Bokelskere.no

Jeg leste The Road på norsk - altså under tittelen "Veien" - og kan anbefale Knut Ofstads nær sagt perfekte oversettelse for de som foretrekker å lese norske tekster. Selvsagt er all litteratur bedre i originaldrakt, men samtidig mener jeg det er en del originalspråkjåleri ute og går; det finnes veldig gode oversettere der ute, som kan gjøre livet herlig for oss som ikke leser alle verdens språk, og Ofstad er en av de som til og med kan utvide vår egen språkforståelse, slik for eksempel Anne-Lisa Amadou gjorde det da hun oversatte Proust.

Selv mestrer jeg kun dansk, svensk og engelsk godt nok til å få skikkelig utbytte på andre språk enn norsk, men foreligger det en god oversettelse av en utenlandsk roman, leser jeg helst på norsk, rett og slett fordi min språkfornemmelse tar leseropplevelsen lenger når jeg oppholder meg innen rammene av det språket som har vært mitt siden 1972, og ikke minst siden det går fortere og jeg har dårlig tid. Jeg er jo 37 og har bare ca førti år igjen av livet, og det er en hel del saker og ting jeg skulle ha lest innen da :)

Herlig spørsmål!

Det hender en gang i blant at jeg leser bøker og blir forelsket i enkelte karakterer, ja, så betatt kan jeg bli at jeg får lyst til å gå til sengs med dem, og det var det som hendte da jeg i mars i år leste Selma Lagerlöfs viltre melodrama "Charlotte Löwensköld".

Oh! For ei dame.

Portrettet av "storsnutete" CL, som hun kalles i romanen, må ha ligget Selma Lagerlöf veldig nær, man blir forelsket i henne og man fornemmer at det må også Lagerlöf ha vært. Det slår gnister av den frittalende jenta, og jeg kan umulig være den eneste som føler det samme som prosten Schagerström, når han sier at han gjerne skulle fridd til henne, "så full av gnistrende liv og med noe bestemt over seg som ingen annen har".

Vel, så mange har han ikke tross alt, et manuskript og to, men hvorfor skriver han ikke mer, og enda viktigere, kan han skrive mer?

Nei herregud, dette er ikke mye å skryte av dessverre, for Mads altså.

Beklager, men dette ble i overkant for pompøst for meg, kanskje derfor jeg ikke leste ut boken.

Ja, eller gå på biblioteket, de fleste finnes der.

Vel, det er ikke så viktig egentlig, eller hva?

Det gjorde ikke jeg heller med en gang, leste Mjau mjau og syntes det var kjipe greier, men så kom jeg borti La meg vise deg noe, og så løsnet det, og nå har jeg nesten lest alt sammen :-)

Det er ingen snø fra i fjor, heldigvis, men hvis du ikke sender inn den faktuaren snart får du ingen penger, og det er dessverre fakta faen.

Har bare lest den en gang, men likte den veldig godt, og filmen er også god, Bancroft og Hopkins stråler på hver sin måte, amerikansk arroganse og engelsk høfflighet i fin blanding

He he, alfabetisk, geografisk, appellerende tittel, eller mest tiltalende fornavn (jeg liker godt Svava av en eller annen grunn) spiller ingen rolle, det er gode bøker uansett. Men skulle jeg bare anbefalt én ville jeg gått for, nei pokker, det går ikke, les ALLE!

Ja, Skråninga står i en særklasse, spesielt siden det er en debutbok synes jeg, en ekstremt talentfull fyr, som sikkert har skrevet mye før han debuterte, men som allikevel klemmer så vanvittig til i første omgang. Hatten av for Tiller. Jeg har ellers bare lest Innsirkling, men den likte jeg og veldig godt.

Ja det stemmer, lest og likte den og, men Herr Sommer er den siste som har kommet på norsk. Han har et skuespill og, men det er ikke ovesatt til norsk såvidt jeg vet.

