Bokelskere.no

Du har et gode poeng der. Men av og til har jeg så mange bøker jeg leser på nesten samme tid at jeg ikke har tid til å lese en murstein. Det vil si bøker jeg låner på biblioteket. Men jeg er overrasket hvor for t man leser en murstein. Jeg kan lese den kjemperaskt.

Man må jo ha litt skrekk i hverdagen ...

Nå som høsten er her for fullt, kanskje det er vinter allerede hos deg, hvem vet, her er det i skrivende stund fremdeles høst. Det er kaldt, mørkt og regnet slår seg av og på akkurat som det passer seg. Det er sånn høsten skal være. Det eneste som mangler er noen stormfulle vindkast. I en slik setting passer det utmerket med spøkelseshistorier/skrekkfortellinger. Enten for å skremme seg selv med eller andre.

Selv har jeg vært fascinert og vært glad i slike historier helt siden jeg var lita. Og på bursdager var det standard å fortelle slike historier til hverandre uansett hvem man var til. Jeg var aldri den som fortalte (liker ikke oppmerksomhet eller å være i sentrum), men jeg likte å høre på. Og jeg lånte mange bøker på biblioteket med slike historier. Det var en periode at jeg lånte så mange mørke bøker på det lokale biblioteket at bibliotekaren nektet meg å låne mer bøker fra den sjangeren og ville at jeg skulle låne noe fra en annen sjanger. Lese noe annet. Det endte med at jeg ikke lånte en eneste bok den dagen, bare for å provosere ... (Typisk meg, haha ..) Jeg syntes slike historier var så herlige og det syns jeg fremdeles. Har alltid vært begeistret for det overnaturlige og historier med skrekkelige poeng i.

Denne skrekkboka består av både fortellinger og dikt med herlige illustrasjoner. Boka er den første av tre i en bokbokssamling og fortellingene er gjenfortalt av folkloristen Alvin Schwartz. Her er det god blanding av både klassiske fortellinger som vi har hørt i mange varianter oppgjennom årene og noen nye, moderne. I et register bak i boka tar han med også noen andre varianter av fortellingene i boka og hva slags sted fortellingene stammer fra.

Scary stories to tell in the dark er en bok som er oppdelt i flere kategorier. Den er oppdelt i kategoriene: historier som skal få deg og andre til å skvette, tradisjonelle spøkelseshistorier, historier med ovarnaturlige skapninger, historier som advarer mot farer, og enda et kapittel med historier som skal få deg/andre til å skvette.

Alt i alt er dette en underholdende bok på mange måter. Den inneholder vanvittige historier som kunne ha skjedd i virkeligheten, og som kanskje vil få deg til å sjekke både bilen, skap og ta en titt under senga før du sovner (hvis du er en lettskremt type, selv er jeg kurert mot alt som har med grøss å gjøre, men likevel syns jeg grøss er underholdende). Alvin Schwartz har her gjenskapt en rekke kjente og kjære grøsserhistorier, men også noen nye ukjente som man kan underholde både seg selv og andre med. Dette er en ypperlig bok som du kan bruke til å skremme vettet av barna dine/søskene dine med på selveste Halloween - dagen. Det er mange fine og herlige illustrasjoner å vise også.

For min del ble Scary stories to tell in the dark litt for typisk i denne sjangeren siden jeg har lest mange slike bøker før. Men grei underholdning hvis man vil ha noe lett, og kjekt for nybegynnere som vil prøve seg på denne sjangeren. Lykke til!

Til slutt vil jeg dele hvilke topp tre fortellinger av alle i denne boka jeg likte best: The Babysitter, High beams, og The girl who stood on a grave.

Er du sikker på at du kommer fra denne verden eller kanskje du er byttet ut med noen andre?

