Ingen problem. Jeg er fryktelig treg til å svare selv ganske ofte, så det gjør ikke noe:)
Kanskje jeg skal bestille meg Mørke dager av Bauer da. Jeg liker krim med fart i best, men rolig krim er heller ikke å forakte så lenge historien fenger. Så ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese den.
Skal til nevrologen først. Er fortsatt på venteliste hos gastroskopi og øre-nese hals liste. Helt sykt at jeg skal til tre speisalister, men, må man så må man. Føler jeg ikke har så mye valg siden jeg strever sånn med formen, Men det er gastroskopi jeg gruer meg mest til. Det er ikke fristende å få et kamera i magen i det hele tatt:)
Hehe, ja:)
Jeg vil gjerne eie bøkene mine for jeg har alltid ønsket meg mitt eget bibliotek, min egen samling og gi fra seg bøkene/gi tilbake bøker gjør altfor vondt. Dessuten kan jeg se på dem, bla i dem og beundre dem så mye jeg bare vil:)
Det har vært altfor mye sol her i Trøndelag. Det har vært sol og veldig varmt helt fram til i dag, og nå håper jeg at det forblir sånn for jeg er så lei av sommer og sol. Jeg er ikke noen sommermenneske. Det er fremdeles oppholds, men ikke varmt nok til å sitte ute så nå håper jeg at det holder seg sånn, gjerne med litt vind og regn så blir det perfekt. For høsten er min favorittårstid. Det er den vakreste årstiden og jeg liker regn og vind. Og tidlig mørkekvelder som kommer tilbake. Herlig!
Har fått lest litt denne uka også. Leste ferdig Hulder av Tonje Tornes og Kullunge av Monica Kristensen (sistnevnte var meget spennende og det var interessant å lese krim fra Svalbard. Anbefales!)
Og i helga skal jeg lese videre i Velocity av Dean Koontz som jeg har såvidt begynt på, og fortsette med Odinsbarn av Siri Pettersen og Min Kamp 1 av K.O. Knausgård. Så her er det litt forskjellig kan man si. Både thriller, fantasy og roman. Så jeg blir opptatt denne helga også:)
God helg!:)
Det er jo noe som heter "ansvar for egen læring", kanskje "ansvar for egen lesning" er minst like viktig. I etterpåklokskapens navn kan en jo vurdere om Sions vise protokoller burde vært utgitt. Alt i alt er et spørsmål om sensur noe som bør behandles med silkehansker og sunn fornuft. :O)
Skal lese ferdig De usynlige av Roy Jacobsen. Etter det blir det bøker av Randi Landmark jeg skal lese. Jeg leser en triologi og er på andre bok.
For min del blir det serieromaner denne helgen også, ligger litt langt etter med noen av de seriene jeg følger. Men jeg elsker å lese sånne bøker - kobler helt av og lever meg godt inn i historiene. Mulig jeg også prøver å komme meg litt videre i De beste blant oss av Helene Uri. Jeg har leste deler av boka tidligere i år, men foreløpig faller den ikke helt i smak.
Ellers har samboeren min bursdag på søndag, så da må vel jeg stå for middag og kakebaking den dagen :)
God lesehelg!
Eventyr blir til virkelighet ...
Erik vokser opp alene med faren etter at moren hans blir innesperret på psykiatrisk klinikk. Han og faren flytter til en gård som er nære klinikken hun bor i, slik at de kan besøke henne ofte. Faren besøker henne så ofte han kan, men Erik holder seg litt unna og har et anstrengt forhold til klinikken. På hjembygden hvor han og faren hans har flyttet, har moren hans oppvokst, og det er ingen hemmelighet der i gården at moren hans er innesperret for noe hun gjorde for ett år siden. Han og faren har flyttet til en bygd hvor alle "kjenner" alle. Til tross for at Erik føler seg ensom i begynnelsen blir han venner med tvillingene Tore og Trine. Hjemme på gården oppdager Erik rare ting, spesielt når det er fullmåne. Han sverger på at han ser et slags vesen utenfor huset og han er sikker på at det ikke er noe han innbiller seg. Den gamle mannen som solgte ham og faren gården har gitt ut et lite hint om at Erik må sette ut grøt hver gang det er fullmåne. Hvorfor det og hvem er det som spiser grøten? En ting er i alle fall sikkert. Det er ikke til julenissen!
