Bokelskere.no

I denne boka forteller Betty Mahoody i samarbeid med William Hoffer, om sin traumatiske opplevelse som fange av sin egen mann i Iran.

Fra mareritt til virkelighet
Som pasient møter Betty anestesilegen, Sayed Bozorg Mahmoody for første gang og etter behandlingen, spør han om han kan sjekke hvordan det går med henne underveis, og de finner snart tonen. Etter mange år i fast forhold, gifter de seg etter lenge nøling fra Bettys side, med tanke på at hun har vært gift før. Men bestemmer seg for å gå videre i livet sammen med Sayed og sier ja. Moody (Sayeds kallenavn) er fra Teheran, Iran, men har bodd i USA i flere år og amerikansiert seg. Det Betty ikke vet er at når hun gifter seg med en iraner, blir hun automatisk iransk statsborger. De bor sammen i fint hus i noe snobbete miljø i Michigan, og sammen får de en liten jente som får navnet Mahtob. Betty har to sønner fra et tidligere ekteskap som også får et godt forhold til Moody. En dag blir det bestemt at Moody, Betty og Mahtob skal på en to ukers ferie til Therean,Iran, siden Moody ikke har sett famillien på mange år, og Bettys sønner blir igjen i USA i den tro at de skal tilbake igjen. Betty har ikke særlig lyst til å dra, men skjønner Moodys behov for å se sine kjære etter så mange år. De to ukene i Iran blir ikke som Betty har tenkt seg. Det går fint i begynnelsen da de fleste er positive og gjestfrie mot henne, men ting forandrer seg gradvis. Hun og datteren vil bare hjem, Moody blir stadig mer amper og kotrollerende, og forandrer seg til å bli en mann de ikke kjenner igjen. Han viser voldelige tendenser, både mot Betty og datteren deres, og familien hans vender seg i mot Betty og Mahtob. Marerittet blir til virkelighet da Moody nekter dem å reise tilbake til USA og tvinger Mahtob å gå skole i Iran istedet. Marerittet blir enda verre etter noen måneder da Moody seprarerer Mahtob fra Betty. Alt Betty klarer å tenke på er å finne Mahtob og dra sammen tilbake til USA, men hvordan?

Dette er en kjent historie siden boka er basert på en sann historie, og som ble filmatisert i 1991 med Sally Field i hovedrollen. Filmen er blitt vist mange ganger på TV etter den tid. Boka og filmen forteller ikke bare om det enorme kultursjokket Betty og hennes datter må overgå, men også hvor fiendtlig innstilt landet var mot amerikanere generelt på den tiden, og alle de strenge reglene iranske kvinner må følge til enhver tid. Selv om Betty har omtrent alle odds mot seg, og må vokte seg og sin datter for sin kontrollerende mann, gjør hun det hun kan for å prøve og kontakte både privat og offentlig hjelp uten å bli avslørt av Moody. Dette beskriver hvor modig både Betty og hennes datter, Mahtob er. Hvordan de på en eller annen måte utholder denne situasjonen, og prøver å formane håp uansett hvor dystert og vanskelig alt er. Også når de blir separert gir ikke Betty opp selv om hun mange ganger har lyst.

Ofte vanskelig å føle sympati for Betty
Til tross for at Betty gjennomgår store prøvelser med en mann hun en gang elsket og som brakte henne til et fremmed land, var det mange ganger vanskelig å føle sympati for henne. Noe som er litt vanskelig å forklare uten å virke kaldhjertet. I begynnelsen når hun og Mahtob tror de bare skal være der i to uker på ferie, er hun så utrolig negativt fra dag en. I tankene sine kritiserer hun alt og ale, og ser så nedlatende på Moodys iranske familie. Hvordan de lever og hvordan de gjør ting. Absolutt alt er galt i hennes øyne. Hun klarer på en måte ikke å se det positive i noe og prøver ikke å innstille seg til forandringene. Uten å tenke det høyt, er det som om hun mener at alt hun har hjemme i USA er så mye bedre. Hun kan i begynnelsen virke veldig snobbete. Det var det som plaget meg mest med boka.

