Bokelskere.no

Du kan jo alltids starte på en ny Stephen King bok når du kommer inn i en lesetørke:) Hvordan likte du Misery, forresten?

Natt til torsdag ble jeg ferdig med Blodspor i Klondike av Johan B. Mjønes. Samme natt begynte jeg på Brevene dine legger jeg under madrassen (en brevveksling 1971 - 2002) av Astrid Lindgren & Sara Schwardt. Og jeg har også begynt så smått på thrilleren: Lukk øynene av Josh Malerman. Når jeg blir ferdig med en av disse bøkene skal jeg begynne på Needful things av Stephen King. En god stund siden jeg leste noe av ham og følte det var på tide. Har lest masse av ham tidligere, men av og til må man ta pause fra sine favoritter også. Men det skal bli godt å lese noe av ham igjen selv om den boka er en murstein. Tror den er på 900 sider eller noe. Men har lest IT av ham som var på litt over tusen sider på engelsk for noen år siden, men det gikk da bra det også:) Det ingen andre forfattere har evne til som Stephen King har er at hver gang jeg leser i en Stephen King bok så føles det ut som om Stephen King sitter i samme rom som meg og forteller meg historien. Det er som om jeg hører stemmen hans. Det er god formidlerevne som få forfattere har:/

Blir selvsagt ikke ferdig med alle bøkene i helga, men har som mål å bli ferdig med Lukk øynene og Astrid Lindgrenboka før helga er omme.

Film jeg skal se i helga er Demonic. En blu-ray film som jeg bestilte meg på platekompaniet (nekter å ha netflix og andre digitale opplegg. Synd at alt skal være så digitalt:/ Blir nok så jeg bestiller meg litt filmer for tiden, for det er ikke så mye å se på tv nå når det er sommer. Da er det rene agurktiden. Men noen filmer er kjekt å ha, og da gjerne skrekkfilmer. For det første samler jeg på dem og det er en sjanger jeg aldri går lei av selv om ikke alt i den sjangeren er bra heller. Men heller skrekk/grøssere enn romantiske komedier. Romantiske komedier tåler jeg rett og slett ikke...

Nok pjatt fra min side. Sitter jo her og er deprimert som vanlig. Lei av at det ordner seg for alle andre her i livet mens jeg sitter fast i både meg selv og livet. En evig forbannelse det der. Jaja ...

God helg:)

Tusen takk for fin tilbakemelding:)

Enkelte ting blir man aldri enig om ...

Folk har ofte vanskelig for å tro at jeg liker black metal for jeg er ikke en person som er heldekket i svart og ikke bruker jeg nagler heller, men det er det som er musikksjangeren for meg. Jeg hører på all slags musikk egentlig, men jeg havner stadig tilbake på black metal. Og det er herlig å blåse black metal godt inn i ørene. Mitt favorittband er uten tvil Dimmu Borgir (de har vært mitt favorittband siden 2001). Jeg liker dem så godt for man vet aldri hva man får av dem. I begynnelsen av karrieren sang de på norsk, men skiftet til engelsk da de ble mer internasjonale. Det jeg liker så godt med Dimmu Borgir er at de leverer låter med forskjellige layere. I låtene finnes det lag på lag med uventende retninger. Man vet ikke hva man får og de følger ikke noen fast formel. Og jeg liker aggresjonen og intensiteten. Men det jeg liker aller best med dem er at de ikke glemmer hvor de kommer fra, og de har typiske norske, black metal elementer i seg. De synger om det trolske, naturen, krig og rettferdighet.

Så jeg hadde uten tvil store forventinger til denne boka. Endelig skal jeg bli klokere på denne sjangeren, tenkte jeg, men jeg endte opp med å bli langt i fra klokere, og grunnen er at jeg og denne forfatteren kommer aldri til å bli enig i om hva norsk black metal er. For det første skriver han altfor mye om Mayhem. (Man skulle tro dette var en biografi om dem) for Harald Fossberg (musikkjournalist) nevner dem side opp og side ned. For meg er Mayhem mer death metal enn black metal. Skjønner at Fossberg påpeker veien fra death metal til black metal, men han blir dessverre aldri ferdig med å skrive om Mayhem. Det blir irriterende etter hvert for jeg har aldri likt og kommer aldri til å like Mayhem. Jeg tenkte: Jeg gleder meg til jeg kommer til Dimmu Borgir. Men de ble bare nevnt i tre små avsnitt gjennom hele boka mens andre norske såkalte black metal band fikk egne kapitler. Meget skuffende. Fossberg hadde i det minste et kappittel med Ulver i. Det bandet er ikke så verst de heller, men kan ikke måle seg med Dimmu Borgir.

