Bokelskere.no

Ville du ha hatt mot til å forlate alt du har for å møte noen i et annet land?

Året er 1852. Etter å ha sett en tilfeldig annonse og etter litt brevveksling, får Helen varme følelser for en mann hun aldri før har møtt. Hun drømmer om ham og vil så gjerne møte ham, men det er bare et problem: Hun bor i England og han i New Zealand. Å få møte ham kan hun vel bare drømme om. Hun er bare en guvernante for en familie og ingen vil vel ha henne som kone? Men ved en tilfeldighet får hun ønsket sitt oppfylt om å dra til New Zealand. Hun skal frakte noen ungpiker fra et barnehjem dit, og når hun da reiser så langt, så nære der han bor, kan hun virkelig få sjansen til å møte den ukjente drømmemannen også? Og er mannen like romantisk og sann som i brevene hun har fått av ham, eller vil hun bli skuffet? Det er med andre ord en stor sjanse å ta.

Mange har rost denne boka opp i skyene, (både bokbloggere og folk på bokelskere.no), men jeg er redd jeg ikke er en av dem. Jeg skjønner godt hvorfor mange har falt pladask for denne. Boka er jo skjønn, søt, vakker og alt det der, men for meg ble den dessverre altfor damete og den beveger seg altfor mye mot feelgood sjangeren, som jeg ikke er noen fan av. Jeg ville lese denne fordi den virket litt interessant og selv om jeg foretrekker grøssere, krim/thrillere, så vil jeg jo utvide horisonten som leser, og jeg leser det meste. Det har jeg i alle fall blitt mer vågal til de siste årene. Men fant fort ut at Den lange, hvite skyens land ikke var min type bok.

For det første var språket altfor damete. Det ble veldig mye drama, hysteri og etter hvert ble alt dette, selve handlingen altfor gjentakende og monotont for denne leseren. Det føltes ut som om det samme skjedde om og om igjen, bare med forskjellige personer og det meste ble altfor forutsigbart, på grensen til kjedsomhet. Selv om denne boka er en murstein på 718 sider, var den ikke tung å komme seg gjennom til tross for størrelsen. For det første har jeg lest mange tykke bøker før og for det andre så var språket meget lettlest. Det eneste som dempet lesingen og som jeg slet med var at handlingen var altfor langsom til å være en så stor bok. Mange av karakterene likte jeg og var spennende å lese om, men selve handlingen ble for kjedelig. Jeg likte å lese om gårdsdriften og saueullsalget til disse gårdseierne, men alle intrigene, sjalusi og alt maset var ikke like interessant å lese om. I hvert fall ikke for min del. Så det meste av boka føltes ut som tvangslesing og på en måte var jeg lettet da boka var ferdig. Det er vel helst ikke sånn man skal føle det etter å ha lest en bok. Så dessverre ble jeg ikke en av leserne som ble begeistret over denne boka. Grei å lese, men ikke noe mer enn det.

Den lange, hvite skyens land var en grei bok å lese. Spennende å lese om hvordan det var før i tiden i et helt annet land, om menneskene, vite mer om personlighetene deres, lett å se dem for seg og interessant å lese om hvordan de drev gårdene sine. Men ellers besto boka for mye av gjentakelser og lite hendelser. Av og til føltes det ut som om boka ikke førte til noe sted og sidene ble vendt langsommere enn det jeg foretrekker. Helt grei bok, men jeg ble dessverre ikke begeistret.

Alt i boka er kanskje ikke så realistisk, men miljø og naturbeskrivelsene er det:) Nesten som å være der. Boka kan være litt hinsides, men derfor jeg likte den så godt og kaller den litt sær. Liker bøker som skiller seg litt ut på den måten:)

Cabin fever uttrykket hørte jeg for første gang i filmen The shining (min favorittfilm) husker jeg. Folk som har levd isolert, alene eller vært ensomme over lengre tid. Syns det er et interessant begrep:)

Det er en god stund jeg har lest boka, men husker den som om jeg leste den i går. Det er en av de sjeldne bøkene som hjemsøker en lenge etterpå og jeg likte moralen til hovedpersonen veldig godt:)

Selv takk for fine ord:) Er spent på hva du syns om den når den tid kommer:) En sær, men fin bok med mye atmosfære i. Håper du kommer til å like den like mye som meg:)

Fly me to the moon (hvem har vel ikke en gang i tiden drømt om å være astronaut)?

Science - fiction er en sjanger jeg har lest svært lite av (litt snedig med tanke på at jeg mener at X-files er og blir verdens beste Tv-serie). Det er en blanding av science - fiction og suspense. Og jeg begynte å se Tv-serien selv om jeg egentlig var litt for ung til å se den, men sånn har det alltid vært med meg angående spenningsserier og skrekkfilmer. Klarte ikke å holde meg unna dem selv om jeg var for ung til å se det og det er en sjanger som også fascinerer meg den dag i dag. Går aldri lei. Så derfor ville jeg lese Darlah: 172 timer på månen. For jeg tenkte at det ville bli en blanding av Tv-serien X-files og en del skrekkfilmer jeg er glad i.

