier. De har magiske evner og er i stand til å gjøre mange overnaturlige ting. (Veldig godt forklart, ikke sant? ...) Den andre vampyrrasen kalles strigoier og de er de farligste av alle disse tre vampyrrasene som befinner seg på internatskolen. De er på en måte på skyggesiden, og man er kun en strigoi hvis man har drept noen. Og forskjellen på strigoiene og de andre vampyrrasene på internatskolen er at strigoiene er udødelige, mens de andre er bare "halvt" vampyrer. Og strigoiene er fiende med moroiene. Den tredje og siste vampyrrasen kaller seg dhampirer. (Utrolig vanskelig å gi disse vampyrrasene "norskaktige" uttrykk). Den rasen er beskytterne til moroiene og lærer seg å kjempe og slåss. Siden Lissa har prinsessetittel og er den mektigste moroien føler Rose ekstra trang til å beskytte henne (Rose er jo dhampir). Samtidig blir Rose opplært til å beskytte moroiene ved å fighte og oppgradere seg som en slags bodyguard, men problemet er; hun er stormforelsket i mentoren hennes; Dimitri. Ikke er han bare mye eldre enn henne, men de kan ikke være sammen på grunn av interne regler. St. Vladimir’s Academy er en internatskole med mye kaos og drama med andre ord. Og beklager på det sterkeste at dette ble langt og veldig rotete forklart, men gjorde så godt jeg kunne ...

Jeg var nysgjerrig i starten på denne serien siden den er så populær, men fant fort ut at jeg ble skuffet og at denne serien ikke var noe for meg. For det første hater jeg hvordan moderne vampyrer fremstilles. De dør ikke av sola og de er mer sexy en skumle. Moderne vampyrer har tatt en helt feil vending. Dessuten var hovedpersonen Rose meget slitsom. Jeg har aldri lest om en hovedperson som er så høy på seg selv som henne. Makan til kvalm kjerring ... Her er et godt eksempel på hvor forelsket hun er i seg selv:

It was almost like he'd been taken by surprise, like he'd never noticed me before. Had it been any other guy, I would have said he was checking me out. As it was, he was definitely studying me. Studying my face, my body. And I suddenly realized I was only in jeans and a bra - a black bra at that. I knew perfectly well that there weren't a lot of girls at this school who looked as good in bra as I did. Even a guy like Dimitri, one who seemed so focused on duty and training and all of that, had to appreciate that.

Jeg har ikke tenkt å gi flere eksempler på hvor høy hun er på seg selv for da trenger jeg en spypose i nærheten og jeg sliter med kvalme fra før av ...

Og jeg er klar over at dette er en ungdomsbok, men syns skrivingen blir altfor lettvint og rett frem. Syns boka er like dårlig skrevet som Twilight. Forfatteren har amatørmessig språk. Hun bruker lettvinte setninger og uttrykk. Og det er ingenting mellom linjene og konseptet har ingen dybde. Man vet på en måte hva man får og alt er forutsigbart. Det er heller ikke noe nytt i denne boka som tilhører paranromal romance og urban fantasy. Her består ingdrediensene av tapt kjærlighet, forbudt kjærlighet, sjalusi, drama, varme følelser og trekantdrama. Hvor mange ganger har vi ikke lest om dette i slike bøker? Det er på tide å komme med noe nytt, spesielt i vampyrsjangeren. Jeg savner vampyrbøker som ble skrevet på 1800 - tallet da de var farlige, døde av sol og manipulerte. Folk fryktet dem. Folk ble ikke forelsket i dem som i dagens vampyrlitteratur. Det blir for dumt ...

Boka hadde også lite spenning i seg. Som første bok forventer man jo at den skal være så spennende at man vil lese resten av serien også, men slik blir det ikke for min del. Selv om boka var bare på 332 sider føltes den drøy og lite engasjerende. Jeg ble lei av alt dramaet som var på ungdomsskolenivå og det kjedet meg til vanvidd. Det føltes ut som om den samme krangelen mellom karakterene ble tatt opp om og om igjen. Boka ble en evigvarende repetisjon.

Nei, Vampire Academy er definitivt ikke noe for meg og jeg kommer ikke til å lese resten av serien. Hvorfor denne serien er så ekstremt populær skjønner jeg ikke noe av og vil heller ikke bruke mer tid på å prøve og skjønne det heller. Innholdet var for tullete og kjedelig. Det ble for barnslig for meg og jeg ble ikke engasjert i hverken plottet eller karakterene. Boka/serien har også blitt til film. Etter å ha sett filmtraileren (som var temmelig latterlig) velger jeg å styre langt unna filmatiseringen. Tror ikke jeg går glipp av noe ...

Denne boka leste jeg for noen år siden og jeg husker hvordan jeg slet med å komme meg gjennom den (avbryter aldri en bok). Husker boka kjedet meg enromt og syntes det var veldig lite som skjedde. Jeg ble bare lettet over å være ferdig med den.

Jeg ble ikke helt begeistret jeg heller. Noe var interessant, men det ble ikke helt den boka jeg hadde forventet meg. Syns pyromandelen av boka var mer interessant enn forfatterens liv. Syns at det var litt "unødvendig" at han brukte seg selv i boka selv om han var fra samme sted som tragediene skjedde.