Mackie ser kanskje ut som en tenåringsgutt, men han er ikke som "alle" andre. Han er allerede stemplet som skolens freak, og de skulle bare ha visst hvor rett de har i det uttrykket. For Mackie ser ganske vanlig ut, bortsett fra de svarte øynene hans, og han har lett for å havne i situasjoner hvor han blir oppfattet som rar. Han blir ofte syk (svimmel og kvalm). Han blir svimmel og kvalm av jern og blod. Han kan heller ikke være med på farens gudstjenester. Som 16-åring blir helsetilstanden hans verre, og han reagerer kraftigere på jern og blod. Det er nesten som om han visner bort. Det familien hans vet og ytterst få i byen Gentry, er at noen av ungene/tenåringene i byen kommer fra underverdenen. Som spedbarn blir noen byttet med noen fra underverdenen. Mackie er en av dem. Som liten ble han byttet og oppdratt som et menneske i en menneskelig familie. Men klarer han å være normal uten å bli avslørt av de uvitende?

Dette er en bok jeg har lenge vært nysgjerrig på. For det første er det en bok som inneholder et originalt og fristende konsept. For det andre har boka grøssende elementer i seg, og for det tredje er persongalleriet nesten like virkelige som deg og meg. Hva kan bli bedre enn dette? Dette er jo ypperlig høst/Halloween - lesing.

I begynnelsen var jeg litt skeptisk til The Replacement. Grunnen er vel at jeg har lest tonnevis av skrekkbøker oppgjennom årene (det er jo tross alt min favorittsjanger), og det skal mye til for at en bok skal skille seg ut i denne sjangeren. Jeg var sikker på at dette ville bli en typisk skrekkbok som jeg har lest så mange ganger tidligere, men det var det heldigvis ikke. The Replacement er et friskt pust på mange måter. Konseptet var forfriskende og det var mange fascinerende karakterer involvert. Jeg likte hovedpersonen Mackie godt. Han er en rolig tenåringsgutt som er hensynsfull, litt sårbar og vil ikke være en plage for andre. Og forholdet han har til storesøsteren Emma er beundringsverdig. De har et varmt og beskyttende forhold. De erter hverandre litt, men er samtidig gode venner og støtter hverandre. Emma tar på seg rollen som storesøster alvorlig og passer godt på Mackie enten han liker det eller ikke.

Selve grøsserelementene var ikke særlig overraskende for min del siden jeg har lest mye skrekk. Men jeg likte den mystiske og mørke verden som Brenna Yovanoff har skapt. Mange ganger var det som å være der, og man vil bare det beste for stakkars Mackie som prøver å være sterk nok og overleve som menneske før det er for sent. Han er jo bare en god og sympatisk person.

The Replacement var ingen overraskende skrekkbok, men den skiller seg ut blandt mange ungdomsbøker som er av det samme slaget. Den skiller seg ut på en positiv måte og beveger seg i en annen verden enn hvor vampyrer og andre skapninger som ungdomsbøkene preges av for tiden. Brenna Yovanoff har skapt en ny verden for ungdom som denne leseren setter pris på. Og boka passer som sagt ypperlig nå som det er mørketid. Det skaper jo litt ekstra atmosfære!

Så langt denne uka har jeg lest ferdig Min kamp 2 (jeg er fremdeles like forelsket i Knausgård:), og jeg ble også ferdig med The Replacement av Brenna Yovanoff.

I helga har jeg startet på Scary stories to tell in the dark av Alvin Schwartz og Brett Helquist. Samling av klassiske skrekkhistorier/vandrehistorier med herlige illustrasjoner og jeg skal lese i bok to i den serien More scary stories to tell in the dark. Den tredje og siste boka skal jeg spare til senere i oktober. Dette er jo bøker som passer ypperlig til høsten/Halloween-tiden. Min sjanger:)

Og hvis det blir tid til overs skal jeg begynne på Opprøret av Ally Condie.

Nok en gang litt variert lesestoff og det er godt å vite at helgene kan bare komme for jeg går ikke tom for lesestoff og jeg har aldri planer om helgene så jeg får da rikelig tid til å lese. Er fremdeles sykmeldt. Har vært sykmeldt 100% i snart fire måneder nå (og gjett om jeg er lei) og jeg har vært til tre av tre spesialister og skal tilbake til to av dem senere. Er 100% sykmeldt ut oktober og håper inderlig er i stand til å være på jobb igjen i november. For nå er jeg lei av disse hjemmedagene.

