Bokelskere.no

Skjønte jo hensikten med Mørke rom, men til tross for at jeg er veldig glad i dyster bøker/filmer så syns jeg den var tvers gjennom kjedelig, dessverre.

Og Flink pike var ikke så original som mange "hevdet" at den var.

Jeg har lest både Flink pike og Mørke rom, men syns ikke noen av bøkene var noe spennende. Så hun er vel ingen forfatter for meg og syns hun er oppskrytt på mange måter:)

Enig. Leste både Gone girl (Flink pike), og Mørke rom av henne, men likte ingen av bøkene hennes noe særlig. Så syns hun er oppskrytt forfatter og jeg er glad for at jeg ikke er den eneste som synes det:)

Skjønner hva du mener. Er gjennom omtrent det samme. Forskjellige spesialister, men testene er stort sett det samme og ingen blir særlig klokere. Har vært innom både sykehus og de som har egne klinikker. Ventelister over alt, frem og tilbake osv. Samtidig har jeg ikke mye energi heller, men møter opp der jeg har time uansett. Men som sagt, utredning tar tid og ventelister har jeg vært mer uheldig med samme om man ringer og presser på. Ventelister varer omtrent 3-4 mnd overalt. Det er kjipt. I desember har jeg hatt det sånn i to år og er mektig lei. Samtidig kan jeg ikke søke jobber osv når jeg har det sånn. Må bli friskmeldt og ha noe å stille opp med før jeg kan søke på noe osv. Så det er stort sett bare venting og falske forhåpninger. Krangler med tiden og tålmodighet:/

Leser stort sett krim jeg også, året rundt, men rundt denne tiden må jeg ha noe mørkere og dystrere. Litt snikende uhygge. Det elsker jeg. Har sett så mange skrekkfilmer og lest så mange grøsserbøker gjennom årene at jeg tror jeg er kurert, men det er sjangre som jeg rett og slett aldri blir lei av:)

Og det er utrolig hva overlevelsesmekanisme kan gjøre. For deg var det nok at du blir mer positiv, min overlevelsesstrategi for meg for tiden er bøker, kaffe og blogging (bokblogg). Det er de eneste få tingene som holder meg litt oppegående og som jeg klamrer meg fast til hehe, men skulle gjerne ha hatt noe mer å fylle dagene med. Gjør jo husrengjøring og noen dagligdagse ærender, men stort mer enn det klarer jeg ikke. Svimmelhetsanfallene slår meg ut, det er det som er greia. Men ved siden av lesing og blogging, skulle jeg ønske jeg kunne være opptatt av noe som kunne hjelpe meg ved å få tiden til å gå litt fortere.

Og takk for at du/dere tar meg for den jeg er:) Har ingen venner i virkeligheten (de har forlatt meg i årenes løp) så har bare mine nærmeste. Setter jo pris på dem og alt sånt, men det er lett å bli isolert gitt. Ikke rart jeg drukner meg selv i bøker:)

Ja, det er greia med at alt tar så lang tid som er det verste og legene/spesialistene har ikke funnet til en bestemt årsak til symptomene ennå. Det har bare vært kanskje svar og mulige teorier, men ingenting konkrekt, så er fremdeles under utredning. Ventelister er jo berømt for å være ekstremt lange hehe ... Så det er bare å dra frem og tilbake. I mellomtiden er det stort sett venting og finne ute måter å drepe tid på.

Halloween prosjektet mitt går ut på å lese noen grøsseraktige bøker. Har satt opp en liste over bøker jeg har tenkt å lese i forbindelse til Halloween og utover høsten. Det vil bestå av grøsserbøker og bøker med forskjellige typer spøkelseshistorier. Nå er det jo en fin tid å lese litt sånt litteratur. Litteratur med uhygge:) Leser litt grøss året rundt, men det er ekstra spesielt å lese det denne måneden og utover høsten. Da blir det det lille ekstra:)

Takk for at jeg får lov til å være ærlig angående min håpløshet og tunge hverdag. Vet jo at folk foretrekker å snakke om og høre om det positive her i livet, men man må få innrømme at livet kan være fælt også. Og jeg er en person som alltid snakker med levra. Er alltid ærlig:) Så bare si fra hvis det blir for mye negativitet eller syting fra min side. Jeg tåler å høre det også:)

Ja, med oppsummerende mener jeg at det blir for oppramsende og at forfatteren ikke går inn i dybden i ting. Alt er på en måte "utenpå" teksten, og med fortellende mener jeg flere episoder der og da, gå inn i historien betraktelig og flere dialoger. Synes boka ble litt for anonym og tam. Min første bok av Toril Brekke for min del. Hun skriver godt det er ikke det, men tror kanskje ikke bøkene hennes er noe for meg, men jeg har i det minste prøvd:)

En slekt bestående av særegne personligheter ...