Likevel er Not Without My Daughter en viktig og tankevekkende bok å få med seg. Den er lettlest, har sine spennende øyeblikk og gir et innblikk i hvor viktig det ikke er å gi opp uansett hva slags situasjon man befinner seg i, selv når ting er på det mørkeste.

Bettys datter, Mahtob, har også skrevet bok denne hendelsen og hvordan livet har vært for henne tiden etterpå. Hennes bok heter: My Name is Mahtob (The Story that Began the Global Phenomenon Not Without My Daughter Continues).

Fra min blogg: I Bokhylla

Er det mulig å legge fortiden bak seg, eller vil det alltid hjemsøke deg?

Gamle minner vender tilbake
Førstebetjent Johan Rokka får mye å bryne seg på da en jente blir funnet knivstukket og drept. Dette vekkes indre demoner i live for Rokka siden denne saken minner mye gamlekjærsten hans, Fanny som forsvant etter en fest. Mens han jobber med denne saken, sliter han med gamle minner, og en tid da han var forelsket i Fanny. Denne Fanny som han aldri kom helt over. Vil han klare å fokusere på denne saken uten å bli altfor hjemsøkt av fortidens spøkelser? Mens han undersøker knivdrapet på Tindra Edvinsson, begynner han så smått å gjenoppta saken om hans kjæreste som forsvant for tjue år siden. Det disse kvinnene har til felles er at Tindra ble drept dagen etter skoleavslutningsfesten og Fanny forsvant etter en studentfest.

I tillegg møter vi en rastløs ung gutt som ikke riktig vet hva han vil i livet. Han har ingen retning eller mål å følge, og blir i ekstase da noen kommer i kontakt med ham angående diverse oppdrag. Endelig føler han tilhørighet, og føler en slags makt han lenge har lengtet etter. Denne gjengen som har rekruttert ham, er ikke mors beste barn. Dette er snakk om en kriminell bande som han får "æren" av å gjøre diverse ærender for.

Ingen interesse for persongalleriet
Dette er andre bok i Drapene i Hudviksvall og jeg har ikke lest den første som heter Ensomme sjeler. Jeg foretrekker å lese krimserier i kronologisk rekkefølge, men det er heller ingen krise da det er en ny sak i hver bok, og man blir som oftest kjent med de faste personene fra persongalleriet. Føler ikke at det er rotete om man ikke alltid leser krimserier i kronologisk rekkefølge. Det som plaget meg mest med denne boka og at den ikke falt i god jord hos meg, var at ingen av personene interesserte meg. Hvis det ikke er en eneste karakter fra persongalleriet man ikke føler conncetion med eller har noe som helst interesse for, da er det virkelig slitsomt å lese, og jeg gir aldri opp en bok. Dermed føltes dette så drygt da ingen av personene i boka engasjerte, ikke engang Johan Rokka. Han var en førstebetjent som man har lest om mange ganger før. En som er tøff, sliter med indre demoner og som ikke gir seg. Alle som tar på seg en sak i krimbøker er stort sett sånn. Hadde vært artig å lese om en klumsete og en mer laid-back etterforsker en gang, bare til forandring. Det hadde vært noe.

Det føltes veldig seigt å komme seg gjennom boka, da man har lest så mange lignende bøker fra før, og når personene ikke engasjerer i tillegg, blir man noe oppgitt. Både tittelen, omslaget og baksideteksten engasjerte meg til å lese boka, men utførelsen var en traurig affære. Dette ble for tungtrødd og lite medrivende. Det måtte mye viljestyrke til for i det hele tatt å komme seg gjennom det hele.

De som ikke har lest så mye krim tidligere, vil kanskje like denne boka bedre. Man vet aldri. Sier ikke at det er mange krimbøker ellers som er så nyskapende, for det skal mye til, men når en krimbok ikke en gang har spenningsfaktorer, er det vanskelig å leve seg inn i det hele tatt. Det høres kanskje ikke ut som om jeg liker krim, men det gjør jeg. Det er bare så innmari vanskelig å finne den rette krimboka.

Fra min blogg: I Bokhylla

Besynderlig og tankevekkende horror om noen som forandrer seg mot sin vilje.