Så jeg får smøre meg på den lille tålmodigheten jeg har igjen.

God helg!:)

Jeg leste Historikeren for et par år siden. Den falt dessverre ikke i smak hos meg. Jeg har hørt mange si at de elsker den, så håper du får en bedre leseroppleve enn meg.

God helg, og gratulerer med attenåringen :)

Det går veldig tregt med lesinga her hos meg også for tiden. Jeg har ikke fullført en eneste bok hittil i oktober. Håper at leselysten kommer litt tilbake i løpet av helgen. Bøkene som nå er under lesing er; Livets lenker 17 av Christin Grilstad Prøis, Spis elsk lev av Elizabeth Gilbert, Amerika 1 av Rune Angell-Jacobsen og De beste blant oss av Helene Uri.

God helg!

Å kombinere familieliv og karriere er vel ikke livets letteste oppgave ...

I september mannet jeg meg opp til å lese den første Min Kamp - boka. Jeg trodde ærlig talt at dette ikke var en sjanger for meg og at jeg aldri skulle lese disse bøkene, men jeg likte boka kjempegodt og ville ha mer. Knausgård har nemlig en fortellerstemme utenom det vanlige. Jeg ville lese mer og jaggu har jeg ikke lest bok to også!

I forrige bok gjaldt emneordene: Farens død, døden generelt, familierelasjoner og veien mot et forfatterskap. Noen av disse emneordene gjelder i oppfølgeren også, men på et annet nivå. Boka er ikke basert på død denne gang, men heller familierelasjoner, skape sin egen familie, dyrke partnerforhold, oppdra barn og det å tilpasse seg i et annet land. Så her er det vennskap, parforhold, familieforhold og også litt forfatterskap som er temaene som dukker opp i boka. Knausgård besrkiver fremdeles sin egen skriveprosess og hvor avhengig han er av å skrive til tross for et travelt familieliv. Han har flyttet til Sverige og har fått seg en ny dame. Knausgård finner ut at denne dama er ikke verdens letteste å bo sammen med. Hun har tidligere vært manisk depressiv og innlagt. Hun sliter fremdeles med voldsomme humørsvingninger, men likevel har Karl Ove sterke følelser for henne og vil at forholdet skal fungere. Forholdet er også turbulent når de får barn, men sammen vil de at ting skal fungere selv om det oppstår hindringer. Samtidig prøver Karl Ove å finne tid til å skrive, selv om han må stå på pinne for henne og andre hele tiden. Selv er han en rolig fyr og prøver å takle det meste uten å bli frustrert, selv om frustrasjonen stiger opp til overflaten enkelte ganger. Det er bunn i grunn alt dette Min Kamp 2 setter fokus på. Det å greie å koble ting sammen og få ting til å fungere selv om alt ser håpløst ut av og til.

Fremdeles er denne leseren fascinert over Knausgårds skrivekunst. Å lese bøkene hans er en fryd og han skriver så utleverende, ærlig og selv om ingenting sjokkerer meg og jeg på ingen måte blir satt ut, elsker jeg skrivemåten hans. Den er høyst levende og det er ikke vanskelig å prøve å sette seg selv i samme situasjoner som han havner opp i. Og jeg blir stadig kjent med nye sider av Karl Ove, og jeg får bare større og større sans for den fyren. Han minner mye om meg på mange måter. Han blir fort lei av folk, liker ensomheten, og prøver å gjøre det rette selv om han får kjeft for det ene og det andre av og til.

Selv om det er mye snakk om barnhagemiljø og barneoppvekst i begynnelsen av boka (denne leseren er dessverre ikke glad i barn. Jeg får grøsninger hver gang jeg er i samme rom som dem. Aner ikke hvorfor.) avtok det heldigvis senere i boka og det ble mer givende å lese. Og den gode gamle Knausgård jeg kjenner til dukker opp igjen. Etter bok to er jeg fremdeles ikke lei og vil gjerne lese resten av bokserien. Så jeg ser virkelig frem til å begynne på neste bok. Kommer til å lese den også om ikke alt for lenge!

Et reflekterende innblikk i hvordan det er å være medlem av en dysfunksjonell familie ...