Jeg er godt kjent med sagnet om Huldra, men har aldri lest bøker der hun er involvert. Så dette er både nytt og spennende for meg. Sagnet om Huldra er om en vakker kvinne som oppholder seg i skogen. Hun er meget vakker og forførende, og hun trollbinder! Det spesielle med henne er at hun har hale og hun har ikke vanlige føtter. At hun dukker opp i fantasysjangeren er forfriskende. Det er godt å lese om andre vesener enn vampyrer, varulver, demoner og lignende hele tiden fra denne sjangeren.
Forholdet mellom Erik, tvillingparet Tore og Trine og hulderen Flora er både komisk, spennende og noe rørende. Det oppstår både komiske og spennende situasjoner underveis, og samarbeidet mellom disse for å prøve å løse en alvorlig sak fra Eriks fortid er rørende. De tror på hverandre fullt og helt og skjønner at de er spesielle på sin egen måte. Likevel aksepterer de hverandre og hjelper hverandre uansett hvilke vanvidde situasjoner de utsetter seg for. Tore, Trine og Flora prøver å hjelpe Erik med å løse en alvorlig sak som har med moren hans å gjøre, og Erik hjelper Tore og Trine å komme i kontakt med Lena. Hun gikk i samme klasse som dem før Erik flyttet dit og hun er på samme psykiatriske klinikk som moren hans og i visstnok i samme tilstand. Har hun samme diagnose som moren hans? Han prøver å komme i kontakt med ungjenta Lena for Tore og Trines skyld. Og Erik, Tore og Trine hjelper Flora med å holde henne med selskap. Hun er utstøtt av moren hennes Rosalin som er ute etter Erik.Som dere skjønner, har denne vennegjengen det meget travelt og de lærer seg selv å kjenne gjennom hverandre.
Hulder er den første boka i Kire - serien (Kire = baklengs for Erik). Selv om boka var noe forutsigbart for denne leseren, kunne jeg gjerne ha tenkt meg at boka/serien ble til en Tv-serie. Den har i hvert fall et meget lovende konsept til det selv om jeg ikke ble helt bergtatt av boka.
Er det mulig å holde ut med folk man ikke tåler?
Året er 1894. Før i romanserien var det Amalie som var hovedpersonen, men nå er det eldstedatteren hennes, Kajsa som har tatt over den rollen, selv om Amalie og de andre personene som var i fokus før i tiden, med i kulissene. Kajsa har giftet seg mot sin vilje med en mann som er mye eldre enn henne. Hun måtte gifte seg med Wilhelm, på grunn av noe dumt faren hennes har gjort og faren hennes ber henne om å tvangsgifte seg med Wilhelm for det er for mye som står på spill. Selv om Kajsa elsker en annen, skjønner hun at hun ikke har noe valg og må følge farens ønske. Ellers kan de tape mye. Men dessverre er ikke Wilhelm noen gentleman. Han behandler Kajsa som dritt. Og likevel må hun på en eller annen måte holde ut. I tillegg oppdager hun nye sider ved Wilhelm som ikke er noe bedre og hun er stadig redd ham. Hvordan skal hun holde ut dette "ekteskapet"? Samtidig går det rykter om at det ferdes en mann i skogen som skyter folk. Hvem er han og hvorfor gjør han det?