The Road var en skikkelig rystende opplevelse på alle mulige måter. Språket, atmosfæren, fortvilelsen, kjærligheten mellom far og sønn, desperasjonen. Og ikke minst håpet? Jeg syns du skal lese boka og heller vurdere om du skal se filmen. Jeg har fortsatt ikke hørt om noen som har vært likegyldig til The Road, men vil anbefale deg å lese den på engelsk hvis du har mulighet. Av en eller annen grunn gjør den ikke like sterkt inntrykk på dem jeg kjenner som har lest den på norsk? Noe med oversettelsen? Jeg er redd for at noe av nerven i teksten kan ha gått tapt.

Det som nå hender i livet ditt, er at du går glipp av en roman det er vanskelig å finne noe sidestykke til i vår tid. Antagelig står vi overfor en av de beste - kanskje den beste - romanen siden Thomas Manns "Doktor Faustus" fra 1947. The Road har ikke noe med postapokalypse å gjøre, The Road er et humanistisk mesterverk om de gode menneskene.

Under arbeidet med denne funksjonen må jeg lære meg å bruke noe som heter en z59.30-protokoll, forskjellen på forskjellige marc-standarder og integrering av bokdata derfra inn i denne databasen.

Dette er vrient, for all dokumentasjonen til disse tingene ser ut til å være skrevet av Marquis de Sade.

Z39.50 er ingen spøk, men det finnes en oppdatert variant som heter SRU. Der kan du få XML-bokdata via URL-er fra mange biblioteksystemer, blant annet Bibsys, British Library og Library of Congress. Du kan hente MARCXML eller Dublin Core, hvis det sier deg noe.

Litt mer informasjon finner du på Biblioteklaboratoriets allmenning. Jeg vet en del mer om disse tingene, så spør gjerne her eller send en privat melding.

Kunne jeg lese fransk, hadde jeg kastet meg over Proust på originalspråket og jafset bøkene i meg som om det var ei jente jeg hadde verket etter i tredve år. Men jeg leser ikke fransk, ennå. Så da kan det være på sin plass å minne om at den norske oversettelsen av Proust ifølge sikre kilder holder forbløffende høyt nivå, den ble utført av Anne-Lisa Amadou, hun brukte nesten tredve år på arbeidet, og hun var en bra dame.

Nei og nei og nei. Bjarte, Bjarte, Bjarte. Dette er en vill bok, jeg har brukt noen uker på å lese den, rett og slett fordi det den forteller om stiger som kokende melk i den som leser, kvalmende og urovekkende er det alt sammen. Håvard Rem har gjort en stram og god jobb med et hardt materiale. Alt er som en tunnell, og den leder ikke mot noe lys, bare lenger og lenger ned i spillerens mørke; natt etter natt på hotell i Berlin og Praha, natt etter natt med millioner av lånte kroner.

Jeg lærte tidlig, av å lese andres bøker og kjenne den følelsen som brer seg i kroppen som vi kaller "kvalitet", at gode bøker kommer fra andre menneskers nødvendighet, at kvalitet oppstår fordi vi er vitne til andre menneskers desperasjon, fascinasjon, dragning, angst, kort sagt, fordi de måtte gjøre dette og fordi de besatt den rette - dypt personlige og inderlig litterære - sensibiliteten. Fordi det bare var akkurat disse forfatterne som kunne skrive akkurat disse bøkene. Derfor oppsto kvaliteten. Hva bøkene handlet om, skjønte jeg tidlig, var helt uvesentlig, hvordan de var skrevet, skjønte jeg like tidlig, var alt. Alltid hvordan, aldri hva. Med Karl Ove Knausgårds ord, et sted i Min Kamp: Den egne personlighetens tone.

I tillegg: Moleskine notatbok, nyeste nummer av Wallpaper med artikel om blandt annet bokhandlere, og i tillegg: Himmelen i Berlin.