I 2011 var det ikke bare terroren som rystet landet, men også Alvdal - saken. Rettsaken om barnepornografi og incest. Dette er nettopp boka som gir et innblikk i denne grusomme hendelsen som er fortalt av eldstedatteren til hovedtiltalte. Det er ikke Anne - Britt Harsem som har opplevd det som blir fortalt i boka. Men hun skriver på vegne av Eline som vil fortelle hennes grusomme, urovekkende, men modige historie. Må innrømme at denne leseren var litt redd for å lese boka. Det er ikke ofte jeg leser dokumentarbøker, eller bøker fra virkeligheten, men det hender seg. Og jeg syns det blir litt feil å gi "terningkast" til slike bøker som omhandler sanne historier, men det er slik det fungerer på denne bloggen og rett skal være rett. Jeg behandler denne boka på akkurat samme måte som andre bøker jeg leser selv om dette er en forferdelig sak og håper dere ikke ser på det som negativt. En anmeldelse er en anmeldelse.

Selv husker jeg saken veldig godt. Det var om det på nyhetene og det var artikkel etter artikkel om det i den ene avisen etter den andre. Og saken er nesten tatt ut av en skrekk/slasher-film som man forventer ikke skjer i virkeligheten, men dessverre gjør det det. Man vet aldri hva som skjer innenfor husets fire vegger. En familie kan virke perfekt og normal på utsiden, mens det egentlig bare er en fasade. Altfor mange kommer fra hjem der vold og trusler hersker. Selv har jeg vært heldig og fått en trygg og god oppvekst. Men ikke alle er like heldig, dessverre, og det gjør meg vondt.

Eline forteller om hele oppveksten sin til Anne - Britt Harsem, forfatteren av boka. Eline forteller om oppveksten både fra Gjerdrum og den tiden moren hennes senere flyttet til Alvdal. Og hun forteller åpent og ærlig om hvordan det var hjemme hos henne. Moren hennes som stadig skiftet kjærester, var manipulerende og hadde alle i sin hule hånd. Moren som viste morskjærlighet til søsknene til Eline bortsett fra Eline selv som ble behandlet som et dyr. Spesielt fikk hun gjennomgå da moren hennes var sammen med "Arild". "Arild" som voldtok henne, ga henne juling gang på gang og fikk moren hennes med på laget. Eline fikk til slutt ikke love til å spise middag med familien, men ble innestengt på rommet sitt og fikk heller spise der. Det var en periode hvor hun bare fikk forlate rommet sitt bare når hun skulle på skolen. Uansett om hun fortalte om hjemmesituasjonen til andre, ble hun ikke trodd. Moren hennes hadde god kontakt med barnevernet og skolen, så hun kunne snakke seg ut av det meste og fikk andre på sitt lag. Hun kalte datteren sin for en lystløgner som ingen skulle tro på.

Og når moren hennes flytter til Alvdal, tar hun med seg alle bortsett fra Eline som hun overlater til noen andre. Og vi følger deretter Eline som bor i diverse fosterhjem og på ungdomshjem. Jenta som havner på skråplanet som er fylt av smerte og savn etter en mor og det å bli elsket. En jente som en dag håper at moren tar til vettet og kommer tilbake til henne.

Dette kan lett bli oppfattet som en anmeldelse som avslører for mye av bokas innhold. Hvis noen oppfatter det slik, beklager jeg det på forhånd. Men selv om denne anmeldelsen er detaljert og lang, er dette bare noen av mange tingene Eline må gjennomgå, og min oppgave er åfortelle dere hvor rystende boka er. Det er ingen bok for sarte sjeler og jeg anbefaler den kanskje ikke for nybakte/småbarnsforeldre. Men dessverre er det slik at ikke alle barn får vokse opp i et godt hjem. Og det er et viktig tema å ta opp. Ikke alle er så heldige som har foreldre som meg og kanskje deg som leser dette som støtter meg og deg i nesten alt vi gjør. Noen barn blir dumpet som søppel og av og til behandlet verre enn dyr. Enkelte burde ikke bli foreldre i det hele tatt.