Derfor mener jeg at tittelen på boka blir for stort for innholdet. Tittelen på boka skulle heller ha vært "norsk black metal fra 1983 - 1993", "fra death metal til black metal" eller noe i den duren. Nyanser av svart (historien om norsk black metal) blir for stort til det "tynne" innholdet og det virker som om forfatteren bare bryr seg om hans egne favoritter. Det manglet bredde. Jeg er ikke skuffet bare fordi boka inneholdt så lite om Dimmu Borgir, men det ble altfor mye Mayhem og death metal. Og death metal og black metal er to helt forskjellige ting. Syntes også at boka manglet atmosfære og spenning. Det hjelper ikke å bruke svart/hvitt bilder av diverse black metal folk og typiske motiver. Boka krevde mer spenning enn som så og syntes det ble vel mye oppramsing. Vet at leksikon kan være tørr lesing, men likevel hadde jeg ventet meg mer innlevelse.

Det jeg likte best med boka var å lære om hvordan band gjorde seg kjente før i tiden da det ikke fantes Internett og sosiale medier. Før i tiden sendte de som drev med musikk og band med å sende kasetter (demoer) til hverandre. Og en daværende berømt platebutikk i Oslo kalt Helvete var et samlepunkt for folk som var glad i denne sjangeren og som kunne legge igjen kassetter de selv hadde spilt inn.

Dette er alt i alt en anmeldelse som er svært vanskelig å skrive, fordi å drøfte musikk, blir som å drøfte filmer, tv-serier, religion og politikk, osv ... man blir aldri enig og det kan føre til krig (haha), men Nyanser av svart (historien om norsk black metal) ble bare ikke den boka jeg hadde ventet meg og syns at forfatteren gapte for høyt.

Med dette håper jeg at jeg ikke får tilstendt døde dyr i posten eller noen form for drapstrusler, haha, for det er mye rart som forbindes med black metal. For meg er black metal mystikk og en mørk verden som jeg alltid har vært fascinert av.

Du, Jente! av Fatima Sharafeddine og Kaoshjerte av Lisa Forfang Grimnes. Kaoshjerte er den beste boka jeg har lest i år foreløpig<3

Jeg er testleser for et lite forlag som blant annet utgir en del krimbøker. Denne helgen har jeg lest ferdig manuset jeg begynte på forrige helg. Jeg kan ikke si så mye om bøkene jeg er testleser for, men her er det en bok jeg tror mange krimelskere kan glede seg til.
Ellers har jeg også kommet meg litt videre i lydboken jeg hører på. Katalysatormodet av Hans Olav Lahlum er en god oppfølger til de to tidligere bøkene om politiførstebetjent K2.

Mer kosegrøss enn uhyggelig grøss ...

Boka ble utgitt i 1983, samme året som jeg ble født (et år jeg forbanner like mye hver dag, haha), og jeg husker jeg så filmversjonen første gang som veldig ung. Tror jeg var egentlig for ung til å se den, men sånn har det alltid vært. Min fasicnasjon til skrekk og grøss har alltd vært stor og ofte da jeg var yngre så jeg slike filmer selv om jeg egentlig ikke var gammel nok. Men kom jeg over en skrekkfilm på tv-skjermen, da måtte jeg bare se den. Sånn var det bare og da kom jeg tilfeldigvis over 1989 - versjonen, (originalfilmen) av The Woman in Black. Jeg likte filmen veldig godt og da jeg i senere årene fikk vite at den var basert på en bok, så har det alltid vært i tankene at den MÅ jeg lese. For det var en historie som aldri forlot meg på en måte. Hadde boka i hylla i mange år før den endelig ble lest. Tror den har stått ulest i hylla mi siden 2011. Det er typisk meg. Når jeg kjøper en bok kan det ta år og dag før jeg leser den for jeg leser allerede i noen andre bøker når jeg kjøper bøker. Sånn er det alltid. Men heldigvis har ikke bøker holdbarhetsdato, men likevel tenkte jeg i år at nå må jeg få lest den.