Come Closer er en veldig ukjent bok, egentlig. Jeg lere ofte etter en god horrorbok, og av og til ser jeg over forskellige horrorlister over beste horrorbøker. Jeg er alltid skeptisk til slike lister fordi hver gang jeg leser bøker som er populære, så er det sjeldent jeg liker dem av en eller annen grunn, men det skader jo heller ikke å prøve. Jeg ville også lese en horrorbok som ikke var så kjent, og jeg hadde tidligere ikke hørt om boka eller forfatteren, og det er alltid spennende å utforske ukjente forfatterskap.

Når livet tar en dyster vending ...
Dette er en spesiell bok på mange måter, både handlingen, stemningen og persongalleriet, men jeg liker det. Jeg liker filmer og bøker som er litt annerledes, og det er det for få av. Come Closer er om Amanda som er i et godt forhold med sin mann, som har en bra jobb og et fint hjem. Alt er på stell. I det siste har hun følt seg noe rar. Hun er i merkelig humør. Hun er både glad, oppgitt og sur. Det svinger veldig. Hun føler seg også noe nedfor og det er som om hun ikke kjenner seg igjen, og dette skjer gradvis. I begynnelsen bryr hun seg ikke så mye om det. Hun blir bare mer og mer likegyldig til alt. Noe som er virkelig irriterende er denne bankingen/dunkingen i veggene. Det skjer bare når hun er hjemme, og aldri når mannen er hjemme alene. Hvor kommer lyden fra og hva er årsaken til det? En dag dukker det opp en bok i posten som hun ikke har bestilt. Boka er en slags type selvhjelpsbok om demoner og besettelser. I boka er det med en test med poengskala om hvor langt man er i denne besettelsen. Denne testen forteller hvor rammet man er av denne demoniske besettelsen. Amanda ser på boka som en slags spøk, men prøver den å fortelle henne noe? I tillegg til alt dette plages Amanda av vonde drømmer, rare tanker og gjør ting som hun ikke er helt klar over. Noe som ikke er helt hennes stil. Hvorfor blir Amanda utsatt for dette, og får vi noen gang vite det?

Fascinerende hovedperson
Jeg har sett mange skrekkfilmer om personer som blir besatte av demoner, men aldri lest en bok om det. Det var kanskje på tide for dette var rått, tøft, og vilt. Den var ikke spesielt skummel, men den hadde sine småekle øyeblikk som er verdt å sjekke ut. Syntes det var spennende å lese om Amanda som ser på seg som tøff og vil kanskje at andre skal tro det, mens hun egentlig er svak og sårbar på mange måter. Hun er ikke så tøff som hun vil ha det til. Synes også det var spennende å lese om hennes relasjon til hennes ektemann, om hvor forskjellige de er og hvordan de håndterer alt så annerledes.

Dette er en bok som bare er på 168 sider og det er mye jeg gjerne vil skrive om, og ta opp i anmeldelsen, men det blir dessverre for avslørende. Dette var uansett herlig lesing og et friskt pust i alt annet jeg har lest i det siste. Jeg liker tykke og svære bøker, og jeg leser mange av dem, men denne vesle boka beviser også at færre sider har mer å s,i og det kan ha større effekt av og til. Det hadde denne. Come Closer er en stemningsfull og underholdende horror som er verdt å sjekke ut.

Fra min blogg: I Bokhylla

Om mennesker som virkelig settes på prøve.

Det er virkelig ikke meningen å kalle en bok for slitsom, men noen bøker blir man nesten helt utkjørt av. Her var det mye som skjedde og mange karakterer man blir fort knyttet til. Det var mange karakterer å like, og som man vil bare det beste for. Når boka er over, er man nesten utslitt, fordi det er mye som skjer underveis mens man leser, og man blir så involvert i livet til karakterene i boka.