Darlah: 172 timer på månen handler om et verdensberømt lotteri hvor tre tenåringer fra hele verden kan bli trukket ut for å være med på en utsendelse til månen. Oppholdet på månen skal vare i en uke. De heldige vinnerne får et opphold på NASA i første omgang hvor de blir undervist i det mest nødvendigste, og inngår en avtale om at ungdommene skal filme under reisen og når de er ankommet til basen på månen. En av de tre vinnerne er norske Mia som er fra Stavanger. Sammen med to andre ungdommer fra andre steder i verden og fire profesjonelle astronauter blir de sendt ut i verdensrommet. Vil de ankomme trygt på månen? Er det noe NASA skjuler for dem? Og hva har en senil gammel mann på et eldrehjem i Miami med denne saken å gjøre? Er det en forbindelse i det hele tatt?

Dette er ingen tykk bok og det skulle ikke ha vært noen problem å lese ut denne på relativt kort tid, men jeg må innrømme at jeg likevel slet litt med å leve meg inn i innholdet, og selv om forfatteren gir oss god dybde i det som skjer, så savnet jeg litt mer spenning. Syns den ble litt for fraværende. Jeg likte at boka ga meg god tid i begynnelsen til å vite mer om bakgrunnen til enkelte av personene, og hva slags miljø de befant seg i, men syns likevel at i enkelte partier gikk det en smule for tregt. Det føltes også i enkelte scener at forfatteren ville fore meg noen scener med en teskje i redsel for å utelate noe. Jeg savnet mer undertoner og atmosfære. Noen karakterer i boka ble også litt for usynlige, for lite tyngdekraft i de rollene de inntok. Fikk ikke helt tak på alle.

Det er lenge siden jeg har lest i en av bøkene jeg har kjøpt selv og følte det var på tide (selv om jeg setter pris på alle bøker jeg får fra forlag og leser hver en av dem). Darlah: 172 timer på månen hadde stått noen år ulest i hylla og vil ikke at de uleste bøkene jeg har skal vente forgjeves på å bli lest, selv om det kan ta flere år før jeg leser bøker jeg har kjøpt. Skjønner ikke hva det kommer av, men det har jo lett for å bli sånn for bokelskere sikkert. Men, men ... bedre sent enn aldri.

Johan Harstad har skapt et interessant konsept, men jeg ble dessverre litt skuffet over at den ordentlige intensiteten ikke var til stede og for meg ble det hele noe forutsigbart. Likevel er jeg helt sikker på at yngre lesere vil få mareritt av bokas innhold. Spesielt yngre lesere som vil prøve seg på denne sjangeren.

Boka er notert, men når jeg bestiller den og skal lese den blir nok litt senere i fremtiden. Må gjennom en ventende bunke først. Et luksusproblem det der, men er interessert i den boka for det virker som en unik historie.

Jeg har nettopp avsluttet boka Darlah: 172 timer på månen av Johan Harstad, og i helga skal jeg lese videre i Den lange hvite, skyens land av Sarah Lark (den er grei nok, men går litt trått), og pløye meg videre i Mapuche av Caryl Férey.

Ikke nok med det så skal jeg også begynne med Det vederstyggelige av Jonathan Holt og begynne på The ocean at the end of the lane av Neil Gaiman.

Mange bøker å forholde seg til, men ingen problem og jeg kommer selvfølgelig ikke til å bli ferdig med alle disse i helga. Det er bare det at jeg liker å lese i flere bøker "samtidig". Leser etter humøret. Enklest sådan.

Høres ut som du leser spennende bøker, spesielt den førstnevnte.

God helg til deg også:)

Gleder meg til tidlig høst. Så jeg får bare holde ut enn så lenge. Jeg liker å lese om mord jeg også. Det er vel det jeg leser mest ac, men som deg tåler jeg ikke at dyr blir død, hverken i bok eller på film. Jeg blir mer irritert og lei meg når dyr dør i bøker og filmer enn når mennesker dør. Men for de som kjenner meg vet at jeg er mer glad i dyr enn mennesker generelt:)

Det er bannlyst her også:)

Anmeldelse kommer selvfølgelig når boka blir ferdiglest. Det lover jeg. Det er jo en typisk bok der man vet at en reise til månen blir alt annet enn hyggelig. Men blir spennende å se hva som skjer til slutt. Har kommet over halvveis:)

Fredag den 13 er over, men jeg merker ingen forskjell for, for meg er det fredag den 13 hver dag. I alle fall føles det sånn ut så jeg er vant til slike dager:)

Jeg har kommet litt i gang med boka Den lange hvite skyens land av Sarah Lark, og kommet halvveis i Darlah: 172 timer på månen av Johan Harstad, og jeg er ennå ikke ferdig med Mapuche av Caryl Férey, men den får bare ta den tiden den tar.

