Bokelskere.no

Jo hva da?

Jonathan Van Ness er for mange kjent fra Netflix-programmet "Queer eye". Men bak det sprudlende og livsglade ytret er en mann som har opplevd noe av det verste livet kan by på - mobbing, overgrep, HIV-stigma, dop, psykiske lidelser og en småby som ikke kunne godta den han var. Men Jonathan har kommet seg ut av mørket og er nå den strålende JVN vi elsker, og som gir så mye glede til verden rundt seg. Boka forteller om reisen fra en destruktiv ungdomstid, gjennom store traumer, til renselsen ved å lære og elske seg selv - for å kunne spre kjærlighet til andre.

En bok som ga meg et nytt inntrykk av Van Ness og livet han har levd - og en ny respekt for en person jeg allerede var blitt glad i. Lev livet som du er - og slipp løs din indre dronning!

Ingen overdrivelse at disse novellene er bisarre. Noen så bisarre at det blir for rart. Synes også at kvaliteten her er ujevn. Best likte jeg novellen om syltetøyglassene.

Ateisme betyr bare fravær av tro på en gud. Ateister er ellers ikke en ensartet gruppe som nødvendigvis er enig om noe som helst, ei heller livets opprinnelse - selv om de fleste ateister sverger til vitenskapelige forklaringer. Men ateisme i seg selv betyr bare mangel på tro på gud og beskriver ikke noe annet. Ergo snakker jeg også bare for meg selv, ikke for ateister generelt.

En handlingsmettet tid av historien vår, men meget lavmælt fortalt. Jeg klarte ikke å bli vider engasjert til tross for interessant persongalleri.Leseropplevelsen har imidlertid ikke avskrekket meg fra å forsøke flere bøker av samme forfatter.

Det er ikke den som hevder noe ikke finnes som må bevise det, men den som hevder noe finnes. Om jeg sier at troll finnes og lever i fjellene, er det ikke du som har plikt til å motbevise det, men jeg som har plikt til å bevise det.

Gud kan vel aldri hverken bevises eller motbevises - spesielt fordi alle tolkninger/bevis er det full uenighet om.

Engler finnes ikke, ergo kan man heller ikke snakke med dem. Så enkelt er det. Hvis de fantes ville de vist seg for folk som meg, som ikke trodde, for å overbevise oss. Ettersom de ikke gjør det kan man bare konkludere med at man alt må ha illusjonen om at de finnes for å kunne innbille seg det.

"Virker faktisk som de tror Skaperen aldri har vært til, da er vi
alle bare kosmisk random søppel -- hva skjer da med menneskeverdet?"

Denne argumentasjonen har aldri gitt mening for meg. For meg er det helt utrolig, helt fantastisk, helt usannsynlig at mennesket faktisk finnes. Tenk på det! Hvor usannsynlig det faktisk er, rent kosmisk, at livet har utvikla seg slik det har gjort (samtidig som det er "selvsagt" når forholdene har ligget til rette for det). Og at hvert menneske er reelt unikt, med forskjellig DNA, hver av oss et helt univers, "tenkende stjernestøv". Hver gang et menneske dør forsvinner noe unikt fra tiden og verden. Og det kommer aldri tilbake. Hvert menneske har kun dette ene livet. Det er skjørt. For meg er det vel mer slik at det er logisk at den som tenker at de som dør, lever videre og får en "ny sjanse" etter døden ikke setter like mye pris på livet og de levende her og nå. Det kommer uansett et liv etterpå, en ny "mulighet". For meg er det jo som om en verden går under hver gang et menneske forsvinner og ikke har fått levd ut livet de har - å eksistere er helt utrolig.

Jeg mener mange av dem er gode, og opplever dem nok som ganske universelle/humanistiske verdier.

Så er det også viktig å påpeke at de etiske verdiene knyttet til kristen tro har endret seg. På et tidspunkt mente de kristne lærde at det var etisk riktig å brenne kjettere på bålet og torturere dem man mente motarbeidet kristen tro. Eller at det var riktig å la kvinner blø ihjel av svangerskapskomplikasjoner heller enn å utføre en abort. Eller at det var riktig å hindre voksne mennesker i å få leve ut sin kjærlighet, at det var bedre å fengsle eller til og med drepe dem for det. Det viser jo om noe at alt kan tolkes inn i sin samtid, og at mennesket unnskylder mye, men fremdeles ser på seg selv som etiske skapninger. Dette filosofiske dilemmaet mener jeg er veldig interessant. Jeg tror de fleste mennesker kunne ha drept noen, for eksempel, selv om de sier - og tror - at de aldri kunne gjort det. Det handler om hvilke situasjoner man er i. Det er et privilegium å aldri havne i en situasjon hvor du føler deg truet på livet, at enten du eller den andre må dø, hvor du må gjøre valg du aldri hadde gjort i en annen situasjon. På samme måte velger de fleste mennesker å redde noen de er glad i over fremmede hvis de må velge, selv om det ikke er mulig å begrunne etisk at dette ene mennesket er viktigere enn det/de andre. Det er bare at du er glad i det ene og ikke de andre.