En by full av tøffinger
Bjørnstad er en liten by i en skog som består av kulde og et sterkt hockeymiljø. Innbyggerne er folk som er veldig sta, stolte og som tåler det meste. De holder ting for seg selv og er noe fåmælte. Det er et folk som tåler et støyt. De fleste innbyggerne har noe med hockeymiljøet å gjøre, både frivillig og ufrivillig. Enten er det juniorer som spiller selv, ellers så har de et familiemedlem som spiller eller jobber for klubben. Det er hockeyen som holder Bjørnstad i live. Jobber man ikke i hockeyklubben, ender de opp i en fabrikk. Det er en by med lite av fremtidsmuligheter. Derfor er det så viktig å holde hockeyklubben i gang. Men noe skjer som gjør at det oppstår en splittelse mellom innbyggerne i byen, og de får det vanskelig med å velge hvem de skal tro på, for de strever med å tro at noe slikt har skjedd. Hvem sin versjon kommer de til å holde med? Vil byen og hockeymiljøet bli som før igjen?

Jeg har nevnt i tidligere innlegg at Bjørnstad minner meg litt om Tv-serien Friday Night Lights (2006 - 2011), som jeg så alle episodene av. I Friday Night Lights er det amerikansk fotball som er i fokus, men i Bjørnstad er det hockey. Til tross for forskjellige sportsgrener, minner miljøet meg om det samme. Mye konflikter som oppstår både på banen og utenfor banen. Offisielle problemer, og problemer som dukker opp internt. Hvor mye man elsker sporten, og hvor mye enkelte ofrer for å oppnå den de vil være, og for å ta vare på sitt rykte. Vennskap som styrkes og som settes på prøve.

Filosoferende skrivemåte
Backman skriver fra mange forskjellige perspektiver istedet for å holde seg til bare en synsvinkel. Jeg foretrekker å lese bøker som blir fortalt fra flere forskjellige perspektiver, og synes ikke det er rotete i det hele tatt. Da har jeg det lettere for å leve meg inn i boka, og få en større mulighet til å bli bedre kjent med persongalleriet. Det gjør personene mer levende og tar større form. Det var også mange karakterer å bli glade i, blant annet Sune, Amat og Maya. Helt forskjellige karakterer, men lune, gode og filosoferende på hver sin måte. De stakk seg sterkest ut i persongalleriet og man blir lett knyttet til dem. Det er mange man føler en stor omsorg for. Jeg liker også hvordan Backman plotter inn filosofiske avbrekk inn i handlingen.

Da jeg først begynte å lese denne boka, trodde jeg dette ville bli en tørr bok med bare sportssnakk, men det var det ikke Dette er en svært menneskelig roman om mennesker som prøver å gjøre det riktige, men av og til skjærer det seg. Man blir kjent med dem på godt og vondt, og boka består av karakterer man ikke glemmer med det første. Bjørnstad er første bok i en planlagt serie, og jeg vil svært gjerne lese neste bok når den kommer ut.

Fra min blogg: I Bokhylla

Spennende innblikk i et menneske som lenge har levd i skyggene av andre.

Dette er en bok det har vært mye snakk om i det siste, og jeg fikk svært lyst til å lese den. Jeg er hverken fan av Kardashian eller Jenner familien, men synes at dette er et interessant tema. Kjønnsidentitetsforstyrrelse har vært et mer åpent tema i de siste årene, og det er bare positivt. For oss som ikke er involvert i det, er det spennende å få et innblikk i hvordan det er å leve med dette, og å få en bedre forståelse av det.

En tidligere idrettshelt
Caitlyn Jenner, tidligere William Bruce Jenner (men mest kjent som Bruce Jenner) var fridrettsutøver/idrettstjerne, og en mann som mange så opp til. Derfor var det ekstra viktig for ham å være en god rollemodell og ikke skuffe andre. Han var sprinter og spilte også litt amerikansk fotball, og verden fikk øynene opp for ham da han slo verdensrekorden i tikamp i OL i Montreal, 1976. Men det ingen visste, eller bare et fåtall visste var at han slet med å akspetere hvem han er, hva han egentlig er. Dette er noe han holder skjul veldig lenge, og det er en tung bør å bære. I boka forteller han hvordan han prøvde å løse lengselen etter å være kvinne. Han var ofte på reise og holdt foredrag, og på hotellrommet for seg selv fikk han anledning til å kle seg ut som en kvinne, uttrykke seg selv og være den han ønsket å være. Slike øyeblikk betyr mye for ham. Han forteller om hvordan behovet å være kvinne har vært der helt fra han var barn og unnet seg stjålne øyeblikk hvor han var alene og kunne kle seg ut i kvinneklær. Hvor forsiktig han var, og redd for å bli avslørt, men hvor mye han nøt å være den han ønsket å være, bare for noen små øyeblikk.