The Woman in Black handler om en gammel dame som dør i all stillhet og hun hadde hverken familie eller venner. En rådgivende advokat, Arthur Kipps, blir sent fra London til Crythin Gifford. Der skal han være til stede i Mrs. Alice Drablows begravelse og deretter bo en stund i huset hennes, det beryktede Eel Marsh House, hvor han skal gå gjennom papirene/dokumentene hennes. Huset hennes ligger i et tåkete sted, et godt stykke unna folk. Arthur får fort følelsen av isolasjon og uhygge, men han er en fyr med god tilpasningsevne, så det gjør ham ikke noe. Under begravelsen, og på diverse steder utenfor huset, oppdager han glimtvis en kvinne kledd i svart. Plutselig er hun der, og i neste øyeblikk er hun borte. Hvem er hun, og hvordan klarer hun å forsvinne så fort? Og hvorfor vil ingen i den nærmeste bygda snakke om henne? Arthur Kipps innser han får mye mer å hanskes med enn papirarbeid for i huset og på området ellers, blir han omringet av uhygge og hemmeligheter som får ham til å undre.

Denne engelske spøkelseshistorien er en klassisk spøkelseshistorie som inneholder alle de typiske elementene som en klassisk spøkelseshistorie har; gammelt hus som ligger langt unna folk, tåkete omgivelser, hemmeligheter, overnaturlige hendelser og rykteflom over stedet. Og handlingen tilhører et annet århundre da alle ikke hadde bil, mobiltelefoner, pc og andre teknologiske virkemidler. Og det fungerer godt for da får man en sterkere atmosfære enn spøkelseshistorier som er tilknyttet denne moderne verdenen. Det gjør historien enda mer isolerende.

Susan Hill skriver godt og kryptisk. Kapitlene er korte og i begynnelsen av hvert kapittel er det med små svart/hvitt - illustrasjoner. Selv om historien blir litt typisk for min del og skremselen er fraværende, så har innholdet mye sjarm, atmosfære og mystikk. Personlig savnet jeg enda mer uhygge. Savner å lese en bok med uhygge som kryper under huden på meg. Det er altfor lenge siden sist.

The Woman in Black er ikke en skremmende bok som jeg hadde håpet på, men likevel er dette en god bok som er verdt å få med seg. Jeg litke den gammeldagse atmosfæren og mysteriene rundt huset som hovedrollen oppholder seg i. En bok med mange forventninger og sjarm.

I 2012 kom det en ny filmversjon, men den tror jeg at jeg styrer unna. For det første hater jeg nyversjoner fordi de pleier som regel å være skikkelig dårlig og de har ikke sjel og heller ikke atmosfære, og tror ikke det blir så skummelt med Daniel Radcliffe (mest kjent som Harry Potter) i hovedrollen. Jeg foretrekker originalfilmer, spesielt i skrekksjangeren.

Jeg er godt i gang med Uro av Jesper Stein og i natt blir jeg vel ferdig med nattlektyren: Silo av Hugh Howey siden jeg har mindre enn 100 sider igjen. Etter hvert skal jeg begynne på Blodspor i Klondike av Johan B. Mjønes, og Lukk øynene av Josh Malerman. Blir selvfølgelig ikke ferdig med alle disse i helga, men blir forhåpentligvis blir jeg ferdig med Uro og Silo og fått begynt på de andre to bøkene før helga er omme.

Spent på din dom av Misery til slutt. God helg:)

Jeg klarte ikke å svelge piller før jeg heller, men fikk tips om å svelge de ned med appelsinjuice og det funker fint for meg. Uansett god bedring og riktig god (lese)helg :)