Nå er det lenge siden jeg har lest Fossefall. Har ikke lest en eneste Fossefallbok på flere måneder. Av og til trenger man pause fra ting så man ikke går fullstendig lei. Sånn er det vel med alt, men i den siste tiden har jeg savnet romanserien og mente det var på tide å dykke i de bøkene igjen. Selv om det har gått flere måneder siden jeg leste en bok fra denne serien, er ikke noe glemt og godt er det. Så jeg kunne lese videre uten at jeg følte at jeg hadde mistet tråden helt. Hele serien er fremdeles godt plantet i minnet.
Fortapt kjærlighet, lengsel, intriger, sjalusi, drama, spenning og hverdagsproblemer som fort blir store er ikke noe nytt i Fossefall. En trofast Fossefall - leser vet hva man får, men likevel blir man nysgjerrig nok til å fortsette å lese disse bøkene. Det er ingen tvil om at forfatteren Jorunn Johansen vet hvordan hun skal holde på leserne sine. Selv om sluttene på disse bøkene ikke er så overraskende for denne leseren, så er det noe med denne romanserien som gjør til at jeg vil lese videre likevel. Man blir på en måte knyttet til disse bøkene etter man har lest dem så lenge selv om det er ikke mye som overrasker lenger. Man blir knyttet til persongalleriet siden man følger dem gjennom noen år og man må bare vite hvordan alt vil ende til slutt. Det er bare sånn det er. Selv om disse bøkene ikke er så spennende som før i tiden så er det noe avhengighetskapende med dem. De har blitt til en slags tradisjon for meg. Så det er litt vemodig å tenke på at jeg har lest 51 bøker av 55 i denne serien. Fire bøker til, så er serien slutt. Over og ut. Det blir rart spesielt med tanke på at jeg har lest denne serien siden begynnelsen og den første boka ble publisert i 2009. Det er en god stund siden og da blir man jo lett knyttet til den verden som Jorunn Johansen har skapt.
Alene på gården var en grei og rask lesing. Det er mye som skjer, men som leser av denne romanserien i over lengre tid er det lite overraskelser. Det er ingenting som sjokkerer lenger, men likevel er Fossefall koselig å lese.
Ja, det er ingen tvil om at jenta er er sterk på mange måter som kommer seg gjennom noe slikt.
Det er det jeg er ofte redd for jeg også når jeg ser en filmatisering for det er ikke alltid de er tro mot bøkene. Men skal ta sjansen og se filmen en gang når jeg får sjansen:) Selv om historien er grusom.
Er spent på hva du syns om filmen når du får sett den. Har veldig lyst til å se den selv om det er et vanskelig og trist tema.
Er det lurt å grave i fortiden til våre nærmeste?
En tidligere skihelt har blitt en gammel mann med årene. Han bor et tykke unna folk og blir betraktet som en enstøing. En såkalt lokal raring. En dag blir han funnet drept med en øks på sin egen eiendom. Det har nemlig godt rykter om at han har mye penger gjemt et sted hjemme hos seg. Men er det sant eller var det bare et rykte? En kvinne (Katrine) får sparken som journalist og drar hjem til moren sin. Moren hennes har nylig kommet inn på sykehjem. I den tomme leiligheten til moren hennes finner Katrine noen papirer som tyder på at noen har tilbudt moren hennes en sum på et hus som Katrine ikke har hørt noe om, som tydeligvis var morens barndomshjem, som ligger i et sted kalt Tornedalen. Mens Katrine gjør sine undersøkelser, må hun reise til et land der nesten ingen behersker engelsk for å finne ut mer om hennes egen mor som hun trodde at hun kjente. Hva binder alt dette sammen og er det en felles tråd i dette i det hele tatt?
Nå er det lenge siden jeg har lest svensk krim. Gjorde det mye før i tiden, men av og til trenger man pause av alt. Og svensk krim er slett ikke det verste jeg leser. Håkan Nesser er en av mine svenske krimfavoritter, og må nok ærlig innrømme at navnet Tove Alsterdal har gått meg hus forbi av en eller annen grunn med tanke på at jeg er ganske oppdatert på forfatternavn innen krim og spenning - sjangeren. Samtidig så nøler jeg ikke med å utforske "ukjente" forfatterskap heller. Det er viktig for meg å utvide horisonten og jeg krever variasjon i lesestoffet. Å lese bøker av forfattere jeg ikke har lest noe av før er alltid en skrekkblandet fryd.