Med eller mot strømmen?
Som kvinne skriver hun om barndommen, familien, presset om å være mann, spesielt på skoletiden, og generelt prøve å passe inn. Ikke la noen få mistenke om hva han egentlig er. Det tærer på henne både før og under tiden som olympisk mester, og både før og etterpå, men likevel prøver hun å være "normal". Det er ikke bare det at hun føler press fra alle kanter, men hun kommer fra en veldig konservativ familie og hun er veldig konservativ selv også. Hun er redd for å gå i mot seg selv og sin personlige tro med å finne ut hvem hun egentlig er. Hun går gjennom litt av et opprør og et oppgjør med seg selv samtidig. Alt dette sliter hun med stort sett for seg selv i mange år. Hun røper også at andre i transmiljøet var sterkt i mot henne i begynnelsen siden Caitlyn kommer fra en rik familie og de andre tror hun havner i en slags "lederrolle" litt for lett av den grunn, men Caitlyn føler ikke det samme. Det er vanskelig for henne å bevise at hun er akkurat som dem.

I enkelte avsnitt virker hun svært narsissistisk, men det er jo lov når man er olympisk mester. Det er lov å være litt narsissistisk, så lenge hun ikke overdriver. Det er jo lov å skryte av seg selv når man har gjort en bragd. Men hun er ikke narsissistisk gjennom hele boka. Hun viser også flere sider av seg selv. Hun har som nevnt mye selvironi, god humor, er åpen og ærlig, og beskriver både tøffe og lettere perioder i livet. Hun byr på seg selv og holder ikke noe tilbake. Hun har også god innsikt og er bevisst på mange valg hun tar.

Trodde ærlig talt dette ikke ville være en bok for meg, selv om temaet er spennende og kompleks, men det var en morsom og innholdsrik selvbiografi. Man blir bedre kjent med Caitlyn etter at hun lenge har levd et svært tilbaketrukket liv i denne materialistiske Kardashian/Jenner familien, som har overskygget henne helt. Det er tid for henne å leve igjen. Dette var en artig og varm selvbiografi.

Fra min blogg: I Bokhylla

Å ta feil tog er vel ikke så farlig?

En gutt har hastverk og før han vet ordet av det, sitter han på feil tog. Når han innser dette velger han å gå av ved neste perrong, men perrongen han ankommer virker veldig ukjent og merkelig. Han er alene til han venter på neste tog, helt til en mann med lykt og en hund dukker opp. De holder ham med selskap. Mannen hjelper gutten å få tiden med å gå ved å fortelle historier.

Kreativt
Dette er en litt annerledes form for novellesamling. Det er en novellesamling som er flettet inn i en fortelling. Boka består av en hovedhistorie med gutten, mannen og hunden, og noveller. Novellene er korte, stemningsfulle, noe rare og smågufne. Undeveis er man hele tiden nysgjerrig på hvorfor mannen med lykta og hunden dukker opp. Er det tilfeldig eller er det en hensikt med det hele? Hvorfor er historiene hans så underlige? Hvorfor har han behov for å fortelle dem? Mange spørsmål oppstår mens man leser, og får man i det hele tatt svar på dem?

The Wrong Train ble utgitt i fjor og jeg liker å lese horror som er beregnet for både ungdom og voksne. Jeg liker også å lese gammeldags og moderne horror, så derfor jeg ville lese The Wrong Train. Boka inneholder et kreativt og annerledes konsept. Det er ingen vanlig novellesamling siden det er gjort på en annerledes måte. Novellesamlingen består av åtte historier hvor barn og tenåringer er i hovedrollene. Merkelige eller ekle ting skjer med dem, og avslutningen på disse historiene er som regel dystre, og hver novelle starter med en liten illustrasjon.