Jeg mener de fleste mennesker har etiske instinkter, at dette ikke kan tillegges én spesifikk religion. Fordi det er noen impulser som er naturlige for oss - å ta vare på andre, å elske, å beskytte flokken. Selv ukjente stammer av urfolk som ikke har vært i kontakt med/vært i lite kontakt med andre mennesker har etiske koder som til forveksling er ganske like våre egne (viser det seg når man først oppnår kontakt): du skal ikke drepe unødvendig, voldtekt har stort sett vært ansett som galt i alle samfunn (likevel med unntak, f eks ofte akseptert innenfor ekteskap, eller der man har hatt slaver osv.), du tar vare på syke og svake (i en normalsituasjon/når det ikke er krise, i hvert fall), osv. Dermed tenker jeg at slik etikk ikke først og fremst er kristen, eller jødisk, eller noe du kan koble til én spesifikk religion - men mer humanistisk, noe de fleste mennesker opplever som intuitivt rett og galt.

Så kan man sosialisere grupper av mennesker bort fra disse prinsippene - f eks ved å utnytte en annen menneskelig egenskap, behovet for å ha en flokk, å være en del av en gruppe, slik at du klassifiserer noen som inngruppe - verdige - og andre som utgruppe - uverdige. Da vil du likevel oppleve at selv om folk oppfører seg grusomt mot dem i andre grupper vil de stort sett ha disse prinsippene og etisk oppførsel overfor folk i egen gruppe.

Om noe mener jeg vel at kristendommen tok etiske prinsipper som allerede lå naturlig for veldig mange og som mange religioner delte og formaliserte dem.

Hvis du mener du snakker med engler ville jeg nok først og fremst anbefalt psykiatrisk behandling. Lykke til.

Jeg bare ser ingen grunn til at akkurat denne religionen, av de hundrevis, kanskje tusenvis som har eksistert mens menneskene har levd, skal ha fasiten noe mer enn de andre. Alle disse religionene har hatt folk som fullt og fast tror på dem.

Mest underholdende, noe tankevekkende. Utforsker sannhet og kontroll på ulike plan.

Veldig spennende. Litt drøy og usannsynlig mot slutten. HEr er det vel noen tråder som ikke er løst, så det kommer vel en til om en stund.

Jeg mener det er mye forskning som motbeviser eller minsker sjansen for at det finnes en gud. F eks mye innen astrofysikken (men jeg vet at man ikke forstår alt ennå, og at det man ikke kan forstår kan kalles gud - det er det Richard Dawkins kaller "God of the gaps", rett og slett en måte å forklare det man ikke vet på, heller enn å akseptere at det bare er noe vi ikke har funnet ut av ennå, men at det ikke betyr at det ikke finnes vitenskapelige forklaringer). Som jeg nevnte til en annen bokelskerbruker mener jeg hjernen vår og forskning på den motbeviser det ganske greit. Det kristne og andre religiøse kaller sjel er bare kjemiske forbindelser i hjernen. De kan rekonstrueres. På et eller annet tidspunkt vil vitenskapen vite nok om vår hjerne til å kunne rekonstruere den - og da vil denne kunstige hjernen ha bevissthet. Bevissthet er ikke noe gudommelig. Det er noe som utvikler seg i alle arter som oppnår en viss intelligens, og noe som etter alle solemerker kan konstrueres gjennom kjemiske forbindelser. De aller fleste vitenskapsfolk mener kunstig intelligens er et helt reelt framtidsscenario. Og da ikke bare roboter som retter skrivefeil, men kunstig intelligens med bevissthet som utvikler seg. Hvordan forklarer du som religiøs at vi kan "programmere" bevissthet, at det er noe konkret vi kan utvikle (på et eller annet tidspunkt?)

Hele den menneskelige hjerne er også et greit bevis mot på andre måter: Om gud hadde skapt hjernen vår burde den vært perfekt. Men det er den ikke. Langt i fra. Mennesker klarer ikke tenke langsiktig nok til at vi vil unngå vår egen arts undergang ved egen hånd. Hjerner kan slutte å fungere - folk kan bli "grønnsaker", konkrete og fullt påvisbare sentre i hjernen kan deaktiveres gjennom f eks en svulst eller annet. Hjernen vår er organisk materiale med kjemiske forbindelser. Disse forbindelsene feiler noen ganger. Det organiske materialet forringes noen ganger. Og måten vi tenker på er helt logisk om du ser på hvordan menneskeheten har utviklet seg, og hvordan vi har hatt behov for å tenke gjennom mesteparten av vår historie - inntil de siste 500-1000 år.

Sjelen er en konstruksjon. Det du snakker om er bevissthet, og det er noe som finnes i hjernen vår. Jo, selvsagt dør hjernen vår når kroppen dør. Dette opplever jeg som et av de beste argumentene mot gud: når menneskene forstår nok om vår egen hjerne til å rekonstruere den, kan vi lage menneskelig bevissthet. "Sjelen" vår er det vi oppfatter som oss selv - og det er en rekke kjemiske forbindelser i en organisk hjerne. Det er ikke noe overnaturlig ved det.

