Bokelskere.no

Jeg skjønner jo de praktiske delene med lesebrett. Har selv en iPad som jeg har brukt som lesebrett noen ganger og skjønner jo at det er lettvint, spesielt når man reiser eller ikke har mye plass å ha bøkene hjemme. Men det gir ikke samme feelingen som ekte bøker gjør. Bla i papirene, se på omslaget, ta på det, beundre det, se alle bøkene stå samlet i en hylle. Man får ikke den samme følelsen og gleden digitalt.

Selv om begynnelsen av boka ikke faller i smak er det allikevel en del av meg som ønsker å lese ferdig boka. Det hender av og til at jeg legger bort boka for å ta den opp igjen noen uker eller måneder senere. Det kan også være at jeg har boka liggende fremme enten i stua eller ved senga, og så leser jeg noen sider nå og da til boka er utlest.

Jepp, man får en mer personlig forhold til bøkene sine på den måten:)

Nettopp. E-bøker er ikke det samme. Prøvde å lese bøker på IPad'en min og må innrømme at det ikke var så verst, men det gir bare ikke samme følelsen av å lese "virkelige" bøker. Det er noe som ikke stemmer, hvis du skjønner hva jeg mener?

Det forstår jeg altfor godt. Digitale bøker gir ikke den samme følelsen som fysiske bøker eller hva jeg skal kalle det hihi:)

Tusen takk. Endelig noen som er enig med meg!:)

Jeg foretrekker å eie bøkene. Boksamlingen min er nå oppe i ca 2000 bøker. Jeg kan bruke mange timer bare med å rydde og titte i alle bøkene mine. Dessuten synes jeg at vegge dekket av bokhyller er ganske så dekorativ. Dessuten liker jeg følelsen man får første gang man åpner bøkene, og lyden av uleste bøker som åpnes for første gang. Jeg har ikke helt sansen for slafsete bibliotekbøker.

Vet hvordan du har det. Man blir så knyttet til bøkene at jeg bare må eie dem og jeg er til og med glad i bøkene jeg ikke liker:) En bok er en bok:)Også er bøker så fine å se på. Balsam for sjelen. Kan bare gløtte på dem etter å ha hatt en dårlig dag og føle seg litt bedre etterpå:) Så jeg har ikke hjerte til å kvitte meg med noen. Ikke før bøkene overtar leiligheten, da:)

Man frykter alltid det verste når barn forsvinner.

Barn kommer og går på barnehagen i Longyearbyen. De ansatte der er vant til at barna blir borte en liten stund, og vet de alltid kommer tilbake. Men de ansattte blir nervøse da den ene ikke dukker opp igjen etter å ha vært ute. Barnehageungen Ella er og blir forsvunnet. Sysselmannen Knut Fjeld blir satt på saken. Dette blir en kamp mot klokken. For folk på Svalbard må alltid slåss mot mørket og kulda. Men vil de finne jentungen før det er for sent?

Dette er den første krimboka jeg leser fra Svalbard og jeg synes det var meget interessant og fengslende å lese fra et helt annet miljø enn det jeg er vant til. Gammel gruvedrift ble jeg også veldig nysgjerrig på. Trange og mørke tunneler. Meget spennende å lese om selv om jeg ikke misunner gruvearbeidere. Har vært inne i en gruve selv uten å få angst. Syns det er fascinerende å se på innsiden av fjellet. Så jeg lider ikke av klaustrofobi. Og selv om jeg ikke lider av klaustrofobi syns jeg at Monica Kristensen beskrev det på en ypperlig og troverdig måte. Det var som å kjenne litt på spenningen noen av disse karakterene følte angående nettopp det. Det var heller ingen problem å føle kulden som Longyearbyen-innbyggerne må være vant til. Den evige kulden og mørkheten var nesten til å ta og føle på.

Selve plottet, kidnappingen, vekte ikke den store leseiveren for min del, men det gjorde mye annet. For det er andre elementer som dukker opp etter hvert. Alt fra spionasje, smugling, utroskap og mer. Det var flere historier som flettet seg inn i hverandre. Boka ble fortalt fra flere vinklinger/perspektiver. Det gjorde alt mer levende og interessant. Det er også veldig sjeldent at jeg bryr meg mer om karakterene i bøkene enn selve historien. For denne leseren bruker det som regel å være omvendt. At jeg er mer interessert i historien, selve drivet enn karakterene som er involverte. Men her syns jeg persongalleriet var såpass forskjellige og veldig menneskelige på hver sin måte at jeg ble knyttet til dem. Så det var ikke selve krimsaken som var spennende, men samspillet blandt persongalleriet.

Monica Kristensen er ikke bare en meget kjent polfarer/polarforsker, men hun er også krimforfatter. En kvinne med mange talenter. Å satse på å skrive krimbøker var slett ikke et dumt valg og jeg ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese flere bøker av henne senere. Her er det snakk om realistisk krim og det setter denne leseren pris på.

Ja, det er ingen herlig tanke på den slangen som skal bli trødd inni meg. Det virker så grotesk. Håper de finner resultat og at ikke alt virker forgjeves:)