Lite engasjerende
Noen av historiene likte jeg, spesielt Babysitting og Picture me, men de andre brydde jeg meg ikke noe særlig om, da de ikke var særlig engasjerende eller interessante på noen måte, egentlig. De fleste følte jeg at jeg bare leste for å få det overstått. Litt kjipt når det er sånn. Det jeg helst vil drøfte om er slutten på boka fordi den var såpass spesiell og noe nyskapende. Det beste med boka, men siden jeg ikke vil ruinere slutten for noen, kan jeg ikke skrive om det. Man vil jo ikke ødelegge for andre.

Det er ikke så mye mer å skrive om angående The Wrong Train, så dette blir en svært kort anmeldelse. Boka er på bare 213 sider og siden jeg heller vil skrive om slutten enn selve novellene, blir det vanskelig å skrive noe mer uten å røpe noe. Jeg kan ikke drøfte det jeg egentlig vil drøfte.

Den yngre versjonen av meg ville nok ha likt The Wrong Train bedre, men som voksen ble dette for monotont og gjentagende. Man vet hva man får. Det var bare slutten som skilte seg ut.

Fra min blogg: I Bokhylla

Bør man gjenoppta kontakten med spøkelser fra fortiden?

Nora er forfatter og har sine rutiner. Det er det som holder henne i gang. Ellers lever hun et meget ensomt liv og sysler med sitt. Hun blir dermed overrasket da hun en dag får en uventet mail av en kvinne som skal arrangere et udrikninslag for Clare. Clare som en gang var bestevenninen til Nora. Nora er usikker på om hvorfor hun får denne invitasjonenn da hun ikke har sett Clare de siste ti årene, og burde hun takke ja til invitasjonen? Hun bestemmer seg for å dra da det er lenge siden hun har sett Clare. Kanksje de kan ta opp tråden igjen og bli gode venner som før. Utdrikningslaget skal foregå en hel helg og den tilbringes i et hus i skogen der det er dårlig dekning.

Ja til en sjanse til
I fjor leste jeg The Woman in Cabin 10 av samme forfatter og den likte jeg ikke noe særlig. Stort sett alt med den boka irriterte meg. Jeg liker å gi forfattere flere sjanser. Jeg leser som regel to eller tre bøker før jeg avgjør om den og den forfatteren er noe for meg eller ikke. Noen ganger lønner deg seg, andre ganger ikke. Denne gangen lønnet det seg da jeg likte denne noen hakk bedre. In a Dark, Dark Wood har en mye bedre historie, og fascinerende persongalleri. Historien tar stadig nye vendinger og den har en fin flyt slik at man vil hele tiden lese mer. Det er noe i undertonen som pirrer nysgjerrigheten. Man bare venter på hva det er som ulmer.

Dette er selvsagt ingen stor litteratur og det er heller ikke meningen. In a Dark, Dark Wood er heller en thriller med mye underholdning og spenning. Den er også stereotypisk, men i denne sammenhengen fungerer det. Hvor typisk er det ikke i en horrorsjanger at man befinner seg i et hus langt ute i skogen med dårlig dekning? Historien hadde ikke vært det samme om utdrikninslaget hadde funnet sted på et luksuriøst hotell eller i Ibiza. Det ville ikke ha hatt samme effekt, og det ville ha vært på en måte feil setting. Av og til er det lov å være litt stereotypisk. Dette er riktignok ikke horror, men du skjønner hva jeg mener. Thrillere kan av og til bevege seg litt i grenseland med horrorsjangeren, bruke noen av de samme elementene.

Mystisk og fascinerende hovedperson
Det mest interessante var å lese om hovedpersoen Nora. Hun var i et forhold for ti år siden, men har ennå ikke kommet over det. Han er fremdeles i tankene hennes og hun lever ikke et fritt liv av den grunn. Bruddet har hele tiden holdt henne tilbake og "hemmet" henne på et vis. Hun klarer ikke å komme over ham, og man blir veldig nysgjerrig på dette forholdet, og hvorfor hun tar det så tungt etter så mange år. En annen figur som også var svært spennende å lese om er Flo, hun som arrangerer Clares utdrikningslag. Hun virker noe frynsete, ser veldig opp til Clare og prøver å gjøre alt perfekt. Persongalleriet består av så mange forskjellige personligheter at det er nesten vanskelig å forestille seg dem under samme tak. Vi har hun skeptiske, den paranoide, moroklumpen, den sarkastiske, den saklige, så her er litt av en sammenblanding av forskjellige personligheter som er stuet sammen.