Selv om denne boka er vanskelig og tøff å lese, var det verdt å lese den. Det setter perspektiv på ting. Man må være obs på at ikke alle har det godt. Det er slik verden er. Men likevel er det noen som kommer styrket ut av det, bare se på Eline. Med tanke på helvetet hun har vært gjennom, ga hun aldri opp livet og kom seg gjennom det på et eller annet mystisk vis. Det sier litt om henne.

Det eneste jeg vil trekke ned på når det gjelder denne boka er at i hvert kapittel starter med et utdrag fra dagboka (dagbøkene) til Eline. For min del skulle jeg ønske at hun selv skrev denne boka istedet for å få noen andre til å skrive den, for gjennom utdragene fra dagbøkene hennes, er Eline uten tvil veldig flink til å skrive. Men samtidig skjønner jeg henne også. Noen ting blir alt for vondt å skrive om og dele med andre. Mammas svik er uansett en bok som er verdt å lese!

Jeg sitter nå og analyser Menn som hater kvinner ned til miste detalj og det jeg har funnet fremt til nå er at jeg liker romanen mindre og mindre. La meg først si at historien i seg selv er utrolig spennende; jeg mener Lisbeth Salander og Vanger konsernet, men historien til Blomkvist kunne jeg ikke tenkt mindre på. Det som gjør denne boken til en dårlig 3'er historien til Blomkvist og beskrivelser av hendelser i boken. Eller det er det hele tatt hvordan boken er skrevet.
Jeg skal være ærlig å si at jeg så begge filmene før jeg leste boken så hadde ikke så mange forhåpninger da jeg først åpnet boken, men jeg kan si at jeg ble ganske misfornøyd fordi jeg faktisk liker begge filmene mye bedre enn boka (det skjer aldri). Noe som har opphengt meg veldig er scenene mellom Mikael og Cecilia Vanger, det er som om noen av de scenene hvor hun tenker at jeg følte det hadde blitt kopiert rett ut av ekstremt dårlig pornofilm/bok, litt 50 Shades'ish. Dette gjorde også at jeg begynte å se på boks med andre øyne. Jeg til kanskje ikke boken så "alvorlig" som jeg burde, fordi boken handler mer eller mindre om kvinnehatere og det er veldig sterkt i seg selv, men jeg ble så opphengt i disse utrolig dårlig skrevet scenene at jeg begynte å mislike boken mer og mer.
Selvom jeg i første omgang heller ikke er en blodig fan av krim-sjangeren så vet jeg hva som er en god roman og ikke. Menn som kvinner har et stort potensial til å bli noe utrolig, men siden beskrivelser av hendelser blir som en billig versjon av 50 Shaded føler jeg at den mister alt av verdighet.

Så kan man kanskje snakke om hvorfor da denne boken har blitt så stor. Det kan man også gjøre om 50 Shades. Sistnevnte er en utrolig dårlig skrevet roman basert på fanfiction av Twilight, det er ikke noe mindre originalt i det. Men mshk er ikke basert på en vampyrfortelling (som jeg vet om) ble boken utgitt (trilogien ble utgitt) etter forfatterens død. Det er ikke lite kjent at innen "kunst/kultur" verdenen blir kunstverket tatt veldig godt imot hvis kunstneren rett og slett er død. Derfor vil jeg tro at boken har blitt så kjent og fått så mange lesere i første omgang, men så har jo flere likt boken veldig godt og fortalt det videre oh videre og videre. Dessuten tror jeg de fleste tenker mer på historien enn skrivemåten når de leser en roman, så derfor er det veldig lett å bare tenke på det. Ellers er krimhistorien en sterk 5, men det hjelper meg ingen ting når alt jeg tenker på er Cecilia Vanger.

Boka var en lettlest og god feel-good bok. Leste den fort når jeg først kom ordentlig i gang. Dessverre var det veldig mange grammatikkfeil, feil setting av tegn og ord som ble utelatt i setninger osv, det trakk mye ned på helhetsinntrykket av boka.!

Så bra:) Kanskje jeg skal lese mer av denne Glenn Cooper likevel:) Likte jo den første boka hans så godt:)