Jeg anser meg som ateist. Det er rett og slett fordi det ikke på noe plan for meg gir mening at det finnes en gud. Det er for meg en umulig tanke, omtrent som om jeg i morgen skulle våknet og vært et insekt, eller at jorda plutselig begynte å snurre motsatt vei. Det er ikke en bevisst ting, det er bare noe som ikke kan eksistere, i mitt hode. Så vil mange mene at det er like bastant og irrasjonelt som å tro fullt og helt. Jeg ser mange si at agnostisisme er den riktigste innstillingen, for da tror du ikke selv men du utelukker heller ikke. Og jeg skulle ønske jeg klarte å ha den holdningen, men det gjør jeg ikke. Alt i meg forteller meg at det IKKE finnes en gud, tanken er så absurd at det er omtrent som å se for seg at det plutselig vil regne hundevalper eller at alle mennesker får blå hud over natta. Det er rett og slett ikke noe det er mulig for meg å tro på, på noe nivå, heller ikke å være i tvil om. Og akkurat derfor tror jeg også det framstår så absurd for meg at andre tror, og spesielt når du vet at mennesker alltid har konstruert religioner og alle har trodd på «sine» guder, og vært overbevist om det var den/de rette, den/de virkelige.

Den argumentasjonen forstår jeg ikke. Om noe vil jeg fremdeles fastholde at det gjør det mer uinteressant, da svaret er gitt på forhånd. Men at du føler det slik er bra, bare ikke anta at det er fasiten. Jeg har aldri hatt behov for noe Gud og aldri manglet noe spirituelt i livet. Universet og astrofysikkens «magi» er langt mer tiltrekkende og interessant for meg. Mitt hovedproblem med religiøse er at de skal prøve å prakke på deg sin tro og nekter å akseptere at du hverken er interessert i noen tro, mangler noe livet eller rent intellektuelt kan godta svakhetene ved det religiøse, som hever seg over fornuft og fastholder ren og irrasjonell tro som noe av det viktigste.

Det er for meg kjedelig å se for seg at en allestedsnærværende Gud, eller intelligens, har formet oss og verden - heller enn at den har utviklet seg, med alt det innebærer av muligheter. Dessuten er det begrensende. Hvorfor skulle det da finnes liv på andre planeter, f eks? Det gir lite mening ut fra det meste av religiøs doktrine. Men det er et av de store spørsmålene for astrofysikken. En Gud som har skapt mennesket gjør oss til sentrum, og til et ferdig produkt og ikke en art som fremdeles utvikler oss gjennom evolusjon og en foranderlig natur. Vi er bare en art på linje med andre arter, og det viser hvor skjør denne planeten, og selve livet, er. Og det gir oss også en annen mulighet til å prøve å finne ut av hvordan liv oppsto, hva universet er laget av, hvordan det oppfører seg - hvis svaret ikke er gitt fra før: at Gud har skapt alt og han kan ikke forklares. Da gir det ingen mening å prøve å finne vitenskapelige forklaringer. Av denne grunn har religionen også oppigjennom - ikke alltid, men ofte - stått i motsetning til vitenskapelig utvikling, det har vært en slags blasfemi.

Siden dette er en bokside kan jeg anbefale «The Wall», av Marlen Haushofer, den første knallgode, eksistensielle boka jeg har lest som ikke blander gud noe inn i bildet. Det er for meg mer utrolig og langt mer fascinerende å se for seg hvordan mennesket har oppstått gjennom naturlige prosesser enn at vi er designet og laget av en Gud. Det er for meg en kjedeligere forklaring - og en forklaring som begrenser både vår fantasi og vår forståelse av oss selv som en del av naturen og universet, og tidens gang.

Det spørs hvordan man ser det. For min del er det få ting som er mer fantastisk og gir mer en følelse av under enn vitenskap som astrofysikk eller å se nærbilder av celler, osv. Naturen er utrolig, og universet blir i hvert fall ikke noe mindre av at man f eks kan se for seg at vårt univers bare er et av flere, eller andre teorier innen fysikken.

Dette er et av de rareste argumentene fra religiøse, syns jeg, at deres verden på noen måte er mer fullkommen eller "større". Jeg opplever det helt motsatt, om noe er det jo mye "kjedeligere" at alt vi ser rundt oss er laget av en potensiell gud, at naturvitenskapen har den begrensningen. Jeg tror det er veldig mye vi ikke vil vite i min levetid, men tanken på at vi én dag vil finne det ut er fantastisk.

Les "Cosmos" og kom gjerne tilbake og si at de som ikke er religiøse har et mer begrenset og trangsynt verdenssyn, vær så snill. (For meg framstår religion mer og mer som en slags forsvarsmekanisme fordi folk ikke klarer å ta innover seg at de og alle de elsker vil dø og være borte for alltid.)