Det er bisettelse, og perspektivet veksler mellom Gudny som er død og Carla, ett av barnebarna til Gudny og Gudnys favoritt, som filosoferer over bestemorens liv og hennes mange etterkommere.Det ikke mange vet om den avdøde, er at Gudny ikke likte sine egne barn noe særlig, og en av årsakene er at hun selv kom fra et uelsket hjem.

Toril Brekke er ingen ukjent forfatter for meg, men jeg har bare aldri lest noe av henne før, men nå fikk jeg sjansen. Har blitt flinkere til å lese norsk litteratur i det siste. Jeg liker både utenlandsk og norsk litteratur like godt (ja takk, begge deler), men har blitt mye flinkere til å lese norsk litteratur nå enn før. Før i tiden gikk det mest i engelske bøker, så det skader ikke å lese noe av norske forfattere også en gang i blant. Jeg liker tross alt variasjon.

Dette er en fin bok på mange måter. Om etterkommere som går gjennom vonde, triste, sårbare, men også små gleder gjennom livene. Men jeg skulle ønske at Toril Brekke skrev på en mer fortellende måte istedet for en slags oppsummering. Med en "fortellende" skrivemåte er jeg sikker på at boka ville ha fått både mer dybde og sjel. Men når alt blir på en måte "oppsummert" blir det fort glemt for leseren etterpå. Jeg husker boka selvsagt ennå, men det jeg mener er at boka ville ha vært mer hjemsøkende og blitt et tydeligere minne hvis den ble skrevet på en mer fortelleraktig stil. Oppsummeringer blir jo fort kjedelig og fargeløst, i hvert fall for min del.

Men forfatteren skal ha ros for å bygge opp levende og troverdige karakterer som er litt "skrudde" på sin måte. Om generasjoner som er litt utenom det vanlige. Man får nesten lyst til å treffe noen av disse karakterene i virkeligheten for noen av dem har svært fargerike personligheter. Fine særegenheter.

Dette blir en kort anmeldelse fra min side i redsel for å røpe noe om boka. Siden boka er oppramsende fortalt, er det lett å si for mye og jeg vil ikke ta spenningen bort fra andre. Og håper det er forståelig. Dette er vel en av de tynneste anmeldelsene jeg noen gang jeg har skrevet, men som sagt, dette er en bok som er vanskelig å si noe om uten å røpe for mye. Det er det som er greia.

Marmor er en fin, småsær og sprø oppvekstroman som blander fortid med nåtid. Det er en fin og rar bok å få med seg, men dessverre ble den ikke minnerik. Jeg hadde forventet meg noe mer, men vet bare ikke hva.

Bra at du har kommet deg såpass godt gjennom det. Selv føles det ut som om jeg har kjørt meg fullstendig fast, og vet ikke hvordan det er å være frisk/opplagt/oppegående. Alt er bare så monotont og ikke noe å se frem til. Da er det jo lett å ha det sånn som det er. At livet føles kjipt. Alt tar så lang tid. Det er det som er det verste med alt og ikke ha så mye å se frem til heller.

Så bra at du også kom gjennom det for jeg vet hvor langt ett år er og selv har jeg trødd hjemme litt over ett år nå og vet ikke hvor lenge jeg må trø hjemme. Umulig å si når jeg blir friskmeldt osv osv, det er det verste.
Jeg er selvsagt glad i dyr og jeg stoler mer på dyr enn mennesker:) Men akkurat nå har jeg ikke form til å ha ansvar for noen dyr. Får svimmelhetsanfall når jeg har gått et lite stykke og jeg tåler heller ikke å stå lengre enn 5-6 minutter før jeg får tåkesyn og da må jeg bare finne meg et sted å sitte. Utrolig rart, men sånn har det blitt. Så i skrivende stund må jeg nok vente med å skaffe meg et dyr., Men har katt da, på en måte, som jeg skaffet meg da jeg var 18. Men da jeg flyttet hjemmefra for litt over to år siden valgte jeg å la ham bli boende hos foreldrene mine for var redd han ville rote seg bort i område på et nytt sted og det ville ha vært vanskelig for meg hvis han rotet seg bort og jeg aldri fikk se ham igjen. Så jeg valgte å la ham bli værende hos foreldrene mine, men er hos foreldrene mine omtrent en gang i uka og da får jeg møte ham:) Så det er et av de få høydepunktene jeg har.

Vet ikke hvorfor jeg deler alt dette med dere og hvordan jeg har det, men er bare ærlig. Er lei av folk som svever på rosa skyer og påstår at livet er fantastisk. Det er bare noe sprøyt:) Så jeg velger å skrive ting som det er. Hater livet mitt og jeg kan ikke noe for det. Leser så mye som mulig og drikker masse kaffe. Og blogger om bøker. Det er en av de få tingene jeg holder fast i for tiden. Min overlevelsesstrategi:) Skulle bare ønske jeg kunne finne en måte å få tiden til å gå. Det er det som er det verste.