Ruth Ware imponerte meg ikke med The Woman in Cabin 10, og imponerte meg heller ikke med In a Dark, Dark Wood. Men det var befriende å lese en thriller som tar for seg nåtiden istedet for å skrape opp en cold case som skjedde for tyve eller tretti år siden. Jeg liker den type thrillere også, men det har vært vel mye av det for tiden, så det var en liten lettelse å lese en thriller som tar for seg en bestemt periode, istedet for å hoppe frem og tilbake i tid. En fiffig og underholdende thriller å få med seg. Det eneste som skuffet meg var avslutningen som var vel forutsigbar. Det er jo godt å ha rett også, det er ikke det, men savner å bli overrasket. For all del; konseptet er fiffig og svært underholdende, så det er langt i fra bortkastet. Likte den mye bedre enn The Woman in Cabin 10.

Fra min blogg: I Bokhylla

En spennende retning.

Noen barn får for mye ansvar
Lille Anders forsvinner på morgenkvisten i Øystese. Handlingen foregår i 2015 og storesøsteren hans, Ina får skylda, spesielt av faren. Når faren er hjemme fra jobb, bryr han seg mer om flaska enn sine egne barn. Moren deres er ute av bilde og har vært det lenge. Tolvårige Ina er den som sitter hjemme med ansvaret, både for faren og lillebroren, Anders. Hun prøver så godt hun kan å holde familien samlet uansett hvor mye kjeft hun får. Hun og Anders har alltid hatt et godt forhold til Bengt som bor i strøket. Han er lensmann og da det blir for mye for Ina, selv om hun prøver å være den sterkeste, kontakter hun Bengt. Hun vil ha ham på saken angående lillebroren sin, selv om Bengt egentlig har sommerferie. Lensmann Bengt Alvsaker har sine egne problemer da det er planlagt et besøk av hans sønn som han aldri før har møtt. Han må prøve så godt han kan å skape et bånd til sin egen sønn, og samtidig prøve å finne seks år gammel gutt som er sporløst forsvunnet.

Dette er tredje bok av Agnes Lovise Matre. Før har hun skrevet romaner og nå tar hun en kriminell vending, noe som fungerer veldig bra. Dette er en frittstående oppfølger til Kledd naken. Skinnet bedrar kan fint leses som enkeltstående, men hvis du har planer om å lese Kledd naken, råder jeg deg heller å lese Kledd naken først, da Skinnet bedrar inneholder en spoiler.

Idyllisk bygd rammes av en dyster sak
Skinnet bedrar er en svært stødig kriminalroman som består av et troverdig persongalleri, som også er lett å se for seg. Skinnet bedrar inneholder også en spennende historie og gode miljøbeskrivelser. Det er lett å tro at vakre steder, spesielt små tettsteder er trygge steder der det ikke skjer noe forferdelig, men det kan også ramme idylliske steder. Man må ikke la seg lure. Det kan skje noe når som helst og hvor som helst. Man har bare lett for å glemme det, spesielt når man befinner seg i vakre omgivelser.

Selve historien er ikke særlig original. Det er en type krimhistorie man har lest "mange ganger før" og dermed bringer ikke boka noe nytt i sjangeren, og det skal jo godt gjøres. Det boka vinnner på er korte og effektive kapitler som gir leseren en fin og jevn flyt, man vil gjerne lese noen kapitler til før man tar seg en pause fra lesingen, og man får også sympati for mange i persongalleriet. De er veldig menneskeliggjorte, og man blir kjent med deres gode og mindre gode sider. Alle mennesker har sine svakheter, og likevel gjør man så godt man kan.

Skinnet bedrar er ingen minnerik leseopplevelse som hjemsøker en lenge etterpå, men Matre gir et godt førsteinntrykk som fersking innen krimsjangeren. Til tross for at boka ikke fører noe nytt, er det spennende lesing og lesingen går nesten av seg selv. Man vil stadig vite hva som skjer for å se om man har rett eller ikke. Man er nysgherrig fra start til slutt og det får hun et pluss for.

Fra min blogg: I Bokhylla