Ellers har det vært oppholds og skikkelig sommer helt til onsdag da tropisk uvær kom brått på. Det buldret, høljregnet og lynte godt. Strømmen forsvant to ganger den dagen. (Elsker slikt vær for jeg elsker høsten, det er den beste årstiden, og jeg kommer aldri til å bli noen sommermenneske). Sitter jo ute og leser når det er oppholds, men jeg blir fort lei av sommeren selv om det er en kort årstid. Det er bare det at jeg er ikke så glad i sola og sydenvarme. Foretrekker høsten da det er kjøligere, småregner litt og masse fine farger:)

Hvilke bøker jeg kommer til å bli ferdig med i løpet av helga gjenstår å se. Tar det som det kommer. Blir garantert ferdig med Darlah: 172 timer på månen for jeg har ikke mange sider igjen og som jeg misunner de ungdommene i den science fiction boka som vinner tur til månen. Jeg også kunne ha tenkt meg dit for jeg hater livssituasjonen jeg er i nå og kommer ikke til å savne noe hvis jeg selv fikk dra dit, bortsett fra mine nærmeste da. Jaja, man kan alltids drømme.

Håper du liker Vinter i Maine når du skal begynne på den. Den likte jeg godt, spesielt atmosfæren. Er spent på hva du syns om den.

God helg til deg også:)

Livet kan være alt annet enn man tror.

Det er klamt og hett i byen Piombino. Jentene Anna og Francesca er bestevenninner. De er jenter i begynnelsen av tenårene, og de tilbringer alle dagene sammen, gjerne ved stranden. Der gjør de seg til og herjer med guttene. Disse jentene vet at de er vakre og er ikke redd for å vise at de vet det, og de "stygge" jentene misunner dem. Anna og Francesca eier verden. I alle fall oppfører de seg som det. De er inne i en fase hvor de skal ta avgjørende valg, eksperimentere, håndtere følelser og vennegjengen de holder til settes på prøve. Vil livet bli som de tror eller kommer alt til å forandre seg? Mange mennesker fra denne byen ender opp i stålfabrikken som er byens "navle", men klarer jentene og vennene deres å bli til noe mer enn å være fremtidige hjemmeværende hustruer eller fabrikkarbeidere?

Bokomslaget minnet meg umåtelig om sommerlektyre og det er jeg litt skeptisk til. Da blir jeg automatisk "redd" for at boka blir for damete for meg eller chick - lit som vi egentlig kaller det. En sjanger jeg ikke har noe sans for. Men selv om dette ble en skikkelig sommerlektyre, men ikke på den negative måten, så gjorde det ikke noe at bokomslaget så litt vel chick - lit aktig ut. Språket er modent, og både gutter og jenter, til og med voksne kan lese denne uten flauhet. For det er mye ting som skjer i denne historien som kan skje med alle. Tillit til andre mennesker. Hvordan komme videre når man minst venter det og andre relative temaer dukker opp underveis. Historien er menneskelig. Vi blir godt kjent med disse sårbare og drømmende menneskene. Vi vil vite hva som skjer med dem, både på godt og vondt for historien er så drivende og fortelles fra forskjellige perspektiv. Vi er i tankene og handlingene deres. Man føler både heten og fortvilelsene, og håpet og drømmene deres. Man føler at man sitter i en berg og dalbane mens man leser. Det går veldig fort opp og ned, og man vet ikke bestandig hva som skjer rundt neste sving.

Forfatteren Silvia Avalleno klarer å holde leseren i sin jernhånd til tross for at deler i boka er litt forutsigbart og som gjør til at det trekker litt ned. Men likevel ville jeg vite om jeg hadde rett og ville vite hva som skjedde videre uansett om jeg ante at det ville gå slik man tror det vil gå. For man blir så godt kjent med og knyttet til disse menneskene at det blir på en måte vanskelig å ville dem noe vondt og skille seg fra dem. Man vil dem bare alt vel til tross for at ting ser vel mørkt ut for dem nå og da. Men slik er livet. Man vet aldri hva som skjer og alt kan ikke være rosa skyer.

Stål er en fin sommerlektyre om vennskap, følelser og drømmer. Selv om jeg stempler denne boka som "sommerlektyre", så mener jeg det ikke på en negativ måte. Dette er sommerlektyre med dybde og den tar opp problemer som noen kanskje vil kjenne seg igjen i. Og kanskje boka også vil få deg til å tenke på hva slags mennesketype du selv var i ungdomstiden? Jeg har aldri lest noe av Avalleno tidligere, men jeg er interessert i å lese flere bøker av henne og få mulighet til å lese mer italiensk litteratur generelt.