Bøker som En stille grav er litt vanskelig å forklare uten at det blir rotete. For her er det flere tråder som er snurret sammen til en eneste stor ball og som på en eller annen måte skal bli nøstet fra hverandre i tur og orden. Det er snakk om parallele historier som hører sammen på en eller annen måte og det er ikke greit å skrive om slike bøker bestandig uten å røpe for mye.
Uansett, det er ingen tvil om at Tove Alsterdal skriver godt. Måten hun beskriver vinteren på, den bitre kulden er til å ta og føle på. Og hun skriver troverdige karakterer, men skulle ønske jeg fikk vite litt mer om hvordan de ser ut, tydeliggjør visjonen av dem og jeg savnet litt mer av fortiden til selveste hovedpersonen, Katrine. Det meste var jo om fortiden til moren, som var hovedfokuset i boka, men jeg er litt avhengig av å bli kjent med så og si hele persongalleriet også. Få et slags helhetsinntrykk av dem. Det var et lite savn.
En stille grav er en troverdig krimbok med familiehemmeligheter og intriger som har vart i over lengre tid. I enkelte deler er det spennende, men det er ingen heseblesende spenningsroman. Til tider føltes det ut som om sidene var sølt med lynlim. Sidene gikk ikke av seg selv og boka ble dessverre ikke slukt med et jafs av denne leseren. Denne typen krim ble litt for hverdagslig og langdryg for min del. Den var visst ikke mørk, morbid og bestialsk nok for meg. Alt i alt, grei bok å lese i kjedelige stunder, men ikke noe særlig mer enn det. Ingen minnerik leseopplevelse for meg, dessverre.
Når vi sammenligner med de fleste andre land i verden har den homofile frigjøringen i Norge kommet langt på kort tid. Det tror jeg de fleste er enige om. Personlig har jeg opplevd at min sivilstatus har fulgt samfunnets lovendringer. Jeg har gått fra å være samboer, til partner og til sist ektefelle, til samme mann over en periode på 25 år. I dagens Norge er det lett å glemme at jeg ble født kriminell. Det er lett å glemme at de rettighetene homofile har i Norge er kjempet frem av relativt få mennesker, på relativt kort tid og under stor motstand.
Jeg er ikke så glad i uttrykket å stå fram som homofil, selv om jeg bruker uttrykket selv. Uttrykket å stå fram antyder at man i utgangspunktet har fremstilt seg som heterofil, men at man så, plutselig eller over tid, omsider blir ærlig og sier det som det er. Man står fram som homofil. Men ingen står fram som heterofil. Dette viser igjen til heteronomativiteten. Alle forutsetter å være å heterofile og dersom du ikke er det må du selv sørge for å få fortalt det til omverdenen, ellers lever du i skapet.
Diskrimineringen av homofile er ofte ikke så uttalt og direkte. Det er sjelden at noen sier høyt og tydelig at de ikke liker homofile eller at du ikke får en tjeneste eller vare fordi du er homofil. Selv om det hender.
Diskriminering er ikke en privatsak. Arbeid mot diskriminering og for likestilling er en samfunnssak. Alle har ansvar for at homofile og lesbiske blir inkludert og ikke diskriminert.
Det kan være vanskelig å se diskriminering. Det er spesielt vanskelig å se diskriminering hvis du ikke utsettes for det selv. Men også den som utsettes for diskriminering kan ha vanskeligheter med å se og erkjenne diskrimineringen.
Ikke alle sannheter kan forklares, Julia, sa han. Og ikke alt som kan forklares, er sant.
Skal vi legge de døde bak oss, eller skal vi ta dem med oss? Jeg tror vi tar dem med oss. Vi må lære oss å leve med dem og lære oss å leve med at de er døde.